Et blikk inn i Det himmelske hjem

Josef Hahn (1860-1941) skriver:

"Senhøstens siste dager var forbi. En bitende nordavind blåste og lekte med de sarte snøkrystaller som lydløst og fredfullt dalte til jorden. På kort tid var by og land innhyllet i hvitt. For første gang falt snøen på Lydias stille grav. Hennes tidlige bortgang var noe hennes tvillingbror stadig hadde i smertelig erindring. Med et dypt savn mintes han sin fromme søster, hun som så ofte var blitt ham til velsignelse gjennom sitt skjulte liv med Kristus. Han gjennomlevde igjen og igjen bildene fra fortiden og ble minnet om sin egen utmattede ånd. Ofte ble han minnet på hennes rene og hellige kjærlighet til Kristus som hadde gjennomtrengt henne til siste åndedrett. Han fant ennå så mye ugudelighet i sitt eget hjerte. Under byrden av sin last fra sin daglige utroskap, lengtet han etter Guds barns herlige frihet. Før han gikk til ro om kvelden, sto han gjerne ved vinduet. Mens han så opp på de utallige stjernene, kom tankene til et høyere hjem. Der hadde hans søster Lydia allerede hadde vært i seks måneder og nytt hvilen. I de siste ukene før hennes hjemgang, hadde hun lovet ham at hvis hun fikk tillatelse av Herren, ville hun vise seg for ham i drømme. Men ennå hadde han ikke fått noe livstegn fra henne. Hadde hun glemt sitt løfte? Eller var hennes ønske i mot Guds vilje og orden? Dette og lignende spørsmål opptok ham ofte. Men også en kvelende tvil gikk som et lyn gjennom hans følsomme sinn. Men – desto lenger han måtte vente på løftets oppfyllelse, desto mer lærte han å skue hen til troen. Til slutt lot han seg nøye med de skjønne forestillinger om gjensynet. Ja, disse steg opp i hans sinn som stille anelser ettersom tiden gikk. Etter noen dager gikk han tidlig til sengs med en trett kropp og sjel. Før han sovnet, tenkte han på sine opplevelser i timene som var gått. Hans innvendige menneske var for svakt til å svinge seg opp over det jordiske. Sukkende ba han om kraft, oppkvikkelse og trøst for de kommende dagers oppgaver. Den evige Kjærlighet som ser alt og vet alt og som overgår bønner og forstand, fant i Sin visdom at nå var tidspunktet velegnet til å oppfylle Jonathans rensede ønske. Han tillot nå Lydia å føre sin bror inn i det himmelske hjem. Gledesstrålende fløy hun ned til sin brors leie på den syndige jord. Ved hennes sakte berøring, så han hennes ånd. Hun vinket ømt til ham. Han fulgte med glad forundring hans søsters lysende skikkelse som omfavnet ham i inderlig kjærlighet. Hun innhyllet ham omsorgsfullt i en sky som hurtig beveget dem oppover. Snart lå jordkloden dypt under deres føtter. Han ble overveldet av Guds allmakt og brøt ut i en lovsang. Endelig så de i det fjerne en strålende port av en ubeskrivelig skjønnhet. Ved portalen sto to majestetiske engler på vakt. De hilste de to søsken på lykksalig vis: ”Fred være med dere.” Lydia skinte enda sterkere ved sin inngang i det himmelske hjem. Hun hadde på seg en klesdrakt av hvit silke etter Morgenlandets skikk og bruk. Om livet bar hun et gyllent belte. Dette var rikt prydet med edelstener. Det samme var kransen på hennes hode. Hennes askeblonde, lett bølgende hår omga hennes ansikts skjønne oval som uttrykte renhet og kjærlighet. Jonathan kunne knapt tåle denne herlighet. Hans øyne var blendet. Lydia tok ham ved hånden og førte ham til en krystallklar liten bekk, full av Livets Vann, som han styrket seg med. Så gikk de sammen til en høyde. Fra denne høyden kunne man se ut over en større del av det paradisiske området hvor Lydia hadde oppholdt seg etter at hun hadde forlatt sitt jordiske legeme. Samme hvor de så, var det fred, ro, glede, lys og liv. Praktfulle perlemorskinnende palasser av forskjellige størrelser hevet seg over de smaragdgrønne gressplenene som var gjennombrutt av glitrende små bekker. Parklignende anlegg omga disse mesterverk av overjordisk bygningskunst. Deres opphøyede stil og arkitektur oversteg enhver menneskelig forestilling. En svak vind strøk frem fra øst og frembrakte en vidunderlig vellukt. Denne duften strømmet ut over de himmelske