Ut-av-kroppen opplevelsen til George G. Ritchie - del 3

Ut-av-kroppen opplevelsen til George G. Ritchie - del 3

 

George G. Ritchie (1923-2007) skriver:

Men jeg var ikke død! Hvordan kunne jeg være død og fremdeles være våken, tenke og oppleve ting? Døden var annerledes. Jeg visste ikke. Opphør av eksistens. Ingenting. Jeg var meg, vid våken, bare uten en fysisk kropp å fungere i.

Febrilsk forsøkte jeg å ta tak i lakenet, for å forsøke å trekke det bort fra personen som lå under det på sengen. Alle mine anstrengelser førte ikke en gang til en liten luftbevegelse i det stille lille rommet.

Til sist sank jeg desperat ned på sengen. I alle fall gjorde jeg det mentalt; Mitt kroppsløse vesen hadde ingen kontakt med den. Der, rett der, var min egen form og substans, likevel var den så langt fra meg som om vi var innbyggere på forskjellige planeter. Var dette døden, denne atskillelsen av en del av en person fra resten?

Jeg vet ikke helt når lyset i rommet begynte å endre seg, men plutselig ble jeg klar over at det var lysere, mye klarere enn det hadde vært. Jeg snudde meg for å se på nattlyset på nattbordet. En enkel 15-watts pære kunne ikke avgi så mye lys!

Jeg stirret med forskrekkelse i det klarheten økte, uten å komme fra noe spesielt sted og tilsynelatende skinne alle steder samtidig. Alle lyspærene i sykehusavdelingen kunne ikke avgi så mye lys. Alle lyspærene i hele verden kunne ikke! Det var umulig lyst: det var som om en million sveiselamper skulle lyse samtidig. Og midt i min forskrekkelse kom en prosaisk tanke, muligens med opphav fra en biologitime på universitetet: Jeg er glad for at jeg ikke har fysiske øyne nå. Dette lyset ville ødelagt netthinnen i løpet av et tidels sekund.

Nei, korrigerte jeg meg selv. Ikke lyset.

Han.

Han ville vært for skinnende til å se på. For nå så jeg at det ikke var lys, men en Mann som hadde entret rommet, eller heller: en mann laget av lys, selv om dette ikke virket mer mulig for mitt sinn enn den utrolige intensiteten av klarheten som utgjorde hans form.

Med én gang jeg fornemmet Ham, formet en kommando seg i mitt indre.

Reis deg opp!

Ordene kom fra innsiden av meg, men likevel hadde de en autoritet som mine tanker aldri hadde hatt. Jeg kom meg på føttene, og som jeg gjorde det kom den overveldende vissheten:

Du er i Guds Sønns nærhet.

Igjen virket konseptet å forme seg selv inni meg, men ikke som en tanke eller spekulasjon. Det var en slags visshet, umiddelbar og komplett. Jeg visste andre fakta om Ham også. Ett av dem var at Han var den mest totale mannlige Vesen jeg noen gang hadde møtt. Dersom dette var Guds Sønn, da var navnet Hans Jesus. Men dette var ikke Jesus fra mine søndagsskolebøker. Den Jesus var høflig, snill, forståelsesfull – og kanskje litt puslete. Denne Personen var kraften selv, eldre enn tiden og likevel mer moderne enn noen jeg så langt hadde møtt.

Fremfor alt, med den samme mystiske indre sikkerhet visste jeg at denne mannen elsket meg. Mye mer enn kraften, var det betingelsesløs kjærlighet som strømmet ut fra Hans nærvær. En forbløffende kjærlighet. En kjærlighet bortenfor min villeste forestillingsevne. Denne kjærligheten visste hver eneste ukjærlig ting ved meg – kranglene med min stemor, mitt eksplosive temperament, de seksuelle tankene jeg aldri klarte å kontrollere, enhver slem, selvisk tanke og handling siden den dagen jeg ble født – og aksepterte og elsket meg likevel.

Når jeg sier at Han visste alt om meg, var dette simpelthen et observerbart faktum. For inn i det rommet sammen med Hans strålende nærvær – på samme tid, men for å fortelle det må jeg beskrive dem én og én – kom også hver eneste episode fra hele livet mitt. Alt som noen gang hadde hendt med meg var der simpelthen, full synlig, samtidig og fortløpende, tilsynelatende fant alt sted i det øyeblikket.

Jeg visste ikke hvordan dette var mulig. Jeg hadde aldri tidligere opplevd den type rom vi virket å være i. Det lille enkeltrommet var fremdeles synlig, men det begrenset oss ikke lenger. I stedet, på alle sider rundt oss var det jeg bare kunne tenke på som et slags enormt veggmaleri – bare at figurene på det var tredimensjonale, og de beveget på seg og snakket.’

Og mange av disse figurene virket å være meg. Som naglet fast så jeg meg selv stå ved tavla i stavetimen i tredje klasse, motta en utmerkelse (Eagle badge) foran speidergruppa, rulle bestefar Dabney ut på verandaen ved Moss Side (et sted i USA). Jeg så meg selv som en liten baby på to og et halvt pund (litt over en kilo) da jeg higet etter luft i en respirator. Simultant (det så ikke ut til å være noe tidligere, noe senere) så jeg meg selv bli hentet ut av magen på den syke og døende unge kvinnen som jeg tidligere aldri har sett.

