Hva har hendt?

Til:

Fra:

Hva har hendt?

 

 

Nedskrevet av Olav Rogde

 

Forlaget www.himmelen.info

Forord

 

Målet med heftet er å oppfordre leseren til å gjøre seg rede til Jesu gjenkomst.

 

”Men ta dere i vare, så ikke deres hjerte blir tynget av rus, drukkenskap og bekymringer for dette livet, slik at den dagen skulle komme uventet over dere. For den skal komme som en snare over alle dem som bor på jorden. Våk derfor, og be alltid om at dere må bli holdt verdige til å unnslippe alt dette som skal skje, og til å bli stående for Menneskesønnen.”  Jesus Kristus

 

”Jeg sier dere: Den natten skal det være to i én seng. Den ene skal bli tatt med, og den andre skal bli tilbake. To skal male på kvernen sammen. Den ene skal bli tatt med, og den andre skal bli tilbake. To skal være ute på marken. Den ene skal bli tatt med, og den andre skal bli tilbake.”  Jesus Kristus

 

-----------------------------------------

 

 

Forslag til bønn for å få del i det evige liv:

 

”Jesus, jeg tror at Du døde for mine synder og sto opp fra de døde. Jeg vil at Du skal være Sjefen i livet mitt. Kom inn i mitt hjerte. Redd meg fra fortapelsen. Fyll mitt hjerte med Den Hellige Ånd. Amen.”

 

 

 

ISBN 978-82-996843-5-4

Hva har hendt?

 

”Klokken er ni på formiddagen. Fru Andersen sitter ved radioen og lytter til barnetimen for de minste. Det var så fint i dag, litt religion var det også med, og det burde det jo være. De små har ikke godt av for mye religion, det kunne bli usunt.

 

Det kan ha gått fire-fem minutter, da programlederen plutselig blir avbrutt. Det er en sensasjonell meddelelse fra Oslo:

-Byen er i vill panikk! Politiet meddeler at det har skjedd noe utenom det vanlige. Ganske mange, det kan ikke sies nøyaktig hvor mange, barn og voksne, er sporløst forsvunnet.

 

Myndighetene kan ikke påta seg å etterlyse de saknede, da det dreier seg om altfor mange, men de oppfordrer de familier som har mistet noen av sine kjære, til å gi så utførlige opplysninger som mulig om når og hvordan forsvinningen skjedde. Det er nødvendig å få en oversikt, og komme til bunns i mysteriet.

 

Noen minutter senere meddeler radioen at på Stortorvet forsvant et par av de handlende plutselig mens de sto og handlet. En kunde som sto og kjøpte blomster, fortalte at hun skulle betale for blomstene, og mannen sto og fant fram vekslepenger fra en stor veske, da han helt plutselig forsvant. Hun hørte at han sa: - Takk Jesus! – Men hun så ham ikke mer. Hun gned seg i øynene, for hun syntes det var blitt så tåkete foran henne. Men mannen var borte, og tåken forsvant også med en gang.

 

I det samme begynte en ung kvinne å skrike forferdelig, samtidig som hun rev og slet i en tom barnevogn. Hun sprang og ropte: -Noen har stjålet barnet mitt! Det er en gutt på åtte måneder! Hvor er han? Hvor er politiet? Jo, politiet var der, men hva kunne de gjøre? Fra alle hold lød rop om hjelp. En stor, tykk forretningsmann kom springende ut fra sin forretning, og ropte: Hjelp! Hjelp! To av mine ekspeditører forsvant rett og slett ved disken!

 

Men hva er dette? Også fra Stockholm kommer det meddelelse om en masseforvirring i likhet med den i Oslo, og byen er i vill panikk. Det meddeles at flere politikonstabler er blant de som er forsvunnet.

 

Nå har også København og Helsingfors sendt ut en melding om lignende hendelser. Fra andre land begynner det også å strømme inn meldinger om alle som er forsvunnet. Overalt er det barn og voksne som har kommet bort. Politiet står rådville og maktesløse overfor dette mysterium.

