De gode nyhetene om Jesus fortalt av Lukas

De gode nyhetene om Jesus

av Lukas

Kapittel 1

Ettersom mange har satt seg fore å skrive ned i sammenheng en gjennomgang av de hendelser som er blitt oppfylt blant oss, slik de overga dem til oss, de som fra begynnelsen var øyenvitner og Ordets tjenere, så fant også jeg det rett, ettersom jeg fikk full innsikt i alle disse begivenhetene fra begynnelsen av, å skrive det ned for deg i rekkefølge, høyst ærede Teofilus, for at du kan få pålitelig kjennskap til de lærdommer som du er blitt opplært i. I de dager da Herodes var konge i Judea, levde det en prest som hette Sakarja, som hørte til Abias’ avdeling. Han hustru var av Arons døtre, og hennes navn var Elisabet. Og de var begge rettferdige for Gud, og de vandret ulastelig etter alle Herrens bud og forskrifter. Men de hadde ingen barn, for Elisabet var ufruktbar, og de var begge høyt oppe i årene. Slik skjedde det at da han tjente som prest for Herren i den rekkefølge som tilhørte hans avdeling, falt loddet på ham til å brenne røkelse når han gikk inn i Herrens tempel, slik skikken var i presteskapet. Og hele folkemengden sto utenfor og ba mens røkofferet ble ofret. Da åpenbarte en Herrens engel seg for ham. Han sto på høyre side av røkofferalteret. Og da Sakarja så ham, ble han forferdet, og frykt kom over ham. Men engelen sa til ham: ”Frykt ikke, Sakarja, for din bønn er hørt, og din hustru Elisabet skal føde deg en sønn, og du skal gi ham navnet Johannes. Og du skal få fryd og stor glede, og mange skal fryde seg over hans fødsel. For han skal være stor for Herren, og han skal verken drikke vin eller sterk drikk. Han skal også være fylt med Den Hellige Ånd, helt fra han er i mors liv. Og han skal omvende mange av Israels barn til Herren deres Gud. Han skal også gå foran Ham i Elias ånd og kraft, for å vende fedrenes hjerter til barna og de ulydige til de rettferdiges visdom, for å gjøre rede et forberedt folk for Herren.” Og Sakarja sa til engelen: ”Hvordan kan jeg vite dette? For jeg er en gammel mann, og min hustru er også i langt framskreden alder.” Og engelen svarte og sa til ham: ”Jeg er Gabriel som står for Guds åsyn, og jeg ble sendt for å tale til deg og forkynne deg dette gode budskapet. Men se, du skal bli stum og ikke kunne snakke, før den dagen alt dette skjer, siden du ikke trodde mine ord som skal bli oppfylt i sin tid.” Og folket ventet på Sakarja, og de undret seg over at han ble så lenge i templet. Men da han kom ut, kunne han ikke snakke til dem. Og de forsto at han hadde sett et syn i templet, for han gjorde tegn til dem og kunne fortsatt ikke snakke. Og det ble slik at så snart tjenestedagene hans var fullført, dro han til sitt eget hus. Etter at disse dagene var gått, ble hans hustru Elisabet med barn. Og hun skjulte seg i fem måneder og sa: ”Slik har Herren handlet med meg i de dager da Han så til meg for å ta bort min vanære blant folket.” Men i den sjette måned ble engelen Gabriel sendt ut av Gud til en by i Galilea som hette Nasaret, til en jomfru som var forlovet med en mann som hette Josef, av Davids hus. Jomfruens navn var Maria. Og etter at engelen var kommet inn, sa han til henne: ”Fryd deg, du som har fått så stor en nåde, Herren er med deg. Velsignet er du blant kvinner!” Men da hun så ham, ble hun forferdet over hans ord, og hun grunnet på hva slags hilsen dette var. Da sa engelen til henne: ”Frykt ikke, Maria, for du har funnet nåde hos Gud. Og se, du skal bli med barn og føde en Sønn, og du skal gi Ham navnet Jesus. Han skal være stor, og Han skal kalles Den Høyestes Sønn. Og Herren Gud skal gi Ham Hans far Davids trone. Og Han skal herske over Jakobs hus for evig, og Hans rike skal ikke ha noen avslutning.” Da sa Maria til engelen: ”Hvordan kan dette gå til, da jeg ikke har kjent noen mann?” Engelen svarte og sa til henne: ”Den Hellige Ånd skal komme over deg, og kraften fra Den Høyeste skal overskygge deg. Derfor skal også Den Hellige som blir født av deg, kalles Guds Sønn. Og se, din slektning Elisabet har også unnfanget en sønn i sin høye alder. Og hun som ble kalt ufruktbar, er nå i den sjette måned. For ingenting er umulig for Gud.” Da sa Maria: ”Se, jeg er Herrens tjenestekvinne! La det skje med meg etter ditt ord.” Og engelen forlot henne. I de dager la Maria på vei og dro i hast opp til høylandet, til en by i Juda, og hun kom inn i huset til Sakarja og hilste på Elisabet. Og det skjedde da Elisabet hørte hilsenen fra Maria, at barnet sparket til i hennes morsliv. Og Elisabet ble fylt med Den Hellige Ånd og ropte med høy røst og sa: ”Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er Frukten av ditt morsliv! Men hvorfor er dette gitt meg, at min Herres mor skulle komme til meg? For se, med det samme røsten av din hilsen lød i ørene mine, sparket barnet av glede i mitt morsliv. Salig er hun som trodde, for det som ble talt til henne av Herren skal bli fullført.” Og Maria sa: ”Min sjel opphøyer Herren, og min ånd har frydet seg i Gud, min Frelser. For Han har sett til sin tjenestekvinnes ringe stand. For se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig. For Han som er mektig, har gjort store ting for meg, og hellig er Hans navn. Og Hans miskunn er over dem som frykter Ham fra slekt til slekt. Han har vist styrke med Sin arm. Han har spredt dem som er stolte i sine hjerters tanke. Han har støtt ned de mektige fra sine troner, og opphøyet de små. Han har mettet de sultne med gode gaver, og de rike har Han sendt tomhendte bort. Han tok seg av Sin tjener Israel, for å minne om Sin miskunn, slik Han talte til våre fedre, til Abraham og til hans ætt for evig.” Og Maria ble hos henne i omkring tre måneder, og vendte så hjem til sitt hus. Elisabets tid for å føde var nå kommet, og hun fødte en sønn. Da naboene og slektningene hennes hørte hvordan Herren hadde vist henne stor miskunnhet, gledet de seg sammen med henne. Det skjedde på den åttende dagen at de kom for å omskjære barnet. Og de ville ha ham oppkalt etter hans far Sakarja. Hans mor svarte med å si: ”Nei, han skal kalles Johannes.” Men de sa til henne: ”Det er ingen blant dine slektninger som har det navnet.” Så gjorde de tegn til hans far, for å få vite hva han ville at han skulle hete. Og han ba om en tavle, og på den skrev han dette: ”Hans navn er Johannes.” Da undret alle seg. Straks ble munnen hans åpnet og tungen hans løst, og han talte og priste Gud. Da kom det frykt over alle som bodde omkring dem. Og alle disse ord ble omtalt over hele høylandet Judea. Og alle de som hørte disse ordene, bevarte dem i sitt hjerte, og de sa: ”Hva skal det bli av dette barnet?” Og Herrens hånd var med ham. Nå ble hans far Sakarja fylt av Den Hellige Ånd, og han profeterte og sa: ”Lovet være Herren, Israels Gud, for Han har gjestet og forløst Sitt folk, og har oppreist et frelsens horn for oss i Sin tjener Davids hus, som Han hadde sagt ved Sine hellige profeters munn, de profetene som har vært siden begynnelsen på denne tidsalder, om en frelse fra våre fiender og ut av hånden på alle dem som hater oss, for å vise den miskunn som ble lovt våre fedre og å minnes Sin hellige pakt. Dette var den ed Han tilsverget vår far Abraham: At Han ville gi oss, vi som var utfridd fra våre fienders hånd, å få tjene Ham uten frykt, i hellighet og rettferdighet framfor Ham alle våre livs dager. Og du, barn, skal kalles Den Høyestes profet. For du skal gå foran Herrens åsyn for å rydde Hans veier, for å gi Hans folk kunnskap om frelse ved forlatelse for deres synder, ved vår Guds inderlige barmhjertighet. Ved dette har Soloppgang fra det høye gjestet oss, for å gi lys til dem som sitter i mørke og dødsskygge, for å lede våre føtter inn på fredens vei.” Og barnet vokste opp, og han ble sterk i ånden, og han var i ørkenen til den dag da han skulle bli ført fram for Israel.

Kapittel 2

Og det skjedde i de dager at det gikk ut et bud fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne innskrivingen fant først sted mens Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle reiste for å la seg innskrive, hver til sin egen by. Også Josef dro opp fra Galilea, fra byen Nasaret og til Judea, til Davids by, som kalles Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, for å bli innskrevet sammen med Maria, sin forlovede hustru, som var med barn. Men det skjedde mens de var der, at alle dagene var gått, og hun skulle føde. Og hun fødte sin Sønn, Den Førstefødte, hun svøpte Ham i lintøy og la Ham i en krybbe, siden det ikke var rom for dem i herberget. Nå var det noen gjetere på det stedet som oppholdt seg ute på markene og holdt vakt over flokkene sine om natten. Og se, en Herrens engel sto foran dem, og Herrens herlighet strålte rundt dem, og de ble meget redde. Da sa engelen til dem: ”Vær ikke redde, for se, jeg forkynner dere en stor glede som skal bli hele folket til del. For i dag er det født dere en Frelser i Davids by, Han er Kristus, Herren. Og dette skal dere ha som tegn: Dere skal finne et Barn som er svøpt i lintøy, og som ligger i en krybbe.” Og straks var det en skare av den himmelske hær sammen med engelen, og de priste Gud og sa: ”Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, Guds velbehag blant menneskene!” Og det skjedde da englene hadde fart bort fra dem til himmelen, at gjeterne sa til hverandre: ”La oss nå gå rett til Betlehem og se dette som har skjedd, det som Herren har kunngjort for oss.” Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og Barnet, som lå i en krybbe. Da de hadde sett Ham, gjorde de kjent vidt omkring hva som var sagt dem om dette Barnet. Og alle de som hørte det, undret seg over de ord som gjeterne fortalte dem. Men Maria tok vare på alle disse ordene og grunnet på dem i sitt hjerte. Så vendte gjeterne tilbake, og de æret og priste Gud for alt det de hadde hørt og sett, slik det var blitt fortalt dem. Og da åtte dager var omme og Barnet skulle omskjæres, fikk Han navnet Jesus, det navnet som var gitt av engelen før Han ble unnfanget i mors liv. Da nå dagene for Marias renselse etter Moseloven var over, tok de Ham med til Jerusalem for å framstille Ham for Herren, slik det er skrevet i Herrens lov: Enhver av hankjønn som åpner morsliv, skal kalles hellig for Herren, og for å bære fram et offer etter det som er sagt i Herrens lov: Et par turtelduer eller to unge duer. Og se, det var et menneske i Jerusalem som hette Simeon, og dette mennesket var rettferdig og gudfryktig, og han ventet på Israels Trøst, og Den Hellige Ånd var over ham. Og det var blitt åpenbart for ham av Den Hellige Ånd at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens Kristus. Så kom han, ledet av Ånden, inn i templet. Og da foreldrene førte Barnet Jesus inn for å gjøre med Ham etter lovens skikk, tok han Ham i armene sine og lovet Gud og sa: ”Herre, nå kan Du fri Din tjener ut til å dra herfra i fred, etter Ditt ord. For mine øyne har sett Din frelse, som Du har gjort ferdig for alle folks øyne, et lys som gir åpenbaring for hedningefolkene, og herlighet for Ditt folk Israel.” Og Josef og Jesu mor undret seg over alle de ord som ble sagt om Ham. Så velsignet Simeon dem, og han sa til Hans mor Maria: ”Se, Han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som skal bli motsagt. Ja, et sverd skal gjennombore også din egen sjel, for at mange hjerters tanker skal bli åpenbart.” Nå var det en profetinne der, Anna, Fanuels datter, av Asjers stamme. Hun var i en langt framskreden alder, og etter sin jomfrustand hadde hun levd sju år med sin ektemann. Denne kvinnen var nå enke på omkring åttifire år. Hun forlot ikke templet, men tjente Gud med faste og bønner natt og dag. Og hun sto fram i samme stund og lovpriste Herren og talte om Ham til alle som ventet på forløsning i Jerusalem. Da de så hadde fullført alt etter Herrens lov, vendte de tilbake til Galilea, til sin egen by Nasaret. Og Barnet vokste og ble sterk i ånden, fylt av visdom, og Guds nåde var over Ham. Hvert år ved påskehøytiden reiste foreldrene Hans til Jerusalem. Og da Han var tolv år gammel, gikk de opp til Jerusalem, slik som skikken var ved høytiden. Da høytidsdagene var omme og de var på vei tilbake, ble Gutten Jesus igjen i Jerusalem. Og Josef og Hans mor visste det ikke. Men da de trodde at Han var i reisefølget, dro de en dagsreise videre og lette etter Ham blant slektninger og bekjente. Da de ikke fant Ham, vendte de tilbake til Jerusalem og lette etter Ham. Og det skjedde etter tre dager at de fant Ham i templet. Der satt Han midt blant lærerne, lyttet til dem og stilte dem spørsmål. Og alle som hørte Ham, var forundret over Hans forstand og over svarene Hans. Da de så Ham, ble de forundret. Og Hans mor sa til Ham: ”Sønn, hvorfor har Du gjort dette mot oss? Se, Din far og jeg har lett med smerte etter Deg.” Og Han sa til dem: ”Hvorfor lette dere etter Meg? Visste dere ikke at Jeg må være i Min Fars hus?” Men de forsto ikke det ord Han talte til dem. Så dro Han ned sammen med dem og kom til Nasaret. Og Han var dem lydig, men Hans mor tok vare på alle disse ordene i sitt hjerte. Og Jesus vokste i visdom og alder og i velvilje hos både Gud og mennesker.

