Athet fikk se Himmelen og Helvete

Mine tidlige år

”Hallo! Mitt navn er Athet Pyan Shinthaw Paulu. Jeg er fra Myanmar (Burma). Jeg vil gjerne dele vitnesbyrdet mitt med dere om hva som hendte meg. Men først vil jeg gi litt bakgrunnsinformasjon om min oppvekst.

Jeg ble født i 1958 i byen Bogale i Irrawaddydeltaområdet i det sørlige Myanmar (tidligere Burma). Foreldrene mine som var fromme buddhister i likhet med de fleste i Myanmar, ga meg navnet Thitpin (som betyr «tre»). Vi levde svært enkelt der jeg vokste opp. Da jeg var 18 år, sluttet jeg på skolen og begynte å jobbe på en fiskebåt. Vi fanget fisk og noen ganger også reker i det store antallet av elver og bekker i Irrawaddy-området.

Da jeg fylte 16, ble jeg leder på båten. På denne tiden bodde jeg på Upper Mammahlagyon-øya (Mainmahlagyon betyr «Vakker Kvinne-øya»), rett nord for Bogale hvor jeg var født. Dette stedet ligger omtrent hundre miles sørvest for Yangon (Rangoon), vår nasjons hovedstad. En dag, da jeg var 17 år gammel, fanget vi et stort antall fisk i nettene våre. På grunn av all fisken ble en svær krokodille oppmerksom på oss. Den fulgte etter båten og prøvde å angripe oss. Vi ble skrekkslagne så vi rodde båten i panikk så fort vi kunne mot elvebredden.

Krokodillen fulgte etter oss og knuste båten med halen sin. Selv om ingen døde i denne hendelsen, satte angrepet sterke spor i meg. Jeg ønsket ikke lenger å fiske. Den lille båten vår sank på grunn av krokodilleangrepet, så vi måtte reise tilbake til landsbyen vår med en passasjerbåt den natten. Ikke lenge etter dette ble min far gjennom jobben overfyttet til Yangon.

Da jeg var 18 år, ble jeg sendt til et buddhistisk munkekloster for å bli munk. De fleste foreldre i Myanmar prøver å sende sønnen sin til et buddhistisk munkekloster, i hvert fall for en tid, da det blir regnet for en stor ære å ha en sønn i denne tjenesten. Vi har hatt denne tradisjonen i mange hundre år.

En nidkjær disippel av Buddha

Da jeg fylte 19 år og tre måneder (i 1977), ble jeg en vanlig munk. Seniormunken i klosteret mitt gav meg et nytt buddhistisk navn, noe som er tradisjon i landet vårt. Jeg ble nå kalt U Nata Fannita Ashinthuriya. Når vi blir munker, bruker vi ikke lenger det navnet som ble gitt oss etter fødselen av våre foreldre. Navnet på munkeklosteret jeg bodde i, er Mandalay Kyaikasan Kyaing. Seniormunkens navn var U Zadlla Kyar Ni Kan Sayadaw (U Zadila er tittelen hans). Han var den mest berømte buddhistmunken i hele Myanmar på den tiden. Alle visste hvem han var.

Han var æret blant folket og respektert som en stor lærer. Jeg sier han «var» fordi han plutselig døde i en tragisk bilulykke i 1983. Hans død sjokkerte alle. På den tiden hadde jeg vært munk i seks år. Jeg strevde hardt for å bli den beste munken jeg kunne og for å følge alle buddhismens forskrifter. På et tidspunkt flyttet jeg ut på en gravplass hvor jeg levde og mediterte kontinuerlig. Enkelte munker som virkelig ønsker å kjenne Buddhas sannheter, gjør slike ting som jeg gjorde. Noen flytter dypt inn i skogene hvor de lever et liv i selvfornektelse og fattigdom.

