Kapittel 15 i boka "Paradiset, Den hellige stad og Tronens herlighet", nedskrevet av Elwood Scott

Kapittel 15

 

Besøk med gamle patriarker

 

Det åttende besøk fortsatt

 Rev. Elwood Scott skriver:

"Det var mange som ble lenge igjen etter at den store skaren hadde spredd seg. Mange av disse var så fylt med Guds herlighet at de lot til å holde et slags ettermøte, noe som jeg fant ut var regelen. På samme måte er det også på jorden når der er store vekkelser, for da er Guds ånd så utgytt i menneskene, at forsamlingen ofte er uvillig til å slutte å be, og når de vendte tilbake til sine hjem, sang de Sions sanger.

 

Jeg fant ut at de som lovpriste Gud i himmelen mest, ofte var dem som hadde vært til størst velsignelse på jorden. Fortidens minner og den bevisste erkjennelse av store befrielser skulle alltid bringe sjelen i en dyp erkjennelse av dens takknemlighetsgjeld til Gud.

 

I blant dem som ble igjen, var noen menn fra tidligere tider som sluttet seg til det store englekoret og sang mange sanger og lovprisningssanger, og de sang også mange soloer fra gammel tid, noe vi kunne høre av de særskilte ordene som hyppig refererte til hendelser, tidspunkter og steder av lengst svunne tider. Så vi kunne med en gang si at de var urgamle menn som hadde levd i en meget fjern tidsepoke, selv om de så så unge ut og var fulle av styrke og spenstighet som noen av oss som nylig var kommet til Staden.

 

Jeg kjente meg spesielt tiltrukket til noen av dem. Deres store alvor, entusiasme og særskilte oppførsel, i forening med ansikter som utstrålte kjærlighet og blidt temperament, gjorde at vi følge oss tiltrukket til å gå og sette oss ned iblant dem. Så jeg sa til Bohemond:

 

”La oss gå og snakke med dem og finne ut hvem de er.”

 

De bød oss velkommen til deres selskap. Vi fant snart ut at vi satt i nærvær av Job, Metusalem, Abel og Noa, og mange av de tidligere stamfedrene av menneskeheten. Deres liv bar preg av kraft og styrke, uten en skramme eller et tegn på skrøpelighet på grunn av høy alder, dette som vi i verden hadde så godt kjennskap til.

 

Jeg tenkte da raskt på engelens ord til Johannes: ”Se, jeg gjør alle ting nye.” Åpenb. 21, 5. Og sant nok, disse var blant de tidligste av menneskeslekten, skapt i Guds bilde, som hadde fått del av den mektige, fornyende kraften.

 

Vi hadde et langt, men meget hyggelig samvær med dem hvor vi spurte dem ut om menneskets tidligste historie på jorden. Adam og Eva var de første mennesker skapt i Guds bilde.

 

Når vi reiste oss for å si farvel til dem, omfavnet de oss med et kyss, og sa:

 

”Vi sees igjen.”

 

 

Bohemond forteller om sin herkomst

 

Bohemond og jeg trakk oss nå til et stille sted hvor vi satte oss ned for å snakke om de ting vi nettopp hadde hørt bli vitnet om, for disse eldre menns ord hadde i høyeste grad gjort dypt inntrykk på oss.

 

”Å,” sa jeg. ”Hva er den fulleste og ytterste meningen av det evige liv? Hvis 4000 år ikke har gitt dem noe tegn på svakhet, eller svekket syn, og heller ikke kjølet av kjærligheten og varmen til disse menn, da vil visselig ikke evigheten gjøre det heller.”

 

Det var mange som kom og gikk, og alle hadde slikt blidt og hellig temperament og et strålende smil, så jeg talte om evig tilfredshet. Jeg sa til Bohemond:

 

”Jeg har tenkt på en hel del av mine venner og slektninger på jorden som, hvis de bare visste om det som vi vet nå, så ville de leve et helt annet liv og søke etter å bli rede for denne mektige herligheten.”

 

Bohemond svarte:

 

”Jeg skulle nesten ønske at jeg kunne vende tilbake for et par dager og fortelle mitt eget folk – viss religion er bare litt mer enn tom bekjennelse – om de store realitetene i dette himmelske kongeriket. Selv trodde jeg aldri det var halvparten så virkelig eller at det kunne være så stort.”

 

”Vel, Bohemond, det ville glede meg om du kunne fortelle meg litt om ditt jordiske liv og dets omgivelser.”

 

Bohemond sa:

 

”Jeg er en ætling fra en kongeslekt av normannisk blod som regjerte i mange år i Antiokia i Syria. Etter at det ble slutt på dette dynastiet, det inntraff omkring slutten av det trettende århundre, spredtes min familie til forskjellige land, men hovedsakelig til Bohemia. Vårt folk sluttet seg snart til de Bohemiske brødrene, og mange av dem utviklet seg til å bli alvorlige etterfølgere av Kristus. En kraftig forfølgelse oppsto, og mange ble tvunget til å gjemme seg i huler og i jordkløfter. Men sammen med utvandringen av omkring tusen brødre, kom også de ærede fedre i min familie. De utvandret til Polen i slutten av det femtende århundre.

