Boka "Paradiset, Den Hellige stad og Tronens herlighet" av Elwood Scott

Kapittel 2

 

Ferden mot Paradiset

 

Første besøk fortsatt

 

Så snart jeg hadde satt meg i vognen, fant jeg ut at jeg kunne samtale med dem uten at man behøvde å anstrenge seg for å snakke, men allikevel snakket vi slik som ånder snakker. Jeg har ofte hørt ord uttalt da jeg var i legemet, som befant seg helt og holdent i sjelens øre, men likevel fullt tydelig forstått når det ikke var noen som helst hørbar røst – på samme måte som samtalen med Paulus hadde, hvor han hørte en røst tydelig i sin indre bevissthet, mens de som reiste med ham ikke så noe menneske hvor røsten kom fra.

 

Jeg spurte nå: ”Er dere virkelig de sanne Guds engler som vi har lest og sunget og hørt så mye om i denne verden?”

 

”Det er vi virkelig”, svarte de, ”Men vår fødsel vet du ingen ting om, for vi ble ikke født, men skapt, ikke på jorden, men i himmelske områder. Vi har mottatt undervisning i de siste evigheter i Guds nærvær, men vi er lykkelige over å være dine tjenere og hjelpere nå, og dette har vært vår glade tjeneste helt siden mennesket ble skapt på jorden, men vi kan fortelle deg mer om oss selv en annen gang.

 

Jeg svarte: ”Vi har vært fremmede inntil dette øyeblikk, men dere får meg til å føle stor tillit når det gjelder evne til trygt å føre vognen. Jeg har sett fram til dette øyeblikk i mange år, men jeg visste ikke at det var så nær.”

 

”Å,” svarte sjåføren, ”Du behøver ikke å engste deg på noe vis, jeg vil føre deg trygt til din evige bolig.”

 

Jeg så ut av vognen igjen og så at vi kjørte med ubeskrivelig hastighet. Jorden med sine store og små byer og sine fjell forsvant som et spøkelse i det fjerne. Vi synes snart å ha månen under føttene våre mens vi steg opp mot himmelens pilarer. Vi samtalte mye på veien opp. Jeg fant ut at englene var høyst følsomme og storartede vesener, så fulle av instrukser og hjelpsomhet, at min sjel elsket dem mer og mer. Jeg følte det som jeg var blitt kjent med det himmelske kongeriket, for englene hadde fortalt meg så mye. Da jeg ville titte ut av vinduet i vognen, kunne jeg se stjernene overalt på samme vis som jeg hadde sett dem fra jorden, så jeg visste at vi ikke hadde gått forbi solsystemets områder, og jeg spurte englene: ”Hvor er Himmelen?” ”Å,” svarte han, ”Den er ikke langt borte. Jorden er den første boligen til mennesket, og mens han er på jorden er han jordisk i sin natur. Himmelen er den fremtidige og evige bolig til alle dem som har forberedt seg for den. Du vil snart finne ut at mine ord om at ”Himmelen ikke er langt borte”, er sanne. Din Faders kjærlighet og omsorg har skaffet til veie begge disse verdener for deg. Din himmelske bolig er ditt virkelige hjem. Jorden var bare ditt fødselssted, stedet for din begynnelse. Men da Gud ga deg evig liv, knyttet han deg sammen med alle de himmelske rikene, for Han ga deg Sitt liv, som alltid har vært.”

 

”Se,” sa han – for jeg var falt i de dypeste tanker angående disse ting fordi de betydde så mye for meg nå.

 

Jeg så ut. Vi kom akkurat inn i et område av klare skyer som så ut omtrent som en herlig, glødende jordisk solnedgang, bare langt hevet over. Tiden vi hadde reist hadde faktisk ikke vart lenge, men vi var langsomt på vei opp i de store forstedene til det evige kongerike.

 

”Lytt et øyeblikk,” sa jeg til engelen. ”Hvilken musikk er det jeg hører? Er den virkelig eller er den bare i min fantasi?”

 

”Det er sangen til de forløste i Himmelen du hører. Hele det himmelske kongerike er fullt av musikk uten noen disharmoni.”

 

Aldri har mine ører hørt søtere musikk. Jeg var fullkommen henrevet av fryd.

 

”Er vi nær porten til staden?”

 

”Meget nær portene til Paradiset,” sa han.

