Boka "Ved Mesterens Føtter". Innledning og kapittel 1

Innledning

 

Første syn

 

En gang en mørk kveld gikk jeg alene ut i jungelen for å be, og da jeg satt på en stor steinblokk, la jeg fram min trang og ba inderlig til Gud om hjelp. Om litt så jeg en fattig mann komme imot meg. Jeg antok at han var sulten og frøs og kom for å be om hjelp. Og jeg reiste meg og forklarte at jeg selv var en fattig som søkte hjelp og ikke hadde noe bortsett fra et eneste teppe, og at det var bedre for ham å gå inn i byen og henvende seg til folk der. I det samme glimtet det fra ham som et lyn; han lot dale over meg noen velsignelsens dråper, og forsvant. Akk! Da gikk sannheten opp for meg…at det var min kjære Herre som var kommet, ikke for å få, men for å gi meg, en stakkars elendig, noe, og gjøre meg rik (2. Kor. 8,9). Da jeg tenkte på min dårskap og uærbødighet, gråt jeg.

 

Annet syn

En annen dag da mitt arbeid var gjort, gikk jeg til den samme jungelen for å be, og mens jeg satt på den samme steinblokken, begynte jeg å overveie hva jeg skulle be om. Mens jeg satt fordypet i mine overveielser, kom en annen person bort til meg. Hele hans væremåte og fremtreden, tydet på at han var edel og oppriktig av natur, men det var list i blikket hans og noe djevelsk i stemmen hans. Han sa følgende til meg: ”Swami Herre, tilgi at jeg avbryter ensomheten og andakten din. Det er den enes plikt å sørge for andres vel, og det er derfor jeg er kommet, for ditt rene og uselviske liv har gjort et dypt inntrykk på meg. Det samme gjelder mange andre gudfryktige mennesker. Men til tross for at du har viet deg med hjerte og sjel til andres vel, har du fremdeles ikke fått tilstrekkelig lønn for det. Min mening er dette: Idet du er blitt en kristen, virker innflytelsen din på noen tusen kristne, men det er den også begrenset til. Noen av de kristne ser til og med på deg med mistro. Var det ikke bedre for deg å bli en leder som hindu eller muhammedaner? De søker en slik leder. Hvis du går med på det jeg foreslår, skal vi snart få se at omkring tre hundre millioner hinduer og muhammedanere i Hindustan (dagens India og Pakistan, red. anm.) blir dine tilhengere og vil yte deg tilbedelse.” Da jeg hørte dette, brøt ordene frem på leppene mine, i samme øyeblikk: ”Vik fra meg, Satan. Jeg har alltid visst at du var en ulv i fåreklær. Du vil at jeg skal oppgi korsets og livets trange vei, og ta dødens brede vei. Min lønn er Herren som har gitt sitt liv for meg, og det er min plikt og skyldighet å ofre meg selv og alt for ham som er alt for meg. Så gå, for jeg har ingenting med deg å gjøre.” Da han hørte dette, ble han meget forferdet, og mumlet med seg selv og gikk, og forsvant. Etter dette gråt jeg meget og ba til Gud: ”Å, min Herre og Gud, som er alle ting for meg, mitt livs liv og min ånds ånd, ha barmhjertighet med meg og fyll meg med din Hellige Ånd og med kjærlighet slik at det ikke blir plass til noe annet i hjertet mitt. Jeg ber ikke om noen velsignelse, men om deg selv, som er alle velsignelsers og livets giver. Jeg ber ikke om verden og dens prakt og herlighet, og heller ikke om Himmelen, men jeg trenger deg selv, for hvor du er, der er Himmelen. I deg alene er tilfredsstillelse og overflod til hjertet mitt. Du selv, o Skaper, har skapt dette hjertet for deg, og ikke for noen annen skapt ting, Derfor kan ikke hjertet finne hvile i noe uten i deg, - bare i deg, å, Far, som har skapt denne lengsel etter fred. Så ta bort fra mitt hjerte alt som står deg i mot, og ta bolig og hersk selv der inne. Amen.” Da jeg reiste meg fra bønnen, så jeg en herlig og meget skjønn lysets skikkelse stå foran meg, Han sa ikke et ord, og mine øyne var fulle av tårer, så jeg ikke kunne se klart, men det gikk strømmer av kjærlighet som lyn ut fra ham og inn i min sjel og mitt hjerte, og jeg kjente min kjære frelser. Da reiste jeg meg fra steinblokken og falt ned for føttene hans. Han hadde nøkkelen til mitt innerste. Han åpnet det som stengte for meg selv med kjærlighetens nøkkel og fylte meg med sin nærhet. Hvor jeg enn så, inni meg selv eller utenfor, var det ingen å se uten ham alene. Da ble det omsider åpenbart for meg at menneskehjertet er Guds trone og faste borg, og når han blir verdiget til å ta bolig i hjertet, begynner Himmelen og Guds rike å være der. På noen øyeblikk hadde han fylt meg slik og åpenbart slike vidundere for meg, at alt lot seg ikke skildre fullt ut dersom det ble skrevet bøker, for bare i himmelsk språk kan Himmelens ting nevnes, og jordiske tunger kan ikke fortelle om disse tingene. Men jeg vil prøve å skrive ned noen av dem, som jeg har mottatt i visjoner fra Herren. Han tok plass på den samme steinblokken som jeg før hadde sittet på, og jeg satt ved hans føtter og spurte. Og således fulgte gjennom spørsmål og svar, en samtale mellom Herren og hans disippel.