Kapittel 3

I det femtende året av keiser Tiberius’ regjering, mens Pontius Pilatus var landshøvding i Judea, Herodes fjerdingfyrste i Galilea, hans bror Filip fjerdingfyrste i Iturea- og Trakonitisområdet og Lysanias fjerdingfyrste i Abilene, mens Annas og Kaifas var yppersteprester, kom Guds ord til Johannes, Sakarjas sønn, i ødemarken. Og han gikk inn i hele området rundt Jordan og forkynte omvendelses dåp til syndenes forlatelse, slik det er skrevet i boken med profeten Jesajas ord, der han sier: ”Røsten av en som roper i ødemarken: Rydd Herrens vei! Gjør Hans stier rette! Hver dal skal bli fylt, og hvert fjell og hver haug senket. De krokete steder skal gjøres rette, og de ujevne veier skal gjøres jevne. Og alt kjød skal se Guds frelse.” Deretter sa han til folkemengden som kom ut for å bli døpt av ham: ”Giftslangers avkom! Hvem lærte dere å flykte fra den kommende vrede? Bær da frukt som er omvendelsen verdig, og begynn ikke å si til dere selv: Vi har Abraham som vår far. For jeg sier dere at Gud kan reise opp barn for Abraham av disse steinene. Og allerede nå er øksen lagt til roten av trærne. Hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hogd ned og kastet på ilden.” Så spurte folket ham og sa: ”Hva skal vi da gjøre?” Han svarte og sa til dem: ”Den som har to kjortler, skal dele med dem som ikke har noen. Og den som har mat, skal gjøre på samme måte.” Da kom også tollerne for å bli døpt, og de sa til ham: ”Mester, hva skal vi gjøre?” Og han sa til dem: ”Krev ikke inn mer enn det som er pålagt dere.” På samme måte spurte også soldatene ham og sa: ”Og hva skal vi gjøre?” Han svarte dem: ”Dere skal ikke plage noen eller komme med falske anklager. Og vær tilfreds med deres lønn!” Siden folket var preget av forventning, og alle spekulerte i sitt hjerte på om Johannes var Kristus eller ikke, svarte Johannes og sa til alle: ”Jeg døper dere med vann. Men Han som er sterkere enn meg, skal komme. Jeg er ikke verdig til å løse sandalremmen Hans. Han skal døpe dere med Den Hellige Ånd og ild. Han har kasteskovlen i hånden, og Han skal rense treskeplassen og samle hveten i låven Sin. Men agnene skal Han brenne opp med uslokkelig ild.” Og han forkynte evangeliet for folket sammen med mange andre formaninger. Men han irettesatte fjerdingfyrsten Herodes på grunn av Herodias, hans bror Filips hustru, og for alt det onde han hadde gjort. I tillegg til alt dette onde satte han også Johannes i fengsel. Da alt folket ble døpt, skjedde det at også Jesus ble døpt. Og mens Han ba, ble himmelen åpnet. Og Den Hellige Ånd kom ned over Ham i legemlig skikkelse som en due, og det lød en røst fra himmelen som sa: ”Du er Min Sønn, Den Elskede. I Deg har Jeg velbehag.” Og Jesus Selv begynte Sin virksomhet da Han var omtrent tretti år gammel, og Han var – etter det folk mente – sønn av Josef, - sønn av Eli, sønn av Mattat, sønn av Levi, sønn av Melki, sønn av Jannai, sønn av Josef, sønn av Mattatja, sønn av Amos, sønn av Nahum, sønn av Esli, sønn av Naggai, sønn av Ma’at, sønn av Mattatja, sønn av Sjimi, sønn av Josek, sønn av Joda, sønn av Johanan, sønn av Resa, sønn av Serubabel, sønn av Sjealtiel, sønn av Neri, sønn av Melki, sønn av Addi, sønn av Kosam, sønn av Elmadam, sønn av Er, sønn av Josva, sønn av Elieser, sønn av Jorim, sønn av Mattat, sønn av Levi, sønn av Simeon, sønn av Juda, sønn av Josef, sønn av Jonam, sønn av Eljakim, sønn av Melea, sønn av Manna, sønn av Mattata, sønn av Natan, sønn av David, sønn av Isai, sønn av Obed, sønn av Boas, sønn av Salmon, sønn av Naksjon, sønn av Amminadab, sønn av Ram, sønn av Hesron, sønn av Peres, sønn av Juda, sønn av Jakob, sønn av Isak, sønn av Abraham, sønn av Tarah, sønn av Nakor, sønn av Serug, sønn av Re’u, sønn av Peleg, sønn av Eber, sønn av Sjelah, sønn av Kenan, sønn av Arpaksjad, sønn av Sem, sønn av Noah, sønn av Lamek, sønn av Metusjalah, sønn av Enok, sønn av Jared, sønn av Mahalalel, sønn av Kenan, sønn av Enosj, sønn av Set, sønn av Adam, Guds sønn.

Kapittel 4

Jesus, som var fylt av Den Hellige Ånd, vendte tilbake fra Jordan og ble ledet ut i ødemarken av Ånden. Der ble Han fristet av Djevelen i førti dager. Og i de dagene spiste Han ingenting, og etterpå, da de dagene var omme, ble Han sulten. Og Djevelen sa til Ham: ”Hvis Du er Guds Sønn, så tal til denne steinen slik at den blir til brød.” Men Jesus svarte ham og sa: ”Det står skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert Guds ord.” Så tok Djevelen Ham med opp på et høyt fjell, og i et øyeblikk viste han Ham alle verdens riker. Og Djevelen sa til Ham: ”Til Deg vil jeg gi all denne makt og disse rikers herlighet. For dette er blitt overgitt til meg, og jeg gir det til den jeg vil. Så hvis Du bare vil tilbe meg, skal alt dette være Ditt.” Og Jesus svarte med å si til ham: ”Vik bak Meg, Satan! For det står skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og Ham alene skal du tjene.” Så førte han Ham til Jerusalem, stilte Ham på templets tinde og sa til Ham: ”Hvis Du er Guds Sønn, så kast Deg ned herfra. For det er skrevet: For Han skal gi Sine engler befaling om deg, at de skal bevare deg, og: På sine hender skal de bære deg, så du ikke støter din fot mot noen stein. Og Jesus svarte og sa til ham: ”Det er sagt: Du skal ikke friste Herren din Gud.” Da Djevelen hadde fullført all fristelsen, fór han bort fra Ham inntil en passende tid. I Åndens kraft vendte Jesus tilbake til Galilea, og ryktet om Ham nådde ut over hele landet der omkring. Og Han lærte i synagogene deres, og ble æret av alle. Så kom Han til Nasaret, hvor Han hadde vokst opp. Og som Han hadde for vane, gikk Han i synagogen på sabbatsdagen, og Han sto fram for å lese. Og de ga Ham profeten Jesajas bok. Og da Han hadde åpnet boken, fant Han stedet hvor det var skrevet: Herrens Ånd er over Meg, for Han har salvet Meg til å forkynne evangeliet for de fattige. Han har sendt Meg for å helbrede dem som har et sønderbrutt hjerte, og for å rope ut frihet for fanger, og for at blinde skal få synet igjen, for å sette undertrykte i frihet, for å rope ut et nådens år fra Herren. Så lukket Han boken, ga den tilbake til tjeneren og satte Seg ned. Og alle som var i synagogen, rettet øynene sine mot Ham. Og Han begynte da å tale til dem: ”I dag er dette skriftordet blitt oppfylt for ørene deres.” Og alle vitnet om Ham, og de undret seg over de nådens ord som kom fra Hans munn. Og de sa: ”Er ikke Han Josefs sønn?” Han sa da til dem: ”Dere vil sikkert sitere dette ordtaket for Meg: Lege, leg deg selv! Det vi har hørt er blitt gjort i Kapernaum, gjør det også her på Ditt eget hjemsted.” Så sa Han: Ingen profet blir anerkjent på sitt hjemsted!” Så sa Han: ”Sannelig sier Jeg dere: Ingen profet blir anerkjent på sitt eget hjemsted. I sannhet sier Jeg dere: Det var mange enker i Israel i Elias dager, da himmelen var stengt i tre år og seks måneder og det kom en stor hungersnød over hele landet. Men Elias ble ikke sendt til noen av dem, bare til Sarepta i Sidon-landet, til en kvinne som var enke. Og det var mange spedalske i Israel på profeten Elisas tid, og ingen av dem ble renset, bortsett fra syreren Na’aman.” Alle de som var i synagogen, ble fylt med harme da de hørte dette. Og de reiste seg og drev Ham ut av byen. Og de førte Ham til brynet av den høyden som byen deres var bygget på, så de kunne kaste Ham utfor stupet. Men Han gikk midt imellom dem og dro bort. Så kom Han ned til Kapernaum, en by i Galilea, og der underviste Han dem på sabbatene. Og de ble forundret over Hans lære, for Hans ord hadde myndighet. I synagogen var det et menneske som var besatt av en uren demons ånd. Og han skrek opp med høy røst og sa: ”La oss være! Hva har vi med Deg å gjøre, Jesus fra Nasaret? Er Du kommet for å ødelegge oss? Jeg vet hvem Du er – Guds Hellige!” Men Jesus truet ham og sa: ”Vær stille og kom ut av ham!” Og da demonen hadde kastet ham ned midt iblant dem, kom den ut av ham. Og den skadet ham ikke. Da ble de alle forundret og talte med hverandre og sa: ”Hva er dette for et ord? For med myndighet og kraft befaler Han de urene åndene, og de kommer ut.” Og ryktet om Ham spredte seg ut til hvert sted i hele distriktet omkring. Så reiste Han Seg, forlot synagogen og gikk inn i Simons hus. Men Simons svigermor lå syk og hadde høy feber, og de spurte Ham om Han ville hjelpe henne. Så bøyde Han Seg over henne og truet feberen, og den forlot henne. Og straks sto hun opp og tjente dem. Men ved solnedgang kom alle de som hadde noen som led av ulike slags sykdommer, og de førte dem til Ham. Og Han la hendene Sine på hver enkelt av dem og helbredet dem. Og demoner fór også ut av mange mennesker. De ropte og sa: ”Du er Kristus, Guds Sønn!” Og Han truet dem og tillot dem ikke å tale, for de visste at Han var Kristus. Da det var blitt dag, dro Han ut til et øde sted. Og folkemengden lette etter Ham og kom til Ham, og de prøvde å hindre Ham i å forlate dem. Men Han sa til dem: ”Jeg må forkynne Guds evangelium til de andre byene også, for til det er Jeg utsendt.” Og Han forkynte i synagogene i Galilea.

