Ut-av-kroppen opplevelsen til George G. Ritchie - del 6

  Ut-av-kroppen opplevelsen

til George G. Ritchie - del 6

 

George G. Ritchie (1923-2007) skriver:

 

Så raskt som tanken dro vi fra by til by, tilsynelatende på den kjente jorden, selv den delen av jorden – USA og muligens Canada – som jeg alltid hadde kjent, bortsett fra de tusener av substansløse vesenene som jeg nå observerte at også befolket dette «normale» stedet. I et hus fulgte en ung mann en eldre mann fra rom til rom.

-Jeg er lei for deg, pappa, sa han om igjen og om igjen. –Jeg visste ikke hva det ville gjøre mot mamma! Jeg forsto det ikke.

Men selv om jeg kunne se ham klart, var det tydelig at mannen han snakket til ikke kunne det. Den eldre mannen bar et brett inn til et rom hvor en eldre kvinne satt på senga.

-Jeg er lei for det, pappa, sa den unge mannen igjen. –Jeg er lei for det, mamma. Endeløst, om igjen og om igjen, til ører som ikke kunne høre.

Forvirret snudde jeg meg til Klarheten ved siden av meg. Men selv om jeg følte at Hans medfølelse fløt som en strøm inn i rommet foran oss, ble mitt sinn ikke opplyst med forståelse.

Flere ganger stoppet vi for å se på tilsvarende scener. En gutt fulgte etter en tenåringsjente gjennom korridorene på en skole. –Jeg er lei meg, Nancy!

En middelaldrende kvinne bønnfalt en gråhåret mann om å tilgi henne.

-Hva er de lei seg for, Jesus? spurte jeg inntrengende. –Hvorfor fortsetter de å snakke til mennesker som ikke kan høre dem?

Da kom følgende tanke til meg fra Lyset ved siden av meg:

De er selvmord, lenket til enhver konsekvens av sin handling.

Idéen overveldet meg. Likevel visste jeg at den kom fra Ham, ikke meg, for jeg så ikke flere scener som dette, som om lærdommen hans viste meg hadde blitt forstått.

Gradvis begynte jeg å legge merke til noe annet. Alle de levende menneskene vi studerte var omgitt av et svakt lysskinn, omtrent som et elektrisk felt over overflaten av kroppene deres. Dette lysskinnet flyttet seg ettersom de flyttet seg, som en hud nummer to laget av svakt, nesten ikke synlig lys.

Til å begynne med trodde jeg at det måtte være reflektert lys fra Personen ved min side. Men bygningene vi gikk inn i avga ingen refleksjon, og det gjorde heller ikke livløse objekter. Og da forsto jeg at de ikke-fysiske vesenene heller ikke gjorde det. Min egen ikke-solide kropp, så jeg nå, var uten dette glødende hylsteret.

På dette tidspunkt trakk Lyset meg inn på en mørk bar og grill nær noe som så ut som en stor marinebase. En mengde med mennesker, mange av dem sjøfolk, lined the bar three deep, while others jammed wooden booths langs veggen. Få drakk øl; de fleste så ut til å helle innpå whisky som fort de to perspiring bartenderne kunne helle i glassene.

Så la jeg merke til noe slående. En rekke av mennene som sto ved baren virket ikke i stand til å løfte drinkene til leppene sine. Om igjen og om igjen så jeg dem gripe etter shotglassene. Hendene deres passerte gjennom de solide drikkeglassene, gjennom den tunge tredisken, gjennom armene og kroppene til de drikkende rundt dem.

Og disse mennene, alle sammen, manglet auraen av lys som omringet de andre.

Dermed må lysskallet være et fysisk karaktertrekk kun ved fysiske kropper. De døde, vi som hadde mistet vår solidhet, hadde mistet denne «andre huden» også. Og det var tydelig at disse levende personene, de lysomsluttede, de som faktisk drakk, snakket og skubbet borti hverandre, verken kunne se de desperat tørste kroppsløse vesenene blant dem, eller føle deres vanvittige anstrengelser for å få fatt i glassene. (Selv om det også var klart for meg, da jeg studerte fenomenet, at de ikke-solide menneskene både kunne se og høre hverandre. Rasende krangler brøt konstant ut mellom dem på grunn av glassene som ingen faktisk kunne få til leppene sine.)

Jeg trodde at jeg hadde sett heftig drikking i studentmiljøet i Richmond, men måten sivile og tjenestemenn opptrådte på i denne baren, overgikk alt. Jeg så en ung sjømann reise seg ustødig fra en stol, tok to eller tre skritt og sank deretter hardt ned på gulvet. To av vennene hans bøyde seg ned og gikk i gang med å trekke ham bort fra trengselen.

Men det var ikke det jeg så på. Jeg stirret forskrekket på at det lysende skallet rundt sjømannen rett og slett åpnet seg opp. Det delte seg ved toppen av hodet hans og begynte å skrelle seg av fra hodet og skuldrene hans. Momentant, fortere enn jeg hadde sett noen bevege seg, var en av de substansløse vesenene som hadde stått nær ham ved baren på toppen av ham. Han hadde svevet som en tørst skygge ved sjømannens side og hadde grådig fulgt med på hver svelging den unge mannen hadde gjort. Nå virket han å fare løs på ham som et plyndrende beist.

