5. april 1796: Hans Nielsen Hauge får sitt livsoppdrag fra Gud

Ved slutten av 1700-tallet hadde pietismen fremdeles god utbredelse. Men innenfor åndslivet var det opplysningstankene som dominerte. De rasjonalistiske prestene maktet ikke å tilfredsstille dem som spurte etter frelsesvisshet og trosvitnesbyrd, og hos bøndene møtte de motstand mot sin opplysningsvirksomhet.

Hans Nielsen Hauge (1771-1824) greide i løpet av få år å legge grunnlaget for en dyptgående kirkefornyelse i Norge. han var bondesønn fra gården Hauge på Rolvsøy i Tune prestegjeld i Østfold. I barndomshjemmet rådde en inderlig pietistisk fromhet som satte sterkt preg på unggutten. Han var usedvanlig godt begavet og hadde samtidig et følsomt sinn. I skolealderen gikk han med frykt for død og helvete, og da han en gang i 12-årsalderen holdt på drukne, fikk han et sterkt sjokk. I ungdomstiden var han innesluttet og led av mindreverdighetsfølelse. Han fulgte det pietistiske livsmønsteret fra hjemmet, og dette satte ham utenfor ungdomsflokken i bygda. Han kunne derfor ofte føle seg isolert og ensom.

Tidlig viste han interesse for handel. Han var nevenyttig og flittig, så det ble lett penger av det han stelte med. Han følte at lysten til å vinne rikdom var sterk, og etter hvert ble det mer og mer klart for ham at han måtte gjøre et valg mellom Gud og denne verdens goder. Et par dager etter sin 25-årsdag, 5. april 1796, mens han holdt på med gårdsarbeid i friluft, gikk han og sang (Norsk Salmebok nr. 641). Da var det at han fikk den store opplevelsen som ble vendepunktet for ham. Han fikk over seg en sterk visshet om Guds nåde i Kristus, og mente å ha fått visshet for at hans livskall var å mane folk til omvendelse.

Hauge opplevde at Gud sa følgende til ham:

-Du skal bekjenne mitt navn for menneskene, formane dem til å omvende seg og søke meg mens jeg er å finne, kalle på meg når jeg er nær og rører ved deres hjerter, slik at de kan omvende seg fra mørket til lyset.

Fra nå av skulle hjerte og vilje helt tilhøre Gud. Opplevelsen gjorde et sterkt inntrykk på Hauge. I det første året etter holdt han seg hjemme. Han skrev bøker og snakket om Gud med sine nærmeste og med folk i bygda. Men så utvidet han virksomheten og begynte å dra omkring i landet. I sju år reiste han, for det meste til fots, på tvers og langs i Norge, like til Troms. På 15 måneder la han bak seg 7000 kilometer.

Hauge strikket under fotturene sine for å nytte tiden. Når han kom fram til dagens reisemål, hjalp han folk i arbeidet. På den måten fikk han god kontakt. Han hadde innsikt i mange slags arbeid og kunne ofte yte råd og rettledning til bøndene. Slik kom han i prat med folk og viste da en egen evne til å snu samtalen inn på gudsforholdet. Hauge hadde sjeldne evner som sjelesørger, så samtalen ble en viktig arbeidsform for ham.

Om kvelden samlet folk seg om Hauge til oppbyggelig møte. Han sang salmer og sanger, leste fra Bibelen og talte. Han kunne ordlegge seg på en måte som folk forsto, og forkynnelsen virket sterkt, særlig på unge.

Hauge var ingen domsforkynner. Han valgte heller å lokke med evangeliet enn å true med fortapelse, enda det var fortapelsen han ville redde menneskene fra. Han ville at kristne mennesker skulle være glade, så de gjennom det kunne gi andre lyst til å bli kristne. Trangen til å vinne andre for Kristus så Hauge som et viktig tegn på at troen var levende og virksom. Troen satte først og fremst frukt i misjonstrang, enten det nå var ytre eller indre misjon. Hauge la ellers stor vekt på at troen skulle vise seg i et velordnet gudsforhold og i et liv i samsvar med kristen moral.

Hauge viste relativt stor selvstendighet i sine synsmåter. Han hevdet at ens egen åndelige erfaring er nøkkelen til forståelse av Bibelen. Han var den første norske lekmann som offentlig forkastet verbalinspirasjonen og hevdet et historisk bibelsyn. Hauge ga plass og rett for følelser i kristenlivet. I forholdet til andre troende mante han til toleranse og mildhet. Selv var han hele livet trofast mot kirken, og han oppfordret sine tilhengere til det samme (Astås, 2000, s. 301-309).

Kilde: Astås, Reidar. (2000). Kirke i vekst og virke. Allmenn og norsk kirkehistorie. Oslo: Gyldendal.

(Selv om Hauge kanskje ikke var så bibellærd og bibeltro som eksempelvis Paulus, Martin Luther og C. O. Rosenius, kan vi allikevel trekke stor lærdom ut av hans liv. Hans iver etter å vinne mennesker, hans flittighet og vilje til å bruke næringsinntekter til å utbre evangeliet, er gode eksempler til etterfølgelse.)