Kapittel 5

Det følgende hendte en gang folkemengden presset seg rundt Ham for å høre Guds ord. Jesus sto ved Gennesaret-sjøen. Da så Han to båter som lå ved stranden. Men fiskerne hadde forlatt dem og holdt på å skylle garnene sine. Så gikk Han ut i en av båtene, den som tilhørte Simon, og ba ham om å legge litt ut fra land. Og Han satte Seg og underviste folkemengden fra båten. Da Han var ferdig med å tale, sa Han til Simon: ”Legg ut på dypet og kast ut garnene til fangst!” Men Simon svarte med å si til Ham: ”Mester, vi har strevd hele natten og ikke fått noe. Men likevel, på Ditt ord vil jeg kaste ut garnet.” Og da de hadde gjort dette, fikk de så mye fisk at garnet deres holdt på å revne. Så vinket de til lagskameratene sine i den andre båten for at de skulle komme og hjelpe dem. Og de kom og fylte begge båtene, så de holdt på å synke. Da Simon Peter så dette, falt han ned for Jesu knær og sa: ”Gå fra meg, for jeg er en syndig mann, Herre!” For både han og alle de som var med ham, ble grepet av frykt på grunn av fiskefangsten de hadde fått, så det ble også Jakob og Johannes, Sebedeus-sønnene, som var på samme lag som Simon. Og Jesus sa til Simon: ”Frykt ikke! Fra nå av skal du fange mennesker.” Da de hadde dratt båtene på land, forlot de alt og fulgte Ham. Det skjedde mens Han var i en av byene, se, det var en mann som var full av spedalskhet. Da han så Jesus, falt han ned på sitt ansikt, ba Ham inntrengende og sa: ”Herre, hvis Du vil, har Du kraft til å gjøre meg ren.” Så rakte Han ut hånden, rørte ved ham og sa: ”Jeg vil, bli renset!” Med det samme forlot spedalskheten ham. Og Jesus påla ham at han ikke skulle fortelle det til noen: ”Men gå og vis deg for presten, og bær fram et offer for din renselse, som et vitnesbyrd for dem, slik Moses har befalt.” Men ryktet om Ham bredte seg enda mer utover. Og store folkemengder kom sammen for å høre, og for at Han skulle helbrede sykdommene deres. Men Han trakk Seg tilbake til ørkenen og ba. En av dagene mens Han underviste, satt det noen fariseere og lovlærere som var kommet fra hver eneste by i Galilea, Judea og Jerusalem. Og Herrens kraft var der til å helbrede dem. Og se, da skjedde det at noen menn kom bærende med en lam mann på en båre, og de prøvde å få ham inn og legge ham foran Ham. Og da de ikke kunne finne ut hvordan de skulle få ham inn på grunn av folkemengden, gikk de opp på hustaket og firte både ham og båren ned mellom taksteinene, midt foran Jesus. Da Han så deres tro, sa Han til ham: ”Du menneske, dine synder er deg tilgitt.” Og de skriftlærde og fariseerne begynte å tale sammen, og de sa: ”Hvem er Denne som taler slike spottende ord? Hvem kan tilgi synd uten Gud alene?” Men Jesus, som kjente deres tanker, svarte med å si til dem: ”Hvorfor tenker dere slik i deres hjerte? Hva er lettest å si: Dine synder er deg tilgitt? Eller å si: Stå opp og gå? Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å tilgi synder” – så sa Han til den lamme: ”Jeg sier deg, stå opp, ta båren din og gå hjem til ditt hus!” Straks reiste han seg opp foran dem, tok opp det han hadde ligget på, og gikk hjem til sitt eget hus mens han priste Gud. Og de var alle forundret, og de priste Gud og ble fylt av frykt og sa: ”Vi har sett underfulle ting i dag!” Etter dette gikk Han ut og så en toller som hette Levi. Han satt i tollboden. Og Han sa til ham: ”Følg Meg!” Så forlot han alt idet han reiste seg og fulgte Ham. Deretter holdt Levi et stort gjestebud for Ham i huset sitt. Og det var et stort antall tollere og andre som satte seg ned sammen med dem. Deres skriftlærde og fariseerne anklaget disiplene Hans og sa: ”Hvorfor spiser og drikker dere sammen med tollere og syndere?” Jesus svarte med å si til dem: ”De som er friske, har ikke bruk for lege, men de som er syke. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse.” Så sa de til Ham: ”Hvorfor faster og ber Johannes’ disipler så ofte, i likhet med fariseernes disipler, mens Dine både spiser og drikker? Og Han sa til dem: ”Kan dere få brudgommens venner til å faste så lenge brudgommen er hos dem? Men de dager skal komme da brudgommen blir tatt bort fra dem. Da skal de faste, i de dager.” Så fortalte Han dem en lignelse: ”Ingen tar en lapp fra et nytt klesplagg og setter den på et gammelt. Ellers vil det nye lage en rift, og lappen som ble tatt ut av det nye, vil heller ikke passe med det gamle. Og ingen fyller ny vin i gamle skinnsekker. Ellers vil den nye vinen sprenge skinnsekkene og renne ut, og skinnsekkene blir ødelagt. Men ny vin må fylles i nye skinnsekker, så begge deler blir bevart. Og ingen som har drukket gammel vin, vil ha den nye like etterpå. For han sier: Den gamle er best.”

Kapittel 6

Det hendte på den andre sabbaten at Han gikk gjennom kornåkrene. Disiplene Hans plukket kornaks, som de gned mellom hendene og spiste. Noen av fariseerne sa da til dem: ”Hvorfor gjør dere det som det ikke er tillatt å gjøre på sabbaten?” Men Jesus svarte dem med å si: ”Har dere ikke lest hva David gjorde da han var sulten, han og de som var med ham: Hvordan han gikk inn i Guds hus, tok og spiste skuebrødene og også ga noe til dem som var med ham, det som ingen andre enn prestene har lov til å spise?” Og Han sa til dem: ”Menneskesønnen er også Herre over sabbaten.” Også på en annen sabbat skjedde det at Han gikk inn i synagogen og underviste. Der var det en mann med en vissen høyre hånd. De skriftlærde og fariseerne fulgte nøye med Ham for å se om Han ville helbrede på sabbaten, slik at de kunne finne noe å anklage Ham for. Men Han kjente tankene deres og sa til mennesket som hadde den visne hånden: ”Reis deg og still deg her i midten!” Og han reiste seg og sto. Da sa Jesus til dem: ”Jeg vil spørre dere om noe: Er det tillatt å gjøre godt eller å gjøre ondt på sabbaten, å frelse et liv eller å ødelegge?” Og etter at Han hadde sett rundt på dem alle, sa Han til dette mennesket: ”Rekk ut hånden din!” Og han gjorde det, og hånden hans ble legt og var like frisk som den andre. Men de ble fylt av raseri og snakket med hverandre om hva de skulle gjøre med Jesus. I de dager hendte det at Han gikk opp i fjellet for å be, og Han var i bønn til Gud hele natten. Og da det ble dag, kalte Han på disiplene Sine. Og blant dem valgte Han ut tolv, som Han også kalte apostler: Simon, som Han også ga navnet Peter, og hans bror Andreas, Jakob og Johannes, Filip og Bartolomeus, Matteus og Tomas og Jakob, sønn av Alfeus, og Simon som ble kalt Seloten, Judas, sønn av Jakob, og Judas Iskariot, som også ble en forræder. Og Han kom ned sammen med dem og ble stående på et sletteområde sammen med en flokk av disiplene Sine og en stor folkemengde fra hele Judea og Jerusalem og fra kysten ved Tyrus og Sidon. De kom for å høre Ham og for å bli legt for sykdommene sine, sammen med dem som var plaget av urene ånder. Og de ble helbredet. Hele folkemengden prøvde å få røre ved Ham, for det gikk en kraft ut fra Ham og helbredet alle. Så løftet Han øynene og så på disiplene Sine og sa: ”Salige er dere fattige, for Guds rike er deres. Salige er dere som nå sulter, for dere skal mettes. Salige er dere som nå gråter, for dere skal le. Salige er dere når menneskene hater dere, og når de utstøter dere og håner dere og forkaster navnet deres som noe ondt for Menneskesønnens skyld. Fryd dere på den dagen og spring høyt av glede! For sannelig, deres lønn er stor i Himmelen, for på samme måte gjorde deres fedre men profetene. Men ve dere som er rike, for dere har fått deres trøst. Ve dere som er mette, for dere skal sulte. Ve dere som nå ler, for dere skal sørge og gråte. Ve dere når alle mennesker taler vel om dere, for slik gjorde deres fedre med de falske profetene. Men Jeg sier til dere som hører: Elsk deres fiender, gjør godt mot dem som hater dere, velsign dem som forbanner dere, og be for dem som utnytter dere på en ondsinnet måte. Til den som slår deg på det ene kinnet, skal du by fram det andre også. Og den som tar kappen din, skal du heller ikke nekte kjortelen. Gi til hver den som ber deg! Og den som tar fra deg det som er ditt, skal du ikke spørre om å få det tilbake. Og slik som dere vil at menneskene skal gjøre mot dere, slik skal også dere gjøre mot dem. Men hvis dere elsker dem som elsker dere, hva er det å takke dere for? For selv syndere elsker dem som elsker dem. Hvis dere gjør godt mot dem som gjør godt mot dere, hva er det å takke dere for? For selv syndere gjør det samme. Hvis dere låner ut til dem som dere håper å få tilbake fra, hva er det å takke dere for? For selv syndere låner til syndere for å få like mye tilbake. Men elsk deres fiender, gjør godt og lån ut, uten å vente at dere skal få noe tilbake. Og deres lønn skal bli stor, og dere skal være Den Høyestes barn. For Han er god mot de utakknemlige og onde. Vær derfor barmhjertige, slik som deres Far også er barmhjertig. Døm ikke, så skal dere slett ikke bli dømt. Fordøm ikke, så skal dere ikke bli fordømt. Tilgi, så skal dere bli tilgitt. Gi, så skal det bli gitt dere; et godt mål som er presset, ristet sammen og renner over, skal bli lagt i fanget deres. For med det samme mål som dere bruker, skal det måles opp tilbake til dere.” Og Han fortalte dem en lignelse: ”Kan en blind lede en blind? Vil de ikke begge falle i grøften? En disippel står ikke over sin lærer, men hver den som er fullt utlært, blir som sin lærer. Og hvorfor ser du på flisen i din brors øye, men du merker ikke planken i ditt eget øye? Eller hvordan kan du si til din bror: Bror, la meg ta ut flisen som er i ditt øye, når du selv ikke ser planken som er i ditt eget øye? Hykler! Ta først planken ut fra ditt eget øye, så kan du se klart nok til å ta ut flisen som er i din brors øye. For et godt tre bærer ikke dårlig frukt, og et dårlig tre bærer heller ikke god frukt. For ethvert tre kjennes på sin egen frukt. For en plukker ikke fiken fra torner, heller ikke plukker en druer av en tornebrusk. Et godt menneske henter fram godt fra sitt gode hjertes skatt. Og et ondt menneske henter fram ondt fra sitt onde hjertes skatt. For det hjertet flyter over av, det taler munnen. Men hvorfor kaller dere Meg Herre, Herre, og gjør ikke det Jeg sier? Hver den som kommer til Meg og hører Mine ord og gjør etter dem, Jeg skal vise dere hvem han er lik: Han er lik et menneske som bygde et hus, som gravde dypt og la grunnmuren på fjellet. Og da vannflommene steg og vannstrømmen brøt voldsomt mot huset, kunne den ikke rokke det, for det var grunnlagt på fjellklippen. Men den som hører og ikke gjør etter det han hører, er lik et menneske som bygde et hus på jorden uten grunnvoll. Og vannstrømmen brøt voldsomt mot det, og straks falt det. Og dette husets fall var stort.”

Kapittel 7

Da Han hadde talt alle disse ord mens folket hørte på, gikk Han inn i Kapernaum. Der var det en offiser som hadde en tjener som han satte meget høyt. Denne tjeneren var syk og nær ved å dø. Da han hørte om Jesus, sendte han noen av jødenes eldste til Ham, og de ba Ham om å komme og helbrede tjeneren hans. Og da de kom til Jesus, ba de Ham inntrengende og sa at den Han skulle gjøre dette for, fortjente det. ”For han elsker vårt folk og har bygget en synagoge for oss.” Da gikk Jesus med dem. Og da Han ikke var så langt fra huset, sendte offiseren noen venner til Ham og sa til Ham: ”Herre, Du skal ikke umake Deg, for jeg er ikke verdig til at Du kommer inn under mitt tak. Derfor anså jeg meg heller ikke verdig til å komme til Deg. Men si bare et ord, så blir tjeneren min helbredet. Og jeg er også et menneske som er satt under myndighet, og jeg har soldater under meg. Sier jeg til én: ’Gå!’ så går han. Og til en annen: ’Kom!’ så kommer han. Og til min tjener: ’Gjør dette!’ så gjør han det.” Da Jesus hørte dette, undret Han Seg over ham. Og Han vendte Seg og sa til folkemengden som fulgte Ham: ”Jeg sier dere: Ikke en gang i Israel har Jeg funnet en så stor tro!” De som var utsendt, vendte tilbake til huset og fant at tjeneres som hadde vært syk, var blitt frisk. Dagen etter skjedde det at Han gikk inn i en by som heter Nain. Og mange av disiplene Hans gikk med Ham. Det gjorde også en stor folkemengde. Da Han kom nær byporten, se, da ble en død mann båret ut. Han var sin mors eneste sønn, og hun var dessuten enke. En stor folkemengde fra byen fulgte med henne. Da Herren så henne, viste Han inderlig medlidenhet med henne og sa til henne: ”Gråt ikke!” Så kom Han og rørte ved båren, og de som bar ham, sto stille. Og Han sa: ”Unge mann, Jeg sier deg, stå opp!” Han som var død, satte seg da opp og begynte å snakke. Og Jesus overlot ham til hans mor. Da kom frykt over alle, og de æret Gud og sa: ”En stor Profet er oppreist blant oss.” Og: ”Gud har gjestet Sitt folk.” Og dette ryktet om Ham nådde ut over hele Judea og hele distriktet omkring. Johannes’ disipler fortalte ham om alt det som hadde hendt. Og Johannes kalte til seg to av disiplene sine, sendte dem til Jesus og sa: ”Er Du Den som skal komme, eller skal vi vente en annen?” Da mennene var kommet til Ham, sa de: ”Døperen Johannes har sendt oss til Deg for å si: Er Du Den som skal komme, eller skal vi vente på en annen?” Samtidig helbredet Han mange for skrøpeligheter, plager og onde ånder. Og mange blinde ga Han synet. Jesus svarte og sa til dem: ”Gå og fortell Johannes om alt det som dere har sett og hørt: at blinde ser, lamme går, spedalske blir renset, døve hører, døde blir vekket opp, og evangeliet forkynnes for fattige. Og salig er den som ikke tar anstøt av Meg.” Da utsendingene fra Johannes var gått derfra, begynte Han å tale til folkemengden om Johannes: ”Hva gikk dere ut i ødemarken for å se? Et rør som svaier i vinden? Men hva gikk dere ut for å se? Et menneske kledd i fine klær? Sannelig, de som er vakkert kledd og lever i luksus, er i kongers slott. Men hva gikk dere ut for å se? En profet? Jeg sier dere: Ja, enda mer enn en profet. Det er om ham det er skrevet: Se, Jeg sender Min budbærer foran Ditt åsyn. Han skal rydde Din vei foran Deg. For Jeg sier dere: Blant dem som er født av kvinner, er det ingen større profet enn døperen Johannes. Men den minste i Guds rike er større enn ham.” Hele folket som hørte Ham, til og med tollerne, ga Gud rett, og de ble døpt med Johannes’ dåp. Men fariseerne og de lovlærde forkastet Guds råd for dem, og de lot seg ikke døpe av Ham. Og Herren sa: ”Hva skal Jeg da sammenligne menneskene i denne slekt med, og hva er de lik? De ligner barn som sitter på torget og roper til hverandre og sier: Vi spilte fløyte for dere, men dere danset ikke. Vi sang sørgesanger for dere, og dere gråt ikke. For døperen Johannes er kommet, og han verken spiser brød eller drikker vin, og dere sier: Han er besatt av en demon. Menneskesønnen er kommet, og Han spiser og drikker, og dere sier: Se, for en storeter og vindrikker, tolleres og synderes venn! Men visdommen er rettferdiggjort av sine barn.” Deretter spurte en av fariseerne om Jesus ville spise sammen med ham. Og Han gikk til fariseerens hus og satte Seg til bords. Og se, det var en kvinne i byen, en synderinne. Da hun fikk vite at Jesus satt til bords i fariseerens hus, kom hun med en alabastkrukke med velduftende olje, og hun stilte seg bak Ham ved føttene Hans og gråt. Og hun begynte å vaske føttene Hans med tårene sine, og tørket dem med håret sitt. Og hun kysset føttene Hans og salvet dem med den velduftende oljen. Da fariseeren som hadde innbudt Ham, så dette, sa han til seg selv: ”Denne Mannen, hvis Han hadde vært en profet, ville Han visst hvem og hva slags kvinne det er som rører ved Ham, at hun er en synderinne.” Jesus svarte med å si til ham: ”Simon, Jeg har noe å si til deg.” Så sa han: ”Mester, si det!” ”Det var en pengeutlåner som hadde to skyldnere. Den ene skyldte fem hundre denarer og den andre femti. Og da de ikke hadde noe å betale tilbake med, etterga han begge to gjelden. Si Meg da, hvem av dem vil elske ham mest?” Simon svarte og sa: ”Jeg vil tro det må være den som han etterga mest.” Og Han sa til ham: ”Du har dømt rett.” Så snudde Han Seg til kvinnen og sa til Simon: ”Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i huset ditt. Du ga Meg ikke vann til føttene Mine, men hun har vasket føttene Mine med tårene sine og tørket dem med håret sitt. Du ga Meg ikke noe kyss, men denne kvinnen har ikke holdt opp med å kysse føttene Mine siden Jeg kom inn. Du salvet ikke hodet Mitt med olje, men denne kvinnen har salvet føttene Mine med velduftende olje. Jeg sier deg: Hennes synder, de som er så mange, er henne tilgitt, derfor elsker hun så mye. Men den som har fått lite tilgitt, den elsker lite.” Så sa Han til henne: ”Dine synder er deg tilgitt.” Og de som satt til bords med Ham, begynte å si til seg selv: ”Hvem er Denne som til og med tilgir synder?” Så sa Han til kvinnen: ”Din tro har frelst deg. Gå bort i fred!”

