Ateisten og legen Maurice Rawlings kom til tro da han følte seg presset til å be for en pasient

Ateisten og legen Maurice Rawlings kom til tro da

han følte seg presset til å be for en pasient

Maurice Rawlings forteller:

"For noen år siden opplevde jeg, i forbindelse med gjenopplivningen av en klinisk død pasient, en episode som forvandlet oss begge fullstendig.

Mannen, et 47 år gammelt postbud, tråkket på sykehusets ergometersykkel. Vi håpet at vi gjennom denne anstrengelsen, under medisinsk overvåking, skulle klare å framkalle brystsmertene som han klaget over, og dermed finne årsaken til dem.

Plutselig oppførte EKG-apparatet seg helt vilt (EKG: apparat som viser hjertets elektriske aktivitet). Mannen falt livløs av ergometersykkelen, som fortsatte av seg selv. Han skalv i kramper, ble blå i ansiktet, og så sluttet hjertet hans å slå.

Jeg begynte straks med hjertemassasje, mens sykepleieren gjorde i stand en sprøyte og en oksygenmaske. Pasienten, som merkelig nok syntes å være ved bevissthet, skrek på en gang: ”Ikke slutt! Ikke slutt!” Dersom jeg avbrøt hjertemassasjen, skrek mannen panikkslagen: ”Jeg er i Helvete!”

Mens han lå der på gulvet, måtte vi koble en pacemaker til halspulsåren hans. Det var svært vanskelig, for pasienten vred seg fram og tilbake mens han skrek fortvilet. Jeg presset ham ned mot gulvet, og ropte at han ikke skulle plage meg med å rope at han var i Helvete.

Etterpå ba han meg om noe som for meg som ateist var en ren fornærmelse. Han sa: ”Vær så snill å be for meg.”

Jeg ble bare sintere, han måtte være fra vettet; jeg var vel ingen prest. Igjen ba han meg om å be for ham.

Sykepleierne så forventningsfullt på meg. I øyene deres kunne jeg lese: ”Gjør det, det er en døende manns ønske.”

Dermed ga jeg etter. Jeg formulerte en bønn som jeg selv ikke trodde et ord av. Jeg ville bare få ham til å tie, så jeg ba ham gjenta etter meg: ”Jeg tror at Jesus Kristus er Guds sønn. Si det! Vær så snill å hjelpe meg ut av Helvete. Si det! Og dersom jeg overlever dette, skal jeg følge deg. Da skal jeg tilhøre deg for alltid!”

Straks jeg hadde uttalt denne bønnen, ble mannen helt rolig, og jeg klarte endelig å føre inn kateteret og redde livet hans.

Neste dag var jeg fremdeles svært skeptisk, men mannen hadde det påtakelig bra.

Jeg fortalte ham at han hadde skremt vettet av sykepleierne med sine skrik om Helvete – og ikke minst meg.

Han sa: ”Hvilket helvete?” Det var tydelig at han hadde glemt de grusomme opplevelsene sine fullstendig. Etter min motvillige bønn hadde han derimot kommet inn i et lyst rom der han hadde møtt en person, som han var sikker på var selveste Jesus Kristus.

Jeg kan ikke beskrive hans opplevelse nærmere her. Resultatet ble i hvert fall overveldende: Den ”desperate” bønnen jeg ba for å roe ham ned forvandlet ikke bare ham, men også meg. Som en følge av denne opplevelsen ble vi begge gjenfødte kristne.

Etter mitt møte med denne pasienten har jeg prøvd å definere fenomenet nær døden-opplevelser vitenskapelig. Vi har begrenset forskningen til kliniske dødsfall der man kunne bevise at all hjerte- og åndedrettsaktivitet hadde opphørt.

Beskrivelsene av slike nær døden-opplevelser har mye til felles med ting som er velkjente for kristne. Mange forteller at de så et ganske så udefinerbart, sterkt lys. Andre ble kastet ned i et dypt mørke (Kent & Fotherby, 2008, s. 8-9)."

Kilde: Kent, Richard & Fotherby, Val. (2008). Glimt av neste liv. Kjeller: Genesis.