Ustjuzjina fra Russland døde og ble levende igjen

 

Ustjuzjina døde og

ble levende igjen

 

 

Den russiske kvinnen Ustjuzjina Nikitisjina fra byen Barnaul i ved grensen til Mongolia forteller her om sin opplevelse:

 

«Jeg var en overbevist ateist. Jeg var medlem av kommunistpartiet, og jeg hatet og foraktet de troende. I 1965 ble jeg alvorlig syk, og diagnosen var kreft i tarmene. Jeg bar på denne sykdommen i 3 år, og selv om jeg stadig ble dårligere, håpet jeg hele tiden at jeg skulle bli frisk igjen. Jeg spiste medisiner, men det hjalp ikke. Til slutt var jeg så syk at jeg ba om å bli innlagt på sykehus. Min tilstand forverret seg ytterligere, og til sist ble jeg så dårlig at jeg ikke en gang kunne drikke et glass vann, og legene besluttet da å operere meg.

 

Plutselig, midt i operasjonen, fikk jeg se mitt legeme ligge på operasjonsbordet. Jeg så på det og ble forskrekket. Hele bukhulen var full av kreftsvulster. Jeg forsto ikke hvordan jeg kunne stå og betrakte mitt eget legeme. Legene holdt tarmene mine i hendene sine og sa:

«Det er et under at hun har kunnet leve så lenge. Det er ikke noe som er friskt i henne lenger.»

 

Legene konstaterte at jeg var død, og de sydde derfor sammen såret på en slurvet måte, og der tildekket de det med laken. Siden kom slektningene mine dit; min bror og min sønn Andrusja. Han gråt og sa: «Mamma, hvorfor døde du? Jeg er ennå så liten, hvor skal jeg nå bo?»

Også min bror gråt. Jeg forsøkte å omfavne Andrusja og få han til å oppdage meg, men forgjeves.

 

Deretter befant jeg meg plutselig hjemme, og jeg så hvordan de samlet sammen eiendelene mine. Menneskene skjente og kjeklet. Jeg så også onde ånder som forsøkte å få tak på dem med hendene sine, og de noterte seg alt som hendte. Plutselig så jeg hele mitt liv passere revy. Jeg så alt som jeg hadde gjort fra min ungdom av, og det gjorde meg forskrekket.

Plutselig begynte jeg å stige oppover. Jeg svevde lenge gjennom mørket inntil jeg så et klart lys, og jeg kom så til et sted med uvanlige trær som hadde blader med rosa farge. Jeg visste ikke hvor jeg befant meg. En vakker kvinne i en lang kledning kom i mot meg. Hennes steg var så lette at de ikke berørte den gressbevokste marken som hun gikk på. Hun knepte mine hender ved sitt bryst og spurte: «Herre, hvor skal hun hen?»

 

Jeg forstod nå at jeg var død. Samtidig forstod jeg at jeg hadde syndet og at jeg måtte gjøre regnskap for mine synder. Da jeg levde på jorden, trodde jeg ikke at sjelen var til, og nå begynte jeg å gråte. Jeg hørte en røst fra oven som sa:

«Kvinne, la henne vende tilbake til jorden til sin rettferdige far. Hans utholdende bønner er blitt oppfylt. Jeg var trøtt av hennes gudsbespottelse og syndige liv og ville ta henne bort fra jorden. Men hennes far ba til Meg at Jeg skulle vise henne den plassen som hun fortjener.»

 

Plutselig var jeg i Helvete. Der fantes det makker, ormer og skorpioner. Jeg skrek av full hals, men fikk ingen nåde. Så hørte jeg en røst - det var Kristus Selv som talte. Han sa til meg:

«Da du var på jorden, ville du ikke vedkjenne deg meg, og nå vil ikke Jeg kjennes ved deg. Jeg lot deg bli syk for at du skulle vende om, men du hånte Meg like til slutten. Slik som du levde der, slik kommer du også til å leve her. Det du sådde her, kommer du til å høste her.»

 

Jeg så også predikanten i Barnauls forsamling som jeg alltid talte ille om. Røsten spurte: «Hvem er han?»

Jeg svarte at han var predikant.

Røsten sa så: «Og du kalte ham alltid dagdriver!»

Jeg begynte å be: «Herre, forlat meg og la meg komme tilbake til jorden, jeg har en liten sønn der.»

Han sa: «Synes du synd på ham? Også Jeg synes synd på dere alle og venter at dere skal omvende dere. Tiden er kort. Jeg kommer snart og dømmer de som bor på jorden.»

Jeg fattet mot og spurte:

«Finnes det et paradis her?»

Men da var jeg allerede i enn brennende ovn. Plagen og forskrekkelsen var større enn jeg kan beskrive.

 

Plutselig var jeg i likhuset i Barmaul der mitt døde legeme lå. Jeg frøs. Akkurat da bar de inn en død mann, og da de som var der, fikk se at jeg lå på siden, sprang de først ut, men etter en stund kom de tilbake og bar meg inn på sykehuset. Mange leger og sykepleiere kom da sammen, og de begynte å varme meg med lamper. Da jeg hadde blitt varm, åpnet jeg øynene og begynte å tale. Alle var svært overrasket over at jeg hadde våknet til liv igjen. Dagen etter gav de meg mat. Jeg ba da en lege sitte ved min seng, og så fortalte jeg det som hadde hendt meg. Han lyttet oppmerksomt likesom de andre.

 

Jeg ble på nytt ført til operasjonsrommet, og der ble såret åpnet og kirurgen konstaterte da forbauset at alt var friskt. Jeg spurte professoren hva han tenkte om dette som var hendt, og han svarte:

«Hva annet skulle jeg tro enn at Den Høyeste har født deg på ny.»

 

Jeg svarte ham da:

«Om du tror dette så oppfordrer jeg også deg til å bli født på ny. Vend deg bort fra ditt syndige liv og tjen Han som gav Sitt hellige blod for deg. Bare Han kan frelse din sjel.»

 

 

Kilde: Det svenske bladet «Ljus i øster»