 

Ved Mesterens føtter

1.    Åpenbaringen av Guds nærhet

 

Del 1

Disippelen: O, Herre, livets kilde, hvorfor holder du deg skjult for dem som tjener deg i hengivenhet? Hvorfor fryder du dem ikke med å la dem se deg?

 

Herren: 1. Min sønn, den sanne lykke avhenger ikke bare av at man ser med de naturlige øyne, den avhenger av det åndelige syn og hjertet. Tusenvis av mennesker så meg i Palestina, men ikke alle ble lykkelige av det, for bare det som var dødelig, kunne sees med dødelige øyne. Den udødelige Gud og udødelige ånder kan ikke sees med dødelig øyne. Du kan jo ikke se din egen ånd, så hvordan kan du da se dens skaper? Når de åndelige øyne blir åpnet, da kan du se ham som ”er ånd” (Joh. 2, 24). Når du ser meg her, er det bare med åndelige øyne du gjør det, ikke med legemlige øyne. Når man sier at tusener så meg i Palestina, ble da deres åndelige øyne åpnet, eller ble jeg selv dødelig? Jeg tok dødelig natur (kjød) for å bli soning for verdens synder, og da frelsens gjerning for syndere var fullbrakt (Joh. 19, 30), gikk dødeligheten over til udødelighet. På den måten gikk det til, at etter min oppstandelse, kunne bare de se meg som hadde åndelig syn (Apostlenes gjeringer 10,40-41).

2.I verden er det mange som kjenner til meg, men de kjenner meg ikke – det vil si at de har ingen personlig forbindelse med meg, derfor har de ingen riktig oppfatning av meg eller tro på meg, og de tar meg ikke som frelser og herre. Som et menneske som er blind fra fødselen av, - dersom man snakker til ham om de ulike farger, rødt, blått og gult, og deres vekslende mangfoldighet, så er han uten kjennskap til deres verdi og skjønnhet, og er ute av stand til å påskjønne dem, for han bare kjenner til dem og kjenner deres forskjellige navn, men kan aldri få noen ordentlig forestilling om fargene før hans øyne blir åpnet. Han er i virkeligheten helt fremmed for dem; på samme måte kan ikke et menneske kjenne meg, hvor kunnskapsrik han enn er, før han får åndelig syn, - kan ikke se min herlighet, kan ikke forstå at jeg er Gud legemliggjort.

