Mel Tari gikk på vannet

Mel Tari gikk på vannet Mel Tari, som har skrevet boken ”Like a mighty wind” besøkte en gang hjemmet til evangelistene Charles og Frances Hunter. Han fortalte dem om at Gud hadde bedt ham krysse en dyp elv for å vitne for noen mennesker på den andre siden. Dermed hadde han og vennene hans gått på vannet. Det var helt fantastisk å høre, syntes Charles Hunter og utbrøt ”Halleluja!” og videre ”Går dere fremdeles på vannet der borte?” ”Nei, det har ikke skjedd på 7 år”, svarte Mel Tari. ”Hvorfor?” spurte Charles Hunter. Han fortalte at de hadde bygget en bro over slik at det ikke var nødvendig å gå på vannet. De som ville over, kunne bruke broen. Kilde: Boka ”Hvordan helbrede de syke” av Charles og Frances Hunter Her følger det en beretning fra boka ”Like a mighty wind” fortalt av Mel Tari: Herren sendte et annet team til et område på Timor (i Indonesia) der de måtte ta seg over en elv. Men det var ingen bro der. Dette var under regntiden, og det var mye vann i elva, og strømmen var meget sterk. Da de kom fram til elven, ble de meget redde. Ingen som hadde vett og forstand i behold kunne tenke på å vade over elven under slike forhold. Teamets medlemmer stanset ved stranden og ba til Gud om ledelse. Hvordan skulle de komme videre? Noe som karakteriserer vekkelsen i Indonesia er at Herren gir oss alle detaljer for hva vi skal gjøre før vi drar ut på en prekenreise. Vi skriver det ned på et papir og følger det nøye. Nå sa Herren til dem at de skulle gå over eleven. Vanligvis drar ikke teamene i Indonesia ut i regntiden. Når det er regntid, så regner det virkelig, iblant opp til førti dager. Uten opphold regner det dag og natt, og da er det nesten utenkelig at man skal kunne ta seg fram. Men Gud har lovt å fylle alle våre behov. Mange ganger går vi ut, og vi har verken paraplyer eller regntøy. ”Herre, du har sagt at vi skal gå,” sier vi, ”men vi har verken paraplyer eller regntøy. Herre, beskytt oss nå for regnet. Amen.” Vi går jo på Herrens befaling, og da beskytter han oss også. Bibelen sier jo at vi skal be om hva vi vil. Vi kan se regnet noen meter foran oss og noen meter bak oss og like mange meter til høyre og venstre, men ikke en dråpe faller på våre kropper. Når vi kommer fram til landsbyen, spør de der hvor vi kommer fra. Vi forklarer dem kanskje at vi har gått åtti kilometer. ”Gikk dere i regnet?” spør de. ”Ja, det gjorde vi.” De ser at vi er leirete på føttene og lurer på hvorfor vi ikke er våte. Da forteller vi dem at Herren har beskyttet oss, men det har de vanskelig for å tro. Mange ganger går de ut for å se om vi har gjemt regntøyet vårt, men de har selvfølgelig aldri funnet noe, for det er Gud som har beskyttet oss. Nå sto dette teamet ved strandbredden. En hel del mennesker samlet seg der, og de var meget forbauset over at de var helt tørre, enda det hadde regnet under hele deres vandring. ”Hvem er dere?” spurte de. ”Vi er ute for å forkynne evangeliet,” svarte de. ”Hvor skal dere?” ”Vi skal over på den andre siden av denne elven, og Herren har sagt til oss at vi skal gå over nå,” svarte en av medlemmene i teamet. ”Ikke gjør det! Det kommer til å koste dere livet, for dere kommer til å bli tatt av strømmen,” sa en av hedningene som sto der. Til og med kristne som var kommet hit forsøkte å overtale dem til å bli. ”Hvis dere går over nå og dør, hvem skal da tjene Herren? Er det ikke bedre at dere venter et par, tre dager, til vannet har sunket, så skal vi hjelpe dere over?” En viss uro begynte å spre seg i teamet. De visste ikke riktig hva de skulle gjøre. Da trådte min fetter fram og sa at Herren hadde rørt ved hans hjerte og at han måtte lyde Herren. ”Om dere vil stå her og følge menneskers råd, så kan dere gjøre det. Men jeg vil følge min Herre og lyde ham. Hvis Herren har sagt at vi skal gå nå, så mener han det også. Det er