Kapittel 13 i boka "Paradiset, Den hellige stad og Tronens herlighet", nedskrevet av Elwood Scott

Kapittel 13

 

Moses forteller om forklarelsen

 

Syvende besøk fortsatt

 

 

Moses fortsatte, og sa:

 

”Bare et lite stykke fra der hvor vi sto, var det en lysende sky som sto stille over fjellet i lav høyde. Etter hvert senket den seg ned på fjellet. Den minnet meg svært meget om skyen som gikk foran oss i ørkenen og som ledet Israels barn på deres reiser. Hurtig forlot vi vognen og englene som sto ved dens side og gikk over til stedet hvor skyen var.

 

Da vi nærmet oss, så vi det første glimt av ham som var både Gud og menneske. For denne anledning hadde han kledd seg i himmelsk drakt. Vi fant ham på sine knær i bønn bak noen lave busker. De tre disiplene knelte nær ham, men var så overveldet av herligheten at det syntes som om de sov. Han sto opp og møtte oss med den mest hjertelige hilsen, og stedet var så strålende av herlighet at det syntes som om vi fortsatt var omkring selve Tronen. For meg syntes det underlig at vi igjen var på jorden. Vi visste at tiden var kommet når han skulle bli det store offer for hele verdens gjenløsning. Jeg hadde gjort ham kjent ved de mangfoldige lovens skygger. Jeg så virkelig noe av hans kongerikes majestet og herlighet, som, da når Gud lot mitt ansikt skinne lik en sol på fjellet Sinai, som uten tvil er velkjent for deg, da det er utførlig beskrevet i Skriften (2. Mosebok 34,29).”

 

”Ja, jeg husker det svært godt,” svarte jeg, ”og jeg har ofte henvist til det som et typisk eksempel på den moralske karakters skjønnhet.”

 

”Helt sant,” sa Moses. ”Men det bebudet også opplevelsen av forklarelsen, og samtidig det som skal skje i fremtiden, og som vi har fått opplysning om snart skal skje, da Kristi tusenårige herlighet vil komme til syne på jorden, og alle de hellige skal samles i herlighet, som et glimt av det som ble sett på det Hellige Fjell.

 

Vi sto der og samtalet med Guds Sønn. Men etter at vi hadde gått bort derfra, så ikke disiplene noen andre enn bare Jesus. Den store Fader talte ut av skyen, og sa at dette var hans eneste, elskede Sønn som han hadde velbehag i. Vi samtalet med ham om disse viktige emner, som hans offer og soning, Den Hellige Ånd, og planen som gjaldt menneskenes gjenløsning. Menigheten har nå utførlig bevis på hans guddommelighet, og kan helt og fast tro på det offer som han har gjort.

 

Vår Herre talte så fortrolig til meg som om vi hadde vært fortrolig kjent i hundrevis av år, og han hadde jo også vært min venn gjennom mange av mine slitsomme år på jorden. Han var ”Paktens engel” og var i skyen som gikk foran oss i ørkenen. Lenge før hans inkarnasjon i kjødet, var han himmelens lys, og han var med sin menighet på jorden. Han ga oss en hjertelig presentasjon av disiplene som vi hadde samtalet med.

 

Etter at han lot oss fare, kjørte vognen opp på siden av oss, og i løpet av et øyeblikk, tok vi farvel og forlot fjellets topp, og vi var på vei tilbake igjen.”

 

Vårt stopp på Nebo

 

Mikael snudde seg til meg, og sa:

 

”Ville du like å kjøre forbi hulen?”

 

”Det skulle bli en stor glede for meg,” svarte jeg. ”Vil du være så snill å stoppe et øyeblikk ved inngangen?”

 

Da vognen sto stille, steg Mikael, Elias og jeg ut. Mikael sa nå:

 

”Intet menneske har inntil denne dag visst hvor ditt legeme ble lagt. Herren ga ordre til en hemmelig begravelse; ellers skulle Israels barn tilbe ditt legeme. Djevelen påsto lenge at vi skulle gi det en offentlig begravelse. Men er du klar over at vi nå er på stedet? Ditt legeme ble lagt dypt nede i en hule som pleide å være her. Etter at det var blitt lagt til hvile, berørte vi klippene her, og de falt ned og fylte inngangen, og her har det sovet siden.”

 

”På dette tidspunktet bøyde jeg meg ydmykt foran Gud og velsignet ham for hans løfte om oppstandelsen.

 

Vi steg nå hastig opp til Pisgas topp, og ennå engang sto jeg der hvor jeg for snart 1600 år siden hadde stått tidligere. Å, hvor friske minnene var når det gjaldt alt det jeg hadde vært med på. De kom igjen til meg.”

 

Jeg hadde vært så henrykt over disse fremragende fortellingene at jeg nesten syntes som om jeg var tilbake på jorden igjen. Men nå snudde jeg meg til Moses og sa:

 

-Hvor underfull er ikke Guds handlemåte når det gjelder menneskenes barn! Hvor store ting har han ikke beredt for dem!

 

-Ja, visselig, svarte Moses. –Men nå må jeg fullføre min fortelling.

 

Akkurat her, sa Mikael.

 

-Vi må skynde oss.

 

Etter at vi hadde satt oss i vognen, sa han til vognføreren:

 

”Kjør forbi Betlehem, for der er to sjeler som akkurat er befridd, og som vi skal ta med oss.”

 

Vognen syntes å fare av sted med lysets hastighet. Vi tok med de to sjelene, og vi steg opp til de høyereliggende områdene mot Paradisets porter.

 

Etter at vi hadde steget ut, forble Elias sammen med dem for å gi dem mer opplysninger, og jeg var snart tilbake igjen ved Tronen.”

 

Avskjed med Moses

 

”Jeg ser,” sa Moses, ”at vi har stått her en lang stund, og du har god tid til å lese i boken når du har ledige stunder.”

 

”Jeg er takknemlig for det,” svarte jeg, ”og jeg skal benytte meg ofte av dette privilegium.”

 

Moses sa nå:

 

”Du har vel ikke vært langt inne i Staden og heller ikke rundt Tronen, har du vel?”

 

”Nei, men jeg er ivrig etter å komme dit, om jeg bare hadde noen til å følge meg som leder. Det var mange som kom inn i Staden på samme tid som jeg, men de har alle forsvunnet i den utallige massen som jeg kan se hvor jeg enn vender meg.”

 

”Du har vært viselig, min sønn. Se til at du får tilstrekkelig undervisning etter hvert som du går framover. Det er mange som vil gi deg all den assistanse du skulle trenge. Jeg ser du er ivrig etter å se din mor igjen. Hun vil snart vende tilbake til deg, og du vil kunne glede deg over hennes selskap.”

 

”Jeg takker deg så meget for din vennlighet, Far Moses, og jeg vil dra fordel av de mulighetene som kommer til meg.”

 

Moses sa da:

 

”Jeg håper å kunne se deg snart igjen, og om ikke før, så foran Tronen.” Og med et vennlig ord om velsignelse, sa han farvel.

 

Jeg snudde meg rundt for akkurat å se min venn, Bohemond komme imot meg. Vi hadde skilt lag ved Judaporten og hadde ikke møtt hverandre igjen. Vi gikk så til et stille sted og satte oss ned for å tale om vårt underfulle opphold og opplevelser (Scott, 2000, s. 84-88)."

 

Kilde: Scott, Elwood. (2000). Paradiset, Den hellige Stad og Tronens herlighet. Moss: Esca Forlag.