 

3.Det er også mange troende som i sitt hjerte føler min nærhet, og således får fred i sinn og liv, men i det ytre kan de ikke se. Som øyet som er ute av stand til å se mange ting, når det blir tatt medisin på øyet, føler øyet at medisinen renser øyet i det indre og er meget gagnlig for synet.

 

4.De som tjener meg i hengivenhet vinner sann fred ved min nærhet, som de ikke virkelig kan se; men de fryder seg like fullt over den når de kan føle dens makt. Heller ikke kan de jo se sitt hjertes eller sin bevissthets fornemmelse som gir dem en smak av min nærhets fred. Slik er det med tungen og det som er søtt; verken det søtes søthet eller tungens smaksevne der fornemmelsen av det søte bringes på det rene, er synlige ting. På samme måte gir jeg også mine sønner den skjulte manna som gir dem liv og glede (Åpenbaringen 2, 7), - en hemmelighet som verden og dens vismenn ikke kjenner og ikke kan kjenne.

 

5.Iblant kommer det, på grunn av sykdom, en forandring i tungens smaksevne. Samme hvor velsmakende føden den syke får er, byr den ham da imot; på samme måte blir det ved syndens sykdom, en forandring i det menneskes smak hvis hjerte og ånd er syke. Under de forhold mister mitt ord og min tilbedelse og min nærhet sin tillokkelse, og i stedet for å ha gagn av det, ser han mangler og begynner å kritisere og finne feil.

 

6.Mange troende kan som den mann som var blind fra fødselen av, se Jesus som en profet og en Menneskenes Sønn når de får sitt syn, men de ser ham ikke som Kristus og Guds Sønn (Joh. 9, 17, 35-37), før jeg viser meg for dem annen gang i makt.

 

7.En kvinne skjulte seg i sin hage mellom tette trær, og hennes lille barn gikk ut og gråt og lette etter henne. Barnet lette i hele hagen, men fant ikke spor av henne. En tjener sa til barnet at det skulle slutte å gråte og ikke lete mer etter henne, og han forsøkte å feste dets oppmerksomhet ved et mangotre med sin gode frukt og forskjellige andre gode frukter og vakre blomster, og tilbød seg å plukke noen til det med det samme. Men barnet ropte: ”Nei, nei, det er min mor jeg vil ha. Hennes barm er langt bedre enn disse mangoer, og hennes kjærlighet er meget bedre enn duften av disse vakre blomster, og denne hagen i seg selv og alle disse vakre blomstene og frukter er jo mine, for det som tilhører min mor, tilhører også meg; derfor er det min mor jeg vil ha.” Moren hørte alt dette fra sitt skjulested, og kom straks frem og tok barnet i sine armer og kysset det, og hagen ble et paradis for barnet. På samme måte blir ikke mine barn i denne verden, som er som en stor hage, tilfredsstilt med noen tillokkende ting eller frukter før de finner meg; og jeg, Emmanuel, som alltid er hos dem, åpenbarer meg for dem (Joh. 14, 20).

 

8.Som svampen er i vannet, og vannet er i svampen, men svampen er ikke vann, og heller ikke vannet svamp, for de er to separate ting, på samme måte blir mine barn i meg og jeg blir i dem. Dette er ikke panteisme, men det er Guds rike som bor i et menneskes hjerte som lever i verden (Luk. 17, 21). Som vannet er i svampen, på samme måte er jeg alle steder og i alle ting, men jeg er ikke alle ting.

 

9.Samme hvor mye man vasker et stykke kull, forsvinner ikke dets sorthet, men straks kullet blir antent, blir sortheten borte. Og når en synder blir døpt med Den Hellige Ånd, som utgår fra Faderen og meg, - for jeg og Faderen er ett, - da fjerner det på samme måte all syndens sorthet fra ham og gjør ham til et lys for verden (Matt. 3, 11 og 5, 14). Som kullet er i ilden og ilden i kullet, på samme måte er jeg i mine barn og de i meg, og ved dem blir jeg åpenbart for andre.