Kapittel 15 i boka "I Guds nærhet" av Francis Frangipane

Kapittel 15

Hellighet er et tre fullt av moden frukt

 

”Guds mest sentrale egenskap er hellighet. Den gir Guds øvrige, fullkomne egenskaper deres herlighet, glans og innbyrdes harmoni.”

(Samuel Fallows, Pop.&Cri. Bib. Encyc.)

 

Sann og falsk hellighet

 

Det greske ordet for ”hellighet” betyr å sette til side, atskilles. Det hebraiske grunnordet for ”hellighet” betyr sannsynligvis ”å være skinnende, ren, ny eller frisk; uplettet”. Hellighet skaper atskillelse fra synd, men atskillelse fra synd kan ikke i seg selv skape hellighet. Vi er ikke hellige selv om det ikke er synd i våre liv. Sann hellighet kan bare skapes ved Guds nærvær. Du kan la være å ”røre ved noe som er urent”, men er du ikke forent med den kjærlighet som finnes i Guds farshjerte, vil du aldri vite hva sann hellighet er. Det du har er ikke annet enn religion. Det er Kristus i oss som er vår hellighet. Vi avspeiler nemlig bare hans hellighet i den grad vi lever i samfunn med ham.

Uansett hva du tror hellighet er, så husk følgende: Jesus var det helligste mennesket som noen gang har levd, men like fullt var han fullstendig fri fra alt som hadde med religiøsitet å gjøre. Hva er ”religiøsitet”? Det er å tro at rettferdighet har med former og ritualer å gjøre i stedet for med hjertets renhet. Fariseernes liv er et eksempel på religiøsitet.

Men før vi feller vår dom over fariseerne, så la oss se litt nærmere på deres bakgrunn. Det vil hjelpe oss til ikke å gå i de samme grøftene som dem. Fariseerpartiet oppsto etter makabeerkrigen. For å forstå fariseerne må vi derfor ha et visst kjennskap til makabeerne.

Makabeerne var en gudfryktig presteslekt, som var tro mot Moseloven. Med stor kraft kjempet de en vellykket kamp mot hedensk påvirkning og okkupasjon av Israel. Fariseerne var etterkommere av makabeerne, og i nesten 200 år førte de videre makabeernes høye krav om å leve atskilt fra hedensk påvirkning. Selve navnet ”fariseerne”, betyr ”de atskilte”.

Helt fram til tiden like før Jesu fødsel, var fariseerne den sosiale gruppen i Israel som ble mest respektert. De var rettferdige, djerve og det hendte til og med at de led martyrdøden for sin tro. I folks øyne var det de som representerte Guds rike.

Men lik enhver religiøs sekt som ikke er motivert ut fra medlidenhet og Guds kjærlighet, ble fariseerne til slutt hovmodige og selvrettferdige. Selv om de i det ytre hadde en viss kontakt med omgivelsene, skapte deres skikker og klesdrakt avstand til resten av det jødiske samfunnet. De betraktet seg nemlig altfor hellige til å ha noe med dagliglivets ulike sider å gjøre.

Når det gjaldt loven, holdt fariseerne sabbaten, de ga tiende til og med av grønnsaker og urter, og de bandt små bokser med bibelvers rundt pannen og håndleddene, slik det blir påbudt i 5. Mos. 6,8. De trodde på oppstandelsen, engler og ånder (Apg. 23,8) , og de nektet å ha noe med dårlige og umoralske mennesker å gjøre. Fariseerne overså imidlertid det som veide tyngre i loven, nemlig rettferdighet, barmhjertighet og troskap (Matt. 23,23). På den tid Jesus ble født, var fariseerne stolte over sitt yrke og den ære og respekt de ble vist som datidens presteskap.

For å illustrere hvor selvtilfredse fariseerne var blitt, kan vi gå tilbake til tiden rundt Jesu fødsel. Den likegyldighet de viste med hensyn til den betydningsfulle begivenheten, viser hvor fjernt de var kommet fra Gud, og hvor forutinntatte deres religion hadde gjort dem.

 

Hvor var fariseerne da Jesus ble født?

 

Et strålende, stjerneliknende himmellegeme dukket opp i øst, og for hver dag som gikk kom det stadig nærmere Jerusalem. Da det skinte rett over byen, dukket det opp en stor karavane. Denne hadde fulgt stjernen helt fra Kaldea. Inn gjennom Jerusalems porter red Kaldeas fremste stjernetydere eller magikere. Skriften forteller oss at ”da kong Herodes hørte det, ble han meget urolig, og hele Jerusalem med ham” (Matt. 2,3). Særlig var det det vismennene sa, som uroet dem: ”Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi så hans stjerne da den gikk opp ved morgengry, og er kommet for å hylle ham” (vers 2).

Bibelen forteller oss at Herodes kalte sammen alle overprestene og de skriftlærde for å få greie på hvor Messias skulle bli født, og det var nettopp fariseerne som ga han svaret: ”Betlehem”. Kristus, Israels håp, han som Moses skrev om, var født. Himmelen selv bekreftet dette ved å la en ny stjerne dukke opp, men fariseerne brydde seg ikke en gang om å undersøke – selv om Betlehem bare var ca. ti kilometer unna!

