Ut-av-kroppen opplevelsen til George G. Ritchie - del 1

 

Ut-av-kroppen opplevelsen

 

til George G. Ritchie - del 1

George G. Ritchie (1923-2007) hadde en omfattende ut-av-kroppen opplevelse i desember 1943, da han grunnet lungebetennelse var innlagt på militærsykehuset i Camp Barkeley (Texas, USA).

George G. Ritchie skriver at ut-av-kroppen opplevelsen hans foregikk på denne måten:

«Jeg satte meg opp med et rykk. Hvor mye var klokka? Jeg så på nattbordet, men de hadde fjernet klokka. I det hele tatt, hvor var tingene mine? Togtabellene. Klokka!

Jeg så meg rundt. Jeg var i et knøttlite rom jeg aldri hadde sett før. Fra lyset fra nattlampa kunne jeg se at denne ene senga praktisk talt fylte rommet. Alt som var i rommet var en hvit trestol ved døra, senga og bordet.

Hvor var jeg?

Og hvordan hadde jeg kommet hit?

Jeg tenkte tilbake og forsøkte å huske. Røntgenmaskinen – det var sant! De hadde ført meg til røntgenavdelingen og  … og så måtte jeg ha besvimt eller noe.

Toget! Jeg ville miste toget! Jeg hoppet ut av senga i panikk og så etter klærne mine. Røntgenpersonellet visste selvsagt ikke noe om toget; det var forklaringen på hvorfor de hadde plassert meg her i stedet for å sende meg tilbake der hvor jeepen ventet på meg.

Uniformen min var ikke på stolen. Jeg så under den. Bak den. Ingen utstyrssekk heller. Hvor ellers i dette lille kottet av et rom kunne de ha plassert det? Under senga kanskje? Jeg snudde meg og stivnet.

Noen lå i den senga.

Jeg gikk et skritt nærmere. Han var en ganske ung mann, med kort brunt hår, liggende veldig stille. Men, dette var umulig! Jeg hadde jo akkurat gått ut av den senga! I et øyeblikk kjempet jeg med dette mysteriet. Det var for merkelig å tenke på – og uansett hadde jeg ikke tid.

Vakten! Kanskje klærne mine var på hans rom! Jeg skyndte meg ut av det lille rommet og så meg omkring. To rader med nattlys skinte mot veggene i avdelingen. Jeg trodde aldri at jeg hadde vært i denne avdelingen tidligere, men det var vanskelig å si. Alle virket så like.

Rett overfor meg sto lagerrommet åpent, lyset var på, men ingen vakt. Jeg gikk inn, men på hyllene var det bare ordinært utstyr; ingen klær eller sko å se. Kontorene til legene og sykepleierne var mørke – ingen der heller. Jeg gikk rolig ned til midtgangen i det store rommet med sovende soldater og lurte på om de hadde lagt tingene mine her. Men lyset var for svakt til å se noe særlig. Bortsett fra noen hostelyder og et host i ny og ne var det ikke en lyd.

Jeg gikk tilbake forbi kontorene og gikk ut i korridoren. En sersjant kom gående. Han bar på et instrumentbrett dekket med et tøystykke. Muligens visste han ikke ingenting, men jeg var så glad for å finne en som var våken at jeg begynte å gå mot ham.

-Unnskyld meg, sersjant, sa jeg. –Du har ikke sett vakten for denne enheten, har du?

Han svarte ikke. Kastet ikke et blikk på meg en gang. Han bare fortsatte rett mot meg, uten å slakke av på farten.

-Se opp! ropte jeg og hoppet til side.

I neste øyeblikk hadde han passert meg. Han gikk nå bort fra meg og nedover korridoren som om han aldri hadde sett meg. Jeg visste ikke hvordan vi hadde unngått å kollidere.

Og da så jeg noe som ga meg en ny idé. Lenger nede i korridoren var én av de tunge metalldørene som førte til utsiden. Jeg skyndte meg mot den. Selv om jeg hadde mistet toget, ville jeg finne en måte å komme meg til Richmond på!

Nesten uten at jeg selv visste om det, fant jeg meg selv på utsiden. Jeg beveget meg hurtig av sted og reiste fortere enn jeg noen gang hadde gjort tidligere i mitt liv. Jeg var ikke kald slik jeg hadde vært tidligere på kvelden – følte meg faktisk verken kald eller varm.

