En beretning fra en troende kristens dødsleie

En beretning fra en troende kristens dødsleie

"Allerede mens de lever her på jorden, begynner himmelen eller Guds rike for de sanne troende. Uansett hvilke lidelser eller forfølgelser de måtte være utsatt for, er deres hjerter alltid fylt av glede og fred. For Gud som er all freds og alt livs kilde, har selv sin bolig i dem. For dem er døden ikke død, men døren som de går igjennom til deres evige hjem.

Vi kunne si det således: Skjønt de allerede her på jord ved gjenfødelsen er kommet inn i dette rike, er det dog ikke deres dødsdag, når de forlater dette legemet, men deres fødselsdag, hvor de fødes inn i den åndelige verden. For dem er dødsstunden en time av overveldende glede, som de følgende tildragelser vil vise.

En gang fortalte en engel meg om en troende kristens dødsleie. Denne mann hadde i tretti år av hele sitt hjerte tjent sin Herre og Frelser.

Noen få minutter før døden inntrådte, åpnet Gud hans øyne, slik at han før han forlot legemet kunne se inn i den åndelige verden og fortelle dem som sto ved hans dødsleie om hva han så. Han så himmelen åpnet og en skare engler som kom ham i møte. Likeså så han Frelseren stå med utstrakte armer ved himmelens port for å motta ham.

Ved dette syn utstøtte han et sådant gledesrop, at de som sto omkring fór sammen: ”Å, hvilken salig gledesstund! Lenge har jeg ventet på å få se min Herre og Mester og komme til ham! O, venner, se hans åsyn hvor det lyser av kjærlighet og se den engleskare som kommer for å hente meg. Hvor himmelen dog er herlig! Venner, jeg reiser nå til mitt sanne hjem. Sørg ikke over at jeg skilles fra dere, men gled dere!

En av de som sto rundt ham, sa stille: ”Han taler i villelse (fantaserer). ” Den døende hørte den svake stemme og sa: ”Nei, det gjør jeg ikke. Jeg er ved full bevissthet. Jeg ønsker bare at også dere kunne se dette vidunderlige syn. Jeg er bedrøvet over at det er skjult for dere. Farvel, vi møtes igjen i den tilkommende verden.

Så lukket han sine øyne og sa: ”Herre, jeg overgir min sjel i dine hender.” Så sovnet han inn.

Så snart han var hensovet, tok englene ham i sine armer og var allerede i ferd med å gjøre ham bort til himmelen, da han ba dem vente et øyeblikk. Han så på sitt avsjelede legeme og på sine venner og sa til engelen: ”Jeg visste ikke at sjelen etter døden kunne se sitt tidligere legeme og sine etterlatte venner. Jeg ville ønske at mine kjære kunne se meg like godt som jeg kan se dem. De ville da ikke regne meg for død eller sørge over meg som de nå gjør.

Han betraktet nå sitt nye åndelige legeme og fant det vidunderlig lett og fint og helt forskjellig fra sitt tidligere grove jordiske legeme.

Han forsøkte deretter å holde igjen på sin hustru og barn som gråt og kysset hans avsjelede legeme. Han strakte ut sine fine åndelige hender og prøvde på å forklare sine kjære hvorledes han hadde det og søkte med inderlig kjærlighet å dra dem bort fra liket. Men de kunne verken se eller høre hans kjærlige stemme. Da søkte han å få sine barn bort fra det døde legemet, men det var som hans hender gikk like i gjennom deres legemer. Barna merket ingenting. Da sa en av englene til ham: ”Kom nå og la oss føre deg til ditt evige hjem. Sørg ikke over dem. Frelseren selv vil trøste dem, og det samme vil vi. Kun få dager vil denne adskillelsen vare.

Sammen med englene bega han seg så til himmelen. De var kun kommet et lite stykke på vei, da en annen skare engler møtte dem med velkomstrop. Mange avdøde slektninger og venner kom også i møte og ved synet av dem ble gleden hans forøkt enda mer.

Da de kom til himmelens port stilte englene seg i taushet på begge sider. Han gikk inn i porten og der møtte Jesus ham. Straks falt han ned for Herrens føtter og tilba ham, men Kristus løftet ham opp og sa til ham: ”Vel gjort du gode og tro tjener, gå inn til Herrens glede.”

Gledestårer strømmet fra hans øyne, men med stor ømhet tørret Herren dem av og sa til engelen: ”Før ham til den herlige bolig, som fra evighet av var beredt for ham.

I dette Guds barn levde ennå en fra jordelivet medbrakt forestilling om at det ville være å vanære Frelseren, dersom han kom til å vende ham ryggen, idet han gikk bort sammen med englene.

Nølende vendte han seg til sist om og så i retning av sin bolig. Da ble han forbauset over å oppdage at samme hvor han vendte seg, kunne han stadig se Herren. For Kristus er nærværende på et hvert sted og sees alle vegne av de salige og englene.

Dog ikke alene Herren kunne han således se alle steder, men hvilken glede brakte det ham ikke, at hvor han så vendte seg hen, så han overalt det som fylte hans sjel med fryd. Dessuten la han merke til at de som var de minste, uten misunnelse møttes med dem som var høyere i rang, og de hvis stilling var mer opphøyet, regnet seg selv for lykkelige ved å tjene dem av deres brødre som var i lavere stillinger. For dette er Guds og kjærlighetens rike.

Det er overalt i himmelen vidunderlige hager som frembringer alle slags yndige og velsmakende frukter og duftende blomster som aldri visner. Det finnes i disse hager alle slags skapninger som priser Gud uten opphør. Så herlig er englenes og de helliges lovsanger, at man føler seg helt betatt. Samme hvor man ser, er alt kun uendelig glede.

Således er i sannhet det paradis Gud har beredt dem som elsker ham. Her kaster døden ingen skygge. Her er ingen villfarelse, ingen synd eller lidelse, men evigvarende fred og glede.

Deretter så jeg dette Guds barn fra det fjerne betrakte sin beredte bolig. I himmelen er alt åndelig, og det åndelige øye kan se gjennom alle mellomliggende ting og på uendelige avstander. Overalt i hele himmelens uendelighet er Guds kjærlighet synlig. I dette ubegrensede rom kan man se alle slags skapninger prise og takke Gud i en uopphørlig tilstand av glede.

Da nå dette Guds barn kom sammen med englene til den bolig som var beredt for ham, så han at ordet: ”Velkommen” var skrevet på den med lysende bokstaver. Fra selve bokstavene hørtes igjen ordet ”Velkommen” tydelig gjentatt. Da han kom inn, så han til sin forundring at Herren var til stede også der. Jeg evner ikke å beskrive den glede han følte ved det. Han utbrøt: ”Jeg trodde jeg forlot Herren da jeg på hans bud gikk hit, men nå ser jeg at Herren selv er her for å bli hos meg.”

I denne bolig fant han alt han kunne ønske seg, og alle var rede til å tjene ham. I de tilstøtende boliger var det andre salige ånder som var likesinnet med ham, og i salig fellesskap levde de sammen der.

Denne himmelske bolig er det rike som er beredt for de hellige før verdens grunnvoll ble lagt. Dette er den herlige framtid som venter hver den som i sannhet følger etter Kristus (Singh, [1926], s. 22-24).”

Kilde: Singh, Sadhu Sundar. [1926]. Etter døden. Moss: Esca Forlag.