Jeg søkte å fornekte mine egoistiske tanker og ønsker, flykte fra sykdom og lidelse, og å komme fri ifra denne verdens syklus. På gravplassen var jeg ikke redd for spøkelser. Jeg forsøkte å oppnå en slik indre fred og selverkjennelse at når en mygg landet på armen min lot jeg den bite istedenfor å vifte den vekk!

I årevis prøvde jeg å være en så god munk som mulig og ikke gjøre skade på noe levende vesen. Jeg studerte den hellige buddhistiske læren slik mine forfedre hadde gjort det før meg. Mitt liv som munk fortsatte helt til jeg ble veldig, veldig syk. Jeg befant meg i Mandalay på den tiden og måtte legges inn på sykehuset for behandling, Legene tok noen prøver og fant ut at jeg hadde både gulfeber og malaria på samme tid! Etter omtrent en måned på sykehus var jeg blitt verre. Legene fortalte meg at jeg ikke kom til å bli bra, og skrev meg ut slik at jeg kunne forberede meg på å dø. Dette er en kort beskrivelse av min fortid. Jeg vil nå fortelle dere om noen av de bemerkelsesverdige tingene som hendte meg etter dette.

En visjon som forandret mitt liv for alltid

Etter at jeg ble utskrevet fra sykehuset, dro jeg tilbake til klosteret hvor de andre munkene pleide meg. Jeg ble svakere og svakere og falt til slutt i koma. Jeg har siden fått vite at jeg faktisk døde og var død i tre dager. Kroppen min begynte å gå i forråtnelse og luktet av død, og hjertet mitt stoppet å slå. Kroppen min ble forberedt til kremering og gjennomgikk tradisjonelle buddhistiske riter for renselse.

Selv om jeg svant hen i min kropp, kan jeg huske at mitt sinn og min ånd var fullstendig våkne. Jeg befant meg i en svært kraftig storm. En voldsom vind flatet ut hele landskapet til det ikke fantes flere trær eller noe annet som sto oppreist, bare en stor vidde. Jeg gikk veldig fort bortover denne vidden en tid. Der var ingen andre mennesker noe sted, jeg var helt alene. Etter en tid krysset jeg en elv. På den andre siden av elven så jeg en fryktelig, forferdelig ildsjø. I buddhismen har vi ikke noe begrep om et slikt sted. Først var jeg forvirret og visste ikke at det var helvete før jeg så Yama, helvetes konge. (Yama er navnet som beskriver helvetes konge i mange kulturer over hele Asia). Ansiktet hans var som ansiktet til en løve, kroppen hans var som en løve, men beina hans var som en naga (slangeånd). På hodet hadde han flere horn. Ansiktet hans var veldig skremmende og jeg var fryktelig redd. Skjelvende spurte jeg hva han het. Han svarte: «Jeg er helvetes konge, ødeleggeren.»

Den fryktelige, forferdelige ildsjøen

Helvetes konge bad meg se ned i ildsjøen. Jeg kikket og så de safranfargede klærne som buddhistmunkene i Myanmar går kledd i. Jeg så nærmere etter og så det barberte hodet til en mann. Da jeg så på mannens ansikt, så jeg at det var U Zadila Kyar Ni Kan Sayadaw (den berømte munken som omkom i en bilulykke i 1983).

Jeg spurte helvetes konge om hvorfor min tidligere leder ble holdt innesperret i denne pinselens sjø. Jeg sa: «Hvorfor er han i ildsjøen? Han var en veldig god lærer. Han hadde til og med en undervisningskassett kalt «Er du en mann eller en hund?», som hadde hjulpet tusenvis av mennesker til å forstå at deres verdi er langt høyere enn dyrenes.» Helvetes konge svarte: «Ja, han var en god lærer, men han trodde ikke på Jesus Kristus. Det er grunnen til at han er i helvete.» Jeg ble bedt om å se på en annen person som var i ildsjøen.