I neste øyeblikk, til min absolutte forbauselse, hadde den springende figuren forsvunnet. Alt skjedde selv før de to mennene hadde trukket deres bevisstløse venn/load bort fra føttene til de i baren. I ett øyeblikk hadde jeg tydelig sett to individer; på det tidspunkt de satte sjømannen opp langs veggen, var der bare én.

To ganger til, mens jeg stirret, forbløffet, gjentok scenen seg på en identisk måte. En mann besvimte, en sprekk åpnet seg forsiktig i auraen rundt ham, ett av de ikke-solide menneskene forsvant idet han kastet seg mot den åpningen, som om han hadde krøpet inn i den andre mannen.

Var det dekkende lyset et slags skjold, da? Var det en beskyttelse mot … personer uten kropp som meg selv? Antakelig hadde disse substansløse vesenene en gang hatt solide kropper, slik som jeg selv hadde hatt. Kan disse vesenene, da de var i de fysiske kroppene sine, ha utviklet en avhengighet til alkohol som overgikk det fysiske? At det ble mentalt. Åndelig, til og med. Og da de mistet den kroppen, bortsett fra da de kort kunne besette en annens kropp, ville være atskilt for all evighet fra den tingen de aldri kunne stoppe å hige etter.

En slik evighet – tanken sendte en kald gysing gjennom meg – ville absolutt være et slags helvete. Jeg hadde alltid tenkt på helvete, når jeg i det hele tatt tenkte på det, som et brennende sted et eller annet sted under jordens overflate hvor onde menn som Hitler ville brenne for evig. Men hva om ett nivå av helvete befant seg her på overflaten – usett og uanet av de levende menneskene som befant seg på det samme stedet. Hva om det betød å være igjen på jorda, men aldri noen sinne være stand til å være i kontakt med den igjen? Jeg tenkte på moren hvis sønn ikke kunne høre henne. Kvinnen som ville ha sigaretten. Jeg tenkte på meg selv, som kunne tenkte på å komme meg til Richmond, ute av stand til å få noen til å se meg eller hjelpe meg. Å ville noe intenst (to want most), å brenne med det sterkeste begjær, hvor du var mest maktesløs – det ville virkelig være helvete.

Ikke «ville være», innså jeg umiddelbart. Var. Dette var helvete. Og jeg var like mye en del av det som disse andre kroppsløse (discarnate) vesenene. Jeg hadde dødd. Jeg hadde mistet min fysiske kropp. Jeg eksisterte nå i en virkelighet (realm) som ikke ville respondere på meg på noen måte.

Men dersom dette var helvete, dersom det ikke var noe håp, hvorfor var Han da ved siden av meg? Hvorfor hoppet hjertet mitt av glede for hver gang jeg vendte meg til Ham? For Han var det overveldende hovedinntrykket av reisen. Alt det jeg så og alle sjokkene som kom over meg var ingenting sammenlignet med hovedsaken i det som foregikk. Som var, helt enkelt, at jeg ble glad i Personen ved siden av meg. Samme hvor jeg så var det Han som var det virkelige fokuset i min oppmerksomhet. Samme hva jeg ellers så, var det ingenting sammenlignet med Ham.

Og det var en annen av tingene som forbløffet meg. Dersom jeg kunne se Ham, hvorfor kunne ikke alle andre? Han var for skinnende for vanlige øyne å se på – det hadde jeg skjønt med en gang. Men de levende menneskene vi passerte må på en eller annen måte ha merket den brennende Kjærligheten og Pasjonenen i deres midte. Hvordan kunne de ikke En som var nærmere og mer lysende enn sola midt på dagen?

Hvis ikke…

For første gang begynte jeg å undre meg over om noe uendelig mer viktig enn jeg noen gang hadde forestilt meg hadde skjedd den dagen jeg som elleveåring hadde gått frem til alteret i en kirke. Var det mulig at jeg, på en reell hendelse, faktisk hadde blitt «født på nytt», som predikanten sa – blitt gitt nye øyne – enten jeg forsto noe av det eller ikke?

 

Eller kunne disse andre også se Ham, dersom deres øyne ikke hadde vært så opphengt i den fysiske verden som de hadde mistet? «Hvor ditt hjerte er…» Så lenge jeg var opphengt i å komme til Richmond innen en bestemt dato, hadde heller ikke jeg vært i stand til å se Jesus. Kanskje var det slik at dersom sentrum for vår oppmerksomhet var på hva som helst annet, så kunne vi til og med blokke ut/ stenge Ham ute

(Ritchie, 1978/2007, s. 68-74).

 

 

Kilde: Ritchie, George. (1978/2007). Return from tomorrow. Grand Rapids, Michigan (USA): Chosen.