Dr. Richard E. Ebys beretning fra Himmelen

Dr. Richard E. Ebys beretning fra Himmelen

Dr. Richard Eby skriver:

”-Ulykken skjedde i 1972, akkurat en uke etter min 60-års dag. Jeg hadde ærlig talt aldri trodd at jeg skulle bli så gammel, siden jeg stadig vekk hadde utsatt meg for overbelastning på jobben. Min kone og jeg hadde reist fra California for å gjøre opp boet etter min tante som var død. Som alt annet i livet ville jeg at dette skulle gå raskt, siden det ventet meg masse arbeid på mottaket og på sykehuset.

For å spare tid ville jeg kaste en kasse med skrot ned direkte fra balkongen. Dermed lente jeg meg mot rekkverket, som var oppspist av termitter – noe jeg dessverre ikke visste. På grunn av vekten fra meg og kassen ga rekkverket etter, og jeg falt ned to etasjer med hodet først, og landet på en gangvei av betong. Den delen av hodet mitt som traff betongen, sluttet straks å fungere, noe som jo var helt naturlig. Den andre delen fungerte fremdeles på en måte, men da jeg traff bakken sprakk hodeskallen min, og et stort blodkar ble sprengt. Senere fikk jeg høre at kroppen min hadde landet i en busk med føttene opp, og at en del av hjernemassen min ble liggende igjen på gangveien.

For ambulansepersonalet var jeg ikke noe annet enn et blodløst lik, som med knust hodeskalle hang i en busk med beina i været. Jeg måtte bare sendes til sykehuset for å få dødsattesten. Menneskelig sett fantes det ingen mulighet for at jeg, etter å ha blødd i hjel, fremdeles kunne være i live. Det gikk 18 timer før jeg igjen viste noe livstegn. Siden døden er smertefri, følte jeg ingen smerter. Døden er en rask befrielse fra all smerte og lidelse.

I samme øyeblikk som hodet mitt traff den betongkledde veibanen, befant jeg meg i en ny kropp, med føttene plantet på fast grunn. Dette skjedde så fort at det ikke finnes noe instrument på jorden som man kunne ha målt hastigheten med. Stedet jeg befant meg på, virket å være fylt av ren livsglede; fred, glede og kjærlighet rådet der. Jeg visste at jeg var i himmelen, siden det var så fantastisk annerledes enn alt annet jeg kjente til. Det var et sted hvor man var fri for alle vanskeligheter som kropp og sjel hadde lidt under på jorden. Til tross for at jeg ikke var i stand til å tenke disse tankene, hørte jeg meg selv si:

-Dick, du er død.

Jeg hørte en stemme. Det virket som den kom utenfra, til tross for at det var som om jeg selv skulle ha sagt det. Likevel var det ikke min stemme. Den kom fra en som jeg visste måtte være Jesus. Den lød fullstendig pålitelig, kjærlig, ydmyk og vennlig, samtidig som den var umulig å beskrive. Samtaler foregår på en helt annen måte i himmelen enn her. De skjer fra ånd til ånd, siden det ikke finnes noen luft der og det dermed ikke finnes noe som kan bringe lyden videre. Himmelens fysiske lover ligner overhodet ikke på dem vi har på jorden.

Her nede har vi fem sanser, men i vår åndelige kropp har vi enda flere til disposisjon. Vi har virkelig samme Ånd som Kristus.

Dersom du hadde truffet meg der oppe, ville du fremdeles ha kjent meg igjen som Dick Eby, siden kroppen min hadde samme størrelse og form som her. Forskjellen var bare at min åndelige kropp, sett med mine åndelige øyne, var gjennomsiktig som glass. Jeg kunne altså gjenkjenne en kropp, samtidig som jeg kunne se rett igjennom den. Kroppen min veide heller ingenting, og jeg hadde ingen fornemmelse av smerte, angst eller bekymring. Kroppen hadde ingen ben, leddbånd, vev eller organer.

Min psyke fungerte på en helt fantastisk og annerledes måte enn på jorden. Den jordiske sjelen er bare et produkt av vår levende hjerne, og når hjernen plutselig dør, dør åpenbart også vår sjel. Når Jesus ville si noe til meg, visste jeg det i min ånd i samme øyeblikk.

Når jeg stilte Ham et spørsmål, virket det som Han hadde svart på det allerede før jeg hadde kommet til slutten av setningen. Vi snakket sammen og kommuniserte med hverandre, selv om det å snakke ikke er det rette ordet, like lite som å gå var det riktige uttrykket for måten vi forflyttet oss på. Å fly ville kanskje være en mer passende beskrivelse, siden vi var vektløse, og ganske enkelt forflyttet oss dit vi ville uten å berøre bakken.

En av de tingene jeg likte best i himmelen, var musikkens skjønnhet. Som barn hadde jeg håpet at jeg en gang kunne bli musiker, men slik ble det aldri. Mine musikk-kunnskaper hjalp meg likevel til å forstå at den himmelske musikken ikke lignet den jordiske, verken i klanger eller former. Der oppe har musikken et fantastisk flytende uttrykk, og baserer seg ikke på matematiske formler, slik den jordiske gjør. I virkeligheten hører man den ikke, siden man ikke trenger å bruke ørene. I stedet oppfatter man den direkte i sin ånd. Jeg spurte Jesus hvem som hadde skrevet denne fantastiske musikken. Han spurte meg om jeg ikke hadde lest Boken Hans, siden Jesus sier i den at Han har skapt alt for å glede seg selv, men også for å glede sin familie.

