Kapittel 9 i boka "Ved Mesterens føtter" av Sadhu Sundar Singh

Kapittel 9

 

1.Kjærligheten alene er prøvesteinen til å oppdage virkelighetens virkelighet, og alene ved den skal alle kjenne at dere er mine disipler (Joh.13,35).

Jeg arbeider også med rettferdighetens sverd, og det gjør at noen mener ved første blikk, at jeg er rede til å avgjøre saken uten barmhjertighet, som med Salomo (1.Kong.3,16-28); men hensikten med det er at det skal bli åpenbart og klart for alle, at dere er barn av den kjærlighet (Gud) som ga sitt eget liv for å frelse deres liv; og nå må dere, som er i denne kjærlighet, tjene hverandre og gi deres eget liv for å redde andre liv fra ødeleggelse liksom jeg ga mitt liv for dere. Derfor, som jeg lever, slik skal også dere leve (Joh.14,19).

 

2.Dersom dere er mine sanne disipler, vil tjenestens og kjærlighetens frukter bli frembrakt i overflod i deres liv (Joh.15,8). Dersom folk taler ille om dere og forfølger dere og slynger bebreidelser mot dere, skal dere be for deres velferd og i stedet for å kaste steiner gi dem å smake av deres kjærlighets frukt. Når uskikkelige gutter ser moden og god frukt på et frukttre, kaster de stein på det; men i stedet for stein lar treet frukt falle ned til dem, uten noen slags klage, for det har ingen steiner å øve gjengjeld med. Det gir uten spørsmål det Gud har skjenket det. Ikke bli mismodig over den slags behandling, for selve den kjensgjerning at folk slynger falske bebreidelses steiner mot dere, er et tydelig bevis på at deres liv bærer frukt; og selv om de gjør det av hat og ondskap, så åpenbarer det allikevel deres himmelske fars herlighet.

Tro ikke at Gud er blottet for herlighet eller at det er noen mangel i hans herlighet som mennesket må utfylle. Det er hans kjærlighets mål å løfte så ringe en skapning som mennesket er, fra dets falne stand, og føre det opp til himmelens høye herlighet. (...) Det er i dette at hans kjærlighets storhet åpenbarer seg.

 

3.Til dem som med iherdighet og tjeneste har vendt seg bort fra mange synder og er blitt rettferdig i meg, vil jeg skjenke en slik herlighet, at de skal skinne, først som stjernene, og så som solen, gjort fullkommen i min fars rike, for stjernene blir skjult eller forsvinner når kjærlighetens sol stiger opp; men Faderen vil at hans barn skal være fullkomne som han selv i evig herlighet (Matt.5,48), slik at de herliggjort kan lyse med ham for alltid og således være glade og fryde seg i hans umålelige og uendelige kjærlighet.

 

4.Mange svake skapninger bringer lys i den mørke skog, slik som ildfluen med sitt skjelvende lys, og mang en liten plante etter sin art og evne. En del småfisk i havets dype vann leder andre fisk med sitt lys og redder dem fra deres fienders angrep. Hvor meget mer skulle da mine barn som er verdens lys (Matt.5,14) ved sin himmelgitte klarhet  føre dem inn på den rette vei som i mørket er Satans bytte, og hvor selvoppofrende de skulle være til å frelse andre fra døden!

 

5.Hvis de ikke bruker sine himmelgitte gaver i Guds og hans skapnings tjeneste, da står de i fare for å miste evnen for alltid. For slik er det med fisk som lever på dypt vann og på mørke steder, og med eneboere i Tibet som lever i mørke og mister synet. Og strutsen som ikke bruker sine vinger, er berøvet evnen til å fly. Så forsøm ikke disse gaver eller pund som er deg betrodd, men bruk dem og i herlighet ”gå inn til din herres glede” (Matt.24,19-30).