 

I dette øyeblikk bøyde englene sine hoder og dekket sine ansikter med hendene, mens jeg falt ned på mitt ansikt i vognen. Stillheten hersket i vår sjeler, men dype følelser begynte å slite i brystet mitt. Jeg følte at jeg måtte bryte stillheten ved å rope lovprisninger til Gud. Englene begynte nå å synge med en skjønn røst:

 

”Hellig, hellig, Herre Gud allmektig! Rettferdige og sanne er alle dine veier, du de forløstes konge.”

 

Jeg kom meg på føttene, og for et øyeblikk var jeg fullstendig forvirret over hva som møtte mitt blikk hvor jeg enn så. Lyset var så gjennomsiktig, og overgikk langt den mest klare dag jorden noen gang kunne frembringe. Klynger av himmelske blomster vokste overalt. Lunder av fagre trær fulle med frukt sammen med praktfulle, blomstrende busker i ubeskrivelig skjønnhet, gjennomtrengte denne velbehagelige herlighetens grunn. Herlige sjeler kom og gikk, og når de gikk forbi hverandre, hilste de hverandre med hilsener og elskverdigheter som bare Himmelen kjenner til.

 

Vognen saknet nå på farten og hvilken ekstase av herlighet fylte ikke min sjel; jeg kan ikke beskrive den! Jeg var helt overgitt av undring, mens jeg sa: ”Visselig er jeg endelig hjemme.”

 

 

Introduksjon

 

Vognen skalv som om den var levende og stanset til slutt ved siden av en lund med bugnende frukttrær. Dørene ble åpnet og englene gikk ut. Jeg hoppet uten besvær ned på den solide grunnen i det himmelske kongeriket. Et øyeblikk sto jeg fullstendig som i trance da jeg så de mange lykkelige sjeler som var kledd i hvite klær av de mest vidunderlige slag. Alle med så klare og glade ansikter som strålte av fullkommen tilfredshet.

 

Jeg kunne ikke beherske meg lenger. Jeg falt på mitt ansikt igjen ved siden av engelen, mens jeg høyt takket Gud, og jeg var i ferd med å tilbe engelen for hans store omsorg og vennlighet mot meg, da han sa:

 

”Tilbe bare Gud, jeg er også en av hans medhjelpere og tjenere, og dette er min frydefulle tjeneste.

 

I det samme vinket han til en nær ved. Han kom og ble presentert som en av de eldste i Himmelen, og han ga meg en slik hjertelig velkomsthilsen at min sjel elsket ham intenst med en eneste gang.

 

Så sa engelen:

 

”Jeg går nå, og jeg overlater deg til hans omsorg, men vi treffes igjen snart.”

 

Jeg rakte ham hånden min og sa:

 

”Jeg er lei meg for å se at du drar, du har vært en slik venn for meg. Hva kan jeg gjøre til gjengjeld for din store vennlighet mot meg?”

 

”Å, du kan hjelpe andre,” sa engelen.

 

Så vinket han med hånden sin, og med et strålende smil sa han adjø, og vognen hans var borte.

 

Den eldste sa nå:

 

”Vel, min sønn, du er hjemme. Alt som du ser, og uendelig mye mer er hva din himmelske Far i sin kjærlighet og allmektige kraft har skaffet til veie. Dette er grenselandet, min sønn, av det himmelske området. Dine offer på jorden var små i forhold til dine store fordeler her.”

 

”Å, ja, og de var i virkeligheten ingenting,” sa jeg. Da ble jeg minnet om et skjønt skriftavsnitt som jeg aldri fullt ut hadde forstått før nå: ”For vår trengsel, som er kortvarig og lett, virker for oss en evig fylde av herlighet i overmål på overmål.” (2. Kor. 4, 17).

 

”Sant nok,” sa den eldste. ”Du har bare begynt å fatte herligheten. Tyngden av den har du ennå ikke fått føle.”

 

”Storheten og skjønnheten hos alle ting overgår mine høyeste forventninger. Alle ting synes så virkelig. Fortell meg om jeg bare fantaserer eller om jeg drømmer – er det virkelig sant at jeg er i Himmelen?”

