Himmelstigen (Innledning og trinn 1: Forsakelse)

 

Himmelstigen

Innledning

 

30 STEG TIL HELLIGHET er en guide til en frisk og rensende kilde gjennom fjorten århundrer. Med en moderne parallell kan innholdet kalles kognitiv terapi - utviklet av kirkens egne psykologer fra antikken: ørkenfedrene. Og det mer enn 1000 år før Sigmund Freud.

 

Men den ortodokse "psykoterapien" er ikke grunnfestet i et materialistisk verdensbilde der våre åndelige sider plasseres i en egen skuff eller neglisjeres. Tvert imot er både språkbruken og målet av åndelig karakter: Det gjelder å rense sitt hjerte i samvirke med Guds nåde for å skape mer og mer rom for Den hellige ånd.

 

Hvordan kan vi bekjempe våre egne indre demoner? De som skaper krøll i våre relasjoner og gjør oss egoistiske. Hvordan blir vi fri fra destruktive tankemønstre som fører til selvmedlidenhet, sinne, falskhet og begjær etter rikdom og makt?

 

Kirkens svar på disse spørsmålene formidles i Stigen til paradis eller Himmelstigen, skrevet av Johannes Klimakos (579-649) da har var abbed i Katarinaklosteret ved foten av Sinaifjellet. Hans tilnavn, Johannes av Stigen, henspeiler på boken og den åndelige veiledningen som gis der. 30 STEG TIL HELLIGHET er en gjennomgang og forklaring til dette tidløse verket.

 

1400 år etter at "Stigen" ble skrevet, leses den fortsatt i alle verdens ortodokse klostre før påske. For den som har funnet veien, og forpliktelsen til å vandre på den, kan evangeliets vei mot hellighet sammenfattes med Johannes av Stigens egne ord: "Å omvende seg (...) er ikke å se hva jeg ikke har greid å være, men å se hva jeg ved Kristi nåde ennå kan bli."

 

Johannes av Stigen (579-649) skriver:

Å omvende seg er ikke å se ned på egne svik, men oppover mot Guds kjærlighet. Omvendelse er ikke å se bakover med selv-bebreidelse, men forover med tillit. Det er ikke å se hva jeg ikke har greid å være, men å se hva jeg ved Kristi nåde ennå kan bli.

 

Johannes av Stigen (ca. 579-649) eller Johannes Klimakos som  han egentlig het, var en erfaren munk og veileder. Han var abbed i det berømte Katarina-klosteret ved foten av Sinaifjellet fra rundt år 640 og fram til sin død. Boka Himmelstigen eller Stigen til paradis som han skrev, var enormt populær i middelalderen og tar for seg 30 konkrete steg for åndelig vekst.

 

Med 30 konkrete steg for åndelig vekst er det kanskje like nærliggende å kalle den verdens første kristne selvhjelpsbok.

 

 

Boka ble oversatt til nesten alle klassiske og moderne språk. Fortsatt leses den i alle verdens ortodokse klostre før påske. En bok kan aldri erstatte en levende åndelig veileder, det være seg en prest, en erfaren kristen eller en hellig person. Men i vår tid er hellighet sjelden, åndelige veiledere få og bøker ofte alt vi har.

 

Boka Himmelstigen. 30 steg til hellighet. En guide til kirkens tidløse klassiker Himmelstigen er skrevet av Vassilios Papavassiliou (f. 1977), også kjent som Theo Vasilis, er utdannet innenfor pastoral og sosial teologi ved Aristotelesuniversitetet i Thessaloniki og i klassiske språk og litteratur fra Birkbeck, Universitetet i London. Han har utgitt en rekke bøker om ortodoks spiritualitet og kristendom.

 

Kristusikonet på forsiden av boken (gjengitt i sin helhet på bakklaffen) er malt i Katarinaklosteret. Det sies å være det mest autentiske portrettet av Jesu ansikt som er bevart. Ett av ikonets mest særpregede trekk er Jesu øynes forskjellighet; hans høyre er preget av klarsyn og kraft, det venstre av medlidenhet og tårer.

 

Trinn 1: Forsakelse

 

«En Guds venn er en som lever i tråd med alt som er naturlig og uten synd, og som ikke forsømmer å gjøre det gode han kan. Han har selvkontroll og kjemper av all sin makt imot prøvelsene, fellene og støyen i denne verden, og prøver å være en som hever seg over dette.» Johannes av Stigen

 

Alle kristne er kalt til et liv i forsakelse. "Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal berge det" (Luk 9,23-24).