Stjernetyderne, som var hedninger, hadde reist over 1300 kilometer, gjennom ørken og farefullt landskap. Det hadde vært en anstrengende og kostbar reise for dem, men de hadde gjort det fordi de hadde en lengsel etter å tilbe! (Matt. 2,2). På den andre siden har vi fariseerne, som kjente Skriftene og var de som forvaltet Moseloven. De viste ingen interesse og sendte ingen delegasjon, selv om de kunne ha spasert til Jesus på mindre enn to timer.

Det var umulig å rokke ved fariseernes selvrettferdige holdning. Uten å frykte sto de imot Guds Ånd. De klamret seg av all makt fast til sine tradisjoner, og gjorde hva de kunne for å bevare sitt gode navn og rykte. Til og med da de overga ham de skulle ha tilbedt, til å korsfestes, var de så fromme at de ikke våget seg inn i den romerske borgen for at de ikke skulle ”bli urene, for da kunne de ikke spise påskemåltidet” (Joh. 18,28).

Dette var typisk for deres religiøsitet: de var mer opptatt med å holde fast ved sine læresetninger enn ved Gud. De trodde at det å kjenne Skriftene veide like tungt som det å følge dem. Kort sagt, så oppførte de seg akkurat slik som mange av dagens kristne: de er mer opptatt med sin religion enn med virkelig å følge Jesus.

La oss derfor, før vi dømmer fariseerne for strengt, kaste et blikk på oss selv. Hvordan står det til med oss når det gjelder rettferdighet, barmhjertighet og troskap? Hvor mye omsorg har vi for de som er i nød, og hvor mye satser vi for at syndere skal bli nye skapninger? Når Jesus blir født i en menighet på den andre siden av byen, bryr vi oss da om at det kan være bruk for oss der? Jesus advarte oss jo og sa at dersom vår rettferdighet ikke langt overgår fariseernes, vil vi aldri komme inn i Guds rike (Matt. 5,20).

 

Den Hellige Ånds natur

 

Jesus vil ikke at vi skal være så religiøse at vi glemmer Gud. Jesu Kristi natur og kraft hadde sitt opphav i Den Hellige Ånd, og ikke i en religiøs ånd. Det var Den Hellige Ånds frukt Faderen kronte med kraft. Det var Guds kjærlighet som helbredet nedbrutte kropper. Det var Guds fred som drev ut plageåndene. Det var guddommelig glede som satte fri de som var fanget av synd.

Jesus sa: ”Treet kjennes på frukten” (Matt. 12,33). Snakket Jesus om botanikk? Selvsagt ikke. Han pekte på hva som er det viktigste ved en ting. Dersom du vil vite om du har en sunn lære, så undersøk hvilke frukter den skaper i livet ditt. Den Hellige Ånd bør jo føre til et hellig liv.

Men hva er det som kjennetegner et hellig liv? Skriften forteller oss at ”Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, tålsomhet og selvbeherskelse” (Gal. 5,22-23). På samme måte som et tre kjennes på fruktene, åpenbares eller kjennes også Den Hellige Ånd på fruktene. Dersom du tror du vandrer i Ånden, at du kan bedømme åndelige ting og har nådegaver, men mangler kjærlighet og glede og fred i Den Hellige Ånd, da har du kanskje blitt forført av en falsk, religiøs ånd. Dersom du selv kan registrere hvor ”hellig” du er i ferd med å bli, så er du slett ikke i ferd med å bli hellig – du holder på å bli religiøs! Sann hellighet er ikke opptatt med seg selv. Hellighet er et tre fullt av åndelig frukt, et tre med røttene godt plantet i Guds nærvær.

Der religion fører til splittelse og strid, der fører hellighet – Guds sanne natur – til god frukt, helbredelse og enhet. Vi trenger virkelig å få del i sann hellighet! I dag lever vi nemlig i en verden der både menigheter og enkelttroende er skilt fra hverandre. Dersom det virkelig var Den Hellige Ånd som fikk styre, ville det bli omvendelse, helbredelse, gjenopprettelse og kjærlighet. Vi ville få oppleve sanne og varige mirakler.

Den splittelse vi ser i dagens kristenhet er av det onde. Den er en synd vi må omvende oss fra før Jesus kommer igjen. Den er en frukt av religiøse åndsmakter. Det skulle bare være én menighet i hvert lokalsamfunn, én frodig, fargerik, sann menighet som, selv om den samles i ulike bygninger, allikevel er forenet i Ånden og i sin innbyrdes kjærlighet.

Det vil også oppstå en annen, falsk menighet. Den vil bestå av ulike, isolerte grupper som alle tror at bare de har rett. Alle disse gruppene kaller seg selv ”de atskilte”, uten å være klar over at det er navnet på fariseerne.

Husk at religionen er sin egen gud. Jesus sa aldri at vi skulle være ”verdens kirkesamfunn”, en ”sekt som ligger på et fjell”. Nei, han sa at vi skulle være ”verdens lys; en by som ligger på et fjell” (Matt. 5,14). Når du er hellig, vil du være mer opptatt med mennesker enn med religion. Den samme medynk og medlidenhet som kjennetegnet Kong Jesus, vil komme til syne i ditt liv.