Kapittel 8

Deretter skjedde det at Jesus gikk gjennom hver by og landsby, og Han ropte ut og forkynte evangeliet om Guds rike. De tolv var med Ham. Det var også noen kvinner som var blitt helbredet fra onde ånder og skrøpeligheter, Maria som ble kalt Magdalena, som sju demoner var kommet ut av, og Johanna, hustru til Kusa, Herodes’ forvalter, og Susanna og mange andre som tjente Ham med det de eide. Og da en stor folkemengde hadde samlet seg, og de var kommet til Ham fra hver by, talte Han i en lignelse: ”En såmann gikk ut for å så såkornet sitt. Mens han sådde, falt noe på veien. Det ble tråkket ned, og fuglene i luften åt det opp. Noe falt på steingrunn. Så snart det hadde vokst opp, visnet det bort, fordi det manglet fuktighet. Noe falt blant torner, og tornene skjøt opp sammen med det og kvalte det. Men noe falt i god jord, vokste opp og ga en avling på hundre foll.” Da Han hadde sagt dette, ropte Han: ”Den som har ører å høre med, må høre!” Da spurte disiplene Ham og sa: ”Hva betyr denne lignelsen?” Og Han sa: ”Dere er det gitt å kjenne Guds rikes hemmeligheter, men til de andre er det gitt i lignelser, slik at når de ser, så kan de likevel ikke se, og når de hører, kan de likevel ikke forstå. Lignelsen er slik å forstå: Såkornet er Guds ord. De på veien er de som hører, men så kommer Djevelen og tar ordet bort fra hjertet deres, så de ikke skal tro og bli frelst. De på steingrunn er de som tar imot ordet med glede når de hører. Men de har ingen rot. De tror en tid, men i fristelsens stund faller de fra. Det som er falt blant torner, er de som har hørt, men som på vandringen kveles av bekymringer, rikdommer og livets lyster, og som ikke gir moden frukt. Men det som falt i god jord, er de som har hørt ordet med et rett og godt hjerte, bevarer det og bærer frukt med tålmodighet. Ingen som tenner et lys, dekker det til med et kar eller setter det under en seng. Men han setter det i en lampeholder, slik at de som kommer inn, kan se lyset. For ingenting er skjult, som ikke skal bli åpenbart, og heller ikke er noe gjemt, som ikke skal bli kjent og komme fram i lyset. De derfor til hvordan dere hører! For hver den som har, han skal få mer. Og hver den som ikke har, han skal bli fratatt selv det han synes å ha.” Så kom Hans mor og brødre til Ham, og de kunne ikke komme i nærheten av Ham på grunn av folkemengden. Og de sendte bud på Ham og sa: ”Din mor og Dine brødre står utenfor og ønsker å se Deg.” Men Han svarte med å si til dem: ”Min mor og Mine brødre er de som hører Guds ord og gjøre etter det.” En av dagene skjedde det at Han gikk om bord i en båt sammen med disiplene Sine. Og Han sa til dem: ”La oss dra over til den andre siden av sjøen.” Og de la ut. Men mens de seilte, sovnet Han. Og en stormvind fór over sjøen, og båten holdt på å bli fylt av vann, og de var i fare. Og de kom bort til Ham, vekket Ham og sa: ”Mester, Mester, vi går under!” Da reiste Han Seg og truet vinden og de mektige bølgene. Og de la seg, og det ble helt stille. Men Han sa til dem: ”Hvor er deres tro?” Og de ble redde, og de undret seg og sa til hverandre: ”Hvem kan Han være? For Han byr til og med vindene og vannet, og de adlyder Ham!” Så seilte de til gadarenernes område, som ligger rett overfor Galilea. Og da Han gikk i land, ble Han møtt av en mann fra byen, som hadde vært besatt av demoner i lang tid. Og han gikk uten klær og bodde heller ikke i hus, men i gravene. Da han fikk se Jesus, skrek han, falt ned for Ham og sa med høy røst: ”Hva har jeg med Deg å gjøre, Jesus, Sønn av Den Høyeste Gud? Jeg ber Deg, ikke pin meg!” For Jesus hadde befalt den urene ånden å komme ut av mannen. For denne ånden hadde ofte grepet tak i ham. Mannen hadde blitt satt under bevoktning og bundet med lenker og fotjern. Men han brøt båndene og ble drevet ut i ødemarken av demonen. Jesus spurte ham og sa: ”Hva er ditt navn?” Han sa: ”Legion,” for det var mange demoner som var kommet inn i ham. Og de tryglet Jesus om at Han ikke skulle befale dem å fare ut og ned i avgrunnen. Nå var det en stor flokk med griser som beitet der på fjellet. Så ba demonene Ham om at Han måtte la dem få fare inn i dem. Og Han lot dem få lov til det. Så fór demonene ut av det mennesket og inn i grisene, og flokken styrtet nedover bratthenget, ut i vannet og druknet. Da de som gjette grisene, så hva som skjedde, flyktet de og fortalte om det i byen og i distriktet omkring. Så gikk de ut for å se hva som hadde skjedd, og de kom til Jesus. Der fant de dette mennesket som demonene hadde fart ut av. Han satt ved Jesu føtter, påkledd og frisk til sinns. Og de ble redde. De som hadde sett det, fortalte dem da hvordan den demonbesatte var blitt helbredet. Hele folkemengden fra gadagenernes område ba da Jesus om å dra bort fra dem, for de var grepet av stor frykt. Og Han gikk i båten og vendte tilbake. Mannen som demonene hadde forlatt, ba Ham om å få være med Ham. Men Jesus sendte ham bort og sa: ”Vend tilbake til ditt eget hus og fortell hvilke store ting Gud har gjort for deg.” Og han gikk av sted og forkynte over hele byen hvor store ting Jesus hadde gjort for ham. Slik skjedde det at da Jesus vendte tilbake, ønsket folkemengden Ham velkommen, for alle var der og ventet på Ham. Og se, det kom en mann ved navn Jairus, som var forstander for synagogen. Han falt ned for Jesu føtter og ba Ham om å komme til sitt hus, for han hadde en eneste datter på omkring tolv år, og hun lå for døden. Men mens Han gikk, trengte folkemengden seg inn på Ham. En kvinne som hadde hatt blødninger i tolv år, og som hadde brukt alt hun hadde til livets opphold på leger og ikke kunne bli legt av noen, kom nå bakfra og rørte ved kanten av kappen Hans. Og straks stanset blødningen hennes. Og Jesus sa: ”Hvem var det som rørte Meg?” Da alle nektet, sa Peter og de som var med Ham: ”Mester, folkemengden trenger seg på og presser Deg, og Du sier: Hvem var det som rørte Meg?” Men Jesus sa: ”Noen var det som rørte Meg, for Jeg merket at det gikk en kraft ut fra Meg.” Da kvinnen innså at hun ikke kunne skjulte seg, kom hun skjelvende og falt ned foran Ham. Og hun forklarte for Ham foran hele folket hva som var grunnen til at hun hadde rørt ved Ham, og hvordan hun ble helbredet med det samme. Og Han sa til henne: ”Datter, vær ved godt mot, din tro har frelst deg. Gå bort i fred!” Mens Han fremdeles talte, kom noen fra synagogeforstanderens hus og sa til ham: ”Din datter er død. Gjør ikke Mesteren umak!” Men da Jesus hørte det, svarte Han med å si til ham: ”Vær ikke redd, bare tro, så skal hun bli frelst.” Da Han kom inn i huset, lot Han ikke noen gå inn, bortsett fra Peter, Jakob og Johannes, og pikens far og mor. Alle gråt og sørget over henne, men Han sa: ”Gråt ikke, hun er ikke død, men sover.” Men de bare lo av Ham, for de visste at hun var død. Men Han sendte alle utenfor, tok piken ved hånden, ropte på henne og sa: ”Lille pike, stå opp!” Da vendte hennes ånd tilbake, og hun sto opp med det samme. Og Han bød at hun skulle få noe å spise. Og hennes foreldre var forundret, men Han forbød dem å si til noen hva som var skjedd.