marker. En usigelig lykke var utgytt over Guds hager. De lot enhver jordisk lidelse og dypeste tidligere smerter bli glemt på noen øyeblikk. ”Hvor herlige er Dine boliger, Herre Sebaot; Én dag i Dine forgårder er bedre enn tusen ellers!” ropte Jonathan i hellig begeistring, knelte ned og tilba Herren. Allikevel oppdaget han at i dypet av sin sjel var han ennå ikke ren nok for denne herlighet. Men jo lenger hans blikk dvelte ved disse uforlignelige landskaper, desto større ble lengselen etter å kunne få være her for evig. Bevisstheten om at han måtte vende tilbake lå derfor som en tung stein på hans hjerte. Det bar fremdeles i seg det gamle menneskets frykt for døden og livets forgjengelighet. Lydia skjønte de tanker og følelser som rørte seg i hennes bror. Hun la sin arm fortrolig på hans skuldre og sa: ”Vær bare frimodig, Jonathan. Om bare en kort tid er vi for alltid bundet sammen igjen. Da kan vår glede aldri bli bedrøvet av noe mer. Benytt de kostbare nådestunder som fremdeles blir tilmålt deg til renselse og helliggjørelse. Da skal du også bli ikledd helse og hellighet, slik at du av Herren blir verdig til å stå for Den Høyestes åsyn. Jeg takker min trofaste Frelser for alt hva Han har tillatt for min lutring og herliggjørelse. Ikke en eneste av de mange lidelser ville jeg nå ha ønsket å slippe, nå som jeg i evighetens lys har forstått deres verdi. Alle, også de utålelige smerter på min lange sykeseng, var som underpant på Hans kjærlighet og er blitt til uendelige kilder av himmelske gleder. Se på disse frydefulle jomfruer som går der i den vakre engdalen arm i arm. De er noen av mine lekesøstre og venninner. Den unge piken som du ser der vandrende i det siste paret, døde i en alder av bare to år. Hun ble oppdratt i barneparadiset. Også hennes hode er omgitt av en krans av uforgjengelige blomster, og hennes kledning lyser i skinnende lilla farge, som om de var fulle av duggdråper. Lysende steiner mangler imidlertid, for de er tegnet på kjærlighet og lidelse som er båret i tålmodighet. Allikevel bor det ingen misunnelse i deres sjeler, da de vet at de ved et lengre liv på den fristelsesrike jord ikke vil ha nådd den herlighet som de nå har. Husker du ikke at jeg betrodde deg at jeg ofte følte meg så alene og forlatt? Å, hvor kortsiktig mennesket er i sine åndelige omgivelser. Den gang var jeg nesten alltid omringet av de salige og engler. Disse sang lovsanger over at Herren verdiget meg til å ha samfunn med Hans indre lidelser. Han Selv var meg ofte nær og styrket min tro på en skjult måte, selv om jeg ikke merket Hans hellige nærvær. Selv om jeg i mitt hjertes dyp hadde forsikringen om mine synders tilgivelse og håpet om av nåde å bli frelst – så fryktet jeg allikevel i hemmelighet for å dø. Men også i disse alvorlige øyeblikk hjalp Herren meg nådig igjennom. Uforberedt ble jeg overfalt av en tung svakhetstilstand, og mens mine lemmer stivnet av kulde, kom det redsel og til slutt natt for mine øyne. Da hørte jeg etter en tid min kjære mors gråt, men mistet deretter bevisstheten. Men plutselig følte jeg meg så lett og vel som jeg aldri før hadde vært. Det forekom meg som om jeg i drømme så meg selv ligge der som sovende. Ved mitt leie så jeg også mennesker med tårefylte øyne og bedrøvede ansikter. Da besluttet jeg meg for at jeg skulle skrive opp dette merkelige bilde når jeg våknet, men da trådte to høye skikkelser mot meg med overjordisk glans og med seierspalmegrener i hendene. De sa med et himmelsk salig smil: ”Kom, sjel! Du har kommet seirende gjennom og har trengt igjennom til lyset. Kom hjem til ditt sanne fedreland.” Jeg så meg om. Der så jeg flere av mine for lengst avdøde og oppstandne slektninger som hilste og omfavnet meg. Min salige bestemor førte min tidlig avdøde lillesøster til meg. Hun var nå vokst opp til en skjønn jomfru. Hun ga meg navnene på de dyrebare slektninger som sto rede til å hente meg. Da ble jeg klar over at jeg hadde kjempet meg gjennom og var ferdig. Mitt hjerte jublet av fryd og lykke. Jeg tok imot de kjærlige formaninger fra begge mine