 

6.Til store verv og tjenester som mange får velsignelse og frelse av, bruker jeg ofte dem som i verdens øyne er foraktet og ringe. For slike mennesker forlater seg ikke på eller roser seg av sin egen dyktighet og visdom, men kjenner sin egen svakhet og manglende evne og stoler og forlater seg fullt på meg; og uten tvil eller spørsmål eller noe slags nøling hengir de hva de eier til min og andres tjeneste (1. Kor.1,26-30). Legg således merke til, at da fem tusen menn og fem tusen kvinner og barn fikk mat og ble mettet av meg med fem brød og to fisk på det øde stedet, var ikke mine disipler til noen hjelp med å stille deres behov, for de var overveldet og ville sende folket bort, sultne som de var. Middelet til denne velsignelse var en gutt (Joh.6,9) som jeg hadde helbredet for lamhet, og om var meget ivrig etter å lytte til mine ord. Derfor hadde hans mor, en fattig kvinne, sendt med ham noen byggbrød og fisk pakket inn i et klede, så det kunne strekke til for tre, fire dager. Da de begynte å lete etter brød, la den stakkars lydige og trofaste gutt alt hva han hadde igjen for apostlenes føtter, fem brød og to fisker, skjønt andre som var mektigere menn, hadde bedre mat med seg, hvetebrød og annet. De var ikke villige til å gi det fra seg. Til sist ble byggbrødene til den ringe gutten, som hadde samme navn som jeg, med min velsignelse den beste føde for hele skaren.

 

7.Mange mennesker er også så utakknemlige, at hvor stor velsignelse de enn mottar og hvor stor nådebevisning de blir gjenstand for, endog ved et mirakel, glemmer de imidlertid godheten og vedblir å være utakknemlige. Den slags mennesker kan aldri brukes til andres tjeneste og gagn. De ligner den avmektige mann som hadde vært syk i åtteogtredve år, og da han var blitt helbredet for sin uhelbredelige sykdom ved så stort et under, viste han fremdeles ikke takknemlighet eller trodde på meg, og husket ikke engang navnet mitt (Joh.5,12-13). Av den slags mennesker kan ikke verden vente noen hjelp, men bare av mennesker som enken som er villig til å gi alt det de har å leve av (Luk.21,2-4).

 

8.I tjeneste og i villighet til å gjøre din plikt, ja, gi livet selv, skal du være som den tro soldat i den strenge kulde mens snøen falt, i oppfyllelsen av sin plikt ble han stående som skiltvakt på sin post og rørte ikke på seg, selv da vakten ellers gikk og varmet seg ved ilden, og døde der han sto, frosset til som en statue. Da kongen kom og så hans døde legeme stå der fast og stivt, tok han sin krone av seg og satte den noen minutter på den døde vaktens hode og sa: ”Slike tro soldater og tjenere er min krones heder og er klare stjerner. Om den mann hadde levd, da ville jeg satt ham over hele mitt rike.” Slik skulle også mine tro tjenere være på de forskjellige poster jeg har utsett dem til. De skulle arbeide tappert og trofast, og jeg vil krone dem, ikke bare for noen dager, men med mitt evige rikes krone.

 

9. Mange har ved likegyldighet tapt sin evige lønn ved å spille den kostbare tid som er gitt dem til tjeneste. Ennå vil det gagne dem hvis de våkner opp igjen og gjør god bruk av den tid som de har igjen. De er som jegeren som vandret i skogen langs en elv og fant noen vakre steiner, men ikke kjente deres verdi, og la dem i sin slynge, én etter én, og begynte å kaste dem på fuglene som satt oppe i et tre ved elvebredden. På denne måten kastet han dem alle sammen unntatt én i elven hvor han aldri kunne få dem igjen. Den ene viste han til en juvelhandler da han kom gjennom byens markedsplass. Da juvelhandleren så den, forklarte han den uforstandige mann at steinen var en verdifull diamant som han kunne få tusenvis av rupi for. Da mannen hørte dette, slo han seg for brystet sitt og begynte å rope: ”Akk, i uvitenhet om deres verdi, har jeg kastet mange diamanter i elva mens jeg skremte vekk fuglene fra treet; ellers kunne jeg ha eid millioner. Men én er i alle fall i behold, og det er noe.” Slik er hver dag som en kostelig diamant, og skjønt du har mistet mange kostelige dager i intethetens elv ved å skyte etter dine ørkesløse begjæringers fugler, kan du vinne åndelig rikdom hvis du benytter deg av det som er igjen og gjør god bruk av det. I hans tjeneste som har gitt deg liv og perler, kan du gjøre god bruk av dem ved å redde andre fra villfarelse og død og på den måten vinne en evig lønn i Himmelen.