 

Den eldste svarte: ”Det er felles for sjelene når de når den himmelske verden at de virker fortumlet med en gang de kommer i sammen med englene og åndene til de rettferdige mennesker som er blitt fullkomne og inn i dette kongerikets herlighet. Det overstiger virkelig den mest tillitsfulle forventning. Nei, min sønn, du ser ikke et syn, du er virkelig her. Ditt legeme er virkelig latt tilbake, og du vil finne ut at du har mange ting å lære før du når tronen i Den Hellige Stad. Men vær tilfreds, for jeg ser at du har renset dine klær fullstendig og gjort dem hvite før du forlot din jordiske bolig.” ”Vær fullkommen fri,” sa den eldste, ”til å stille et hvilket som helst spørsmål du vil, for kunnskapen om denne verden får man ved å utforske og å stille spørsmål, på samme måte som vi fikk vår jordiske kunnskap. Hvert ønske du har vil bli fullstendig oppfylt. All din higen, ønsker og all din lengsel etter kunnskapen om din evige bolig, er blitt fullstendig sørget for her. Din himmelske fars vilje vil bli din vilje, og alt som du ser, og uendelig mye mer, er ditt, til å glede deg over for evig. Hvis du har gjort god bruk av dine anledninger i ditt foregående liv, så vil du ha mange rikdommer gjemt i Staden som Herren talte om på jorden, og som du vil få vite mer om senere.”

 

Nye sjeler ankommer Paradiset

 

”Jeg ser,” sa den eldste, ”at der borte er en annen sjel som akkurat er brakt fra jorden til Paradiset som jeg må gå og hilse velkommen.”

 

Når så var sagt, gikk han mot vognen, og ut av vognen kom en mann med et strålende utseende, kledd i en kledning av det reneste og hviteste stoff du kan tenke deg. Den eldste vinket meg bort.

 

Da jeg kom nær til og hørte samtalen, fant jeg ut at han var fra den motsatte side av jorden i forhold til hvor jeg kom ifra. Han snakket et språk som var forskjellig fra mitt eget og likevel forsto jeg ham godt. I et øyeblikk løftet han hendene sine, klappet dem sammen og sa:

 

”Å, velsignet være Gud for evig.”

 

Da falt vi begge på våre ansikter med tilbedende lovprisning til vår allmektige Far. Vi fortsatte lenge, for våre sjeler ble overveldet av henrykkelsene på dette stedet.

 

Da vi reiste oss, kom en av de tidigere tiders hellige til ham og sa:

 

”La meg få hjelpe deg på veiene i Kongeriket.”

 

Jeg hørte at han spurte ham om hva han het. Han svarte:

 

”Jeg er Bohemond fra det nordlige Russland. For bare noen få timer siden kysset jeg min kone og mine barn adjø og gikk om bord på et skip på Hvitesjøen ved Oneida på vei til Nordkapp. Jeg kan bare huske at skipet snak, og at vi var mange favner under overflaten. Å, fortell meg, er dette Himmelen eller er det bare en sjømanns drøm om sitt hjem når han er langt borte?”

 

”Min sønn,” sa den ærverdige far. ”Du har landet trygt, ikke på Nordkapp eller på bunnen av Hvitesjøen, men i ditt evige hjem. Ditt legeme vil bli sørget for og tatt vare på til oppstandelsens lønningsdag.”

 

Den eldste som var med meg sa:

 

”Hvor hurtig samles vi ikke fra alle land i vår Fars hus. Dette er bare en av de mange stasjonene som er anbrakt i disse fjerne deler av Paradiset. Alle sjeler kommer til disse stasjonene for å introduseres til dette himmelske hjem.”

 

”Hvordan har det seg, vil du forklare meg?”

 

”Ja, visst,” svarte han. ”Du vil forstå mer fullt ut mens vi fortsetter. Du kunne ikke holde ut Tronens herlighet, uten forberedelse for den. Til og med nå ville du ikke ha holdt ut det overflod av lys som finnes i Staden.”

 

”I dette øyeblikk så jeg en kvinne som steg ut av en vogn. Hun virket så forvirret at hun ség i kne da en av tjenerne nærmet seg henne. Hun kastet sine hender opp og skrek i bestyrtelse:

 

”Å, min Gud! Jeg er ikke verdig og passer heller ikke for denne herligheten. Å, kan jeg noen gang komme i et rett forhold til Gud?”

 

Hun lukket sin øyne nesten bevisstløs av forvirring, og det så ut som om hun ikke kunne snakke da hennes tjener henvendte seg til henne med høyst kjærlige ord. Til sist åpnet hun sine øyne og så seg omkring i undring og forbauselse og ropte ut:

 

”Å, disse hvite klærne, disse gylne beger, livsens trær og blomstrende blomster! Jeg er ikke verdig dem. Har jeg virkelig rett til å være her og til alle disse skjønne trærne som bugner av slik herlig frukt? Å, ved Guds barmhjertighet! Jeg var slik en stor synder.