 

-Nei, og nei, sier fru Andersen. Herre Gud, hva er det? Hun reiser seg, går til porten og ser nedover gaten. Det er et vakkert villastrøk, fine små hus med hager omkring.

 

Der kommer fru Håland. Hun holder for sine øyne, og roper så uhyggelig: -Ruth! Ruth! Så får hun øye på fru Andersen, og spør: -Har du sett at noen fremmede har reist forbi? Ruth er forsvunnet! Hun satt på trappa utenfor huset vårt mens jeg sto og ordnet med en rosebusk, og så forsvant hun. Helt borte! Jeg ropte og skrek på Ruth, men ingen svarte. Jeg syntes jeg så at noe for opp langs veggen, men man blir jo aldeles forvirret. Så det er nesten så det går rundt for en. Man ser og tenker så mye rart. Men Ruth! Ruth! Hvor er du? Hvem har tatt henne? Hun gråter i fortvilelse.

 

Men der kommer Andersen. -Kommer du nå på denne tiden? spør fru Andersen. – Klokka er bare halv ti. -Ja, jeg orket ikke å holde på lenger, det er jo rene virvaret alt sammen der borte på verkstedet. Mange arbeidere har blitt borte på en mystisk måte. Flere maskiner har stoppet, og man trodde i begynnelsen at flere ulykker hadde hendt. Vi lette rundt, men vi fant ikke et spor etter noen av de som hadde forsvunnet.

 

Men så begynte han som hadde sagt at han var en kristen og gikk på møter – jeg husker ikke hva han heter – å si: -Nå har det hendt! Nå har det hendt! -Hva er det som har hendt? Spurte jeg. -Jesus har hentet alle sine. –Han vred hendene og storgråt og ropte: -Jeg er blitt tilbake! Jeg er igjen! -Jeg ba ham slutte med det pratet, men han bar seg bare verre. Det var fryktelig å høre på ham. Ja, det var visst flere som hadde det på samme måten.

 

Men nede i byen var det enda verre. Det var rent trafikkaos. Sjåfører og passasjerer hadde blitt borte fra busser og biler. Trikkene hadde stoppet opp, og dannet lange køer, og de busser og biler som hadde sjåfører, forsøkte å komme seg fram. Men folk var helt fra seg, og sprang rundt og lette etter sine kjære. Politiet sto maktesløs. Fru Håland gråter, vrir hendene sine og springer hjem.

 

Andersen og hans hustru går inn. Radioen står innstilt på Bergen: -Fra alle hold meldes det om personer som er forsvunnet. Telefonen har ringt i hele formiddag med spørsmål og meldinger om denne uhyggelige hendelse. Fra flere fartøyer på havnen har folk forsvunnet.

 

På fødeklinikken på sykehuset har alle nyfødte forsvunnet. Mødrene jamrer seg i fortvilelse. Jordmødrene og sykepleierne er skrekkslagne, men også noen av dem er borte. På gamlehjemmet er flere kommet bort.

 

Klokken elleve meddeler radioen – denne gang fra London – at ved nitiden i dag begynte det å komme inn meldinger fra hele Storbritannia, at en masse barn og voksne var forsvunnet uten at man kunne finne de minste spor. Av de som forsvant, var ingen vendt tilbake. Det hele er et mysterium.

 

En del prester har sammenkalt forsamlingene, og har funnet at det er de mest gudfryktige, og de som ba mye av deres medlemmer, som er borte. Også en hel del prester og predikanter skal være med blant dem som har forsvunnet. En biskop i et større trossamfunn, har sammenkalt sine prester til et møte i kveld.

 

Nå er det tre og en halv time siden den første meldingen kom fra Oslo, og det viser seg at det hele tiden kommer inn nye rapporter fra alle land om personer som er forsvunnet. I det fjerne Østen kommer det fra Korea de mest oppsiktsvekkende meldinger. Det regnes med at det har forsvunnet flere hundre tusen mennesker der.

 

Å beskrive hendelsene, slik som de har vært i disse første timene, er helt umulig. Alle er skrekkslagne. På gatene springer folk fram og tilbake og vrir hendene, særskilt mødre som har mistet sine barn. Men mange spotter og forbanner både Gud og mennesker.

