Boka "Ved Mesterens føtter", kapittel 6: Bønn, del 2.

Kapittel 6

 

1.Når det tilskyndes til bønn, vil ikke det si at Gud ikke gir noe uten den, og heller ikke at menneskene trenger å fortelle ham hva de trenger. Den store vinning består i det, at under bønnens forhold får hjertet en særlig beredelse for ham som selv gir velsignelsene og til å motta velsignelser fra ham. Dette var grunnen til at Den Hellige Ånds utgytelse ikke ble gitt den første dag, men etter ti dagers særlige forberedelse. Hvis noen har fått tildelt en velsignelse uten særlig beredelse, vil han verken sette tilbørlig pris på den eller bli i varig besittelse av den. Fordi Saul således vant sitt rike og Den Hellige Ånd uten å be om det, mistet han begge deler etter kort tid. Han hadde dratt hjemmefra, ikke for å få Den Hellige Ånd og et kongerike, men for å lete etter esler (1.  Sam. 9, 3, 10; 11, 5-13).

 

2.Det er bare bønnens menneske som kan be til Gud i ånd og sannhet. De fleste mennesker er som de følsomme mimose; under bønnen påvirkes de av Den Hellige Ånd og dens gode lærdom, og en liten stund kryper de sammen, det vil si at de bøyer hodet meget sømmelig, men når de forlater bønnens hus, blir de akkurat som de var før.

 

3.Hvis mennesker blir likegyldige med et tre eller en plante som bærer gode blomster og frukter, mister det sin fortreffelighet og synker ned til en alminnelig vill plante og blir ødelagt. Slik vil også den troende falle fra den signede stand og komme inn i sine gamle syndeplettede veier og gå til grunne, hvis han av likegyldighet forsømmer bønnen og det åndelige liv og å bli i meg.

 

4.Vi ser en hegre stå på kanten av en innsjø eller en cisterne, og vi kunne innbille oss etter dens stilling at den grublet over Guds makt og herlighet og vannets fortreffelighet til å rense og tilfredsstille; men den har ikke en tanke for slike ting, men står bare i timevis og jakter for å få øye på en frosk eller en liten fisk og sluke den. Akkurat slik er måten og hensikten med mange menneskers bønn og betraktninger; de sitter på bredden av Guds hav, men har ikke en tanke for hans makt og hans kjærlighet eller for hans ånd som kan rense og lutre fra synd eller for hans natur som kan gjøre dem tilfreds; men de er oppslukt av den ene tanke om hvordan de skal få tak i noe etter sin smak som kan øke deres nytelse av denne verdens timelige gleder; og slik vender de sitt ansikt fra den sanne hviles kilde og gir sitt hjerte til denne verdens forgjengelige ting, og selv forgår de med dem.

 

5.Vann og petroleum kommer begge ut av jorden. Selv om de i det ytre ligner meget på hverandre, er deres virkninger og egenskaper ganske forskjellige. Det ene slukker ild, det andre hisser den. Slik er også verden og dens ting, hjertet og tørsten etter Gud, skapt av den samme Gud begge deler. Og når hjertet prøver å finne tilfredsstillelse i verdens ting, som rikdom og prakt og storhet, er resultatet nøyaktig det samme som når man forsøker å slukke ilden ved å helle petroleum på den. For hjertet kan bare finne hvile og tilfredsstillelse hos ham som har skapt det, og som har plantet denne tørst og trang i det (Salme 42,2,3). Så enhver som vil komme til meg, ham vil jeg gi livets vann, så han aldri i evighet skal tørste, og det blir i ham en kilde med vann som veller fram til evig liv (Joh. 4,14).

 

6.Menneskene forsøker forgjeves å vinne fred ved verden og verdens ting, men det er bevist ved erfaring at det er ingen virkelig fred og tilfredsstillelse i det. Deres tilstand ligner guttens som begynte å skrelle en løk og fjernet lag etter lag i håp om at det skulle finnes noe fast innerst inne, som man kan komme til inni en eske, ved å ta av lokket. Men det er fruktløst og forgjeves å ha slike forhåpninger, for det er ingenting inni bortsett fra lagene, ettersom løken bare består av dem. Derfor vil denne verden med alt hva den inneholder bare vise seg å være forgjengeligheters forgjengelighet (Pred. 12,8), til mennesket finner sannhetens og fredens kilde.

 

7.Verden er som en luftspeiling, og når den som søker etter sannheten ser det for første gang, prøver han å nå det og tror at det er livets vann for hans tørste ånd. Men til sist får han ingenting bortsett fra skuffelse og håpløshet. Livets vann finnes aldri i kunstige cisterner og sprukne brønner; men de som kommer frem for meg med oppriktig bønn, finner dette livets vann fritt i meg, kilden med det levende vann, og i det får de fornyelse, tilfredsstillelse og evig liv (Es. 55,1; Jer. 2,13; Åp.22,17).

 

8.En kvinne med et lite barn i armene var på reise i fjellene. Barnet så en vakker blomst ved veikanten og gjorde et hopp fra armene hennes, slik at det falt på hodet mot en stein og knuste hodet og døde på stedet. Nå er det fullkomment klart at barnets trygghet og kjærlighet og føde var i morens armer og hjerte og bryst og ikke i blomster utenfor, og at det mistet livet på grunn av blomstenes tiltrekning. Slik er det med den troende hvis liv ikke er omgitt av et bønnens liv. Hvis han vedblir å være uten kjennskap til min omsorg og kjærlighet, som er langt større enn en mors (Es. 48,15), og unnlater å bruke den åndelige melk som jeg skjenker til føde og evig liv for ham, og når han ser de synlige, men forgjengelige og dårende verdens ting og springer ut av mine armer og mister livet, da er det alene hans egen skyld.

 

9.Melken er anbrakt slik i morens bryst at før barnet suger den inn, finner den ikke av seg selv veien til munnen. På samme måte er det først når mine barn ved bønnens bruk suger inn den åndelige melk og livets næring, at de får den. Heller ikke er det på noen måte nødvendig at barnet først forstår seg på sin mor og melken, eller får opplæring i hvordan de skal suge den inn. Uten noen opplæring eller undervisning vet det i seg selv av naturen hvordan melk skal suges inn. Slik vet også de som er født av Ånden, uten verdens filosofi eller noen opplæring, av seg selv ved åndelig forståelse, hvordan de skal be og hvordan de skal få det evige livs melk fra meg som er den åndelige og evige mor.

 

10.Jeg har skapt åndelig og naturlig hunger og tørst i mennesket for at han ikke i likegyldighet skal innbille seg at han er Gud, men daglig merke at han er en skapning i trang, og at hans liv er avhengig av en annens liv og eksistens som har skapt ham. Og i bevissthet om sin egen utilstrekkelighet og trang, kan han således gjennom tro og bønn og åndelig liv, bli i meg og jeg i ham, og vet dette kan han for alltid være lykkelig og frydefull i meg.