Blind kvinne opplevde å se under ut-av-kroppen opplevelse - del 1

 

 Blind kvinne opplevde å se

 

under ut-av-kroppen opplevelse

Del 1

 

Kenneth Ring og Sharon Cooper (1997) skriver:

Vicki Umipeg er en gift 43 år gammel kvinne som har hatt to nær-døden opplevelser. Den første, som hun hadde da hun var 12 år gammel, fant sted som et resultat av blindtarmbetennelse og peritonitt (bukhinnebetennelse). Sin andre nær-døden opplevelse hadde hun et tiår senere, da hun ble alvorlig skadet i en bilulykke.

Vicky ble født for tidlig. Hun hadde kun vært i mors mage i 22 uker da hun ble født, og veide ca. 1,35 kg (three pounds) ved fødselen. Senere sank vekten til ca. 850 gram (one pound, 14 ounces). I tråd med vanlig praksis i forhold til for tidlig fødte babyer på 1950-tallet, ble hun plassert i kuvøse med tilførsel av oksygen. Uheldigvis – grunnet en feil med oksygentilførselen – ble Vicky gitt for mye og fikk – sammen med rundt femti tusen andre premature barn født i USA på omtrent samme tid – så stor skade på synsnerven at hun ble helt blind. Som hun klargjorde i innledende intervju med en annen forsker (Greg Wilson), har hun aldri hatt noen visuelle opplevelser i det hele tatt, og hun forstår heller hva lys er:

Intervjuer: Kunne du se noe?

Vicki: Ingenting. Aldri. Ikke noe lys, ingen skygger. Ingenting. Aldri.

Intervjuer: Så synsnerven til begge øynene ble ødelagt?

Vicki: Ja, og derfor har jeg aldri vært i stand til å forstå hva lys er (the concept of light).

I starten av 1973 arbeidet Vicky - som da var 22 år gammel - av og til på en nattklubb i Seattle. En natt – ved stengetid – klarte hun ikke å få tak i en taxi som kunne kjøre henne hjem, og omstendighetene gjorde at hun følte seg tvunget til å velge det eneste andre alternativet: å sitte på med berusete stamgjester. Ikke overraskende skjedde det en alvorlig ulykke der Vicky ble kastet ut av bilen (en van). Skadene hun pådro seg var omfattende og livstruende og besto blant annet av hodeskallefraktur og hjernerystelse, og skader i nakken, ryggen og det ene beinet. Faktisk så tok det henne et helt år etter at hun kom ut av sykehuset før hun kunne stå oppreist uten å være redd for å besvime.

Vicki husket tydelig de skremmende øyeblikkene før selve krasjet, men hun har kun et disig/hazy minne av å veksle mellom å være utenfor kroppen og så tilbake i den igjen på ulykkesstedet. Hennes eneste definitive minne av noe utenfor henne selv da hun var ute av kroppen, er et kort glimt av det sammenkrøllete kjøretøyet. Selv om denne delen av opplevelsen var forvirrende, hevder hun at mens hun var ute av kroppen, var hun bevisst på at hun var i en ikke-fysisk kropp som hadde en distinkt form og som var, som hun formulerte det, «som om den var laget av lys».

Hun husker ikke noe fra kjøreturen i ambulansen til Harborview sykehus, men etter at hun kom til akuttmottaket, ble hun igjen bevisst da hun opplevde seg å være nær taket og betrakte en mannlig lege og en kvinne – hun var ikke sikker på om kvinnen var en annen lege eller en sykepleier – som arbeidet på kroppen hennes. Hun kunne overhøre samtalen også, som dreide seg om deres frykt for at hun – på grunn av mulig skade på Vickys trommehinne – ville bli døv i tillegg til blind. Vicky forsøkte desperat å kommunisere til dem at hun var ok, men fikk naturlig nok ingen respons. Hun så også kroppen sin under seg, som hun la merke til på grunn av visse identifiserende kjennetegn, som en karakteristisk giftering som hun bar.

Ifølge hennes vitnesbyrd, hadde Vicky først et veldig flytende bilde av seg der hun lå på et metallbord. Hun var sikker, sa hun, på «det var meg», selv om det tok henne et øyeblikk å registrere det faktum med sikkerhet. Som hun senere fortalte oss:

Jeg visste at det var meg. (…) Jeg var ganske tynn da. Jeg var temmelig høy og tynn på det tidspunktet (Ring & Cooper, 1997, s. 108-110).

Kilde: Ring, Kenneth & Cooper, Sharon. (1997). Near-Death and Out-of-Body Experiences in the Blind: A Study of Apparent Eyeless Vision. I: Journal of Near-Death studies, 16 (2) Winter 1997.