Kapittel 9

Så kalte Han sammen de tolv disiplene Sine, og ga dem makt og myndighet over alle demoner, og til å helbrede sykdommer. Han sendte dem ut for å forkynne Guds rike og helbrede de syke. Han sa til dem: ”Ta ikke noe med på veien, verken stav eller veske, brød eller penger. Og dere skal ikke ha to kjortler hver. I det huset dere tar inn, der skal dere bli, og derfra skal dere dra videre. Er det noen som ikke vil ta imot dere, når dere går ut av den byen, så rist støvet av føttene deres som et vitnesbyrd mot dem.” Så dro de av sted og gikk gjennom byene og forkynte evangeliet og helbredet overalt. Fjerdingsfyrsten Herodes fikk nå høre om alt det som ble gjort av Jesus. Og han ble forundret, fordi noen sa at Johannes hadde stått opp fra de døde. Andre sa at Elias hadde vist seg, andre igjen sa at en av de gamle profetene hadde stått opp. Herodes sa: ”Johannes har jeg halshogd, men hvem er denne som jeg hører slike ting om?” Og han ønsket å få se Ham. Etter at apostlene var kommet tilbake, fortalte de Ham alt de hadde gjort. Da tok Han dem med og reiste avsides for å være alene sammen med dem på et øde sted som tilhørte byen som heter Betsaida. Men da folkemengden fikk vite det, fulgte de etter Ham. Og Han tok imot dem og talte til dem om Guds rike, og helbredet dem som trengte helbredelse. Da det led mot kveld, kom de tolv og sa til Ham: ”Send folkemengden av sted, så de kan gå inn i landsbyene og bygdene her omkring og komme i hus og få seg mat. For her er vi på et øde sted.” Men Han sa til dem: ”Dere skal gi dem noe å spise.” Og de sa: ”VI har ikke mer enn fem brød og to fisker, hvis vi da ikke går og kjøper mat til alle disse menneskene.” For det var omkring fem tusen menn. Da sa Han til disiplene Sine: ”Få dem til å sette seg ned i grupper på femti.” Og de gjorde det og fikk alle til å sette seg. Så tok Han de fem brødene og de to fiskene, så opp mot himmelen og velsignet dem og brøt dem og ga dem til disiplene, for at de skulle dele ut til folkemengden. Så fikk alle spise og bli mette, og tolv kurver med stykker som var til overs, ble samlet inn etterpå. Og mens Han var alene og ba, kom disiplene Hans og var sammen med Ham. Han spurte dem og sa: ”Hvem sier folk at Jeg er?” Da svarte de med å si: ”Døperen Johannes, men noen sier Elias, og andre sier at en av de gamle profetene har stått opp.” Han sa til dem: ”Men hvem sier dere at Jeg er?” Peter svarte og sa: ”Guds Kristus.” Han forbød dem strengt og ba dem om ikke å si dette til noen. Han sa: ”Menneskesønnen skal lide mye og bli forkastet av de eldste og yppersteprestene og de skriftlærde, og Han skal bli drept og skal stå opp på den tredje dag.” Så sa Han til dem alle: ”Hvis noen vil komme etter Meg, da må han fornekte seg selv og daglig ta opp sitt kors og følge Meg. For hver den som vil frelse sitt liv, skal miste det, men den som mister sitt liv for Min skyld, skal frelse det. For hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men mister seg selv eller går fortapt? For hver den som skammer seg over Meg og Mine ord, ham skal Menneskesønnen skamme Seg over når Han kommer i den herlighet som tilhører Ham Selv, Hans Far og de hellige engler. Men sannelig sier Jeg dere: Det er noen av dem som står her, som ikke skal smake døden før de ser Guds rike.” Omkring åtte dager etter at Han hadde sagt disse ord, skjedde det at Han tok med Seg Peter, Johannes og Jakob og gikk opp i fjellet for å be. Mens Han ba, fikk Hans ansikt et annet utseende, og kjortelen Hans ble hvit og strålende. Og se, to menn snakket med Ham. Det var Moses og Elias som viste seg i herlighet og talte om Hans bortgang, som Han skulle oppfylle i Jerusalem. Men Peter og de som var med ham, var tynget av søvn. Og da de ble helt våkne, så de Hans herlighet og de to mennene som sto sammen med Ham. Da mennene skulle til å skilles fra Ham, sa Peter til Jesus: ”Mester, det er godt at vi er her, la oss lage tre hytter, en til Deg, en til Moses og en til Elias”, men han visste ikke hva han sa. Mens han sa dette, kom en sky og skygget over dem. Og de ble forferdet da de kom inn i skyen. Og det lød en røst ut fra skyen, som sa: ”Dette er Min Sønn, Den elskede. Hør Ham!” Etter at røsten hadde lydt, var det ingen annen å finne uten Jesus alene. Men de tidde om dette, og i de dager fortalte de ingen noe av alt det de hadde sett. Dagen etter, da de var kommet ned fra fjellet, skjedde det at en stor folkemengde møtte Ham. Plutselig var det en mann fra folkemengden som ropte og sa: ”Mester, jeg ber Deg, se til min sønn, for han er mitt eneste barn. Og se, en ånd griper ham, så han plutselig skriker ut. Den sliter i ham så han fråder om munnen. Og det er bare så vidt den viker fra ham, og den slår ham. Derfor ba jeg disiplene Dine innstendig om å kaste den ut, men de kunne ikke.” Da svarte Jesus og sa: ”Du vantro og fordervede slekt, hvor lenge skal Jeg være hos dere og holde ut med dere? Før din sønn hit!” Og mens han var på vei, kastet demonen han ned og slet i ham. Da truet Jesus den urene ånden, helbredet barnet og ga ham tilbake til hans far. Og de ble alle forundret over Guds storhet. Men da alle undret seg over alt det Jesus gjorde, sa Han til disiplene Sine: ”Legg dere dette på sinne, for det er like før Menneskesønnen blir forrådt og overlatt i menneskers hender.” Men de forsto ikke dette ordet, og det var skjult for dem, slik at de ikke oppfattet det. Og de var redde for å spørre Ham om hva dette ordet skulle bety. Så oppsto et ordskifte mellom dem om hvem av dem som kunne være den største. Men Jesus, som kjente deres hjertes tanke, tok et lite barn, stilte det ved siden av Seg og sa til dem: ”Den som tar imot dette lille barnet i Mitt navn, tar imot Meg. Og den som tar imot Meg, tar imot Ham som har sendt Meg. For den som er minst blant dere alle, han er det som er stor.” Da svarte Johannes og sa: ”Mester, vi så en som drev ut demoner i Ditt navn, og vi ville hindre ham i å gjøre det, siden han ikke er i følge med oss.” Men Jesus sa til ham: ”Dere skal ikke hindre ham, for den som ikke er mot oss, er for oss.” Da tiden for at Han skulle bli tatt opp nærmet seg, vendte Han ansiktet mot Jerusalem for å gå dit opp. Og Han sendte budbærere foran Sitt åsyn. Og de gikk og kom inn i en samaritansk landsby for å gjøre i stand husrom for Ham. Men de tok ikke imot Ham, for ansiktet Hans var vendt mot målet for reisen, Jerusalem. Og da Hans disipler Jakob og Johannes så det, sa de: ”Herre, vil Du at vi skal befale ild å komme ned fra himmelen og fortære dem, slik som Elias gjorde?” Men Han snudde Seg og refset dem og sa: ”Dere vet ikke hva slags ånd dere er av. For Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse.” Og de gikk til en annen landsby. Mens de dro videre på veien, skjedde det at det var en som sa til Ham: ”Herre, jeg vil følge Deg hvor Du enn går.” Jesus sa til ham: ”Revene har huler, og fuglene under himmelen har reder, men Menneskesønnen har ikke noe sted der Han kan hvile hodet Sitt.” Så sa Han til en annen: ”Følg Meg!” Men han sa: ”Herre, la meg først gå og begrave min far!” Jesus sa til ham: ”La de døde begrave sine egne døde, men gå tu av sted og forkynn Guds rike!” Også en annen sa: ”Herre, jeg vil følge Deg, men la meg først gå og ta farvel med dem som er i huset mitt.” Men Jesus sa: ”Ingen som legger sin hånd på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike!”

Kapittel 10

Etter dette utpekte Herren også sytti andre, og Han sendte dem foran Sitt åsyn to og to til hver by og hvert sted hvor Han Selv skulle komme. Så sa Han til dem: ”Høsten er i sannhet stor, men arbeiderne er få. Be derfor høstens Herre at Han vil drive arbeidere ut til Sin høst! Gå av sted! Se, jeg sender dere ut som lam midt blant ulver. Ta ikke med pengeveske, sekk eller sandaler! Og hils ikke på noen langs veien! Men i hvert hus dere kommer inn, skal dere først si: ”Fred være med dette hus!” Hvis det er et fredens barn der, skal deres fred hvile over det. Hvis ikke, skal den vende tilbake til dere. Bli i det samme huset, spis og drikk det som de setter fram, for arbeideren er sin lønn verd. Gå ikke fra hus til hus! I hver by dere kommer inn, hvor de tar imot dere, skal dere spise det som blir satt fram for dere. Helbred de syke der, og si til dem: ”Guds rike er kommet nær dere.” Men hver by dere kommer inn i, hvor de ikke tar imot dere, der skal dere gå ut på byens gater og si: ”Til og med støvet fra byen deres som fester seg til oss, børster vi av mot dere. Men dette skal dere vite, at Guds rike er kommet nær dere.” Men Jeg sier dere at på den dag skal det bli lettere for Sodoma enn for den byen. Ve deg, Korasin! Ve deg, Betsaida! For dersom de mektige gjerningene som ble gjort i dere, hadde blitt gjort i Tyrus eller Sidon, ville de ha omvendt seg for lenge siden og sittet i sekk og aske. Men det skal bli lettere for Tyrus og Sidon i dommen enn for dere. Og du, Kapernaum, du som er opphøyet til himmelen, til dødsriket skal du bli nedstøtt. Den som hører dere, hører Meg. Den som forkaster dere, forkaster Meg, og den som forkaster Meg, forkaster Ham som har sendt Meg.” De sytti vendte så med glede tilbake og sa: ”Herre, til og med demonene er oss underlagt i Ditt navn.” Og Han sa til dem: ”Jeg så Satan falle ned fra himmelen som et lyn. Se, Jeg gir dere makt til å trampe på slanger og skorpioner, og over all den makt fienden har, og ingen ting skal skade dere på noen måte. Men gled dere ikke over dette at åndene er dere underlagt. Gled dere heller over at deres navn er skrevet opp i Himmelen.” I samme stund frydet Jesus Seg i Ånden og sa: ”Jeg takker Deg, Far, Herre over himmel og jord, for at Du har skjult dette for de vise og kloke og har åpenbart det for umyndige. Slik er det, Far, for dette var velbehagelig for Deg. Alle ting er overgitt Meg av Min Far, og ingen vet hvem Sønnen er, uten Faderen, og hvem Faderen er, uten Sønnen, og den som Sønnen vil åpenbare Ham for.” Da Han var alene med disiplene, vendte Han seg til dem og sa: ”Salige er de øyne som ser det dere ser. For Jeg sier dere at mange profeter og konger har ønsket å se det dere ser, og har ikke fått se det, og høre det dere hører, men ikke fått høre det.” Og se, en lovlærd sto fram og fristet Ham og sa: ”Mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?” Han sa til ham: ”Hva er skrevet i loven? Hvordan leser du i den?” Han svarte og sa: ”Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, av hele din sjel, av all din kraft og av hele ditt sinn, og din neste som deg selv.” Og Han sa til ham: ”Du har svart rett. Gjør dette, og du skal leve.” Men fordi han ville rettferdiggjøre seg selv, sa han til Jesus: ”Og hvem er min neste?” Jesus tok opp dette og sa: ”Et menneske gikk ned fra Jerusalem til Jeriko, og han falt blant røvere. De tok av ham klærne, slo ham, forsvant og lot ham ligge igjen halvdød. Nå hendte det at en prest kom nedover den samme veien. Og da han så ham, gikk han forbi på den andre siden. Likeså kom en levitt til stedet, også han så ham og gikk forbi på den andre siden. Men en samaritan var også ute på reise og kom dit hvor han var. Og da han så ham, viste han dyp medlidenhet med ham. Så gikk han bort til ham, forbandt sårene hans og helte olje og vin i dem. Og han løftet ham opp på sitt eget dyr, tok ham til et vertshus og tok seg av ham. Neste dag da han skulle dra videre, tok han fram to denarer, ga dem til husverten og sa til ham: ”Stell ham! Og hva mer du måtte legge ut, det skal jeg betale deg tilbake når jeg kommer igjen. Hvem av disse tre synes du var en neste for ham som falt blant røvere?” Han sa: ”Han som viste barmhjertighet mot ham.” Da sa Jesus til ham: ”Gå du og gjøre det samme!” Da de gikk videre, kom Han inn i en landsby, og en kvinne ved navn Marta ønsket Ham velkommen i sitt hus. Og hun hadde en søster som het Maria. Hun satte seg ned ved Jesu føtter og lyttet til Hans ord. Men Marta var travelt opptatt med alt tjenestearbeidet, og hun gikk da bort og sa: ”Herre, bryr Du Deg ikke om at min søster har latt meg være alene med å tjene? Si derfor til henne at hun skal hjelpe meg.” Og Jesus svarte med å si til henne: ”Marta, Marta, du er bekymret og urolig for mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, som ikke skal bli tatt fra henne.”

