Kapittel 13 i boka "I Guds nærhet" av Francis Frangipane

Kapittel 13

Et hjerte uten avguder

 

Når vi kommer til Jesus for første gang, tar han imot oss akkurat slik som vi er, med våre problemer, vår synd og alt annet. Men etter hvert som han fyller våre behov, oppdager vi at Gud søker etter noe i våre liv. Det han søker er vår tilbedelse. Men sann tilbedelse er en følge av at vi har sett Gud slik han virkelig er. Den veller naturlig fram fra en sjel som er renset i Guds kjærlighet, den stiger som røkelse fra et hjerte uten avguder.

 

Herren heter Nidkjær

 

Det er ikke Jesus som ødelegger syndens og selvets avguder i vårt indre. Han peker bare på dem og sier at vi skal ødelegge dem. Dette er et budskap om omvendelse. Rygger du tilbake når du hører dette ordet, så er det nettopp fordi du trenger å renses på nytt. Vi snakker her om en omvendelse som er ukjent for de som bare søker tilgivelse, men ingen forandring. Vi snakker om en dyptgående omvendelse, en ærlig, angrende holdning som nekter synden eller selvet å bli avguder i våre hjerter.

I 2. Mosebok ser vi Kristi syn på avguder. Han advarer: ”Ta deg i vare så du ikke slutter pakt med innbyggerne i det landet du kommer til, for at de ikke skal bli en snare for dere. Dere skal rive ned altrene deres, slå i stykker steinstøttene og hogge ned Asjera-pælene. Du skal ikke tilbe noen annen gud, for Herren heter Nidkjær, og en nikjær Gud er han” (2. Mos. 34, 12-14).

Det er mange sider ved Kristi natur. Han er Den gode hyrde, vår Befrier og vår Helbreder. Vårt inntrykk av Gud formes av de behov vi har. Og det er slik han vil det skal være, for det er bare han som er svaret på alle våre behov.

Men hvordan ser Jesus på oss? I hans øyne er menigheten hans brud, ben av hans ben og kjøtt av hans kjøtt (Ef. 5,22-32). Han har ikke frelst oss for at vi igjen skal leve for oss selv, han har frelst oss for at vi skal tilhøre ham (Kol. 1,16). Sann frelse er en forlovelse. Han renser oss med tanke på bryllupet. I hans øyne er det avgudsdyrkelse når vi går vår egen vei. Det vekker hans nidkjærhets ild.

En avgud er ikke en tilfeldig synd, det er noe som hersker over oss og gjør oss til slaver. For noen heter avguden ”frykt”, for andre heter den ”begjær”, for atter andre heter den ”opprør” eller ”stolthet”. Hva det enn er som vil innta den plass Jesus skal ha i våre hjerter, så blir det en fiende av ham, som han vil ta et oppgjør med. Når det gjelder hans brud, er han nidkjær med hensyn til slike avguder. Derfor krever Herren at vi selv skal ødelegge dem.

Av skriftstedet ovenfor ser vi at Jesus ikke vil at vi skal være ”forsiktige” så vi ikke ødelegger noe når vi skal rive ned syndens skjulte altere. Han sier i stedet at vi skal RIVE DEM NED. Han ber oss ikke være varsomme og demontere stolthetens stolper pent og pyntelig. Han forlanger i stedet at vi skal SLÅ DEM I STYKKER. Når har gjør oss oppmerksom på at vi har en avgud i vårt indre, må vi tilintetgjøre den fullstendig. Vi må ikke gi det minste rom til hemmelige tanker om noen gang å ta i bruk denne avguden igjen. Den må ødelegges.

Kanskje synes du ikke at du tilber noen avguder. Du stiller deg jo ikke opp hver morgen foran en statue av Baal og tilber den som din gud. Nei, vi tilber ikke de gamle, hedenske avgudene. Som på alle andre områder i vår moderne verden, har mennesket også en avansert avgudsdyrkelse. Paulus snakker om den antikrist som i de siste dager ”står imot og opphøyer seg mot alt som tilbes og kalles gud. Ja, han tar sete i Guds tempel og gjør seg selv til gud” (2. Tess. 2, 4).

Hvor er Guds tempel på jorden? Er det en bygning? Kanskje, men ikke noe annet sted i sin undervisning henviser Paulus til Guds tempel som noe annet enn menigheten. Men selv om Paulus skulle mene en mann som satt som en gud i Jerusalem, måtte den mannen først ha tenkt på seg selv og ment: ”Jeg er Gud”. La oss tenke på Antikrist slik Johannes gjorde. Han så ikke bare Antikrist som en som skulle komme, men like mye som en åndelig fiende som forsøkte å infiltrere og fortrenge sann kristendom (1. Joh. 2,18; 4,3). Antikrists ånd er en religiøs åndsmakt. Den avsløres ved at den nekter å la seg undervise og korrigere av Kristus eller noen andre. Antikrists ånd har tatt bolig i mye av dagens menighetsliv. Den står imot det Gud gjør, og utgir seg for selv å være guddommelig.

