Kapittel 17 i boka "Paradiset, Den hellige stad og Tronens herlighet", nedskrevet av Elwood Scott

Kapittel 17

 

Barnas store katedral

 

Niende besøk fortsatt

 

Stedet var i høyeste grad vakkert. Dekorasjonene var hinsides noen mulighet til å beskrive, for alle lot til å være interessert i barna og hadde brakt med seg himmelske blomster i buketter og kranser av uvisnelig karakter og av mange sorter. Jeg tenkte på ordet: ”Styrke og skjønnhet er i din helligdom.”

 

”Sannelig er det stort og vakkert”, hvisket jeg. Dekorasjonene over putene våre, teppene under våre føtter, møbler og puter av fineste kvalitet, også med små seter av himmelsk silke for de små. Tusen gullkjeder glitret av diamanter og de skjønneste edelstener, og var laget til lederne for barna. En diger og nydelig laget plattform befant seg i sentrum hvor flere tusen kunne sitte og stå. Den lå hevet, så at alle lett kunne bli sett og hørt. Denne var for lederne i de store offentlige møtene.

 

Store masser av barn ble hurtig sendt inn og samlet rundt dette store senteret. De hadde eskorte som viste dem til deres respektive plasser. De var, i likhet med alle himmelens borgere, kledd i skinnende klær av reneste hvitt. Alle hadde de kommet gjennom portene til det himmelske riket fra et eller annet sted i Paradiset først av alt, for, man må huske på at alle sjeler ankommer Paradiset først av alt, og når de er forberedt for det, kan de dra mot Tronen hvor Gud selv er, og hvor man fryder seg over all hans herlighet og majestet.

 

Alle disse barna hadde vært for en kortere eller lengre tid i forberedelses-avdelingene i Paradiset. Men de hadde nå gått gjennom portene til Staden og fått storlig utvidede privilegier.

 

Mens jeg så utover den talløse massen av små barn, ble jeg på det heftigste minnet om Herrens ord: La de små barn komme til meg, og hindre dem ikke, for himlenes rike hører slike til. Mark. 10, 14. Atter tenkte jeg på at nå var det ikke lenger nødvendig med advarselen: ”Og den som forfører en av disse mine minste små som tror på meg, for ham var det bedre om det var hengt en kvernstein om hans hals, og han var kastet i havet.” Mark. 9, 42. ”Nei,” tenkte jeg. ”Takk Gud. Ingen flere opplevelser av å bli slått slik som mange hadde fått oppleve det på jorden. Aldri mer gråt og hjertesorg. Aldri mer falskt anklaget eller beskyldt av irriterte eldre.”

 

Mens jeg stirret på denne vidunderlige samlingen, tenkte jeg på at hvert barn hadde sin egen historie. Jeg tenkte på lille Maria og hennes triste historie som vi pleide å synge om på jorden. En mor som hadde laget i stand noe deig som hun skulle bake kaker av og forlot den for noen minutter, da lille Maria, med barnlig nysgjerrighet for å se hva det var, tok tak i bollen som så veltet på gulvet og mistet sitt innhold. Moren slo barnet med kraftig slag, og sa i sinne at hun alltid var i veien for henne. 14 dager senere hadde Marias sykdom blitt så hard at hun døde.

 

På sitt dødsleie spurte hun fantaserende sin mor om det ville være rom for henne blant englene. ”Jeg var alltid i veien for deg, mor. Du hadde til tider ikke noe rom for meg i ditt hjerte. Og skal jeg bli i veien for englene også?” Den sønderknuste moren kjente da ikke til noe offer som var stort nok om hun bare kunne berge barnet.

 

Da det duggete lyset svant hen,

og den blå himmelen smilte i skjønnhet.

Kom denne hvisken, som et ekko,

fra et blekt og døende barn:

 

”Mor, i den gylne egnen

med sine fagre perleporter,

oppe iblant de glade englene,

er det rom for Maria der?”

 

”Mor, reis meg opp bare et øyeblikk;

du vil tilgi meg når jeg sier at

du var sint når du fortalte meg,

at jeg alltid var i veien for deg.”

 

”Du var lei deg veldig fort,

jeg kunne lese det på din panne.

Men du må ikke tenke tilbake på det, mor,

du må aldri tenke på det nå.”

 

”Når min baby-søster roper på meg,

og du ikke hører min røst noe mer.

Når hun leker iblant rosene

ved vår lille hyttedør.”

 

”Aldri skjenne på henne når du blir sint,

stell med henne med godhet og kjærlighet.

Så at dere begge kan få bo sammen med Maria,

i det solrike landet ovenfor.”

 

Så pusset hun sine snehvite fjær,

til hun foldet sammen i hvile.

Midt i henrykkelsens velkomstsang,

ved vår kjærlige Frelsers bryst.

 

I de klare og gylne enger,

med sine perleporter så fagre.

Synger hun i sammen med englene,

ja, det er rom for Maria der.

 

Jeg undret meg og sa til meg selv: ”Er hun iblant disse talløse skarene jeg ser her?” Alle syntes så glade og tilfredse og uten den følelsen av frykt og ensomhet, som er så naturlig for alle barn på jorden når de er borte fra sine foreldre eller sine hjem. Noen av dem hadde dødd som små spedbarn og fikk ikke vite noen ting om jorden, så det så ut som om de moret seg litt over historien om deres tidligere liv og begynnelse i verden.

 

Å, dette vidunderlige syn: Det største jeg noensinne hadde sett maken til både på jorden og i himmelen. Jeg sa til Bohemond:

 

”Min sjel er i ekstatisk glede.”

 

Vi kunne høre røsten av tusener som høylydt priste Gud, idet de spilte på sine harper av gull. Det store amfiteateret gjenlød av himmelske melodier. Davids vogn sto stille på gaten, mens han og resten av selskapet hadde dratt henimot den store sentrale samlingen, for vår Herre satt selv på plattformen og velsignet massene når de gikk forbi. Hans velsignelse var fylt med en slik opplysende nåde at barna brøt ut i en slik lovprisning at man kunne tro at de hadde vært her i mange år.

 

Akkurat i denne stund ble jeg meget glad over å se min kjære mor som kom i mot meg. Jeg ble skilt fra henne ved min første introduksjon med Moses da hun gikk gjennom porten for å hjelpe en flokk av disse små.

 

”Å, mor”, ropte jeg, ”jeg er så glad for å treffe deg igjen. Har du vært sammen med disse barna helt siden du forlot meg mens vi snakket med Moses? Du gikk for å ta deg av en flokk barn som sang sine sanger like utenfor porten.”

 

”Ja, sannelig, og de er nå iblant denne mektige forsamlingen og priser Gud, og for første gang ser de opp i sin Frelsers ansikt og tar imot hans nådige velkomsthilsen.”