En mann kommer springende nedover gaten. Han vrir sine hender, og roper: -Pass dere! Pass dere! Vi blir nok snart tatt alle sammen! – Han hadde nok mistet forstanden.

 

En eldre kvinne står ved et gatehjørne med foldete hender, og ser opp mot himmelen. Så sier hun: -Å, nei, når vi ikke gjorde oss ferdige slik at vi ble med når han var her, så blir nok ingen hentet heretter. Herre Gud! Jesus, hjelp oss! Nå har det skjedd! Jeg har vært religiøs i hele mitt liv, men jeg trodde ikke han kom så fort. Jeg har ikke tatt alt så nøye.

 

Fra jernbanen meldes det at det ennå ikke har inntruffet noen direkte ulykker. Men et tog står på Finse uten fører og konduktør. Det har blitt sendt to ordre til alle banevoktere om å lete nøye langs hele linjen etter mennesker som muligens kan ha hoppet av fra østgående tog, og muligens blitt drept, for det er nemlig flere reisende som har blitt borte. Likeså fra fjord- og kystbåtene meldes det om mennesker som har forsvunnet.

 

I kveld kom det en redegjørelse i Dagsnytt, der man oppfordret folk til å være i ro og ikke være redde. Politi og myndigheter arbeidet for fullt alle steder for å få fastlagt antallet på personer som er forsvunnet. Likeså er vitenskapsmennene – særskilt meteorologene – i arbeid for å finne årsaken til dette merkelige fenomen.

 

Nå har det også kommet inn meldinger fra USA, om at det har begynt å strømme inn meldinger til politiet i Øst-Statene av lignende art som i Norge. Det meldes om store katastrofer i trafikken og mange mennesker er blitt drept.

Avisene mener at man i morgen tidlig skal få en mer utførlig oversikt over hva som har hendt i Statene.

 

Klokken er nå 20.00, og av nyhetssendingene framgår det at denne katastrofe virker på samme måte over hele verden. Hittil er det de større byene man vet mest om, men også fra de mindre stedene begynner nå antallet på de som har forsvunnet å strømme inn.

 

På den sydlige halvkulen har det inntruffet lignende ting, og det ser ut som om det har foregått parallelt med hva vi har opplevd her. En forferdelig uro råder overalt. Det ser ut som om ikke folk tør å gå til ro i natt.

 

På gatene diskuteres det hysterisk om det som har hendt. Man kommer mer og mer til den slutning at det har med de kristne og kristendommen å gjøre. De som kjenner de som har forsvunnet, forteller – i likhet med det de andre også sier – at det utelukkende er kristne fanatikere og uskyldige barn som har kommet bort.

 

En bryggearbeider sa i kveld: -Ja, Hans Olsen er borte nå, og han har vel fått det på den måten som han har prekt om, at Jesus skulle komme og hente ham snart!

-Ja, svarer en annen, vi hadde også en slik en, og han kom også bort. Men nå må vel myndighetene ta hånd om saken, og forby all religion, så noe slikt ikke hender en gang til.

-Å, nei, utbrøt en i hopen, det kommer aldri til å hende mer! De har nok hatt rett likevel, disse kristne, for de hadde en anelse om dette hele tiden. Hadde vi hørt på dem, så hadde vi kanskje hatt det bedre nå, enn å være nødt til å leve videre i dette helvete og dette kaos som vi nå har over oss, og som vi kommer til å få mer av.

-Jaså, du trodde på dem, du? Da burde du slått følge med dem da de reiste! sa én.

-Jeg skulle ønske at jeg hadde kunnet! svarte han bare, og gikk. Noen ropte etter han:

-Du burde henges, både du og alle de andre, som befatter seg med denne sinnssvake kristendommen! Neste dag kunne avisene i alle land ikke gi noen forklaring. Alt er og blir et mysterium. Fra alle land kommer lignende rapporter.

 

Fra misjonsfelter berettes det om at masser av kristne har forsvunnet. Bare et fåtall av de kristne er blitt tilbake der.