Kapittel 11

Mens Jesus var på et sted og ba, hendte det da Han var ferdig, at en av disiplene Hans sa til Ham: ”Herre, lær oss å be, slik som Johannes lærte disiplene sine.” Da sa Han til dem: ”Når dere ber, skal dere si: Fader vår, Du som er i Himmelen, helliget være Ditt navn. Komme Ditt rike. Skje Din vilje, som i Himmelen, så og på jorden. Gi oss i dag vårt daglige brød. Og forlat oss våre synder, og også vi tilgir hver den som står i skyld til oss. Og led oss ikke inn i fristelse, men fri oss fra den onde.” Og Han sa til dem: ”Tenk dere at en av dere har en venn og går til ham ved midnatt og sier til ham: Venn, lån meg tre brød! For en venn av meg er kommet til meg på reisen sin. Og jeg har ingenting å sette fram for ham. Skulle han da svare der innefra og si: Ikke plag meg! Døren er stengt, og mine barn er gått til ro med meg. Jeg kan ikke stå opp og gi deg noe. Jeg sier dere: Selv om han ikke vil stå opp og gi ham noe fordi han er hans venn, vil han likevel stå opp på grunn av hans utholdenhet og gi ham så mye han trenger. Derfor sier Jeg dere: Be, og det skal bli gitt dere. Let, og dere skal finne. Bank på, og det skal bli åpnet opp for dere. For hver den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker, skal det bli åpnet opp for. Hvem av dere som er far, og som har en sønn som ber om brød, vil gi ham en stein? Eller om han ber om en fisk, vil han gi ham en slange i stedet for fisken? Eller om han ber om et egg, vil han da by ham en skorpion? Hvis da dere som er onde, vet hvordan dere skal gi gode gaver til barna deres, hvor mye mer skal da deres himmelske Far gi Den Hellige Ånd til dem som ber Ham!” Han drev ut en demon som var stum. Da demonen hadde fart ut, skjedde det at den stumme talte. Og folkemengden undret seg. Men noen av dem sa: ”Han driver ut demoner ved Beelsebub, demonenes hersker.” Andre som fristet Ham, krevde et tegn fra Himmelen av Ham. Men Han kjente tankene deres og sa til dem: ”Hvert rike som kommer i strid med seg selv, blir lagt øde, og husfolk som er i strid med husfolk, faller. Hvis også Satan er kommet i strid meg seg selv, hvordan kan da hans rike bli stående? For dere sier at Jeg driver ut demoner ved Beelsebub. Hvis Jeg driver ut demoner ved Beelsebub, ved hvem er det da deres sønner driver dem ut? Derfor skal de være deres dommere. Men hvis Jeg driver ut demoner med Guds finger, da er sannelig Guds rike kommet til dere. Når en sterk mann, fullt bevæpnet, vokter sin egen gård, vil hans eiendom få være i fred. Men når en som er sterkere enn ham, kommer over ham og overvinner ham, tar han fra ham hele den rustningen som han stolte på, og deler ut byttet hans. Den som ikke er med Meg, er imot Meg, og den som ikke samler med Meg, han sprer. Når en uren ånd er fart ut av et menneske, drar den gjennom tørre steder og søker hvile. Og finner den ingen, sier den: ”Jeg vil vende tilbake til mitt hus som jeg fór ut av. Og når den kommer dit, finner den det feiet og pyntet. Så går den bort og tar med seg sju andre ånder, mer onde enn den selv, og de drar inn og bor der. Og for det mennesket er det siste verre enn det første.” Mens Han talte dette, skjedde det at en kvinne fra folkemengden lot sin røst høre og sa til Ham: ”Salig er det morsliv som bar Deg, og de bryster som ammet Deg!” Men Han sa: ”Mer enn det. Salige er de som hører Guds ord og tar vare på det!” Da folkemengden stimlet tett sammen, begynte Jesus å tale og sa: ”Denne slekten er ond. Den krever et tegn, men ikke noe tegn skal bli gitt den, uten profeten Jonas tegn. For på samme måte som Jona ble et tegn for folket i Ninive, slik skal også Menneskesønnen være det for denne slekten. Dronningen fra Syden skal stå opp i dommen sammen med mennene fra denne slekten og fordømme den, for hun kom fra jordens ender for å høre Salomos visdom. Og se, her er Én som er større enn Salomo. Ninives menn skal stå opp i dommen sammen med denne slekten og fordømme den, for de omvendte seg ved Jonas forkynnelse. Og se, her er Én som er større enn Jona. Ingen som tenner en lampe, setter den på et hemmelig sted eller under et kar, men i lampeholderen, slik at de som kommer inn, kan se lyset. Legemets lampe er øyet. Så når øyet ditt er godt, da er også hele legemet ditt fullt av lys. Men når øyet ditt er dårlig, er også legemet ditt fullt av mørke. Se derfor til at lyset som er i deg, ikke er mørke. Hvis da hele legemet ditt er fullt av lys og ingen del er mørk, vil hele legemet være opplyst, som når det strålende skinnet av en lampe gir deg lys.” Mens Han talte, spurte en fariseer Jesus om Han ville spise med ham. Så gikk Han inn og satte seg ned for å spise. Men fariseeren undret seg da han så at Han ikke vasket Seg før måltidet. Da sa Herren til ham: ”Dere fariseere renser utsiden av begeret og fatet, men deres indre er fullt av grådighet og ondskap. Dere dårer! Han som gjorde det ytre, formet Han ikke også det indre? Men ta heller det dere har, og gi det som barmhjertighetsgave. Og se, da skal alt være rent for dere. Men ve dere fariseere! For dere gir tiende av mynte, rute og all slags grønnsaker, og går forbi retten og Guds kjærlighet. Det er helt nødvendig at dette gjøres, uten at det andre forsømmes. Ve dere fariseere! For dere elsker de beste plassene i synagogene og vil ha hilsener på torgene. Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! For dere er lik usynlige graver, som menneskene går omkring på, uten å være klar over det.” Da svarte en av de lovlærde og sa til Ham: ”Mester, ved å si dette bebreider Du også oss.” Han sa: ”Ve dere også, lovlærde! For dere lesser byrder på menneskene, byrder som er tunge å bære, og selv rører dere dem ikke med en eneste finger. Ve dere! For dere bygger gravmæler for profetene, og det var deres fedre som drepte dem. Dere gir da vitnesbyrd om at dere godkjenner deres fedres gjerninger. For de drepte dem, og dere bygger gravmælene deres. Derfor har også Guds visdom sagt: Jeg vil sende dem profeter og apostler, og noen av dem skal de drepe og noen skal de forfølge, for at blodet av alle profetene, det som ble utøst fra verdens grunnleggelse, kan bli krevd av denne slekt, fra Abels blod til blodet av Sakarja, han som ble drept mellom alteret og templet. Ja, Jeg sier dere: Det skal bli krevd av denne slekt. Ved dere lovlærde! For dere har tatt bort kunnskapens nøkkel. Selv gikk dere ikke inn, og dere hindret dem som ville gå inn.” Og mens Han sa dette til dem, begynte de skriftlærde og fariseerne å rette sterke angrep mot Ham, og de spurte Ham om mange ting. De lurte på Ham og ville fange Ham i noe Han kunne komme til å si, slik at de kunne anklage Ham.

Kapittel 12

I mellomtiden, mens en talløs skare av mennesker hadde samlet seg, slik at de holdt på å trampe hverandre ned, begynte Jesus først og fremst å tale til disiplene Sine: ”Vokt dere for fariseernes surdeig, som er hykleri. For ingenting er tildekket som ikke skal bli avslørt, eller gjemt som ikke skal bli kjent. Derfor skal alt det dere har talt i mørket, bli hørt i lyset. Og det dere har hvisket i de innerste rom, skal bli ropt ut på hustakene. Og Jeg sier dere: Mine venner, vær ikke redde for dem som dreper legemet og deretter ikke har noe mer de kan gjøre. Men Jeg skal vise dere hvem dere skal frykte: Frykt for Ham som etter å ha drept noen, har makt til å kaste i Helvete. Ja, Jeg sier dere: Ham skal dere frykte! Blir ikke fem spurver solgt for to kobbermynter? Og ikke én av dem er glemt av Gud. Men til og med hårene på deres hode er talt alle sammen. Frykt derfor ikke! Dere er mer verd enn mange spurver. Jeg sier dere: Hver den som kjennes ved Meg for menneskene, ham skal Menneskesønnen også kjennes ved for Guds engler. Men den som fornekter Meg for menneskene, han skal bli fornektet for Guds engler. Og hver den som taler et ord mot Menneskesønnen, han skal bli tilgitt. Men den som spotter Den Hellige Ånd, skal ikke bli tilgitt. Når de fører dere til synagogene og dommerne og myndighetene, så være ikke bekymret for hvordan eller hva dere skal forsvare dere med, eller hva dere bør si. For Den Hellige Ånd skal lære dere i samme stund hva som skal sies.” Da var det en fra folkemengden som sa til Ham: ”Mester, si til min bror at han skal dele arven med meg!” Men Han sa til ham: ”Menneske, hvem har satt Meg til dommer eller skifterettsmann over dere?” Han sa til dem: ”Se til at dere vokter dere for grådighet, for ens liv består ikke i å ha overflod av eiendom.” Så fortalte Han dem en lignelse og sa: ”Et rikt menneske hadde en eiendom som ga stor avling. Han tenkte med seg selv og sa: Hva skal jeg gjøre siden jeg ikke har plass til å lagre hele avlingen min? Så sa han: Dette vil jeg gjøre: Jeg vil rive ned låvene mine og bygge større, og der vil jeg lagre hele avlingen min og alt jeg eier. Jeg vil si til min sjel: Sjel, du har mye godt lagret for mange år. Slå deg til ro, spis, drikk og vær glad! Men Gud sa til ham: Du dåre! I denne natt blir din sjel krevd av deg. Hvem skal da ha alt det som du har skaffet deg? Slik er det med den som legger seg opp skatter for seg selv, men som ikke er rik i Gud.” Så sa Han til disiplene Sine: ”Derfor sier Jeg dere: Vær ikke bekymret for sjelen deres, hva dere skal spise, og heller ikke for legemet, hva dere skal ha på dere. Sjelen er jo mer enn maten, og legemet er mer enn klærne. Se på ravnene, for de verken sår eller høster, og de har heller ikke lagerhus eller låve. Men Gud gir dem føde. Hvor mye mer verd er ikke dere enn fuglene? Hvem av dere kan med sin bekymring legge en alen til sin livslengde? Hvis da dere ikke engang makter å gjøre det minste, hvorfor er dere da engstelige for alt det andre? Se på liljene, hvordan de vokser. De verken strever eller spinner. Og likevel sier Jeg dere: Selv ikke Salomo i all sin herlighet var smykket som en av dem. Hvis Gud på den måten kler gresset, som er på marken i dag og blir kastet i ovnen i morgen, hvor mye mer skal Han da kle dere, dere lite troende? Og søk ikke etter hva dere skal spise eller hva dere skal drikke, vær ikke engstelige! For alt dette søker folkeslagene i verden etter, og deres Far vet at dere trenger alt dette. Men søk Guds rike, og alt dette skal bli gitt dere i tillegg. Frykt ikke, du lille flokk, for det behaget deres Far å gi dere riket. Selg det dere har og gi barmhjertighetsgaver! Skaff dere pengevesker som ikke blir gamle, en skatt i Himmelen som ikke svikter, som ingen tyv kan komme i nærheten av og ingen møll kan ødelegge. For hvor deres skatt er, der vil også deres hjerte være. La hoftene deres være ombundet og lampene deres brennende. Vær selv lik mennesker som venter på sin herre når han vender tilbake fra bryllupet, slik at når han kommer og banker på, kan de åpne opp for ham med det samme. Salige er de tjenere som herren finner våkne når han kommer. Sannelig sier Jeg dere at han skal binde opp om seg og la dem sette seg ned og spise, og han skal selv komme og tjene dem. Enten han skulle komme i den andre vakt, eller han skulle komme i den tredje vakt og finner dem slik, salige er da disse tjenerne. Men dette skal dere vite at om husets herre hadde visst i hvilken time tyven kom, ville han våke og ikke tillatt at det ble gjort innbrudd i huset hans. Derfor skal også dere være rede, for Menneskesønnen kommer i den time som dere ikke venter.” Da sa Peter til Ham: ”Herre, taler Du denne lignelsen bare til oss eller til hele folket?” Herren sa: ”Hvem er da den trofaste og kloke forvalter, som hans herre vil sette over tjenestefolket sitt, for å gi dem deres mat i rette tid? Salig er den tjener som herren finner i ferd med å gjøre dette når han kommer. Sannelig sier Jeg at han skal sette ham over alt han eier. Men hvis denne tjeneren sier i sitt hjerte: ”Min herre venter med å komme,” og han begynner å slå tjenerne og tjenestekvinnene og å spise og drikke så han blir beruset, da skal denne tjenerens herre komme på en dag når han ikke venter på ham, og i en time han ikke er oppmerksom. Han skal hogge ham i to og gi ham sin lodd sammen med de utro. Den tjeneren som kjente sin herres vilje og ikke gjorde seg ferdig eller handlet etter hans vilje, skal bli slått med mange slag. Men den som ikke kjente til den, men likevel gjorde det som fortjente slag, han skal få færre slag. For hver den som mye er gitt, av ham skal mye kreves. Og den som er betrodd mye, han skal bes om enda mer. Jeg kom for å kaste ild på jorden, og hvor Jeg skulle ønske at den allerede var tent! Men Jeg har en dåp å døpes med, og hvor Jeg gruer Meg til den er blitt fullført! Tror dere at Jeg kom for å skape fred på jorden? Jeg sier dere: Langt ifra, heller splittelse. For fra nå av skal fem i ett hus være splittet: tre mot to og to mot tre. Far skal ligge i strid med sønn og sønn med far, mor med datter og datter med mor, svigermor med sin svigerdatter og svigerdatter med sin svigermor. ” Han talte også til folkemengden og sa: ”Hver gang dere ser en sky som stiger opp fra vest, sier dere straks: Det kommer en regnbyge. Og slik blir det. Og når dere ser at sønnavinden blåser, sier dere: Det blir varmt vær. Og det blir varmt. Hyklere! Hvordan himmelen og jorden ser ut, kan dere tyde, men hvorfor kan dere da ikke tyde tiden som er nå? Og hvorfor dømmer dere ikke av dere selv hva som er rett? Når du går til dommeren med den du ligger i strid med, så gjør hva du kan for å komme til enighet med ham på veien, så han ikke drar deg til dommeren, og dommeren overlater deg til fangevokteren, og fangevokteren kaster deg i fengsel. Jeg sier deg: Du skal slett ikke komme ut derfra før du har betalt til siste øre.”