ikke en annen dag vi skal gjøre det. Det er nå.” De andre sto der og visste ikke hva de skulle si, men fetteren min forlot dem og begynte å gå ut i vannet. ”Nei, nei! Gjør det ikke! Du kommer til å dø!” ropte de som sto på stranden. ”Hvis jeg dør, kan dere si til alle mennesker over hele verden at jeg ikke døde fordi jeg var dum, men for at jeg adlød Herren” ropte han til svar. Ved det første skrittet gikk vannet litt over vristene hans. Ved det andre var det likedan, og likeså ved det tredje, det fjerde, femte og sjette. Vannet nådde ikke opp til knærne hans. Da fetteren min sto der midt ute i elven, snudde han seg og ropte til de andre at de skulle komme etter, for vannet var jo slett ikke dypt. ”Jeg står på vannet med føttene,” sa han. Men alle visste at det måtte være mellom tyve og tretti fot til bunnen. De så på ham, og det virket som han sto oppå vannet. ”Det er best dere kommer nå,” sa han igjen. De andre i teamet tenkte over situasjonen og fattet en beslutning om at de også skulle gå. De forsto at det var Gud som gjorde under, og da gjaldt det å benytte tiden. Da de steg ut i vannet, opplevde de det samme som den første mannen. De kjente bunn under sine føtter mens de gikk over elven. De som sto igjen på stranden og så dette, ville gjøre det samme og begynte å gå ut i vannet, men de hadde ikke tatt mer enn et skritt da de holdt på å drukne. Alle skjønte da at det hadde skjedd et under. Herrens ord fra profeten Jesaia kom til dem: ”Når du går gjennom vann, så er jeg med deg, og gjennom elver, så skal de ikke overskylle deg.” Dette er Guds ord, og det kan man stole på. Her er en annen beretning fra Indonesia fortalt av Mel Tari: I Mark. 16,18 leser vi: ”De skal ta slanger i hendene…” Dette viser at de kristne har makt over dyreriket. Da Gud skapte Adam og Eva, sa han til dem at de skulle råde over dyrene, men etter syndefallet hadde menneskene mistet denne autoriteten over dyrene. Det hender kanskje iblant at en hund biter deg, og det er fordi den ikke har respekt for deg som den høyeste av Guds skapte vesener. Jeg priser Gud for at vi har fått denne makt tilbake gjennom Den Herre Jesus Kristus. I andre land er det kanskje ikke like nødvendig. Der har man sine biler, tog og fly. Men vi lever i jungelen, og derfor trenger vi virkelig denne autoritet over dyrene. Iblant møter vi krokodiller, tigere eller giftige slanger. Da pleier vi å si til slangen, eller hva det nå er for et dyr, at de skal stanse for at vi vil forbi. Dyret stanser, og vi går forbi uten å bli skadet. Hva kommer det av? Gud har gitt oss makt over dyreriket. I mitt land er det mye skorpioner. Hvis man blir bitt av en slik, er det virkelig fare på ferde. Men vi ber i Jesu navn, og den fryktelige verken forsvinner. Det er ikke meningen at skorpioner og andre dyr skal skade oss, for vi er de ypperste av Guds skapninger. En av mine brødre i Kristus tjener Herren i Sumatras jungler. Ofte hender det at han må ta seg over elvene der. En gang var det spesielt besværlig for ham å komme over, for det var under regntiden, og vannet var høyt. På stranden sto en del muslimer og hedninger og så på ham. De lo høyt og mente at den stakkars mannen var dødsens. Men han strevde for å komme over til den andre siden kom plutselig noen krokodiller mot ham for å sluke ham. Da de var tett innpå ham, gjorde de seg klar for å knuse ham med halene sine. Når en krokodille bruker halen som våpen, kan den knuse en kano. En mann har absolutt ingen sjanse til å klare seg mot et slikt slag. Men der sto mannen i elven og tenkte på Bibelens ord. Så ga han en ordre: ”Krokodiller, i Jesu navn befaler jeg dere at dere skal forsvinne!” Straks snudde de og svømte vekk. Mennene på stranden sto skrekkslagne og så på. ”Noe slikt har vi aldri sett. Krokodillene adlød denne mannen!” Etter dette under i Jesu navn kom de til tro på ham.