Det viste seg at det var ganske mange prester og predikanter som var til stede på det sammenkalte kirkemøtet, men mange var også rykket bort.

 

Det hersket en nervøs og dyster stemning. Mange var helt ulykkelige, sier rapporten. Men det rådde ikke den minste tvil om hva som var skjedd, det var de helliges bortrykkelse, eller brudens opptagelse.

 

Noen erkjente at de, til tross sin pedagogiske utdannelse og sine studier av Guds ord, aldri tenkte seg at det skulle skje på denne måten. De var fremmede for den nye fødsel og barnekårets ånd.

 

En ung prest ytret: -Jeg har aldri lært det på denne måten. Professorene talte aldri om det på den måten som det har hendt i disse dager! Det var en tendens til diskusjon, men sinnene var for oppskaket til at den kunne bli saklig, skrev journalisten.

 

Da politiet hadde henvendt seg til allmennheten for å høre dens oppfatning, ble det skrevet en rapport fra kirkemøtet som de fleste av møtedeltakerne var enige i:

-Det som har hendt er en forutsagt bibelsk hendelse, den såkalte ”Brudens bortrykkelse” – eller at Jesus har hentet alle sine. Dette er alt vi kan si i dag.

 

Politiet ville ikke offentliggjøre prestenes uttalelse, da de mente at dette var et foster av en nervøs og hysterisk fantasi. Hendelsen var også av så vidtomfattende beskaffenhet, at saken måtte tas opp i regjeringen. Har det noe med den kristne religion å gjøre, da burde man inntil videre stenge alle kirker og religiøse forsamlingslokaler, til man får bedre oversikt, og alt blir klarlagt. Dette er jo et problem som har rammet alle nasjoner, så det må kanskje bli en felles innstilling til saken. Da må vel FN bli det rette forum til å ta opp saken og undersøke den grundig.

 

I de kristnes leir synes stemningen å være veldig trykkende. I går, søndag, var alle kirker og lokaler fullsatte av folk. Mange forsamlinger var uten predikanter, og mange av medlemmene var saknet. I mange trossamfunns forsamlinger var det få troende igjen, men til gjengjeld var det en veldig tilstrømning av utenforstående, og i de fleste tilfeller av de, hvis hjem var ”rammet av den store ulykken”, som man uttrykte det. Folk ville høre Guds Ord, men det var liksom borte. En forsøkte å lese. Han sa: -Jeg kan ikke lese. Andre gråt.

 

Den store massen syntes å være enige om at kristendommen var den direkte årsaken til denne tragiske hendelsen, og mente at de kunne få en rimelig forklaring på denne saken hos de kristne. Mange kom også for å søke Guds hjelp. De var dypt ulykkelige.

 

På de fleste møter rådet det likevel en stor forvirring. En mann sto med knyttede never, og ropte til en predikant:

-Det er din skyld at så mange av oss er blitt tilbake! Du talte aldri om at Jesus snart skulle komme og hente sine, og enda mindre om å ha et rent hjerte og være fylt av Den Hellige Ånd, samt ha alt oppgjort med Gud og sine medmennesker. Jeg vet hva som holdt meg tilbake, det er bare småting, ja småting, men – men…Herre Gud, hjelp!

-Ti, sa predikanten. Han mente at han hadde gjort sin plikt, og på denne måten skyldte den ene på den andre, under gråt og fortvilelse.

 

De banket på, men døra var stengt. Tilstanden var ikke til å beskrive, slik som det utviklet seg. Folk var klar over at en fryktelig tid sto for døren. Det lå liksom i luften at alt håp var ute. Porten var stengt. De banket og ropte – alle disse som hadde nøyd seg med tomme fraser og talemåter. Noen hadde vært med for kameratenes skyld, andre bare for ulike interesser i sang og musikk og lignende – alle uten å være født på ny, og uten å eie barnekåret og dermed også arveretten. Ja, for mange hadde forsamlingslivet bare vært et foreningsliv, en hobby for å få fritiden til å gå fortere. Men nå banket de alle på den stengte døren: -Herre! Herre! Lukk opp for oss!