Kapittel 13

På denne tiden var det også noen til stede som fortalte Jesus om de galileerne som Pilatus hadde tatt livet av og latt deres blod blande med blodet av slaktofrene deres. Jesus tok til orde og sa til dem: ”Tror dere at disse galileerne var større syndere enn alle andre galileere, siden de måtte lide dette? Jeg sier dere: Nei, men hvis dere ikke omvender dere, skal dere alle omkomme på samme måten. Eller hva med de atten som tårnet i Siloa ramlet ned på og drepte, mener dere at de var større syndere enn alle andre mennesker som bor i Jerusalem? Jeg sier dere: Nei, men hvis dere ikke omvender dere, skal dere alle omkomme på samme måten.” Han fortalte også denne lignelsen: ”En mann hadde et fikentre plantet i vingården sin, og han kom og lette etter frukt på det, men fant ikke noe. Da sa han til vingårdsmannen: Se, i tre år har jeg kommet og lett etter frukt på dette fikentreet, men jeg har ikke funnet noe. Hogg det ned! Hvorfor skal det utarme jorden? Men han svarte med å si til ham: Herre, la det få stå i fred i år også, til jeg får gravd rundt det og gjødslet det, kanskje det da bærer frukt. Men hvis ikke, kan du hogge det ned etterpå.” Jesus underviste i en av synagogene på sabbaten. Og se, der var det en kvinne som hadde hatt en avmaktsånd i atten år, og hun var krombøyd og kunne ikke rette seg opp. Men da Jesus så henne, kalte Han henne til Seg og sa til henne: ”Kvinne, du er løst fra din avmakt”. Og Han la hendene på henne, og straks rettet hun seg opp og æret Gud. Men synagogeforstanderen, som ble harm fordi Jesus hadde helbredet på sabbaten, begynte da å tale og sa til folkemengden: ”Det er seks dager til å arbeide på. På en av dem skal dere komme og bli helbredet, og ikke på sabbatsdagen.” Da svarte Herren ham og sa: ”Hykler! Løser ikke enhver av dere oksen sin eller eselet sitt fra båsen, og leier dem av sted for å gi dem vann på sabbaten? Skulle ikke da denne kvinnen, som er en Abrahams datter, og som Satan har bundet – tenk på det – i atten år, bli løst fra denne lenken på sabbaten? ” Da Han sa dette, ble alle motstanderne Hans gjort til skamme. Og hele folkemengden gledet seg over alle de herlige gjerningene som ble utført av Ham. Så sa Han: ”Hva er Guds rike likt? Og hva skal Jeg sammenligne det med? Det er likt et sennepsfrø som et menneske tok og plantet i hagen sin. Og det vokste og ble et stort tre, og himmelens fugler bygde rede i grenene på treet.” Igjen sa Han: ”Hva skal Jeg sammenligne Guds rike med? Det er likt en surdeig som en kvinne tok og gjemte i tre mål mel til alt var gjennomsyret.” Jesus gikk gjennom byene og landsbyene og underviste på reisen Sin mot Jerusalem. Da var det en som sa til Ham: ”Herre, er det få som blir frelst?” Men Han sa til dem: ”Kjemp for å komme inn gjennom den trange port! For Jeg sier dere: Mange skal søke å komme inn, men ikke være i stand til det. Når først husets Herre har reist Seg og stengt døren og dere blir stående utenfor og banke på døren og si: ”Herre, Herre, lukk opp for oss!”, da skal Han svare og si til dere: ”Jeg kjenner dere ikke, hvor er dere fra?” Da skal dere begynne å si: ”Vi spiste og drakk framfor Deg, og Du underviste i gatene våre.” Men Han skal si: ”Jeg sier dere at Jeg kjenner dere ikke, hvor er dere fra? Gå bort fra Meg, alle dere som gjør urett:” Det skal bli gråt og tenners gnissel når dere ser Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike, mens dere selv er kastet utenfor. Og de skal komme fra øst og vest, fra nord og sør, og sitte til bords i Guds rike. Og se, noen av de siste skal bli de første, og noen av de første skal bli de siste.” Samme dag kom noen av fariseerne og sa til Ham: ”Gå bort og reis herfra, for Herodes vil drepe Deg.” Og Han sa til dem: ”Gå og si til den reven: Se, Jeg driver ut demoner og helbreder syke i dag og i morgen, og på den tredje dag blir Jeg fullendt. Likevel må Jeg reise videre i dag, i morgen og dagen etter. For det sømmer seg ikke at en profet skal drepes utenfor Jerusalem. Jerusalem, Jerusalem, du som dreper profetene og steiner dem som er sendt til henne! Hvor ofte ville Jeg ikke samle dine barn, som en høne samler kyllingene under vingene sine, men dere ville ikke! Se, husene deres blir etterlatt dere øde. Og sannelig sier Jeg dere: Dere skal ikke se Meg før den tid kommer da dere sier: Velsignet være Han som kommer i Herrens navn!”

Kapittel 14

På en sabbat skjedde det at Jesus kom inn i huset til en av fariseernes øverste ledere for å spise brød. Og de passet nøye på Ham. Og se, det var et menneske foran Ham, som hadde mye vann i kroppen. Jesus begynte da å tale til de lovlærde og fariseerne og sa: ”Er det tillatt å helbrede på sabbaten?” Men de tidde. Og Han rørte ved ham og helbredet ham og lot ham gå. Så svarte Han dem og sa: ”Hvem av dere som har et esel eller en okse som har falt i en brønn, ville ikke dra den opp med det samme, selv om det var på sabbaten?” De var ikke i stand til å svare Ham på dette. Da Jesus la merke til hvordan de innbudte gjestene valgte de beste plassene, fortalte Han en lignelse og sa til dem: ”Når du blir innbudt av noen til bryllupsfest, skal du ikke sette seg på den beste plassen. Kanskje har verten innbudt en som er gjevere enn deg. Da kommer han som har innbudt både deg og den andre, og sier til deg: Gi plassen til denne mannen! Med skam må du da sette deg på den nederste plassen. Men når du blir innbudt, skal du gå og sette deg på den nederste plassen, slik at når han som har innbudt deg, kommer, kan han si til deg: Venn, flytt deg høyere opp! Da vil du få ære i nærvær av dem som sitter til bords sammen med deg. For hver den som opphøyer seg selv, skal bli fornedret, og den som fornedrer seg selv, skal bli opphøyet.” Han sa også til ham som hadde innbudt Ham: ”Når du innbyr til middag eller et kveldsmåltid, så be ikke vennene dine, brødrene dine, slektningene dine eller de rike naboene dine, for at de ikke skal innby deg igjen, og du får gjengjeld. Men når du holder et gjestebud, da innby fattige, vanføre, lamme og blinde. Og du skal være salig, for de kan ikke gi deg noe til gjengjeld. Men du skal få gjengjeld i de rettferdiges oppstandelse.” Da nå en av dem som satt til bords med Ham, hørte dette, sa han til Ham: ”Salig er den som får ete brød i Guds rike!” Da sa Han til ham: ”Et menneske holdt et festmåltid og innbød mange. Da tiden for festmåltidet kom, sendte han tjeneren sin ut for å si til dem som var innbudt: Kom, for nå er alt gjort ferdig. Men hver og en av dem begynte å unnskylde seg. Den første sa til ham: Jeg har kjøpt et stykke jord, og jeg må gå og se på det. Jeg ber deg om å ha meg unnskyldt. En annen sa: Jeg har kjøpt fem par okser, og jeg går nå for å prøve dem. Jeg ber deg om å ha meg unnskyldt. Enda en annen sa: Jeg har tatt en kvinne til ekte, og derfor kan jeg ikke komme. Tjeneren kom da tilbake og fortalte om alt dette til sin herre. Da ble husets herre vred og sa til tjeneren sin: Gå i hast ut på byens store og små gater, og før inn hit de fattige, de vanføre, de lamme og de blinde. Tjeneren sa: Herre, det er gjort som du befalte, og ennå er det rom. Da sa herren til tjeneren: Gå ut på veiene og ved gjerdene, og overtal folket til å komme inn, så huset mitt kan bli fullt. For jeg sier dere at ingen av de menn som var innbudt, skal få ta del i festmåltidet mitt.” Store folkemengder fulgte nå med Ham. Han vendte Seg til dem og sa: ”Hvis noen kommer til Meg og ikke hater sin far og mor, hustru og barn, brødre og søstre, ja, også sitt eget liv, kan han ikke være Min disippel. Og den som ikke bærer sitt kors og følger etter Meg, kan ikke være Min disippel. For hvem av dere som tenker på å bygge et tårn, setter seg ikke først ned og regner ut kostnaden, om han har nok til å fullføre det? For har han lagt grunnvollen uten å være i stand til å fullføre det, vil alle som ser det, begynne å spotte ham. De vil si: ”Dette mennesket begynte å bygge, men han var ikke i stand til å fullføre det.” Eller hvilken konge som skal gå til krig mot en annen konge, setter seg ikke først ned og holder rådslagning om han med sine ti tusen mann er i stand til å møte ham som kommer imot ham med tjue tusen? Hvis ikke sender han en delegasjon og spør etter fredsbetingelsene mens den andre ennå er langt unna. På samme måte er det med hver og en av dere: Den som ikke oppgir alt han har, kan ikke være Min disippel. Saltet er nyttig, men hvis saltet har mistet sin kraft, hvordan skal det da bli salt igjen? Det duger verken til jorden eller til gjødselhaugen. Men menneskene kaster det ut. Den som har ører å høre med, han må høre!”

Kapittel 15

Alle tollere og syndere holdt seg nær Jesus for å høre Ham. Fariseerne og de skriftlærde klaget og sa. ”Denne Mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem.” Da fortalte Han dem denne lignelsen og sa: ”Hvilket menneske blant dere som har hundre sauer og mister én av dem, vil ikke forlate de nittini i ødemarken og gå av sted og lete etter den ene som er mistet, til han finner den? Og når han har funnet den, legger han den på skuldrene sine og gleder seg. Når han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier til dem; Gled dere med meg, for jeg har funnet sauen min, den som var tapt! Jeg sier dere at på samme måte skal det være større glede i Himmelen over én synder som omvender seg, enn over nittini rettferdige som ikke innser at de har bruk for omvendelse. Eller hvilken kvinne som har ti sølvmynter og mister én mynt, tenner ikke en lampe, feier huset og leter nøye til hun finner den? Og når hun har funnet den, kaller hun sammen venninner og naboer og sier: Glede dere med meg, for jeg har funnet igjen mynten som jeg har mistet! På samme måte, sier Jeg dere, er det glede hos Guds engler over én synder som omvender seg.” Så sa Han: ”En mann hadde to sønner. Den yngste av dem sa til sin far: Far, gi meg den delen av eiendommen som tilfaller meg. Så delte han eiendommen sin mellom dem. Ikke mange dager etterpå samlet den yngste sønnen sammen alt sitt og dro til et land langt borte. Og der sløste han bort alt han eide i et nedbrytende liv. Men da han hadde brukt opp alt, ble det en svær hungersnød i det landet, og han begynte å lide nød. Da gikk han av sted og slo seg sammen med en av dem som bodde i landet. Og han sendte ham ut på markene for å mate svin. Og han spiste seg gjerne mett på de skolmene som grisene åt av, for ingen ga ham noe. Men da han kom til seg selv, sa han: Hvor mange av min fars leietjenere har brød i overflod, mens jeg selv går til grunne av sult! Jeg vil stå opp og gå til min far, og jeg vil si til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og framfor deg, og jeg er ikke lenger verdig til å kalles din sønn. Gi meg en tjeneste som en av leiekarene dine! Og han sto opp og kom til sin far. Men da han fremdeles var langt unna, så hans far ham og fikk inderlig medlidenhet med ham. Han sprang ham i møte og falt om halsen og kysset ham. Sønnen sa til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og framfor deg, og jeg er ikke lenger verdig til å kalles din sønn. Men faren sa til sine tjenere: Hent fram den beste festdrakten og ha den på ham, og sett en ring på hånden hans og sandaler på føttene hans! Kom så hit med gjøkalven og slakt den, og la oss ete og være glade! For denne sønnen min var død og er blitt levende. Han var fortapt og er blitt funnet. Og de begynte å være glade. Nå var hans eldre sønn ute på marken. Og da han var på hjemvei og nærmet seg huset, hørte han musikk og dans. Så kalte han på en av tjenerne og spurte hva alt dette skulle bety. Han sa til ham: Din bror er kommet, og fordi din far fikk ham tilbake i beste velgående, har han slaktet gjøkalven. Men han ble harm og ville ikke gå inn. Derfor kom hans far ut og bønnfalt ham. Så svarte han med å si til sin far: Se, i så mange år har jeg tjent deg. Jeg har aldri noen sinne overtrådt ditt bud. Likevel har du aldri gitt meg så mye som et kje, så jeg kunne ha fest sammen med vennene mine. Men så snart denne sønnen din kom, han som har sløst bort arven etter deg sammen med skjøger, da slaktet du gjøkalven for ham. Og han sa til ham: Sønn, du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. Men nå er det rett at vi skulle fryde oss og være glade, for din bror var død og er blitt levende, han var fortapt, men er nå funnet.”