ledere, at jeg ikke skulle la noe hindre meg på min hjemferd, at ikke avskjeden fra mine slektninger på jorden skulle hindre meg. Men de hadde verken øyne eller ører for sin forklarede Lydia som vandret midt i blant dem. Vi hevet oss da opp og svevde, beskyttet og ledet av Guds hellige engler. De omhyllet oss med tykke skyer der vi fór gjennom mørke forferdelige steder fulle av skrik og forbannelser. Ofte forsøkte mørke skapninger å trenge seg inn på meg og oppholde meg med alle slags sperringer. Men en av de himmelske ledere viste dem tilbake med et flammende sverd, hvis spiss var dyppet i Jesu blod. Under denne flukten gjennom dødens dal, kunne jeg ikke holde opp med å be Herren om nåde. For hvor forferdelig ville det ikke være om en sjel kom under herredømmet av en av disse mørke makter og ble prisgitt motviljen og redselen disse ånder ga. Da lærte jeg først å riktig takke Gud for de daglige prøvelser og videverdigheter i jordelivet. For disse ga meg midler i hånden fra den store Gjenløser til å befri meg fra alle urenheter. Bare de sjeler blir uantastet i disse fryktelige rom som i nådetiden på jorden er blitt fri og løst fra all ugudelighet. Med inderlig kjærlighet måtte jeg da tenke på så mange mennesker som Herren i Sin plan lot meg møte i mine omgivelser. Gjennom deres ufullkommenheter, ble jeg oppmerksom på de mørke dybder i mitt eget hjerte. Varme bønner sendte jeg opp for disse til Den Aller Høyestes Trone, og jeg ble mange ganger overbevist om at disse bønner ble hørt. Snart nådde vi den berømte port hvor jeg ble festlig mottatt. Et stort antall herlige smykkede jomfruer sang der en lovsang til harpespill mens små barn fra Paradiset strødde ut blomster til meg. Det ble for meget for meg. Jeg sank ned på mitt ansikt og tilba Herren og ba Ham om kraft til å tåle Himmelens skjønnheter. De ga meg å drikke av Livets vann, og det oppkvikket meg. Med ny styrke sto jeg opp mens hele toget under mange tusenstemmig HALLELUJA satte seg i bevegelse. Vi nærmet oss et opphøyet tempel, hvor vi under sang og i bønn ble velsignet og fra Herrens hånd mottok ærens krans. Så ilte vi til min bolig som ikke var så langt borte fra denne høyden. Men dette kan du bare få skue når du har bevart troskapen til ditt siste åndedrag og er blitt gjort dyktig til å få bo i denne herlighet. Ja, hva intet øye har sett var beredt for meg. Og min salighet blir forhøyet når jeg en gang får vise deg hvordan Menneskevennens store kjærlighet har oppfylt alle mitt hjertes ønsker. Til min bolig hører også en stor hage med en vakker skoglund hvor det oppholder seg mange fugler. Når jeg synger eller roper på dem, kommer de fryktløse og setter seg fortrolig på min skulder og gleder meg med sine kjærlige og vakre sanger. Også blomstene gir meg stor glede. Ingen dødelig munn kan beskrive deres mangfold og skjønnhet. Når man plukker dem, visner de ikke, for de er uforgjengelige. Planter du dem på nytt, vokser de videre. Under mine spaserturer, fornemmer jeg deres svake hvisken. Jeg hører dem si: ”Herre Gud, Du skaper av alle ting, bøy Ditt åsyn ned til oss, for vi er også Dine skapninger. Vi gleder oss ved Din nåde over deres hjerter som Du har gjenløst!” Også bønnene fra de jordiske pilgrimmer opplever man av og til på denne måten. Også etter mine bønner for meg og mine kjære etterlatte, blir jeg gjort del i bønnesvar, og de kommer for meg i gylne bokstaver. Å, hvor jeg alltid opphøyer og gleder meg over de hellige ord som strålte i mot meg ved min inngang til min evige arv: ”Når du har blitt helt ren, skal du skue Mitt ansikt!” Og hvor kraftig har ikke dette løftet trøstet meg! Det svaret som jeg fikk for mine inderlige forbønner og bønnfallelser for mine egne slektninger og venner var: ”Vær fortrøstningsfull. Jeg vil la dere bli forent!” Når jeg vandrer gjennom disse blomsterbed, så nikker og bøyer de seg for meg som om de ville hilse meg. Ofte er det som de hvisker til meg: ”Kjære, vi var også engang i jordens dal!” Dersom en kjente disse hemmeligheter i det dødelige legemet, ville en vokte seg for formålsløst å bryte disse