Boka "Ved Mesterens føtter"; kapittel 3: Synd og frelse

Kapittel 3: Synd og frelse

 

Disippelen: Herre, nesten alle mennesker vet at det er synd å være ulydig mot Gud og forsømme å dyrke ham, og den ødeleggende virkning gir seg meget klart til kjenne i verdens nåværende tilstand; men det er ikke så tydelig å se hva synd virkelig er, eller hvordan et så ødeleggende element ble frembrakt i den allmektige Guds skapning mot hans vilje, mens han var til hele tiden.

 

Herren: 1.Synd er uttrykket for den handling at man forkaster Guds vilje og følger sin egen vilje, forkaster det som er rett og tilbørlig, og velger det uriktige og utilbørlige, og gir etter for sitt eget ønske og behag selv om det ikke gir noen sann tilfredsstillelse med virkelig og blivende glede. Synd er ikke noe med en slik egen tilstand at vi kan si om den at den ble skapt. Det er snarere navnet på en tilstand. For det er bare én skaper for alle skapte ting, og han er god, og en god skaper kan ikke skape eller frembringe noe ondt; det ville være i strid med hans natur. Ved siden av denne gode skaper, er det ingen annen skaper som kunne ha skapt det onde.

 

Og Satan kan bare forderve det som er skapt; han har ingen makt i seg selv til å skape noe. Så synden er ikke noe som er skapt med en egen tilværelse. Det er alene en tilstand som ødelegger og villeder. Lyset har sin egen tilværelse, men mørket har ingen eksistens, og er bare mangel på lys. På samme måte har synden og det onde ingen egen eksistens, men motsetningen til eller mangelen på det gode, er i seg selv ondt. Men denne syndens mørke tilstand er meget farlig, for på grunn av mørket, forviller mange sjeler seg bort fra den rette vei og går til grunne på Satans klipper av bedrag, og faller i Helvetes mørke avgrunn og er fortapt. Fordi det er slik, var det at jeg, som er verdens lys, ble åpenbart i kjød slik at jeg kunne utfri dem som angrer og tror på meg fra mørkets makt og føre dem trygt frem til deres ønskers mål i Himmelen hvor det ikke er skygge av natt eller av mørke (Åp. 21, 23; 22, 5).

 

2.Du spør hvordan syndens mørke tilstand ble skapt når den allmektige Gud var til hele tiden. Det skjedde ved at Satan og mennesket fulgte sine onde begjæringer etter sin egen frie vilje og på sitt villfarende og uriktige vis. Hvis du spør hvorfor Gud ikke skapte menneskene slik at de ikke kunne falle hen i denne tilstanden, er svaret, at hvis han hadde skapt menneskene som en maskin, som dette ville innebrakt, så ville de aldri hatt anledning til å føle sann glede, som bare kan vinnes gjennom full utøvelse av fri vilje og selvvirksomhet. Adam og Eva lot seg bedra av Satans løgn, fordi de i sin syndefrie tilstand ikke visste hva bedrag og løgn var. Og før den tid visste ikke Satan hva hovmod var, for hittil hadde det ikke eksistert hovmod, selv om denne tilstanden er frembrakt både i Satan og i mennesket. Og Gud har ved sin makt forandret det til en bedre skikkelse og brakt frem gode resultater av det. For det første er Guds grenseløse og underbare kjærlighet som eller ville forblitt ukjent, blitt forkynt ved legemliggjørelsen og forsoningen. For det andre fryder de frelste seg dypt over Paradisets gleder når de har smakt syndens bitterhet, akkurat som man merker det deilige ved søte ting og honning i motsetning til noe bittert i sin føde. Og da vil de aldri gi etter for synd mer, men ydmykt og lydig, og i kjærlighet, gi seg hen i tilbedelse av Gud, Faderen, og for alltid glede seg i ham.

 

3.Folk vil svært gjerne se etter plettene i sol og måne og etter solformørkelser, men de har ingen tanke for de pletter og den formørkelse som står i forbindelse med synden, som vedrører dem selv. Av denne kjensgjerning kan man til en viss grad dømme om, hvis det lys som er i mennesket blir mørke, hvor stort blir da ikke mørket (Matt. 6,23). På samme måte som den spedalskes legeme under spedalskhet ofte stivner til og blir ufølsomt, slik blir et menneskes hjerte og samvittighet dødt og ufølsomt ved syndens sykdom, og det så sterkt at han ikke føler dens pinefulle og motbydelige karakter. Den tid er nær da han vil forstå og bli klar over dens syndefulle virkninger, og da blir det gråt og tenners gnissel.