Da jeg så ned var jeg forbauset over at jeg ikke så bakken, men toppen av mesquitebusker under meg. Camp Barkeley virket allerede å være langt bak meg i det jeg raskt beveget meg over den frosne ørkenen. Mitt sinn fortalte meg at det jeg gjorde ikke var mulig, men det skjedde likevel.

En by lyste opp under meg; trafikklys blinket i veikryssene. Dette var latterlig! Et menneske kunne ikke fly uten å sitte i et fly – samtidig reiste lavere enn et fly.

Landskapet var mer preget av trær nå: brede snødekkede jorder omgitt av mørke trær. Iblant så jeg en vei, men det var liten trafikk på denne tiden av natten, og byene jeg passerte var mørke og stille.

Jeg var på vei mot Richmond; på en eller annen måte hadde jeg visst det fra det tidspunktet da jeg fór gjennom den sykehusdøren. På vei mot Richmond hundre ganger fortere enn noe tog på jorden kunne bringe meg.

Men, nå som jeg tenkte på det, hvordan kunne jeg være sikker på at dette var veien til Richmond? Jeg hadde kun reist mellom Texas og Virginia én gang, i motsatt retning, og en stor del av den togturen hadde vært om natten. Hva fikk meg til å tro at jeg kunne finne veien tilbake til Richmond hele alene?

En ekstremt bred elv var under meg nå. Der var en lang, høy bro, og på den andre siden den største byen jeg så langt hadde kommet til. Jeg kunne ønske at jeg kunne dra ned dit og finne noen som kunne forklare veien.

Omtrent umiddelbart la jeg merke til at jeg beveget meg langsommere. Rett under meg nå, hvor to veier møttes, så jeg et flakkende blått lysskjær. Lyset kom fra et neonskilt over døren til en énetasjes bygning med rødt tak og med et «PABST BLUE RIBBON BEAR» skilt i frontvinduet. «CAFÉ» sto det å lese over døra, og lys strømmet fra vinduene og ned på fortauet.

Da jeg så ned på det, forsto jeg at jeg helt hadde stoppet å bevege meg. Jeg fant ut at jeg var rundt 50 feet (ca. 17,5 meter) over bakken, og dette var en enda merkeligere følelse enn ‘virvelvindflyturen’ hadde vært. Men jeg hadde ikke tid til å fundere over det, for nede på fortauet mot den nattåpne kaféen kom en mann gående med rask gange. Endelig, tenkte jeg, kunne jeg finne ut fra ham hvilken by dette var og i hvilken retning jeg var på vei. Da idéen kom til meg – som om tanke og bevegelse var blitt ett – fant jeg meg selv nede på fortauet og skyndte meg ved siden av den fremmede. Han var en sivil, kanskje 40 til 45 år gammel; han hadde på seg frakk, men ingen hatt. Tydeligvis må han ha tenkt veldig hardt på noe, fordi han så aldri min vei i det jeg gikk ved siden av ham.

-Kan du være så snill å fortelle meg hvilken by dette er? sa jeg.

Han bare fortsatte å gå.

-Vær så snill, sir! Sa jeg. Jeg snakket høyere nå. –Jeg er en fremmed her og jeg ville sette pris på om…

Vi nådde kaféen og han snudde seg for å ta dørhåndtaket. Var mannen døv? Jeg tok min venstre hånd og tappet ham på skulderen.

Det var ikke noe der.

Jeg sto der ved døråpningen og måpte etter ham idet han åpnet døren og forsvant innenfor. Det hadde vært som å berøre … tynn luft. Som om det ikke hadde vært noen der i det hele tatt. Og likevel hadde jeg sett ham tydelig, så tydelig at jeg hadde sett begynnelsen til en svart skjeggstubb på haka hvor han trengte å barbere seg.

Jeg trakk meg tilbake fra mysteriet med den substansløse mannen og lente meg mot bardunvaieren til en telefonstolpe for å tenke gjennom tingene. Kroppen min gikk rett gjennom den bardunvaieren som om den også ikke hadde vært der (Ritchie, 1978/2007, s. 44-48).

 

Kilde: Ritchie, George. (1978/2007). Return from tomorrow. Grand Rapids, Michigan (USA): Chosen.