Ut-av-kroppen opplevelsen til George G. Ritchie - del 9

Ut-av-kroppen opplevelsen

til George G. Ritchie - del 9

 

George G. Ritchie (1923-2007) skriver:

Helt til nå hadde jeg hatt inntrykk av at vi reiste - på hvilken måte kunne jeg ikke forestille meg - på jorden. Selv det stedet som jeg så på som et høyere nivå av dyp tankevirksomhet og læring var tydeligvis ikke langt borte fra det fysiske nivå hvor kroppløse vesener fremdeles var bundet til en solid verden.

Nå virket det imidlertid til at vi hadde forlatt jorden. Jeg kunne ikke se den lenger. I stedet virket vi å være i et uendelig tomrom, bortsett fra at jeg alltid hadde tenkt på det som skremmende, noe dette ikke var. Et slags unevnelig løfte virket å vibrere gjennom den enorme tomheten.

Og da så jeg, altfor langt borte til å være synlig med noe slags syn som jeg kjente til, en by. En glødende, tilsynelatende endeløs by, som skinte sterkt nok til å bli sett til tross for den uforestillbare avstanden imellom. Klarheten virket å komme fra selve veggene the og gatene til dette stedet, og fra vesener som jeg ikke kunne skjelne, som beveget seg rundt inni den. Faktisk virket byen og alt i den å være laget av lys, på samme måte som at Figuren ved min side var laget av lys. På dette tidspunkt hadde jeg ennå ikke lest Åpenbaringsboken. Jeg kunne bare måpe i ærefrykt av dette fjerne skuet mens jeg funderte på hvor klar hver bygning og hver innbygger måtte være for å bli sett på en avstand på så mange lysår. Kunne disse strålende vesenene, lurte jeg på, forbauset, være de som virkelig hadde hatt Jesus som fokus for sine liv? Så jeg til sist endelig de som hadde sett etter Ham i alt? Sett så godt og så nært at de hadde blitt forandret til å likne på Ham? Mens jeg stilte spørsmålet, virket det som om to av de klare figurene ble atskilt fra byen og startet å bevege seg mot oss.

Men mens de kom mot oss i stor fart, dro vi bort enda raskere. Avstanden økte og synet ble utydelig. Samtidig med min opplevelse av tap, visste jeg at min manglende synsevne ikke kunne tåle mer enn et øyeblikks glimt av denne virkelige, denne ultimate himmel. Han hadde vist meg alt Han kunne og nå dro vi langt bort i høy fart. Vegger lukket seg rundt oss. Vegger så smale og boksliknende, at det tok flere sekunder før jeg kjente igjen det lille sykehusrommet vi hadde forlatt for noe som virket som en livstid siden. Jesus sto fremdeles ved siden av meg, ellers kunne ikke bevisstheten ha holdt ut overgangen fra det uendelige rommet til dimensjonene til dette celleliknende rommet. Den strålende vakre byen glimret og glødet fremdeles i tankene mine, dragende og kallende. Med total likegyldighet la jeg merke til at det var en skikkelse som lå under lakenet i senga som nesten fylte det meget lille rommet.

Men utrolig nok fortalte Jesus meg at jeg på en måte hørte sammen med den lakendekkede formen, at Hans hensikt med meg også involverte den klumpliknende tingen. Jeg beveget meg nærmere den. Den fylte synsfeltet mitt, slo av Lyset. Desperat ropte jeg til ham om ikke å forlate meg, å istandsette meg for den skinnende byen, ikke å forlate meg på dette mørke og trange stedet.

Som i en halvveis glemt historie for lenge siden, husket jeg meg selv finkjemme korridorene og avdelingene på dette sykehuset, på desperat leting etter skikkelsen i denne senga. Fra det mest ensomme tidspunkt i min eksistens hadde jeg kommet inn i den mest perfekte tilhørighet jeg noen gang hadde opplevd. Lyset fra Jesus hadde kommet inn i livet mitt og fylt det totalt, og idéen om å være atskilt fra Ham var mer enn jeg kunne håndtere.

Mens jeg tryglet følte jeg at jeg bevisstheten begynte å forsvinne. Sinnet mitt ble tåkete. Jeg visste ikke lenger hvorfor jeg anstrengte meg. Halsen min var i brann og vekten på brystkassen knuste meg. Jeg åpnet øynene mine, men det var noe foran ansiktet mitt. Jeg tok rundt lakenet og forsøkte å finne ut hva som dekket meg, men å bevege armene var som å forsøke å løfte blylodd. Til sist lukket fingrene mine upon each other. Med min høyre hånd berørte jeg et sirkelformet ring med en oval stein på ringfingeren på min venstre hånd. Sakte snurret jeg den rundt og rundt, samtidig som det svartnet for meg (Ritchie, 1978/2007, s. 84-86; ).

 

 

Kilde: Ritchie, George. (1978/2007). Return from tomorrow. Grand Rapids, Michigan (USA): Chosen.