Sagt med enkle ord, så er Antikrists ånd den ånd som opphøyer selvet til gud. Antikrists ånd er nemlig altfor listig til at den plutselig vil la noen påberope seg å være selve Skaperen. Vår verden har altfor mye kunnskap til å gå på noe slikt. Vi må i dag være våkne for Antikrists innflytelse på våre religiøse tradisjoner. Har tradisjonene sitt opphav i Skriften eller i mennesket? Og vi må gå lenger: I våre egne hjerter er det tankemønstre som har sitt opphav i vår kjødelige natur. Der må vi avsløre tilbøyeligheten til antikristelig påvirkning. Er det noe i din sjel som står imot og opphøyer seg mot Gud? Er det noe som setter seg på kongetronen i hjertets tempel og oppfører seg som om det var Gud? Din motstand mot Gud er en avgud. Det er den mektigste avguden som finnes i menneskehjertet.

Men den avguden som selv vil ha herredømmet, er ikke alene i mennesket. Den gamle guden Merkur ville nok ikke klart å holde følge med dagens avguder av Frykt og Travelhet. Verden har hentet den blodtørst som var på de gamle, romerske arenaer og overført den til dagens voldsfilmer. Den har fjernet fruktbarhetsgudinnene fra de greske templene og i stedet begynte å dyrke avguden Sex på våre kinoer og fjernsynsskjermer. Hver gang vi i vårt indre gir etter for fryktens, bitterhetens og stolthetens festningsverk, bøyer vi oss for mørkets herskere. Hver eneste av disse avgudene må knuses, slås i stykker og fullstendig fjernes fra vårt hjertes landskap.

 

”En nidkjær Gud er han”

 

”Du skal ikke tilbe noen annen gud, for Herren heter Nidkjær, og en nidkjær Gud er han” (2. Mos. 34,14).

Herren sa ikke at han var nidkjær en gang i blant. Han sa at navnet hans, det som beskriver hans natur, er Nidkjær. Ved siden av hans navn ”JEG ER”, står navnet ”Nidkjær”. Hans kjærlighet er ikke et luftig prinsipp om ”høyere kosmisk bevissthet”. Hans kjærlighet er rettet mot oss, ja, han er nidkjær for den enkelte av oss. Han ”kaller sine egne sauer ved navn” (Joh. 10,3). Jesus vet hva du heter. Han elsker akkurat deg. Det faktum at Kristus er nidkjær for oss som enkeltindivider, og at han har omsorg for alle sider av livet vårt, viser hvor høyt han elsker oss. Denne kjærligheten demonstrerte han da han ble ydmyket og led døden på korset for å betale for våre synder. Han ga alt. Derfor fortjener han også alt.

Hans nidkjærhet er fullkommen. Den likner ikke på menneskelig nidkjærhet, som ofte gir seg uttrykk i misunnelse, smålighet, eielyst og utrygghet. Han sitter ikke i Himmelen og vrir sine hender mens han lurer på hva vi synes om ham. Hans nidkjærhet har sitt utspring i hans rene kjærlighet til oss og hans lengsel etter å velsigne oss og mette oss med seg selv. Han forstår oss, og selv om han også kjenner våre svakheter, krever han ”med hellig iver…den ånd han har latt bo i oss” (Jak. 4,5). Hans løfte til oss står fast: ”Jeg slipper deg ikke og svikter deg ikke” (Hebr. 13,5). Han nekter å slutte å elske oss. Kanskje du ser på deg selv som en synder, som ikke fortjener kjærlighet og som ingen bryr seg om. Men Jesus lengter etter deg.

Tidlig i min tjeneste ga jeg opp når det gjaldt enkelte personer. Det var mennesker som på meg virket fullstendig uimottagelige for det som hadde med Gud å gjøre. Men ettersom årene gikk, kunne jeg oppdage at de samme menneskene nå vandret med Gud. Jesus er trofast. Han elsker deg med en kjærlighet som er full av nidkjærhet for deg som person.

Gud vet imidlertid at dersom du skal oppleve hans kjærlighet, må selvets og syndens avguder først ødelegges, og for at vi skal bevise vår oppriktighet og vår kjærlighet til ham, ber han oss knuse disse avgudene. Ønsker du å være hellig? Da må du fjerne selvets og syndens avguder fra ditt indre. Helligheten bor nemlig i den sjel som kjærligheten har fått renset. Den stiger opp fra et hjerte som er fritt for avguder.