 

Til alt dette kom de uhyggelige ryktene om at den tredje, store verdenskrigen kom til å bryte ut når som helst. Den diplomatiske forbindelsen mellom Øst og Vest var brutt.

Når det gjaldt bortrykkelsen og de kristne, så tok det ikke myndighetene lang tid før de hadde tatt sin beslutning.

 

Fra Øststatene kom det melding om at kommunistlandene gikk i spissen, og forbød all kristen virksomhet og kristne sammenkomster. Det ble dødsstraff for dem som nevnte Jesus-navnet. Landene skulle renses for all kristen litteratur. Med Bibelen øverst, skulle alt brennes. Det betydde døden å være i besittelse av det aller minste som bar preg av eller minte om Kristus.

 

I de vestlige land tok det litt lenger tid før man satt i verk slike forbud. Men den gudløse massen – både blant de ledende og blant folket – var oppskaket over hva som hadde hendt, og fordret at noe måtte bli gjort. Majoriteten seiret, og da kristendommen var hendelsens årsak, var resultatet klart.

 

Så begynte den forferdeligste av alle tider i menneskehetens historie…En stor mengde av de kristne som var blitt igjen fortsatte å rope til Gud, og ville ikke etterkomme myndighetenes forbud. Det ble fengelsstraff med forhør etter ekte Gestapometoder.

 

-Om du vil forbanne og fornekte Jesus Kristus, så kan du redde ditt liv! Det var parolen. Men tusener var standhaftige og massemordene var ubeskrivelig. Mange ble pint på en grusom måte til de døde. Det var ingen lov og rett mer. Satan var sluppet løs.

 

-Ve jorden og dem som bor på den! Det var mange som ga etter under torturen. De hadde ingen steder å fly til, for ”hele verden var i den ondes vold”.

 

Alle land var enige om at de kristne måtte utryddes. Denne verdens fyrste hadde tatt makten. Barn forrådet sine foreldre til døden.

 

Nå gikk det i oppfyllelse som står skrevet i Luk.21;16-17: ”Dere skal til og med bli angitt av foreldre og brødre, av slektninger og venner. De skal drepe noen av dere. Og dere skal bli hatet av alle for Mitt navns skyld.” Det er umulig å beskrive denne tilstanden, men Gud har skildret det hele i Åpenbaringen. Og det store ropet fra disse ulykkelige var:

 

-Herre! Du må forkorte disse dager!

Historien bak ”Hva har hendt?”

 

”Det jeg her har skrevet ble åpenbart for meg mens jeg en formiddag lå i bønn i Bergen. Jeg ble selv veldig grepet av synet. Det kom til meg akkurat som om jeg leste i en bok – et lite hefte – og tanken på bortrykkelsen var akkurat i det øyeblikket slett ikke i mine tanker. Det kom for meg at jeg skulle skrive det ned, men det sto ikke akkurat for meg som noen åpenbaring. Jeg ville liksom slå den tanken fra meg, og sa til meg selv at det bare var fantasi, men jeg fikk ikke ro i mitt indre. Jeg sa til Gud: ”Jeg kan ikke huske alt dette. Skal det nedskrives, så må Du gi meg det en gang til.”

 

Det gikk et par uker, så kom det over meg igjen. Det var som å sette seg ned og lese en beretning fra en avis eller en bok. Klokka var ti på kvelden. Jeg fikk tak i en blyant. Det lå en gammel skrivebok der som jeg skrev ned i. Jeg skrev og skrev til klokken var nærmere ett på natten. Da orket jeg ikke mer. (Jeg var da i mitt 79. år). Jeg ba om å få hvile, og om det var mer, at Gud ville gi meg det neste dag. Jeg la meg og sovnet fort. Nå gikk det enda en uke. Men så kom synet tilbake en kveld klokken ti. Det var en direkte fortsettelse fra der det sluttet sist.” Olav Rogde                                         

 

 

 

 

 

 

(Olav Rogde fikk dette synet første gang 11.12.1952.)

 

ISBN 978-82-996843-5-4