 

Og før dåpen "forsaker vi satan og alle hans gjerninger og alle hans engler, all hans tilbedelse og all hans prakt". Kristus sier: "Mitt rike er ikke av denne verden. Var mitt rike av denne verden, da hadde mine tjenere kjempet (...) men nå er mitt rike ikke av denne verden" (Joh 18,36). Derfor er de som vil følge Ham, heller ikke av denne verden: "Hadde dere vært av verden, hadde verden elsket sitt eget. Men dere er ikke av verden. Jeg har jo utvalgt dere fra verden, og derfor hater verden dere" (Joh 15,19). Videre advarer Paulus oss: "Skikk dere ikke lik denne verden" (Rom 12,2).

 

Så det er ganske klart at det å forsake ikke bare er noe som gjelder for munker og nonner. Det er en integrert del av det å være en kristen. Mens klosterlivet innebærer en fysisk separasjon fra verden eller fra andre mennesker, lever de fleste kristne i det vanlige samfunnet. Og dette samfunnet er ofte ikke-kristent, eller til og med fiendtlig innstilt overfor kristen tro og praksis. Men selv om vi bor i en stor by og lever et hverdagslig liv som alle andre, er vi likevel kalt til å forsake verden.

 

Slik sett betyr "denne verden" alt det som står i opposisjon til Kristus og til vår frelse. "Denne verden" i betydningen den skapte verden, derimot, er god. Og den er vi alle en del av. Uansett hvor fjernt et kloster eller en eneboerhytte måtte ligge, så ligger de alle under den samme sol og måne. De som bor der, puster den samme luften, deler den samme jorda og jordens grøde med resten av menneskeheten. Men på samme som en munk forlater en verdslig livsstil - jakten på rikdom, æresyken, stolthet og kjødelige lyster - så skal også hver kristne avstå fra disse, riktignok i mindre grad for noen av dem. Det kristne ekteskapet involverer for eksempel seksuell nytelse, men ikke utemmet lyst og egoistisk hedonisme. Og selv om vi alle trenger penger for å leve, skal vi ikke være misunnelige eller grådige.

 

Et asketisk liv og sann åndelighet er ikke mulig dersom vi ikke først bryter tvert med verden med tanke på hva vi holder kjært og hvilket fokus vi har i livet. Hl. Johannes nevner tre fundamentale dyder som utgjør grunnlaget i det asketiske livet, og som frigjør oss fra å være slaver av ting i denne verden:

 

"Uskyldighet, avholdenhet og måtehold er et godt, tredobbelt grunnlag. La alle Guds barn begynne med disse, og ta virkelige barn som forbilder. For blant dem finner du ikke ondskap, ingenting bedragersk, og heller ikke umettelig nytelsessyke eller fråtseri, og intet flammende begjær."

 

Vi søker ikke etter det umulige eller ukjente. Vi begynte jo alle livet som fullkomne og syndfrie spedbarn. "Guds rike tilhører slike som dem", leser vi i Markus 10,14. Vi søker tilbake til det vi en gang var, noe vi alle kjenner og har smakt: uskyldigheten.

 

Når vi snakker om slikt som kjødelig nytelse, er det mange som sier: "Hva er syndig med det? Det er jo helt naturlig." Men de glemmer at vår natur faktisk er en fallen natur, en natur som har blitt forvrengt av synd, av kjennskap til det onde. Så når vi vokser til og øker vår kunnskap, mister vi vår uskyld. Men Gud vil at vi skal ha et barns hjerte. Derfor sier hl. Johannes til nybegynnerne i klosteret at de må ha småbarn som forbilder.

 

Vi kan overføre dette på den som har blitt troende i voksen alder, eller nominelle kristne som har tatt en beslutning om å starte å leve åndelig. Selv om vi er voksne med et voksent sinn med kunnskap, visdom og forståelse, vil Gud at vi skal være barnlige: "Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket" (Matt 18,3).

 

Kristne forsaker verden ved å leve for noe annet enn verden. Slik blir vi verdens lys. Dette blir vakkert uttrykt i brevet Til Diognet (100-tallet):

"Det som skiller de kristne fra andre mennesker, er hverken fedreland, språk eller skikker (...) De lever blant grekere og barbarer, slik det har falt seg for hver enkelt, de følger stedets skikk med hensyn  til klær og mat og atferd for øvrig, og likevel er deres vandel slik at den vekker alminnelig undring og beundring. De bor i sine land, men som utlendinger. De tar del i alt som borgere, men finner seg i alt som fremmede. Ethvert fremmed land er for dem et fedreland, ethvert fedreland et fremmed land. De gifter seg som andre og får barn, men setter ikke ut sitt avkom. De deler bord, men ikke ekteseng. De er i kjødet, men lever ikke etter kjødet. De bor på jorden, men har sitt hjem i himmelen. De adlyder de gjeldende lover, men gjør dem overflødige gjennom sin livsførsel.

