"Tjenesten" - Kapittel 8 i boka "Ved Mesterens føtter" av Sadhu Sundar Singh

Kapittel 8:

Tjenesten

 

 

Disippelen: Herre, hva er den opprinnelige betydning av det å tjene? Er det at vi tjener Skaperen, og deretter for hans skyld, skapningen? Kan Gud i noen forstand få hjelp av et menneskes tjeneste, som bare er som en orm, til å opprettholde de skapte veseners store slekt, eller trenger Gud noen til å bistå seg med å skjerme og opprettholde sine skapninger?

 

Herren: Tjenesten er det åndelige livs gjerning og kjærlighetens særlige krav. Gud er kjærlighet og er alltid beskjeftiget med sin egen skapnings verk. Han vil at hans skapninger, og særlig mennesket som han skapte i sitt eget bilde, aldri skal være ørkesløse. Gud trenger ikke at noen bistår ham med å støtte og opprettholde hans skapninger. For som han har anordnet at alle skapte ting er avhengig med hensyn til sin velbliven av Skaperens hjelp, så frembringer han også alle de midler som de trenger for å få sine behov tilfredsstilt; for det er bare ham som har skapt dem, som fullt ut kan avhjelpe deres trang og tilfredsstille deres behov. Verdien av å tjene ser man i det, at når et menneske tjener og hjelper andre, hjelper han i virkeligheten seg selv. Da du var i Tibet sto du i fare for å dø av den strenge kulda, og du så en annen mann som var døden nær i snøen, og løftet ham opp på skulderen; ved selve anstrengelsen og gnidningen, fikk begge legemer varme, og ble begge reddet. Slik blir du frelst selv når du frelser en annen. Så det er hva det vil si å tjene.

Ingen kan leve alene uten andres hjelp. Hvis noen som har fått hjelp av en annen, ikke er rede til å hjelpe andre igjen og bistår dem så godt han kan, da har et slikt utakknemlig menneske ingen rett til å få noen hjelp fra andre.

 

2.Før et menneske gir sin gudgitte evne og styrke til å tjene Gud og mennesker, gjør ikke Gud sin del med å hjelpe ham. Gud gjør bare sitt når mennesket gjør sitt. Således var det menneskets sak å fjerne steinen fra den døde Lasarus’ grav; det var ikke nødvendig at Gud skulle bruke sin makt til å fjerne den. Da menneskene hadde gjort sin del av det som skulle gjøres, da gjorde Gud selv, jeg, det som lå ganske utenfor menneskelig makt. Jeg ga den døde liv. Da han var ført tilbake til livet, ble det igjen menneskenes sak å ta fatt, og de løste Lasarus fra likklærne og gjorde ham fri (Joh.11,39,41,44). Og med dem som er døde i synden, er det likeledes mine disiplers sak å fjerne hindringenes og vanskelighetenes stein fra deres grav, og deretter er det min gjerning å gi dem liv. De fleste mennesker hindres, selv etter at de har fått liv, av sin gamle naturs likklær, deres tidligere onde seder og vaner. Det er mine barns sak å gjøre dem fri fra dem; og de skulle alltid være klar i hjerte og sjel til å utføre denne tjenesten.

 

3.En konge sa ved sin død til en kjær tjener: ”Jeg sender deg i forveien dit hvor jeg skal, for å melde min ankomst og gjøre i stand for meg. Så dra derfor til de dødes land, dra til dem som alt er døde, og meld dem at jeg kommer.” Fra først av forsto ikke den trofaste tjener hva kongen mente, men da han fikk klar befaling om at han skulle gå foran og bli der, støtte han straks sitt sverd i hjertet, uten å spørre, og gikk på den måten over i de dødes regioner før kongen. Slik må også de som tjener Meg, som er livets Herre og kongers Konge (Apostlenes gjerninger 3, 15 og Åpenbaringen 19,16) utbre evangeliet til dem som er døde og døden nær i synd, og være rede til å ofre sitt liv i Mitt navn som kom til deres frelse og skal komme igjen. Da vil jeg gi dem livets krone (Åpenbaringen 2,10).

