Kapittel 11 i boka "Paradiset, Den hellige stad og Tronens herlighet", nedskrevet av Elwood Scott

Kapittel 11

 

Samtalen med Moses

 

Syvende besøk fortsatt

 

 

På dette tidspunkt var han kommet fram til oss, og med vennlig hilsen ga vi hverandre hånden mens min mor introduserte oss. Han hilste meg hjertelig velkommen, og på et øyeblikk var alle mine følelser over å stå tilbake ved å møte en slik beæret og begunstiget Guds tjener, som han hadde vært og var, forsvunnet.

 

Elskverdigheten som han møtte meg med og velkomsthilsenen han ga, forårsaket en umiddelbar lengsel i meg etter å være ham nær. Jeg følte at jeg kunne lene mitt hode med stor glede mot hans bryst.

Ydmykheten og mildheten i hans natur som var så karakteristisk ved ham mens han var på jorden, kledde hvert trekk i hans sjel nå. Han lignet ikke på en mann som hadde levd 120 år på jorden under slike byrder og ansvarsforhold som han hadde vært i gjennom. Det var ingen alderdomstegn, rynker, eller noe gammelt trekk ved utseendet hans. Bare hans hår og skjegg var av lys hvithet. Han var heller over gjennomsnittet i høyde, og hans klær var hvite som sne. Han sto helt rak og hadde en ytterst ærefryktinngytende verdighet, men likevel så vennlig, blid og inntagende, at min sjel elsket ham overmåte med det samme.

Min mor og han kom i en kort samtale om noen barn som akkurat var utenfor porten, og ba meg unnskylde deres samtale et øyeblikk. Jeg hørte ham spørre henne om hun ville gå og hjelpe dem med kunnskapen og levemåtene i det himmelske riket. Vi var så vær porten, at vi kunne tydelig høre dem synge, og vi kunne skjelne stemmene, meget søte og engleaktige.

Mor sa at hun ville bli veldig glad over å gå og tilbringe litt tid i blant dem og lære dem om himmelske ting. Så henvendt til Moses, sa hun:

”Min sønn ville være glad for en kort sammenkomst med deg, da han bare nylig har kommet inn i Staden.”

”Jeg skal være meget glad også,” sa Moses, ”for å hjelpe og gå hverandre til hånde, er mye av vår beskjeftigelse i Himmelen, som du selv vet.”

Min mor bukket blidt og tilføyde:

”Jeg ser deg igjen,” og vinket adjø med hånden sin og var borte.

Moses sa nå:

”Du var heldig som har hatt en slik mor på jorden. Hun er storlig æret i Himmelen, og veldig mye brukt i sin Herres tjeneste. Men jeg ser, min sønn, at du er meget full av spørsmål, og din sjels spørsmål og dens undersøkelsestrang vil i stor grad bli betjent her. La oss spasere til den klyngen av trær der borte og ta noe frukt som vi kan ete mens vi snakker. Jeg gledet meg alltid over de sosiale og religiøse gjestebudene på jorden, og det følger meg fremdeles. Jeg gleder meg storlig ved å spise sammen med mine venner.”

Fra de forskjellige sortene, valgte han ut hva vi ønsket og sa mens han rakte meg en klase med hva som så ut som store gjennomsiktige druer:

”Disse vil hjelpe deg til å forstå Guds rikes mysterium, mysterier, ikke så mye forbundet med vår gjenløsning som vår videre utvikling i Himmelen og vekst i en kunnskap om hans vilje for den store framtiden.”

”Det har vært store diskusjoner i de senere år,” sa jeg til Moses, ”over noen deler av Skriften, spesielt over 1. Mosebok som du skrev, om hva som var ment med de seks skapelsesdagene, og om hvor lang tid de favnet, og om den syvende dag hvorom det står: ’Gud hvilte.’ Jeg pleide å si at hvis jeg noen gang kom til Himmelen, ville jeg treffe Moses og spørre ham om disse tingene. Og endelig, her er vi ansikt til ansikt.”

”Vel,” sa Moses, ”min tid og min kunnskap er til din disposisjon. Jeg har blitt stilt meget lignende spørsmål hundrevis av ganger. Men kun et forklarende ord vil gjøre alt sammen klart for deg.

For det første, for å gå tilbake dit jeg begynte å skrive under Guds inspirasjon; før begynnelsen visste ikke de store periodene i evigheten noe om jorden. Den var bare kjent i Guds tanke, og lenge før han la jordens grunnvoller, tenkte Han på hver av oss. Men denne begynnelsen, og hver følgende dag, var lange perioder av tid. Hver periode ble kalt en dag, som tilbakela en umåtelig periode av skapelsen under uendelige lover. De samme lovene var i funksjon på samme måte som de er nå. Guds vilje var simpelthen Hans lov.