Jeg så en mann med veldig langt hår oppsatt på venstre side av hodet. Han var også kledd i en kappe. Jeg spurte helvetes konge: «Hvem er denne mannen?» Han svarte: «Det er han som du tilber, Gautama (Buddha).» Jeg ble veldig forvirret av å se Gautama i helvete. Jeg protesterte: «Gautama hadde god etikk og en god moralsk karakter, så hvorfor lider han i denne ildsjøen?» Helvetes konge svarte meg: «Det betyr ingen ting hvor god han var. Han er på dette stedet fordi han ikke trodde på den Evige Gud.»

Deretter så jeg en annen mann som så ut som han hadde på seg en soldats uniform. Han hadde et stort sår på brystet. Jeg spurte: «Hvem er denne mannen?» Helvetes konge svarte: «Dette er Aung San, Myanmars revolusjonære leder.» Jeg ble fortalt, «Aung San er her fordi han forfulgte og drepte kristne, men mest av alt fordi han ikke trodde på Jesus Kristus.» I Myanmar har vi et ordtak som lyder: «Soldater dør aldri, de lever videre.» Jeg ble fortalt at helvetes legioner også hadde et ordtak: «Soldater dør aldri, de forblir i helvete for alltid.» Jeg kikket igjen og så en annen mann i ildsjøen. Han var en veldig høy mann, og han var kledd i en militærrustning. Han holdt et sverd og et skjold. Denne mannen hadde et sår i pannen.

Denne mannen var høyere enn noen annen person jeg noen gang har sett. Han hadde seks -ganger lengden mellom en manns albue og fingertupper når han strakk armen ut, pluss et spann av en manns fingre når han spriket med fingrene. Helvetes konge sa: «Denne mannens navn er Goliat. Han er i helvete fordi han gjorde narr av den Evige Gud og av hans tjener David.» Jeg var forvirret for jeg visste verken hvem Goliat eller David var.

Helvetes konge sa: «Det står skrevet om Goliat i den kristne bibelen. Du kjenner ikke til han nå, men når du blir en kristen, vil du vite hvem han er.» Jeg ble nå tatt med til et sted hvor jeg så både rike og fattige mennesker som forberedte seg til å spise kveldsmat. Jeg spurte: «Hvem lagde maten for disse menneskene?» Helvetes konge svarte: «De fattige må lage sin egen mat, mens de rike får andre til å lage den for seg.» Når de rikes mat var ferdig, satte de seg ned for å spise. Med en gang de begynte, la det seg en tykk røyk over dem. De rike menneskene spiste så fort de kunne for å lette sin samvittighet. De kjempet med pusten på grunn av røyken. De måtte spise fort fordi de var redde for å miste pengene sine. Pengene var deres gud.

En annen av helvetes konger kom bort til meg. Jeg kunne også se et vesen som hadde til oppgave å friske på ilden i ildsjøen for å holde den varm. Dette vesenet spurte meg: «Skal du også ned i ildsjøen?» Jeg svarte: «Nei! Jeg er bare her for å observere!» Utseendet til denne skapningen som fyrte på ilden, var svært skremmende. Han hadde ti horn på hodet og et spyd i hånden som hadde syv kvasse blader i enden. Skapningen sa meg: «Du har rett. Du kom hit bare for å observere. Jeg kan ikke finne navnet ditt her.» Han sa: «Du må gå tilbake den veien du kom nå.» Han pekte for meg mot den øde sletten hvor jeg først hadde kommet gående før jeg kom til ildsjøen.

Beslutningens vei

Jeg gikk en lang stund, helt til jeg begynte å blø. Jeg var varm og hadde store smerter. Til slutt, etter å ha gått i omtrent tre timer, kom jeg til en bred vei. Jeg gikk langs denne veien til jeg kom til et veiskille. En bred vei tok av til venstre. En smalere vei tok av til høyre. Det var et skilt i krysset som sa at veien til venstre var for dem som ikke trodde på Herren Jesus Kristus. Den smalere veien til høyre var for dem som trodde på Jesus. Jeg var interessert i å se hvor den største veien ledet hen, så jeg begynte å gå ned den.