i stykker, disse åndsbegavede Guds skapninger. Men man har jo lov til å plukke blomster av kjærlighet til andre og til glede for seg selv. Men å ødelegge hensynsløst, mishager Herren meget. Når jeg tenker på de kostelige frukter som modnes i min hage, da tenker jeg også ofte på dere. Hvor ofte, nå når det er vinter på jorden, skulle jeg ikke gjerne gitt dere en liten kurv av disse store gjennomsiktige og mørkerøde jordbær, eller noen av disse store gjennomsiktige druer som pryder inngangen til mitt hus her i Himmelen. Ofte sitter jeg ved mitt yndlingsvindu og skuer med lengsel østover til Guds stad, der hvor Kongenes Konge bor. Der vil jeg finne min lykke og min salighet på sterkeste måte. Ingen lidelse, ingen smerte, ingen sorger trykker meg mer. Ingen bedrøvet tanke kan nærme seg meg. Da jeg igjen hvilte meg litt på den lille plassen og tenkte på mine kjære i jordens dal, så jeg liksom i en kikkert min kjære mor strikke. Søstrene mine hadde heklearbeid, du selv hadde inntatt ditt tilvante hjørne, og vår gode far syntes å lese høyt fra en bok. Våre engler sto ved siden av hverandre med glade ansikter. Da skjønte jeg at det som ble opplest ikke var uten velsignelse for våre sjeler. På nytt la jeg mine forbønner for dem frem for Herren. Og jeg har den forvissning at de blir hørt, slik som jeg allerede ble lovet ved disse blomstene. Selv om mitt vesen og gemytt gjerne trekker seg inn i ensomhet, så er jeg slett ikke alltid alene. For mine venninner besøker meg ofte og fryder seg med meg over den herlighet som den trofaste Frelser har beredt for oss uverdige. Det er også merkverdig at mine himmelske søstre har kjennskap til mine ønsker og mitt hjertes hemmeligheter. Når jeg lengter etter dem, så er de der. Trenger jeg å være i stillhet, så fjerner de seg. Mesteparten av tiden bruker jeg til forbønn og på forberedelser til mitt fremtidige virke. Jeg vil nemlig senere få lov til å tjene Herren med mine gaver som lærerinne i Barneparadiset. Men jeg har også gått på mange besøk. Jeg føler meg særlig tiltrukket til to kjære sjeler som eier en landeiendom ganske nær meg med navnet Betania. Mens de fremdeles var på jorden, delte de både glede og lidelse på søsterlig måte. Og ved Guds uendelige kjærlighet er de nå igjen blitt forent her i Lysets rike. Noen få skritt fra deres slott er det en jasminlund hvor vi tilbringer mange stunder med sang og seiersrike samtaler. Hele tre ganger har vi opplevd den usigelige glede at Jesus, kilden til all velsignelse, har kommet inn til oss, som den gang Han besøkte Marta og Maria. Jesus var sammen med oss en stund. Selv om Han måtte skjule Sin herlighet for oss fordi vi enda ikke kunne tåle å se den, så våget vi knapt på grunn av ærefrykt å se på Ham. Hvert eneste ord som Han talte til oss, var fulle av den inderligste kjærlighet. Denne kjærlighet grep våre hjerter dypt, og dette lot oss ane den lykke de opplevde som tilhørte Hans stadige omgivelser. Også vi er kalt til dette og skal vokse opp til det. Å, måtte bare mine venninner i tåredalen rette sitt blikk mot Herren, som er forbildet på all skjønnhet i Sin forklarede elskelighet. Da ville de gløde i hellig kjærlighet til Ham, og ville aldri mer søke sin tilfredsstillelse hos andre skapninger. Hvor lykkelige ville vel mange utilfredse mennesker bli om de ville overgi sine hjerter til Frelseren og betro sine liv og sin fremtid i Hans hender. Han støter jo ingen bort som kommer til Ham, selv om de er aldri så fattige og svake. Hans øyne ser ikke etter skjønnhet og rikdom eller på ytre fortrinn. Å, nei, med inderlig kjærlighet ser Han til dem som er nedbøyd ved erkjennelsen av sine synder og all deres elendighet – men som lengter etter Ham og begjærer Hans hjelp, og vil elske Ham over alt annet. Til disse sjeler nærmer Han Seg og åpenbarer Seg gjerne for dem i stillhet og i det skjulte. Og når de blir klar over Hans allesteds nærvær, ja, får nyte Hans guddommelige nærhet, så blir deres salighet ubeskrivelig stor. Lys omgir Guds sanne barn allerede i deres dødelige hylster. Selv helvetes makter erkjenner