Når Han sa: ’La det tørre land komme tilsyne, ble tidsaldrer sysselsatt med å utvikle kontinentene for vårt jordiske hjem, og slik periode etter periode, ble arbeidet utført og jorden ble befolket med skapelse av Hans Egen vilje.

 

Store begivenheter er oppbevart for jorden ennå. Gjenopprettelsen av alle ting har ikke innfunnet seg ennå. Gud skal rense, forandre og utforme den igjen ved ild. Hans røst skal ennå ryste jorden, slik som den aldri har blitt rystet. Han skal forberede den for et passende sted for hans brud i den store bryllypsreisen som vi ennå har tilbake å ta.

 

Husker du ikke hans ord som ble skrevet lenge etter min dag: Hans røst rystet den gang jorden; men nå har han lovt og sagt: Ennå engang vil jeg ryste, ikke bare jorden, men også Himmelen. Hebr. 12,26. Jordens fornyelse, og det at alle ting som volder anstøt og skaper urettferdighet, blir fjernet fra hans rike, er en annen dag som ennå ikke er kommet, men som nesten er her. Alle de forstandige på jorden vil være rede og vente på den.”

”Vel,” sa jeg til Moses, ”jeg er dypt interessert i disse store tingene som angår skapelsen, men kan vi ikke forlate dem til en annen gang vi møter hverandre, for det er andre ting som jeg ønsker å snakke med deg om.”

”Naturligvis,” sa Moses.

”Fortell meg noe om vår Herre Jesus, fra før han ble født i verden og ble en soning for våre synder.”

”Vel,” sa Moses. ”Han var alltid ett med Faderen. Han var i sannhet Gud ord, en allmektig Jehovas skapende energi. Uten ham gjorde Gud ingen ting. ”La oss gjøre (skape)” var en felles uttrykksmåte i alle Guds arbeider og skapelser. Hans tittel var alltid ”Ordet”, og inntil han ble født på jorden, var han ikke kjent som Sønnen, men kun som Ordet. Han har vært til stede under verdens skapelse, og var og er Faderens Trones herlighet i dette himmelske riket..

 

Men det var en stor begivenhet i Himmelen da budskapet lød at Jesus var født i Betlehem. Det var det mest spennende tilfelle som den himmelske egn noensinne har vært vitne til. Alle englene istemte med sine harper, for Herren sa: ”La alle englene tilbe ham.” Jeg har sett store tider på jorden da alle Israels millioner ble med i lovprisningskoret da de spaserte gjennom Rødehavet, og alle de store skarene løp vekk fra teltene sine ved lyden av Guds basun på fjellet Sinai. Men aldri var det noe som kom opp i mot dette. Myriader av engler steg ned med en gang til det stedet hvor spedbarnet Jesus var; men ingen slik tilbedelse eller musikk hadde noen gang før blitt hørt i Himmelen. Alt og alle i Staden, og til og med til de ytterste områdene av Paradiset, lot takksigelsens røst velle fram mot Gud.

 

Englene var ikke alene om denne lovprisningen, for alle oss, som hadde kommet fra jorden, visste at vår frelse var gjennom ham som nettopp hadde blitt født inn i verden, og du kan vite at vi alle sluttet oss sammen med dem i en forlenget lovprisning til Gud. Det var en begivenhet som hadde blitt grunnet ivrig over av alle de himmelske hærskarene gjennom lange tidsaldere.”

 

”Takk Gud”, sa jeg til Moses, ”for hans fødsel. Og nå husker jeg et sted i det velsignede Guds ord som omhandler det samme emnet: Om denne frelse var det profetene gransket og ransaket, de som spådde om den nåde dere skulle få, idet de ransaket hvilken eller hva slags tid Kristi ånd, som var i dem, viste fram til, når han forut vitnet om Kristi lidelser og om herligheten deretter; for det ble dem åpenbart at de ikke tjente seg selv, men oss, med dette som nå er blitt kunngjort ved dem som har forkynt dere evangeliet ved Den Hellige Ånd, som ble sendt fra Himmelen – dette som englene attrår å skue inn i (1. Peters brev 1,10-12).