En annen ting jeg undret meg over, var velduften; en parfyme som var så fullkomment himmelsk at den måtte være skapt av Gud og for Gud. Da jeg senere vendte tilbake til jorden og leste gjennom Bibelen fra 1. Mosebok til Johannes’ åpenbaring, fant jeg svaret. Jeg fikk vite at opphavet til velduften var de helliges bønner. Hvert eneste menneske som tror på Gud og ber til Ham, kan glede seg over dette. Når du ber, gleder det din himmelske Far så mye at Han forvandler bønnene til en himmelsk velduft. Han gleder seg over den, og vil la oss få del i den når vi en gang kommer hjem til Ham.

Jesus forklarte meg også at Han hadde skapt alle mennesker forskjellige, slik at de skulle kunne bruke sine gaver og talenter til å tjene hverandre. Straks et menneske kommer til himmelen, gjør Jesus det til en harmonisk enhet. Paradiset er forskjellig for hvert eneste menneske. Hvis du er kunstner, vil ditt paradis bestå av bare kunst som er mye mer fantastisk enn de største kunstverk på jorden. Dersom du er musiker, vil du komme til et sted der du får lytte til alle typer musikk som Jesus noen gang har tiltenkt oss mennesker.

Jesus forklarte også at vår nye ånd på alle måter fungerer umiddelbart. Dersom man vil besøke noen, trenger man bare å tenke på vedkommende, og så er man der.

En annen ting som er annerledes sammenlignet med vårt jordiske liv, er fargene. Når våre åndelige øyne en gang blir satt fri fra de jordiske begrensningene, får vi en ubegrenset evne til å se. Dette betyr at også fargene oppfører seg på en annen måte. Alle fargene på blomstene, trærne, himmelen og andre ting er så mye klarere enn de er på jorden. Noe som var spesielt vakkert, var at man av og til kunne se alle fargene samtidig – og samtidig så man hver enkelt farge for seg. Alt var rett og slett mye vakrere enn det vi kjenner til her nede.

Det var så mye jeg ønsket å vite, men først og fremst var jeg nysgjerring på hvor jeg befant meg.

Jesus svarte med det samme spørsmålet som Han stilte meg gang på gang:

-Min sønn, har du ikke lest i Boken Min?

Så begynte Han å forklare meg at Han hadde laget paradiset som et oppholdssted for frelste sjeler. De blir der til den dagen Gud Faderen sier til Jesus at menigheten er fulltallig. På den dagen, når engelen Gabriel blåser i sin basun, kommer Jesus til å kalle til seg alle dem som oppholder seg i paradiset. Sammen med Ham kommer de til å stige ned fra den tredje himmelen, gjennom den andre, og videre ned gjennom atmosfæren til den første himmelen. Deretter roper Han: ”Kom!”, og alle de menneskene på jorden som har tatt imot Ham som sin frelser, får tildelt et oppstandelseslegeme, samtidig som Han tar dem med seg opp til den tredje himmelen. Der kommer alle frelste sjeler til å være samlet. De kommer da ikke lenger til å befinne seg i paradiset, men i Guds tronsal.

Dersom Gud hadde tilbudt meg det privilegium å bli i paradiset, så hadde jeg helt sikkert takket ja. Min tid var imidlertid ikke inne, så jeg var nødt til å vende tilbake til kroppen min.

Jeg husker hvordan Jesus plutselig tok fra meg sin Ånd, slukket det herlige lyset, og at jeg deretter befant meg i fullstendig mørke. Min forbindelse med Ham ble straks klippet av, og senere skjønte jeg hvorfor. Min kones venner hadde bedt så inderlig om at jeg skulle komme tilbake til livet, at Gud besvarte deres bønner. De hadde opprettet seks bønnekjeder for meg.

Jeg hadde blitt brakt til sykehuset i 10-tiden den morgenen ulykken skjedde. Først klokken seks neste morgen viste jeg de første tegn til liv.

Da jeg vendte tilbake til kroppen min, kunne jeg fortsatt høre Jesus tale til meg:

-Jeg har bestemt meg for å gjøre kroppen din levende igjen, og sende deg tilbake. Du skal jobbe videre på legekontoret ditt, og fortelle andre mennesker om det jeg har vist deg.

Så begynte Han å blåse liv inn i kroppen min. Jeg ba Ham gjøre dette langsomt, slik at jeg kunne se hvordan Han fikk min kropps organer til å begynne å fungere igjen – i hvilken rekkefølge og på hvilken måte Han gjorde det. Det var en gudgitt, altomfattende leksjon i anatomi og i menneskekroppens funksjoner. Til tross for at mine alvorlige skader trengte jeg ingen kosmetiske operasjoner, og jeg ble heller ikke rammet av hukommelsestap.

Sykehusets ledelse hadde bestemt at døren til rommet mitt skulle holdes stengt for alt personale. Dette fikk jeg først vite langt senere. Derfor ble det heller ikke skrevet noen journal angående min tilstand og det som hadde skjedd med meg. De ville forhindre at deres sykepleiere og leger skulle bli forvirret, siden noe lignende aldri hadde skjedd før (Kent & Fotherby, 2008, s. 63-69)."

Kilde: Kent, Richard & Fotherby, Val. (2008). Glimt av neste liv. 25 personer om sine nær døden-opplevelser.  Kjeller: Genesis.