Jeg så meg selv noen måneder eldre, sittende på fanget til en eldre kvinne med briller med sølvfarget innfatning og en krokete nese. Den tre år gamle jenta som lekte på gulvet ved siden av meg må ha vært Mary Jane, selv om jeg selvsagt ikke kunne huske henne i den alderen. Men frøken Williams så akkurat ut slik jeg husket henne. Hun var til stede i mange scener. Sprekkeferdig av lengsel, som jeg hadde glemt for lenge siden, så jeg hvor glad jeg var i henne.

Side ved side av disse scenene så jeg pappa bringe hjem en høy, slank brunette til Moss Side; kvinnen han skulle gifte seg med. Jeg så at Mary Jane og meg flyttet sammen med dem inn i huset ved 4306 Brook Road, så meg selv stå fryktsom ved stuevinduet, lysten på å gå ut men redd for gutten i nabohuset.

Sammen med muntre scener var det miserable scener. Jeg så meg selv bli banket opp av den gutten, så ydmykelsen da søsteren min skyndte seg ut av huset for å kjempe mine slag for meg. Jeg så meg selv gråte da far sa farvel for en uke, to uker, en måned; jobben hans tok ham alltid bort.

Mye av elendigheten hadde sin opprinnelse i meg. Jeg så meg selv vende meg bort da min stemor bøyde seg over for å ønske meg god natt, så tanken selv: Min mor døde, frøken Williams reiste bort. Dersom jeg blir glad i henne, vil hun også forlate meg. Jeg så meg selv som tiåring, stående ved det samme stuevinduet mens far reiste til sykehuset for å hente hjem mor og vår nye bror Henry, så meg selv bestemme meg for jeg så ham at jeg ikke ville like denne nykommeren.

Der var andre scener, hundrevis, tusenvis, alle opplyst av det brennende Lyset, i en eksistens der tid syntes å ha opphørt. Det ville ha tatt uker med ordinær tid til bare å få et lite glimt av så mange begivenheter, og likevel hadde jeg ingen opplevelse av minutter som passerte.

Jeg så oss flytte, det året jeg var tolv, til et nytt hus i vestenden av Richmond. Jeg så den nye sykkelen far og mor Dabney ga meg, så meg selv tusen ganger, syklet over jernbanebroa for å se dem fra Moss Side.

Jeg så den ettermiddagen jeg kom hjem til vestsiden av huset og fant fortauet forsøplet med fliser av balsamtre, alt som var igjen av et gigantisk modellfly jeg strevsomt hadde limt sammen, bit for bit. Jeg så mitt raseri mot den tre år gamle Henry som hadde utført denne forferdelige udåden, et raseri som over tid utviklet seg til en gretten tilbaketrekning fra hele familien.

Der var episoder fra mine år på videregående – stevnemøter, kjemieksamener, da jeg løp den raskeste milen (1609 m) på skolen vår. Jeg så dagen jeg ble uteksaminert, så meg selv begynne på University of Richmond. Og hele tiden så jeg meg selv beholde min stivnakkede reserverthet mot mor, mot min bror Henry og også mot lille Bruce Gordon. Jeg så far komme hjem i sin majoruniform, så meg selv gå ned til postkontoret for å melde meg til aktiv tjeneste. Jeg så påmønstringsprosessen på Camp Lee, så meg selv og hundrevis av andre gå på toget til Camp Barkeley…

Enhver detalj fra tyve års liv var der til observasjon. Det gode, det dårlige, høydepunktene, det rutinemessige. Og med dette altomfattende synet kom et spørsmål. Det var implisitt i enhver scene og - i likhet med scenene – så ut til å springe ut av det levende Lyset ved siden av meg.

Hva gjorde du med livet ditt?

Det var tydeligvis ikke et spørsmål i den forstand at Han søkte informasjon, for det jeg hadde gjort med mitt liv var åpenlyst. Uansett, denne totale erindringen, detaljert og perfekt, kom fra Ham, ikke meg. Jeg kunne ikke ha husket en tidel av det som var der før Han viste det til meg.

Hva gjorde du med livet ditt?

Det virket å være et spørsmål om verdier, ikke fakta: Hva oppnådde du med den verdifulle tiden du fikk tildelt? Og med dette spørsmålet som bakteppe, virket disse ordinære hendelsene i en typisk gutteoppvekst ikke bare mindre spennende, men ubetydelige. Hadde jeg ikke gjort noe av varig betydning, noe viktig? Desperat så jeg meg rundt på leting etter noe som var umaken verd i lyset av denne skinnende virkeligheten.

Det var ikke det at det var noen spektakulære synder, bare det seksuelle fokuset og hemmelighetene som de fleste tenåringer har. Men selv om det ikke var noen store synder, var det ikke noe spesielt positivt å vise til heller. Bare en endeløs, kortsiktig, skrikende bekymring for meg selv. Hadde jeg aldri gått utover mine umiddelbare interesser, gjort noe som andre mennesker ville finne betydningsfullt? Til sist lokaliserte jeg det, det stolteste øyeblikket i mitt liv:

-Jeg ble Eagle Scout!

[Eagle Scout er den høyest mulige utmerkelsen i speiderbevegelsen Boy Scouts of America.]

Igjen virket ordene å ha sitt utspring i Nærværet ved siden av meg:

Det glorifiserte deg.

Det var sant. Jeg kunne se meg selv stå i midten av senteret for utdeling av utmerkelsen, rødmende av stolthet, de beundrende øynene fra min familie og venner var vendt mot meg. Alltid meg, meg, meg – i sentrum. Var det ikke et tidspunkt i livet der jeg hadde latt noen andre stå der? (Ritchie, 1978/2007, s. 57-63)

 

Kilde: Ritchie, George. (1978/2007). Return from tomorrow. Grand Rapids, Michigan (USA): Chosen.