 

4.De som er sunket ned i synd er ikke oppmerksomme på sin byrde, på samme måte som at de som er nedsenket i vann ikke føler vekten, samme hvor stor tyngde det er over hodet deres, og de blir kvalt og dør; men når et menneske kommer opp av vannet og forsøker å bære noe av det, så merker han straks vekten, om det er aldri så lite av det. De som blir oppmerksomme på syndens tyngde og angrer og kommer til meg, dem gir jeg den sanne hvile (Matt. 11,28), for slike kommer jeg for å søke og frelse (Luk. 19,10).

 

5.Alle legemets deler trenger ikke å bli svake og unyttige før døden inntreffer. Det er fullstendig nok om bare hjertet svikter eller en hjernesykdom bryter løs; eller et ulykkestilfelle kan gjøre slutt på hele livet, selv om alle lemmene ellers er sunne og er så sterke som de noen gang har vært. På samme måte er én synd med sin giftige virkning på hjerte og sinn fullstendig nok til å ødelegge en hel slekt, rase, land, verden, som Adams synd så tydelig viser. Og ett av mine ord er også tilstrekkelig til å gi evig liv, som det er nok til å gjøre en død som Lasarus levende.

 

6.Iblant har det også hendt, at et dyr eller en fugl som har levd sammen med og i vennskap med mennesker, og siden vender tilbake til sine like, opplever at de angriper og dreper den, i stedet for å ønske den velkommen. Årsaken til dette er at de dyrs atferd og væremåte som har levd i samkvem med mennesket, er helt fremmed og underlig for dem. Hvis ikke engang dyr vil ønske sine egne velkommen på grunn av deres forbindelse med mennesket, hvordan kan så de hellige og englene i Himmelen ønske syndere velkommen som har levd i onde menneskers samfunn? Det skal ikke antydes med dette at de ikke har kjærlighet til syndere, men Himmelens herlige karakter vil være svært usmakelig for andre. Samkvemmet med de gode og rettferdige i denne verden er frastøtende for syndere; hvordan kan de da sette pris på å leve i samfunn med dem i all evighet i Himmelen? Et slikt paradis ble for dem en streng straff og helvete selv. Så gå ikke ut fra at Gud utstøter syndere fra Himmelen og kaster dem i Helvete; for Gud som selv er kjærlighet, har aldri kastet og vil aldri kaste noen i Helvete. Før dette liv er forbi, før man kommer til Paradis eller Helvete, blir Paradis og Helvete til i menneskehjertet i den nåværende tilværelse, ettersom enhver har handlet og ferdes vel eller ille.

 

Så enhver som ønsker å unnslippe fremtidens evige Helvete, må oppriktig angre sine synder og gi sitt hjerte til meg, slik at jeg kan gjøre ham til et barn av Guds rike for alltid ved at jeg bor i ham og ved Den Hellige Ånds innflytelse.

 

7.En som reiser seg mot vår jordiske øvrighet og konge, kan søke tilflukt i et annet land, men hvor vil den som reiser seg mot Gud, flykte og skjule seg? For hvor han så går i Himmelen eller i det lave, så ser han at Gud er der (Sal. 139,7-8). Så det tjener ham til det gode at han angrer og kaster seg ned for hans føtter.

 

8.Fikenblader var ikke nok for Adam og Eva til å skjule og dekke seg med, men de fikk kjortler av skinn. På samme måte er menneskets gode gjerninger som er som fikenbladene, ikke tilstrekkelig slik at han unnflyr fra den kommende vrede, men kun min rettferdighets kappe.

 

9.Møllet ofrer ingen tanke på den egenskap ved ilden at den brenner og ødelegger, men er simpelthen dåret av lyset og omkommer i det. På samme måte tenker mennesket aldri på de ulykkelige og giftige egenskaper ved synden, men tiltrukket av dens uvirkelige glede, forderver og ødelegger han seg selv for bestandig. Mitt lys kan gi synderen frelse fra døden og skjenke evig liv og evig glede, for mennesket er skapt til å motta hva dette sanne lys gir.

 

10.Synd er ikke noen innbilning eller illusjon, men i denne tilstand av åndelig mørke, ved menneskets onde frie vilje, er det frembrakt onde spirer og syndens ormer, og de har skjemmet og ødelagt hans ånd for alltid, på samme måte som kopper ofte på ganske kort tid skjemmer mennesker for alltid. På samme måte som at Gud aldri har skapt smerte og sykdom, så har han heller aldri skapt synd og ondskap. Det er den likefremme følge av menneskets ulydighet. Smerte og sykdom er heller ikke noen innbilning, men er følgene av og den ytre og åpenbare form for syndens indre og usynlige sykdom, enten den er forårsaket ved ens egen synd eller ved andres, hvilken som helst menneskelig slekt eller krets man hører til i. Og når alle disse som hører til der, angrer og forener seg i meg, da strømmer mitt livgivende blod gjennom dem og leger alle indre og ytre sykdommer og gir fullkommen sunnhet for alltid, - det mål som mennesket ble skapt til. Og således blir han i all evighet lykkelig hos sin skaper og herre.