 

”Du har rett, min sønn,” sa Moses, ”og vi visste alle at verdens gjenløsning var forbundet med hans fødsel, ja, liv og død. Englene var i vedvarende og stadig nærvær hos ham til alle tider og brakte oss detaljerte beretninger om alt som inntraff i hans liv. Mange ting som jeg er blitt fortalt, som det ikke er noen fortegnelse over på jorden, er redelig oppskrevet i Livets Bok, en bok som finnes ved hver av de tolv portene, og engelen har den alltid i forvaring. Hvis du ønsker, kan vi spasere med det samme til Juda-porten, som ikke er langt herifra og se på noen av tingene som er skrevet inne i den.”

 

Jeg sa til ham: ”Jeg gikk gjennom den porten for bare en kort tid siden og så boken og tittet i noen få av dens sider og skulle være meget glad for å se den igjen, for vår Herre sa: ”Dere kan alle lese ved leilighet.”

 

Mens vi gikk, sa Moses til meg: ”Svarte boken til dine forventninger?”

 

Jeg svarte: ”Den langt overgikk dem. Den er så stor og diger, enskjønt den virket lett å hanskes med, for alle ting i Himmelen ser ut til å være av en slik karakter.”

 

Utdrag av Livets Bok

 

Han bladde fort til den delen som bar tittelen: ”Fortegnelser over Guds sønn”. Mens han sakte snudde bladene, kunne jeg stirre på de forskjellige overskriftene som sto over de mange hendelsene i hans høyst vidunderlige liv. Det var stadig mer og mer interessant og kostelig å legge merke til med hvilken forunderlig harmoni fortegnelsene over hans liv var gitt i skriften og i denne velsignede bok av alle bøker. Den virket enn mer interessant, da jeg visste at én (Bibelen) hadde blitt skrevet med mennesker som redskap og den andre ved englenes hender.

 

Englene vet alt om vårt språk og har skrevet alle tingene forståelig for oss. Englene som Jakob så i sin drøm, som steg opp og som steg ned stigen, og som bar stadfestelsen på pakten som var gitt Abraham, de var de samme som var i vedvarende og stadig nærvær hos Guds Sønn gjennom hans vidunderlige liv på jorden, da han levde i et menneskes legeme. De holdt øye med hver detalj i hans liv, og mye av det har blitt trofast skrevet opp. Jeg leste med stor interesse fortellingen om hans fødsel; om det spesielle lyset av ledestjernen som ble gitt til de vise menn fra Østerland, og det sto slik skrevet: Et lys fra himmelen ledet dem til stedet hvor verdens frelser ble født.

 

Jeg leste om Herodes’ mislykkede forsøk på å ødelegge ham ved å drepe alle de små barn i dette området, og om hans fortsatte og avgjorte hat til ham, inntil en engel gjorde slutt på hans liv. Ettersom Moses bladde i Livets Bok, la jeg merke til mange fortellinger om hans jordiske liv som ikke var skrevet om i Skriften. Spesielt én tiltrakk min oppmerksomhet. Overskriften var følgende: ”Jesus undervist av Faderen”.

 

Hendelsen syntes å finne sted da han bare var 5 år gammel. Josef hadde gått ut, og barnet Jesus var blitt alene i sin fars arbeidsrom. Hans mor var travelt opptatt med husarbeidet. Plutselig fylte en lys sky hele arbeidsrommet. Hans himmelske far overskygget ham og talte med ham, og fortalte ham hvem han var, og at Gud var hans far, og meddelte ham mye angående hans jordiske oppdrag.

 

”Alt dette,” sa Moses, ”visste han som Gud, men da han også var menneske, lærte han gjennom undervisning.”

 

En annen fortelling som sto der, var om følgende: ”Tatt opp til Paradiset”.

Det var i løpet av en natt da alle var sovnet at han ble tatt opp til Paradiset hos Gud og var sammen med Faderen i mange timer. Faderen sa til ham: ”Liksom du er Gud så er du også menneske, for du er blitt født av en kvinne. All makt og autoritet skal snart bli gitt i din hånd, og du skal legge ned ditt liv til frelse for menneskene. I det jeg leste dette, husket jeg plutselig hans egne ord: ”Dette bud har jeg fått av min Fader (Johannes 10,18).” Videre sto det: ”Du skal også gjøre i stand og bygge boliger i dette høyeste kongerike for ditt fremtidige hjem, og likeså for alle dine barn, for de skal bli mange.”

 

Før morgenen grydde over jorden, hadde englene ført ham til hans hjem i Nasaret, og før noen av tjenerne eller foreldrene hadde begynt å bevege seg, var han i bønn.

 

”Nå,” sa Moses, ”dette at Jesus mottok et menneskelig legeme, var nødvendig på grunn av menneskets synd og opprør mot Gud. Ingen annen måte var noen gang blitt uttenkt og planlagt for vår frelse. Du kan lese mer i boken når som helst du skulle ønske det.”