 

”Ja, virkelig,” svarte hennes fører. ”Men dine synder har alle blitt tilgitt. Englene gjør ingen feil. Du har rett til disse trærne, for du er Hans som du har trodd på, ja, de er dine, for du er Hans.”

 

I det øyeblikk sto hun opp på føttene sine og sa: ”Men har jeg bryllupsklærne på? Jeg prøvde alvorlig da vognen kom for å hente meg. Jeg var i en slik dyp nød og var så forvirret i min sjel, da jeg visste at jeg ikke var forberedt for en så stor forandring.”

 

”Du har blitt frelst, mitt barn”, sa hennes tjener. ”Men som gjennom ild. Du var ikke en tro Guds tjener, du bygde ikke med gull, sølv eller kostelige steiner, men med tre, høy og strå, som ilden har brent opp. Gud kan ikke belønne deg stort nå. Disse uendelige velsignelsene som ligger spredt ut foran deg i alle retninger, kan du få del i litt etter litt når du er blitt forberedt for dem. Vær tro i de anledninger som du nå har, for mye ligger foran deg som må gjøres. Forfremmelser som burde ha funnet sted i verden, må finne sted her, før du kan gå til gatene i Staden, eller se Jaspismurens skinnende herlighet. Bli med meg og jeg vil hjelpe deg til et nærmere kjennskap til Kristus og Hans evige frelse og kongerike.”

 

Nå sa jeg til den eldste ved min side: ”Kan du forklare for meg hennes store feil?”

 

”Ja visst,” svarte han. ”Hun representerer en meget stor klasse i verden som ikke har gjort god bruk av jordiske muligheter. Hun var aldri dypt interessert i sin frelse før tiden like før sin død. Ser du ikke hvor skrøpelig og mager hun ser ut, og hvor lite klær hun har på seg, kun en kjole! Hennes anger har vært ekte, og hennes tro aksepterte løftene om evig liv i hennes Herre, og hennes tilgivelse har vært fullstendig. Men hun har bare gjort lite bruk av nåden og har opplevd nesten ingen vekst for sin sjel. Hun føler nå, slik som alle sjeler gjør og må føle, sitt store tap. Hun har ingen skatter gjemt i Himmelen. Paradiset i seg selv virker for godt for henne, men Gud vil i Sin store nåde ha henne med. Disse trærne er for henne. Bladene deres er fulle av helbredende kraft. Ingen som ikke har mottatt det evige livs gave og blitt født på ny, vil noen gang bli brakt av englene til denne herligheten. Mange, dessverre, går i fortapelsen på jorden med Forløserens utstrakte armer av kjærlighet og nåde i sikte, fordi de ikke vil motta Hans nådige hjelp. De elsker syndens fornøyelser mer enn Gud og disse evige gleder og fornøyelser som er ved Hans høyre hånd her for alltid.”

 

”Å, velsignet være Kristus,” ropte jeg. ”Du som er fylt med evig kjærlighet og nåde for Ditt folk, at til og med i de siste øyeblikk av livet, som en døende tyv, kan bli snappet vekk fra dødens tenner! Men, å, hennes store tap, hvor synd!”

 

En flokk lykkelige sjeler kom nå i mot oss. Den eldste presenterte oss. Vi ble snart kjent med hverandre og samtalen kom i gang med stor frihet, selv om vi aldri hadde møtt hverandre før. Vi syntes å være fullkomment kjent med hverandre på noen få øyeblikk, og besøket var meget hyggelig. En mann ropte likefram lovprisning til Gud med høye hallelujarop og sa:

 

”Å, min Gud, jeg velsigner Deg. Endelig er jeg i Himmelen!”

 

”Nå må jeg forlate deg for i kveld,” sa Seneca. ”Du er sliten og trett og trenger søvn. Jeg kommer igjen om to kvelder.” Så forsvant han.

 

Jeg satt og grublet. Hvor hadde han gått? Hvor bodde han? Hva spiste han?

 

Har han ingen menneskelige assosiasjoner på jorden nå? Vil han åpenbare seg for andre på samme måte som han har gjort med meg?

 

Når han kommer igjen, må jeg prøve å finne det ut. Hvis mulig, også andre hemmeligheter om oppholdet hans på jorda.