Omtrent tre hundre yards foran meg gikk det to menn. Jeg prøvde å nå dem igjen så jeg kunne gå sammen med dem, men uansett hvor hardt jeg prøvde kunne jeg ikke nå de igjen, så jeg snudde og gikk tilbake til veikrysset. Jeg fortsatte å se etter disse to mennene mens de gikk nedover veien, bort fra meg. Da de nådde enden av veien, ble de plutselig stukket ned. De to mennene skrek ut i stor smerte! Jeg satte også i et skrik da jeg så hva som hendte dem! Det gikk opp for meg at den brede veien endte i stor fare for dem som reiste nedover den.

Et glimt inn i Himmelen

Jeg begynte å gå på de troendes vei isteden. Etter å ha reist i omtrent en time, ble veiens overflate til rent gull. Det var så skinnende at når jeg så ned, kunne jeg se speilbildet mitt helt tydelig. Deretter så jeg en mann som stod foran meg. Han hadde på seg en hvit kappe. Jeg hørte også vakker sang. Å, det var så vakkert og rent! Det var mye bedre og mye mer meningsfullt enn den lovsangen vi har i kirkene på jorden. Mannen i den hvite kappen ba meg gå sammen med ham. Jeg spurte ham: «Hva heter du?» Men han svarte ikke.

Etter å ha spurt etter navnet hans seks ganger, svarte mannen: «Jeg er den som holder himmelens nøkler. Himmelen er et veldig, veldig vakkert sted. Du kan ikke få dra dit nå, men hvis du følger Jesus Kristus kan du dra dit etter at ditt liv på jorden er endt.» Mannens navn var Peter. Peter ba meg så om å sette meg ned, og han viste meg et sted i nord. Peter sa: «Se mot nord og se at Gud skaper mennesket.» Jeg så den Evige Gud på avstand.

Gud talte til en engel og sa: «La oss skape mennesket.» Engelen bønnfalt Gud og sa: «Vær så snill, ikke skap mennesket. Han vil bare gjøre det som er galt og gi deg sorg.» (Ordrett på burmesisk: «Han vil få deg til å miste ansikt.»). Men Gud skapte mennesket likevel. Gud blåste på mannen og han fikk liv. Han gav ham navnet «Adam». (Merk: Buddhister tror ikke på skapelsen av verden eller av mennesket, så denne opplevelsen gjorde stort inntrykk på munken.)

Sendt tilbake med et nytt navn

Så sa Peter: «Reis deg opp nå og dra tilbake dit du kom ifra. Tal til de menneskene som tilber Buddha og som tilber avguder. Fortell dem at de går til helvete hvis de ikke forandrer seg. De som bygger templer og avguder, må også til helvete. Alle de som gir offergaver til munkene for selv å oppnå fortjeneste, må gå til helvete. Alle de som ber til munkene og kaller dem «Pra» (respektfull tiltale av munker), vil gå til helvete. De som messer og «gir liv» til avguder, vil gå til helvete. Alle de som ikke tror på Jesus Kristus, vil gå til helvete.»

Peter ba meg dra tilbake til jorden og vitne om det jeg hadde sett. Han sa også: «Du må tale i ditt nye navn. Fra nå av skal du kalles Athet Pyan Shinthaw Faulu («Paulus som vendte tilbake til livet.»). Jeg ville ikke dra tilbake. Jeg ville til himmelen. Engler åpnet en bok. Først så de etter barndomsnavnet mitt (Thitpin) i boken, men de kunne ikke finne det. Deretter så de etter det navnet jeg hadde fått da jeg ble buddhistmunk (U Nata Pannita Ashinthuriya), men det sto heller ikke oppskrevet i boken. Da sa Peter: «Navnet ditt står ikke skrevet her. Du må dra tilbake og vitne om Jesus til det buddhistiske folket.»