 

4.En ulydig ung mann forlot sin fars hus og sluttet seg til en flokk røvere og ble en meget ond røver. Hans far befalte sine tjenere å gå med et budskap til hans sønn, at hvis han ville angre og komme hjem igjen, var hans far rede til å tilgi alt og ta ham tilbake. Alle tjenerne nektet å gå på grunn av skogens farer og av frykt for røverne. Da tilbød hans eldre bror som elsket ham som hans far elsket ham, å gå og overbringe farens budskap om tilgivelse. Da han forlot sin far og kom inn i skogen, angrep røverne ham og drepte ham. Da broren oppdaget at det var hans eldre bror, slo han seg på brystet og gråt høyt. Da overbrakte den eldre bror budskapet om tilgivelse fra faren og sa: ”Det er nok: Nå er mitt livs største hensikt utført og kjærlighetens mål er nådd.” Og i det han sa det, trakk han sitt siste åndedrag, og døde. Den eldre brors oppofrelse virket så sterk, at den yngre angret og vendte tilbake til sin far, og fra den dag var hans liv forandret. Er det ikke da riktig at mine barn er rede til å gi sine liv som offer for å bringe mitt budskap om tilgivelse og frelse til deres brødre som lever sitt liv i synd, liksom Jeg selv ga Mitt liv for deres frelse?

 

5.Mine barn i denne verden er som salt (Matt. 5,13). Uten at saltklumpen smelter, salter den ikke noe. Og uten at mine barn smeltes ved Den Hellige Ånds ild og ved kjærlighet og blir løst opp i levende oppofrelse, blir heller ikke en eneste sjel påvirket og reddet for det åndelige og himmelske liv. I den henseende er det ingen forskjell på dem og Lots hustru, for hun ble også en saltstøtte (1.Mos.19,26). Liksom Jeg for deres skyld led i Getsemane (Luk.22,44) og ga Mitt liv på korset, for at Jeg kunne redde liv, for livets pris er liv, - så er det deres plikt og skyldighet å bruke deres liv slik at dere kan virke på og redde andres ved deres himmelske liv.

 

6.En morder ble sendt til slagmarken i stedet for å bli hengt. Han viste seg så tapper og trofast i kampen for sin konge og sitt land, at han vant over fienden, men han ble alvorlig såret under kampen. Da saken hans igjen kom for retten etter seieren og kongen så merkene etter sårene på hans legeme fra hans trofaste tjeneste, dømte han ham ikke til døden, men ga ham tilgivelse for mordet og skjenket ham stor belønning og høy rang. Slik vil jeg også gi dem tilgivelse for alle deres synder som i denne hellige krig kjemper tappert og trofast på min side mot Satan for å frelse sine brødre og søstere og vinne seier, og gi dem en trone og krone for alltid i Guds rike (Jak.5,20; Åp.3,21).

 

7.Det rør som brukes til å føre vann til andre, er alltid i rent og friskt vann, og holder seg rent; på lignende vis vil de som Den Hellige Ånd bruker til å føre livets vann til andre, selv holde seg hellige og rene og bli arvinger til Guds rike.

 

8.Den beste beredelse og belærelse til å motta Den Hellige Ånd og til tjenesten, er at den troende er lydig, og etter sin evne, straks begynner å tjene. Det nytter ikke med belærelsen og undervisningen i svømming før man stiger ut i vannet og virkelig utøver det; for bare ved stadig å svømme først på grunt vann og siden på dypt, kan man bli øvet i kunsten. Og til å lære hvordan man redder sjeler som synker i syndens dype hav, er likeledes den eneste praktiske og virkelige religionsskole å bli i meg (Ap.gj.4,13).

 

9.Mange hindres fra tjenesten ved å gruble over sin egen svakhet. De vet ikke at min styrke gir kraft i svakhet (2.Kor.12,9). De ligner de syke som selv etter at de har vunnet helbredelse og inntar nærende føde, fremdeles holder seg svake fordi de ikke beveger på seg og gjør noe arbeid. Så de skulle stole på meg og gå ut og redde syndere fra ødeleggelse.