Luthers "tårnopplevelse" fikk avgjørende betydning for den reformatoriske forståelse av Guds rettferdighet

"Luther ble presteviet i 1507, men fortsatte studiene. Han tok doktorgraden i teologi og ble professor i Wittenberg i 1512. Luther foreleste helst over Salmenes bok og Paulus-brevene. I disse skriftene var "Guds rettferdighet" ofte omtalt, og Luther ble nødt til å gjøre klart for seg hva som lå i dette begrepet. Ut fra vanlig oppfatning og egen erfaring var det naturlig for ham å forstå det om den rettferdighet Gud selv hadde, og som han dømte menneskene etter.

Men da Luther en kveld, antakelig i 1513, satt i tårncellen sin og arbeidet med Romerbrevet 1, 17, slo det ham brått at "Guds rettferdighet" måtte bety den rettferdighet Gud gir mennesket når han tar det til nåde for Kristi skyld. Frelsen var da å forstå som en gave fra Gud, som menneskene bare hadde å ta imot, uten først å forsøke å vinne Guds velbehag ved egen fromhet.

"Tårnopplevelsen" betydde slutten på Luthers lange åndelige krise. Fra nå av var ikke Gud for Luther først og fremst den strenge dommeren, men den gode Far som vil alle mennesker vel. Budskapet om dette ble fra den tid av det sentrale for ham i kristendommen (Astås, 2000, s. 135)."

Kilde: Astås, Reidar. (2000). Kirke i vekst og virke. Allmenn og norsk kirkehistorie. Oslo: Gyldendal.