Ble informert om at sønnen kom til å dø under nær-døden-opplevelse

Ble informert om at sønnen kom til

å dø under nær-døden-opplevelse 

 

Den første episoden i TV-serien 'Livet etter døden' (2021), starter med en kvinne som padler kajakk i Jackson Hole i den amerikanske delstaten Wyoming. Kajakkpadleren er den amerikanske legen og ortopediske ryggkirurgen Mary Neal:

-Som lege vet jeg at de fleste ikke tenker på døden før de virkelig må. For 20 år siden var jeg ikke bare fysisk død; jeg hadde vært død en stund. Den opplevelsen forandret alt ved hva og hvem jeg er på radikalt vis.

-I 1999 dro jeg til Chile for å padle kajakk. Jeg gledet meg til en del av elven som var kjent for fossene.

-Vi satte ut og padlet over de første strykene. Elven har veldig mye vann. Vi valgte en mindre del av den første store fossen.

-Jeg satte ut i strømmen. En annen kajakkpadler hadde kommet seg forbi meg, og båten hennes hadde kilt seg fast ved innløpet. Jeg ble tvunget over til hovedfossen.

-Jeg visste at det ikke ville gå bra. Båten satte seg fast, og jeg lå på tre meters dyp. Jeg pustet ikke. Overkroppen var fastkilt under fronten på båten. Jeg kjente at beina brakk. Jeg burde ha skreket, men gjorde ikke det. Jeg følte verken smerte, frykt eller panikk. Jeg følte meg mer levende enn noen gang. Jeg følte at sjelen løsnet fra kroppen, før den ble sendt opp til himmelen.

-Jeg ble møtt av en gruppe. Jeg vet ikke hva de var. Folk, ånder, vesener. Jeg kjente ikke igjen dem. De hadde vært viktige i livet mitt på hver sin måte. Som en besteforelder som døde før jeg ble født.

-De var så glade for å kunne ønske meg velkommen og vise sin kjærlighet. De viste vei ned en sti. Stien var dekket med hundretusenvis av blomster og blomsterduft. Den hadde alle verdens farger. Det var et skifte i tid og dimensjon. Jeg opplevde evigheten i hvert sekund, og hvert sekund fortsatte i evigheten.

-Jeg tror jeg var i himmelen. Guds verden, hva enn du vil kalle det. Jeg hadde en overveldende følelse av å være hjemme. -Samtidig kunne jeg se tilbake på elven, hvor kroppen min fortsatt lå under vann.

"Går det bra?"

-De andre kajakkpadlerne prøvde å få meg opp, men de greide det ikke. Etter rundt 15 minutter ga de opp redningsforsøket. Nå prøvde de å hente opp liket. Én av dem så redningsvesten min dukke opp nedstrøms, og tenkte at mannen min kanskje ville ha den. Han tok tak i den, og følte kroppen min mot beinet.

-Han tok tak under vannet, og fikk tak i håndleddet. Kroppen min var oppsvulmet og lilla, og jeg hadde et stivt blikk. Det er overhodet ingen tvil om at jeg var fysisk død. -Jeg så på fra inngangen til kuppelstrukturen da de startet HLR, og jeg hørte dem fortsatt. Én av dem ropte at jeg måtte komme tilbake og trekke pusten.

"Kom tilbake. Jeg vet at du er her."

-Jeg hadde vært uten oksygen i 30 minutter, og den statistiske sjansen for å overleve burde ha vært null.

-Jeg ville ikke tilbake til kroppen min. Jeg hadde en følelse av å bli omfavnet og trøstet, og forsikret om at det gikk bra. Vesenene sa til meg at tiden ikke var inne. At jeg hadde mer å utrette, og at jeg måtte tilbake til kroppen min.

-Da jeg åpnet øynene, ble de som gjenopplivet meg sjokkerte. Tilstanden min var ille. Jeg hadde nettopp druknet. Jeg hadde også flere brukne bein og avrevne sener i beina. Jeg lå ved elvebredden i ingenmannsland. De som gjenopplivet meg la meg på en båt, og bar meg opp åssiden. Vi kom ut på en grusvei. De tenkte å løpe og hente en traktor eller en hest. Da vi kom ut på grusveien, var det en ambulanse der. Det fantes ikke i Sør-Chile i 1999. Det var uforklarlig.

-Det tok mange timer, men vennene mine fikk meg til sykehuset. Mannen min fikk høre at jeg trolig ikke ville overleve natten. Men det gjorde jeg.

-Jeg lå på sykehuset i over en måned. Jeg måtte gjennom flere operasjoner og mange måneder med rehabilitering før jeg kunne gå igjen.

-Statistisk sett hadde jeg null sjanse for å overleve uten betydelig hjerneskade. Jeg fikk ingen hjerneskade. Barna mine sier kanskje noe annet, men jeg ble helt frisk igjen.

-Som lege omgås jeg ikke med mennesker som vil snakke om ting som nær-døden-opplevelser. Folk innen vitenskap tror ofte at man ikke kan tro på noe overnaturlig.

-Da jeg studerte medisin, ville jeg definert døden som døden, det vil si fysisk død. Min opplevelse og det som skjedde med sønnen min ti år senere, endret definisjonen min av døden.

-Jeg tror ikke at vi vet alt.

-Jeg hadde mer motivasjon enn noen andre til å motbevise historien min. Under opplevelsen min da jeg var sammen med disse vesenene, fortalte de om min eldste sønn, Willie, sin uventede død. Han var bare ni år da ulykken skjedde.

-Jeg visste at om jeg kunne finne en annen troverdig forklaring, kunne jeg motbevise alt jeg ble fortalt.

-Jeg fikk ikke dato og tidspunkt for når han skulle dø, men det var konkret informasjon som fikk meg til å tro at han ikke ville fylle 18 år. Og jeg spurte hvorfor. Hvorfor Willie? Hvorfor sønnen min? Jeg ble fortalt at det er skjønnhet i alt.

-Det var vanskelig å våkne hver dag og lure på om det var dagen sønnen min skulle dø. Jeg fortalte ingen om det før rett før Willies 18-årsdag og jeg banket på Willies hotellromdør kl. 04.00, og sa det til ham.

-Han trodde jeg var gal. Men jeg sa det til ham, og han tok det med fatning.

-Da han ble 18 år, slappet jeg av. Jeg trodde planen for livet hans var endret.

-To år senere var Willie på en treningsleir i Maine. Han sto på rulleski, det er langrennsski uten snø, sammen med en venn. En bil sneiet henne, men drepte ham.

-Verden stoppet opp.

-Opplevelsen hadde ikke beskyttet, og beskytter meg ikke, mot sorg. Jeg elsket sønnen min, og gjør det fortsatt. Mer enn man kan forestille seg.

-Nær-døden-opplevelsen endret hvordan jeg ser på døden.

-Døden er ikke det siste ordet, og det er ikke slutten. Døden er bare det fysiske tapet.

-Jeg vet at sønnen min er...et sted. Jeg vet at jeg får se ham igjen.

 

 

 

Kilde: TV-serien 'Livet etter døden', 2021, (Episode 1: Nær døden-opplevelser)