 

Ifølge våre trosprinsipper var vi forbudt allslags krigsdeltakelse som ikke var i overensstemmelse med vår Herres lære. På grunn av dette, og på grunn av at vi fornektet doktrinen om forvandling, ble forfølgelse fortsatt brukt mot oss. Senere reiste vår familie til Nord-Russland hvor vi alltid har vært siden. Mange av dem er blitt rike og meget velstående; men jeg synes det er trist å erkjenne at mange av dem har satt jordisk rikdom høyere enn skatter i himmelen. Hvis de bare visste hva som er reservert og tilgjengelig for de forløste og de som er renset i Lammets blod, det som vi nå fryder oss i. Og var det virkelig for dem slik som det er for oss nå, så kjenner jeg meg sikker på at de ville omvende seg. Å, kunne jeg sende dem så mye som et eneste advarende budskap fra himmelen, så ville de høre på meg, ville de ikke?

 

”Vel,” svarte jeg. ”Abraham var av en annen mening. De har Moses og profetene. Hvis de ikke vil høre på dem, så ville de heller ikke høre om noen oppsto fra de døde, så hvorfor skulle vi ønske å vende tilbake?”

 

David lar oss få være med i sin vogn

 

Vi satt lenge og snakket om disse tingene, men da vi igjen husket hvor vi var, så vi at nesten alle i den store forsamlingen hadde gått. Men Davids vogn sto fremdeles nær inngangen hvor skarene hadde samlet seg. Jeg sa til Bohemond:

 

”Lytt et øyeblikk. Er ikke det nydelig musikk? Og sangen, å, hvor sjelen blir beveget av den.”

 

Vi kastet vårt blikk gjennom den store hvelvingen mot vognen og så at David vinket at vi måtte komme bort til ham. Vi hastet oss gjennom den lange gangen, og da vi kom til vognen, så vi at den var fylt med de hellige menn fra gammel tid. David sa:

 

”Vi så at dere var helt alene og tenkte at dere ville like å bli med oss til det store lovsangsmøtet for barn, som snart skal bli holdt i nærheten av Juda-porten.”

 

Vi tok glade i mot deres tilbud, og sa:

 

”Vi var på vei til Tronen, men vi vil være glade over å bli med dere, for vi er ikke kjent i byen.”

 

Paulus snakket kjærlig, enskjønt leende, og sa:

 

”Vel, kjære brødre, jeg har vært her i mer enn 1800 år, og enda er jeg dårlig kjent i Staden, selv om jeg har vært i mange deler av den igjen og igjen. Vår arv er i høy grad stor. Og dere behøver ikke å stresse, for evigheten ligger foran dere. De enorme viddene i Paradiset, og alle rikdommene i den evige Stad er deres for all tid.”

 

”Nå,” sa David, ”stig på og sett dere ved siden av Paulus og meg. Og brødrene bak i vognen vil sette pris på å få snakke med dere.”

 

De fire mennene reiste seg, og vi ble presentert for Elias og Daniel, som vi alle har kjennskap til, og som er berømte i himmelen på grunn av deres innvielse og tjeneste for Gud på jorden, og for en mann ved navn Artorius, som jeg aldri hadde hørt om før. (David sa at Artorius var fra Sør-Mesopotamia og var en slektning av Sem, og at han var en av soldatene til Abraham i slaget ved Hoba i Kongedalen). Og vi fikk hilse på Johannes, den elskede disippel, viss navn er velkjent i hele verden.

 

”Vel, brødre,” sa jeg. ”Er det sant at vi er her sammen med dem som har levd så langt tilbake i tiden? Tanken på udødelighet og et fremtidig liv, som vi elsket så høyt i verden, har nå blitt bevist som mer enn en drøm. Å, hvor godt det er å være her! Det er så mange ting jeg ønsker å spørre dere om angående en for lengst svunnen tid, men min sjel er så full av herlighet og lovprisninger til Gud nå, så jeg kan ikke holde følelsene mine tilbake.”

 

David svarte:

 

”Det trenger du ikke prøve på heller. Vi vil alle være med deg i lovprisninger til Gud. ”

 

Silas reiste seg fremst i vognen og kom og sto ved Davids side, mens de sang den skjønneste salme. Bohemond og jeg falt på våre ansikter i vognen og tilba Gud, den velsignede giver av alt det gode.

 

Nå må jeg forlate de hellige menn og vognen til jeg ser deg igjen, sa Seneca, idet han sa god natt (Scott, 2000, s. 96-101)."

 

Kilde: Scott, Elwood. (2000). Paradiset, Den Hellige Stad og Tronens herlighet. Moss: Esca Forlag