De elsker alle og blir forfulgt av alle (...) Men de som hater dem, kan ikke forklare årsaken til sitt hat. For å si det enkelt; hva sjelen er i legemet, det er de kristne i verden. Sjelen er spredt i alle legemets lemmer, og de kristne i alle verdens egne. Sjelen bor i legemet, men er ikke av legemet. Og de kristne bor i verden, men er ikke av verden. Usynlig er sjelen og holdes innesluttet i legemet som er synlig. De kristne kan nok kjennes fordi de er i verden, men deres gudsforhold er usynlig."

 

Så det er klart at det å forsake verden betyr langt mer enn å forlate et urbant liv til fordel for klosterlivet. Det er selvsagt avgjørende for en munk eller en nonne, men ikke for alle kristne. Resten av oss har en viktig rolle å spille i samfunnet ved å leve et Kristus-sentrert liv, ikke et liv fokusert på verden. Hl. Johannes av Stigen var veldig klar over dette. Når han ble spurt hvordan de som er gift og som lever midt i de hverdagslige bekymringene kan strebe etter klosteridealene, sa han:

 

«Gjør det gode du kan. Ikke snakk ondt om noen. Ikke stjel fra andre. Aldri si en løgn. Forakt ingen, og bær ikke nag. Hold deg ikke unna når Kirken samles. Vis miskunn mot de trengende. Vær ikke årsak til at andre faller fra. Hold deg unna en annens manns seng, og vær fornøyd med det din egen kone kan skaffe. Dersom du gjør alt dette, vil du ikke være langt unna himlenes rike.»

 

De ytre omstendighetene i livet er ikke de samme for oss alle. Om vi lever i sølibat eller i ekteskap, om vi lever i et klosterfellesskap eller i en familie, om vi bor i en verdensby med yrende liv eller i en avsidesliggende bygd – så er vi alle kalt til å forsake alt for Kristus. Dette betyr ikke å forlate karrieren, familien eller vennene bare for å gjøre det. Men det betyr at dersom vi ble stilt på valg mellom disse og Kristus – så velger vi Kristus: "Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verdig. Den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verdig. Og den som ikke tar sitt kors opp og følger etter meg, er meg ikke verdig" (Matt 10, 37-38).

 

Men la oss ikke glemme at for de fleste av oss er det gjennom disse velsignelsene at vi lærer oss å elske Kristus. Dersom klosteret er arenaen for munkens åndelige trening, så er hjemmet, familien, arbeidsplassen og den travle gaten arenaen hvor de som bor i verden, kan trene. Vi må velge den veien som i størst grad hjelper med vår åndelige progresjon. Som hl. Johannes skriver:

 

"Kristi sanne tjenere vil, ved hjelp av åndelige fedre kombinert med egen forståelse, gjøre alt for å finne et sted, en livsvei, en tilværelse og de øvelsene som passer dem. Et liv i fellesskap er ikke for alle, på grunn av en tendens til fråtseri, og et liv i ensomhet er ikke for alle, på grunn av en tendens til sinne. La hver og en søke etter den mest passende metoden."

 

Tenk ikke at klosterlivet er den eneste veien til hellighet. Selv utenfor klosteret, ved å møte alle livets fristelser og vanskeligheter med tålmodighet, ydmykhet og kjærlighet, er det mulig å nå det dydige livets øverste tinde. Særlig gjelder dette i våre relasjoner til andre, familie, venner, kollegaer, fremmede og selv fiender.

 

"Det finnes mange veier til hellighet - og til helvete. En vei som er feil for en, vil passe en annen. Det viktige er at enhver gjør det som er Gud til behag."

 

Som hl. Simeon den nye teologen skriver: "Gitt at de lever et verdig liv, er både de som velger å leve midt i aktiviteter og støy og de som bor i kloster, fjell og huler, i stand til å oppnå frelse."

 

Dersom Gud har kalt deg til å leve i verden, så er du verdens lys. Uansett hvilke ytre omstendigheter du har å forholde deg til i livet, så kan du ha et lite kloster i hjertet ditt, hvor du kan trekke deg tilbake og være alene. Der kan du finne styrke midt i problemene og fristelsene i livet. Husk at "Guds rike er inne i dere" (Luk 17,21)

 

Kilde: Papavassiliou, Vassilios. (2013/2023). 30 steg til hellighet. En guide til kirkens tidløse klassiker Himmelstigen. Follese: Efrem forlag.