Om selvfornektelse

 Om selvfornektelse

Edin Løvås skriver at Paulus sammenligner en kristen med en idrettsmann; en idrettsmann må nekte seg alt. Han gjør det for å vinne en krans som visner, vi for å vinne en krans som aldri visner.

«Nekte seg alt»? Det smaker av noe vi ikke liker. Det klinger lovisk. Vi blir ikke frelst av å nekte oss noe, men gjennom å ta imot noe. Frelsen er jo av nåde. Kjenner du tankegangen? Men nå står teksten der og griner oss like i ansiktet. Ikke er det særlig vanskelig å finne andre skriftsteder som ligner dette heller. Les bare Bergprekenen, så skal du få se!

Hva betyr det så? Hva slags trening og løpeteknikk er det tale om? Og hva er det vi skal nekte oss? Det er tale om å nekte seg selv en holdning der nytelsen er det viktigste, der pengene er guden, der jeg selv og min familie er så dominerende, at jeg ikke ser andres nød og at Jesus Kristus blekner og kommer i bakgrunnen.

Men blir ikke dette en livsstil som er helt annerledes enn hos nesten alle andre mennesker? Jo, det blir det. Men Guds folk er nettopp kalt til å være et annerledes folk. Det er kalt til å trene for himmelen og løpe for å vinne den evige, himmelske kransen. Ligger du i trening? Løper du av all makt? (Løvås, 2001, s. 55).

Kilde: Løvås, Edin. (2001). Hver dags visdom. Andaktsbok. Oslo: Luther forlag (20. februar)