"Hellighet går forut for kraft" - kapittel 8 i boka "I Guds nærhet" av Francis Frangipane

Kapittel 8

Hellighet går forut for kraft

 

Mange kristne leter etter snarveier til Guds kraft. Men snarveier fører i beste fall til frustrasjon, i verste fall til falske profeter og lærere. Husk på at Gud har gitt oss en enorm kraft, men ikke uten hellighet. Hellighet går forut for kraft.

 

Da Johannes så Jesus

 

”Da dro Jesus fra Galilea til Jordan og kom til Johannes for å bli døpt av ham. Men Johannes ville hindre ham og sa: ”Jeg trenger å døpes av deg, og så kommer du til meg!” Jesus svarte: ”La det nå skje! Dette må vi gjøre for å oppfylle all rettferdighet.” Da lot Johannes det skje. Da Jesus var blitt døpt, steg han straks opp av vannet. Og se, himmelen åpnet seg, og han så Guds Ånd komme ned over seg som en due. Og det lød en røst fra himmelen: ”Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i.”” (Matt. 3,13-17).

La oss prøve å forstå Johannes Døperen. Bibelen forteller oss at Johannes var fylt med Den Hellige Ånd ”helt fra mors liv” (Luk. 1,15-17). Vi kan også lese at han hadde samme ånd og kraft som Elias. Historiske kilder forteller oss at nærmere en million mennesker ble ført til omvendelse gjennom Johannes’ klare og kompromissløse tjeneste. Store skarer dro fra byene og ut i ødemarken for å høre profeten og bli døpt med omvendelsens dåp som en forberedelse for Guds rikes komme.

Det var bare Jesus som forsto menneskehjertets falne natur bedre enn Johannes. Ingen sosiale grupper unngikk Døperens dom: soldater og konger, syndere og religiøse ledere ble alle ført inn i ”avgjørelsens dal”. Den dåp Johannes utførte innebar mer enn å bli senket ned i vann. Han forlangte en offentlig bekjennelse av synd, og rettferdighetens frukt hos dem som omvendte seg (Matt. 2,6-8).

Jesus bevitnet at Johannes var ”mer enn en profet”. Han sa at blant dem som er født av kvinner ”har det ikke stått fram noen større enn døperen Johannes (Matt. 11,9-11). Johannes var en ”seer-profet”, det vil si at han kunne se inn i den åndelige verden. Han bevitnet at han ”så Ånden komme ned over ham som en due” (Joh. 1,32-33). Han så ”den kommende vrede” (Matt. 3,7). Han bekjente at ”himmelriket er nær” (Matt. 3,2). Johannes kunne se menneskehjertenes hemmeligheter. Han gjennomskuet de respekterte fariseernes prektige fasader, og i deres indre så han ”ormeyngel” (Matt. 3,7). Husk på at profeter kjenner til ting som er skjult for andre.

Men da Jesus kom for å bli døpt, før himmelen åpnet seg og Den Hellige Ånd steg ned, så Johannes noe som til og med overveldet en mann med hans rettferdighetssans. Han så inn i Jesu hjerte, og der fant han ingen synd, ingen løgn, intet begjær. Johannes så en hellighet som, selv om han ikke visste at det var Messias han sto overfor, fikk ham til å utbryte i forbauselse: ”Jeg trenger å døpes av deg…” (Matt. 3,14). (Noen mener at det Johannes egentlig sa, var at han trengte å bli døpt i Den Hellige Ånd. Men ifølge Luk. 1,15 var Johannes fylt av Ånden helt fra mors liv av.)

Jesus, ”Guds Lam” (Joh. 1,35-36), var uten flekk eller rynke. Det var nettopp dette profeten så i Jesus: hjertets absolutte renhet. Jesus var så fullkommen at Johannes mistet pusten. Da Johannes så Jesus, oppdaget han en rettferdighet som langt overgikk hans egen, både i styrke og renhet. Den store profeten så inn i Jesu hjerte, og i lyset fra Jesu hellighet, ropte han: ”…det er jeg som trenger…!”

Slik er det også med oss. Hver gang vi får en ny åpenbaring av Jesu renhet, står vårt eget behov klarere for oss. Når Kristi hellighet åpenbares for oss, kan vi ikke annet enn å rope som Døperen Johannes: ”Jeg trenger å døpes av deg!”

I begynnelsen av vårt kristenliv gikk vi løs på livet i egen styrke, og vi stolte på at vi selv var i stand til å lykkes og nå våre mål. Selvsagt vendte vi oss til Gud, men stort sett bare når vi opplevde prøvelser og sorg. Men etter hvert som Herren gjør oss mer modne, ser vi at det vi før så på som våre sterke sider, egentlig er forkledde – og dermed enda farligere – svake sider. Vår stolthet og selvtillit hindrer oss i å søke Guds hjelp. Støyen fra våre egne tanker og begjær overdøver Guds stille stemme. I Guds øyne er mennesket ”elendig og ynkelig, blind, fattig og naken” (Åp. 3,17) uansett hvor mye det strever for å forbedre seg.

Med tiden oppdager vi at all sann styrke, all sann effektivitet – ja, også vår hellighet – begynner med at vi blir klar over vårt behov. Etter hvert blir vi svakere, mindre trygge på våre egne muligheter. Når selvrettferdighetens skall begynner å sprekke, blir Jesus selv Guds svar på alle menneskets rop om hellighet og kraft til å leve rett.

Vi tror kanskje at vi har åndelige gaver, at vi er hellige fordi vi kan glede oss over menneskelig suksess. Men hvis vi ikke får se Jesus, og ikke slutter å stole på vår egen rettferdighet, er det ikke annet enn religion vi holder på med.

La oss gripe tak i denne sannheten med begge hender, og la oss aldri slippe taket i den! Det er Jesus selv som er kilden til vår hellighet! Vi er så ivrige etter å gjøre noe for ham, ja, vi er villige til å gjøre hva som helst bare vi ikke trenger å bli forandret innvendig! Gud er ikke interessert i det vi kan gjøre for ham. Han er interessert i det vi kan være for ham. Han vil gjøre oss til et hellig folk. La oss ikke være redde for denne prosessen. La han få gjøre det dype indre forberedelsesarbeidet som er nødvendig. Jesus levde tretti år i syndfri renhet før han gjorde en eneste kraftgjerning. Målet hans var ikke å gjøre store ting, men å glede Faderen ved å leve et hellig liv!

På samme måte er ikke vårt mål å få kraft, men å bli hellige ved å leve i samfunn med Jesus Kristus. Gud har lovet å utruste med kraft det han først får gjøre hellig. Ønsker du at kristendommen din skal fungere? Da må du søke Jesus. Det er han som er kilden til – og normen for – all hellighet.

Ønsker du å se Guds kraft i ditt liv? Da må du lære å kjenne den renhet som er i Jesu hjerte. Det folk Gud kaller sitt eget, er et folk som vokser i hellighet. En moden kristen er både hellig og full av kraft, men hellighet går forut for kraft.