Jeg gikk tilbake langs gullveien. Igjen hørte jeg vakker sang, et slag jeg ikke har hørt verken før eller siden. Peter gikk sammen med meg inntil jeg returnerte til jorden. Han viste meg en stige som gikk fra himmelen og ned til skyene. Stigen rakk ikke ned til jorden, men stoppet midtveis. På stigen så jeg mange engler, noen som gikk opp til himmelen, og noen som gikk nedover stigen. De hadde det veldig travelt. Jeg spurte Peter: «Hvem er de?» Peter svarte: «De er Guds budbærere. De rapporterer til himmelen navnene på alle dem som tror på Jesus Kristus, og navnene på dem som ikke tror.» Peter sa så, at nå var det på tide å dra tilbake.

Det er et spøkelse!

Det neste jeg ble oppmerksom på, var lyden av gråt. Jeg hørte min egen mor rope ut: «Min sønn, hvorfor forlot du oss nå?» Jeg hørte også mange andre mennesker som gråt. Det gikk opp for meg at jeg lå i en kiste. Jeg begynte å røre på meg. Min mor og far begynte å rope: «Han lever! Han lever!» Andre som sto lenger borte, trodde ikke mine foreldre. Jeg plasserte da hendene mine på sidene av kisten og satte meg opp.

Mange mennesker ble slått av skrekk. De skrek ut: «Det er et spøkelse!» og løp av gårde så fort som bena deres kunne bære dem. De som ble igjen, var målløse og stod der skjelvende. Jeg la merke til at jeg satt i illeluktende kroppsvæsker, nok til å kunne fylle tre og en halv kopp. Det var væske som hadde kommet ut av magen min og fra innvollene mens kroppen min lå i likkisten. Dette er årsaken til at folk visste at jeg virkelig hadde vært død.

På innsiden av kisten var det et slags plastikklaken som var festet til treverket. Laknene er der for å holde på kroppsvæskene, for mange døde kropper skiller ut mye væske slik som min gjorde. Jeg fikk senere vite at jeg bare var noen øyeblikk ifra å bli kremert i flammene. I Myanmar blir folk lagt i en kiste, lokket blir naglet fast, og hele kisten blir brent. Da jeg kom tilbake til livet, fikk min mor og min far lov til å se kroppen min for siste gang. Øyeblikk senere skulle lokket på kisten vært naglet fast og jeg ville ha blitt kremert! Jeg begynte øyeblikkelig å forklare de tingene jeg hadde sett og hørt. Folk var forbløffet.

Jeg fortalte dem om de mennene jeg hadde sett i ildsjøen, og fortalte dem at bare de kristne kjenner sannheten, og at vi og våre forfedre hadde blitt forført i tusenvis av år! Jeg fortalte dem at alt vi tror på, er en løgn. Folk ble forbauset for de visste hva slags munk jeg hadde vært, og hvor nidkjær jeg hadde vært for Buddhas lære. Når folk dør i Myanmar blir deres navn og alder skrevet på siden av kisten. Når en munk dør, blir munkens navn, alder og antall år han har tjent som munk, skrevet på siden av kisten. Jeg var allerede registrert som død, men som dere kan se, er jeg i live nå!”

Kilder:

Oversatt til engelsk av Asian Minorities
Outreach, P.O. Box 901, Palestine, TX 75802,
U.S.A. E-post: monkstory@yahoo.com
Norsk oversettelse: Camilla Munoz

Slik blir du frelst!
Du kan bli frelst akkurat nå! Be denne frelsesbønnen høyt: «Jesus, jeg tror at du døde for mine synder og stod opp fra de døde. Jeg vil at du skal være Herre i mitt liv. Kom inn i mitt hjerte, Jesus. Frels meg, fyll mitt hjerte med Den Hellige Ånd!»

Hvis du har bedt denne bønnen nå, så er du frelst. Det er nå viktig at du kommer i fellesskapet med andre kristne. Derfor bør du ta kontakt med en levende menighet.