deres englebeskyttelse og deres himmelske adel. Mange sjeler som på jorden kanskje bor i et lite takværelse, men som levde helt for Herren, opplever her i Fredens Land et velinnredet hus som er verdig en konge! Der finner de sine hemmelige ønsker ivaretatt, slik som den evige Kjærlighet kan tilrettelegge og oppfylle dem. Hvis de ikke selv var udødelige, så ville de ikke kunne tåle den beredte herlighet. Ja, kongelig belønner Frelseren disse som vandrer i Hans fotspor. De som fra morgen til aften streber etter å tjene Ham og å arbeide for Ham, alene for å tekkes Ham. For Jesu skyld, forlat også du alt som fremdeles hindrer deg i å bli helt Hans eiendom! Vandre alltid i Hans hellige nærvær. Bring allerede når du våkner dine tanker som et morgenoffer til Ham. Be daglig om selverkjennelse og la gjennom Hans ånd de mest skjulte folder i ditt hjerte bli avdekket. Vend dine øyne bort fra verden, og gi akt på alle dine tanker! Tillat dem ikke å fare nytteløse omkring. Men før dem alltid tilbake igjen til din Gud. Hos Ham alene finner du fred! Selv under ditt arbeid kan du tenke på Ham. Utrett alt som du må gjøre i kjærlighet til Ham og etter ditt beste skjønn og kunnskap, som om det var Han som hadde gitt deg oppdraget. Å, se opp til Ham som helliger ditt yrke! Selv det ringeste verk vil ikke bli uten lønn fra Ham. Unngå ethvert unyttig og uoverlagt ord og uttrykksmåte som er uverdig for en kristen! Alt slikt er et frø som stiger opp, og her i evigheten blir det enten til sorg eller glede når det blir gjenfunnet. Vær ikke utro mot Herren for å bli likt av mennesker, så du deltar i den lettferdige underholdning i dine verdslige omgivelser, hvor man så snart mister freden i sitt hjerte. La deg heller ikke lede til å dømme andre. Særlig av likesinnede som så gjerne fordømmer sin neste på grunn av egen mangel på ydmykhet og selverkjennelse. Tilbakevis slike uttalelser med bestemthet, og vokt deg for slike kjærlighetsløse antydninger. Slike ord kan ofte medføre stor skade blant kristne nybegynnere og svake sjeler. Den som elsker Herren av hele sitt hjerte, og søker, ja, anstrenger seg for å gjøre Hans vilje i alle ting, han vil også finne trofaste barn etter Hans løfte. Overmåte lykkelige er de sjeler som Han har åpnet øynene på så de kan erkjenne Ham. Hver liten blomst ved veien vil da minne om Ham. Mat og drikke, ja, alt hva de trenger til livets opphold, mottar de i stille tilbedelse fra Hans hånd. Og de fryder seg i den kamp som er tilrettelagt for dem i deres Guds strid og Frelserens, som de selv tilhører i evighet.” Med spent oppmerksomhet lyttet Jonathan til sin søsters ord. De etterlot et dypt inntrykk i hans vesen. Men ved slutten av hennes tale, følte han at tiden var nær da han måtte vende tilbake til lidelsens og smertenes dal. Han fryktet også tvilstanker som ville komme opp, som kunne røve fra ham velsignelsen ved det han nå så. ”Å, Lydia, vil du ikke gi meg et tegn når jeg våkner opp som ikke kan omstyrtes av min fornuft?” ”Jeg vil spørre Herren om det,” svarte hans gudhengivne søster og knelte ydmykt med foldete hender. Da hun reiste seg, så han et glad smil på hennes lepper. Og det takknemlige uttrykket fra hennes blikk sa ham at hennes bønn var hørt. Med beveget hjerte omfavnet hun sin bror som atter skuet ut over de evige marker. Så ilte hun sammen med ham tilbake til porten. Med hilsener og oppdrag til sine foreldre, søsken og venninner omhyllet hun ham igjen med det beskyttende skyhylsteret ved hans utgang. Snart lå det himmelske hjem som et fjernt lyspunkt bak dem. Jo dypere de svevde nedover, desto mattere ble glansen. Mørket tok til og han kunne til slutt bare skimte gjennom Lydias strålende kledning. Med en stormvinds hurtighet kom de nærmere jorden. Så kunne de se land og hav på jorden og til slutt en større by. I ett nu nådde de Jonathans værelse. Da han våknet, så han seg om halvveis tvilende. Men så oppdaget han sin søster ved det åpne vinduet. Hun vinket sin avskjed til ham. Jonathan takket Gud."

Kilde: Hahn, Josef. Et blikk inn i det himmelske hjem. Moss: Esca Forlag.