Kapittel 16

Han sa også til disiplene Sine: ”Det var et menneske som hadde stor rikdom, og han hadde en forvalter over eiendommen. Denne forvalteren ble anklaget for å sløse bort eiendommen hans. Så kalte han forvalteren til seg og sa til ham: Hva er det jeg hører om deg? Avlegg regnskap for forvaltningen din, for du kan ikke lenger være forvalter. Da sa forvalteren til seg selv: Hva skal jeg gjøre? For min herre tar forvaltningen fra meg. Jeg orker ikke å grave. Jeg skammer meg over å tigge. Nå vet jeg hva jeg skal gjøre for at folk skal ta imot meg i husene sine, også når jeg er fratatt forvaltningen. Så kalte han til seg hver enkelt av dem som sto i gjeld til hans herre og sa til den første: Hvor mye skylder du min herre? Han sa: Hundre bat olje. Og han sa til ham: Ta regningen din og skynd deg og skriv femti. Så sa han til en annen: Hvor mye skylder du? Og han sa: Hundre kor hvete. Og han sa til ham: Ta regningen din og skriv åtti. Så roste hans herre den urettferdige forvalteren fordi han hadde handlet klokt. For denne verdens barn er klokere overfor slekten sin enn lysets barn. Jeg sier dere: Skaff dere venner ved hjelp av den urettferdige mammon, slik at de kan ta imot dere i de evige boliger når dere mislykkes. Den som er trofast i smått, er også trofast i stort. Og den som er urettferdig i smått, er også urettferdig i stort. Hvis dere ikke har vært trofaste i den urettferdige mammon, hvem vil da overlate dere den sanne skatten? Hvis dere ikke har vært trofaste i det som tilhører en annen, hvem vil da gi dere noe som skal være deres eget? Ingen tjener kan tjene to herrer. For enten vil han hate den ene og elske den andre, eller så vil han være trofast overfor den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og mammon.” Også fariseerne, som elsket penger, hørte alt dette, og de gjorde narr av Ham. Han sa til dem: ”Dere er jo slike som rettferdiggjør dere selv overfor menneskene, men Gud kjenner hjertene deres. For det som blir satt høyt blant menneskene, er en styggedom for Gud. Loven og profetene hadde sin tid inntil Johannes. Fra den tid er Guds rike blitt forkynt, og enhver trenger seg inn i det med makt. Men før skal det skje at himmel og jord forgår, enn at den tøddel av loven skal falle bort. Den som skiller seg fra sin hustru og gifter seg med en annen, bryter ekteskapet. Og den som gifter seg med henne som er skilt fra sin mann, bryter ekteskapet. Det var en rik mann som var kledd i purpur og fint lin, og som levde i luksus hver dag. Men det var en fattig tigger som hette Lasarus, som var lagt ved porten hans. Han var full av verkesår og ønsket å bli mettet med smulene som falt fra den rike mannens bord. Men også hundene kom og slikket sårene hans. Så hendte det at den fattige døde, og han ble båret av englene til Abrahams fang. Men også den rike døde og ble begravet. Da han var i dødsriket med store piner, åpnet øynene sine og fikk se Abraham langt borte og Lasarus på fanget hans, ropte han ut og sa: Far Abraham, miskunn deg over meg og send Lasarus, for at han kan dyppe fingertuppen sin i vann og kjøle tungen min. For jeg lider stor smerte i denne flammen. Men Abraham sa: Sønn, husk at du fikk dine gode gaver i din levetid, og på samme måte fikk Lasarus alt det onde. Men nå blir han trøstet, og du lider stor smerte. Dessuten er det satt opp et stort svelg mellom oss og dere, slik at de som ønsker å gå over herfra til dere, ikke skal være i stand til det. Og de som er der, kan heller ikke komme over til oss. Da sa han: ”Jeg ber deg inntrengende, far, at du vil sende ham til min fars hus, for jeg har fem brødre, så han kan vitne for dem, så ikke de også kommer til dette pinens sted.” Abraham sa til ham: ”De har Moses og profetene, la dem høre på dem.” Han sa: ”Nei, far Abraham. Men hvis noen kommer til dem fra de døde, vil de omvende seg.” Men han sa til ham: ”Hvis de ikke hører på Moses og profetene, så vil de heller ikke bli overbevist selv om en sto opp fra de døde.”

Kapittel 17

Så sa Han til disiplene: ”Det er umulig at ikke forførelser må komme, men ve den som de kommer ved! Det ville vært bedre for ham om en kvernstein ble hengt rundt halsen hans, og han ble kastet i havet, enn at han skulle forføre en av disse små. Ta dere i vare! Hvis din bror synder mot deg, så irettesett ham! Og hvis han omvender seg, så tilgi ham! Hvis han synder mot deg sju ganger om dagen, og sju ganger på én dag kommer tilbake til deg og sier: Jeg omvender meg, så skal du tilgi ham.” Apostlene sa til Herren: ”Gi oss mer tro!” Så sa Herren: ”Hvis dere har tro som et sennepsfrø, kan dere si til dette morbærtreet: Rykk deg opp med røttene og plant deg i havet!, og det skulle lyde dere. Hvem av dere som har en tjener som pløyer eller gjeter sauer, vil si til ham når han kommer inn fra marken: Kom straks og sett deg ned for å spise? Men vil han ikke heller si til ham: Gjør i stand kveldsmaten for meg, og bind klærne dine rundt deg og tjen meg til jeg har spist og drukket. Og etterpå kan du selv spise og drikke. Takker han den tjeneren fordi han gjorde det som ble pålagt ham? Det tror jeg ikke. Slik er det også med dere. Når dere har gjort alt det dere er pålagt, skal dere si: ”Vi er unyttige tjenere. Vi har bare gjort det vi var skyldige til.” Mens Jesus var på vei til Jerusalem, fulgte Han grensen mellom Samaria og Galilea. Da Han kom inn i en landsby, ble Han møtt av ti spedalske menn. De sto på lang avstand. Og de hevet røsten og sa: ”Jesus, Mester, miskunn Deg over oss!” Da Han så dem, sa Han til dem: ”Gå og vis dere for prestene!” Og det skjedde mens de var på vei dit, at de ble renset. Én av dem vendte tilbake og priste Gud med høy røst, da han så at han var blitt helbredet. Han falt ned på sitt ansikt ved føttene Hans og takket Jesus. Han var en samaritan. Men Jesus svarte med å si: ”Ble ikke alle ti renset? Men hvor er de andre ni? Var det ingen andre blant dem som ville vende tilbake og gi Gud ære, andre enn denne fremmede?” Og Han sa til ham: ”Reis deg og gå bort! Din tro har frelst deg.” Da Han ble spurt av fariseerne om tiden for Guds rikes komme, svarte Han dem med å si: ”Guds rike kommer ikke slik at en kan se det med øynene. Heller ikke skal de si: Se her! Eller: Se der! For sannelig, Guds rike er inne i dere.” Så sa Han til disiplene: ”Dager skal komme da dere skal ønske å få se en av Menneskesønnens dager, men dere skal ikke få se den. De skal si til dere: ”Se her!” eller: ”Se der!” Gå ikke etter dem eller følg dem! For som lynet som blinker og lyser opp himmelen fra rand til rand, slik skal også Menneskesønnen være på Sin dag. Men først må Han lide mye og bli forkastet av denne slekt. Slik det var i Noahs dager, slik skal det også være i Menneskesønnens dager: De spiste, de drakk, de tok til ekte, og de ble gitt til ekte, helt til den dagen da Noah gikk inn i arken og vannflommen kom og ødela dem alle. På samme måten var det også i Lots dager: De spiste, de drakk, de kjøpte, de solgte, de plantet, de bygde. Men den dagen Lot gikk ut av Sodoma, regnet det ild og svovel fra himmelen og ødela dem alle. Slik skal det også være på den dagen Menneskesønnen blir åpenbart. På den dagen må ikke den som er på hustaket og som har eiendelene sine i huset, komme ned for å ta dem med bort. På samme måten er det også med den som er ute på marken. Han må ikke vende tilbake. Husk Lots hustru! Den som forsøker å berge sitt liv, skal miste det. Og de som mister sitt liv, skal berge det. Jeg sier dere: Den natten skal det være to i én seng. Den ene skal bli tatt med, og den andre skal bli tilbake. To skal male på kvernen sammen. Den ene skal bli tatt med, og den andre skal bli tilbake. To skal være ute på marken. Den ene skal bli tatt med, og den andre skal bli tilbake.” De svarte med å si til Ham: ”Hvor, Herre?” Så sa Han til dem: ”Der hvor åtselet er, der skal gribbene samles.”

Kapittel 18

Så fortalte Han dem en lignelse om å alltid være utholdende i bønn, og ikke bli trette. Han sa: ”I en by var det en dommer som ikke fryktet Gud eller tok hensyn til noe menneske. Det var en enke i den byen. Hun kom til ham og sa: Hjelp meg å få rett mot den jeg er i strid med. Til å begynne med ville han ikke. Men til slutt sa han til seg selv: Selv om jeg verken frykter Gud eller tar hensyn til noe menneske, vil jeg hjelpe henne å få rett, fordi denne enken plager meg. Ellers vil hun slite meg ut ved stadig å komme hit.” Så sa Herren: ”Hør hva den urettferdige dommeren sier! Skal ikke Gud skaffe Sine utvalgte deres rett, de som roper til Ham dag og natt? Er Han ikke langmodig med dem? Jeg sier dere at Han skal skynde seg å gi dem deres rett. Men når Menneskesønnen kommer, vil Han da finne troen på jorden?” Han fortalte også denne lignelsen til dem som stolte på seg selv at de var rettferdige, og som foraktet de andre: ”To mennesker gikk opp til templet for å be, den ene var en fariseer og den andre en toller. Fariseeren sto for seg selv og ba slik: Gud, jeg takker Deg for at jeg ikke er som andre mennesker, tyver, urettferdige, ekteskapsbrytere eller som denne tolleren. Jeg faster to ganger i uken. Jeg gir tiende av alt jeg eier. Men tolleren sto langt borte. Han ville ikke engang løfte øynene sine mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: Gud, vær meg synder nådig! Jeg sier dere: Denne mannen gikk rettferdiggjort hjem til sitt hus, den andre ikke. For hver den som opphøyer seg selv, skal bli fornedret. Og den som fornedrer seg selv, skal bli opphøyet.” Så kom de til Ham med små barn for at Han skulle røre ved dem. Men da disiplene så det, hindret de dem. Men Jesus kalte dem til Seg og sa: ”La de små barna komme til Meg, og hindre dem ikke. For Guds rike hører slike til. Sannelig sier Jeg dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal aldri komme inn i det.” Nå var det en rådsherre som spurte Ham og sa: ”Gode Mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?” Jesus svarte og sa til ham: ”Hvorfor kaller du Meg god? Ingen er god uten Én, det er Gud. Du kjenner budene: Du skal ikke drive hor, Du skal ikke drepe, Du skal ikke stjele, Du skal ikke vitne falskt, Hedre din far og din mor.” Han sa: ”Alle disse budene har jeg holdt fra min ungdom av.” Da Jesus hørte dette, sa Han til ham: ”Du mangler fortsatt én ting: Selg alt det du eier og del ut til de fattige, så skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg Meg!” Men da han hørte dette, ble han dypt bedrøvet, for han var meget rik. Da Jesus så at han ble dypt bedrøvet, sa Han: ”Hvor vanskelig det er for dem som eier mye, å komme inn i Guds rike! For det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike.” De som hørte det, sa: ”Hvem kan da bli frelst?” Men Han sa: ”Det som er umulig for mennesker, er mulig for Gud.” Da sa Peter: ”Se, vi har forlatt alt og fulgt Deg.” Så sa Han til dem: ”Sannelig sier Jeg dere: Det er ingen som har forlatt hus eller foreldre eller hustru eller barn for Guds rikes skyld, som ikke skal få igjen mange ganger mer i den tiden som er nå, og evig liv i den kommende verden.” Så tok Han de tolv til side og sa til dem: ”Se, vi går opp til Jerusalem, og alt det som er skrevet av profetene om Menneskesønnen, skal bli oppfylt. For Han skal bli overgitt til hedningene og bli spottet og mishandlet og spyttet på. De skal piske Ham og drepe Ham. Og på den tredje dag skal Han stå opp igjen.” Men de forsto ingenting av dette, og dette ordet var skjult for dem, og de skjønte ikke det som ble sagt. Da Jesus nærmet Seg Jeriko, satt det en blind mann ved veien og tigget. Da han hørte at en stor folkemengde kom bortover veien, spurte han hva det skulle bety. Så fortalte de ham at Jesus fra Nasaret gikk forbi. Og han ropte og sa: Jesus, Davids Sønn, miskunn Deg over meg!” De som gikk foran, truet ham da for at han skulle være stille. Men han ropte enda mer: ”Davids Sønn, miskunn Deg over meg!” Så stanset Jesus og betalte at den blinde skulle bli ført bort til Ham. Da han var kommet dit, spurte Han ham: ”Hva vil du Jeg skal gjøre for deg?” Han sa: ”Herre, at jeg må få se.” Da sa Jesus til ham: ”Bli seende! Din tro har frelst deg.” Straks kunne han se, og han fulgte Jesus, og han æret Gud. Hele folket priste Gud da de så dette.

Kapittel 19

Jesus kom inn i Jeriko og gikk gjennom byen. Og se, det var en mann som hette Sakkeus, som var overtoller, og han var rik. Han ville gjerne se hvem Jesus var, men han kom ikke til på grunn av folkemengden, siden han var liten av vekst. Så sprang han i forveien og klatret opp i et morbærtre for å se Ham, siden Han måtte gå forbi den veien. Da Jesus kom til det stedet, så Han opp, festet blikket på ham og sa: ”Sakkeus, skynd deg og kom ned, for i dag må Jeg være i ditt hus.” Så skyndte han seg og kom ned, og han tok imot Jesus med glede. Men da de så det, klaget alle og sa: ”Han har tatt inn som gjest hos en syndig mann.” Da sto Sakkeus fram og sa til Herren: ”Se, Herre, jeg gir halvparten av alt jeg eier til de fattige. Hvis jeg har tatt noe fra noen ved falske anklager, så gir jeg tilbake fire ganger så mye.” Jesus sa til ham: ”I dag er frelse kommet til dette hus, for også han er en Abrahams sønn. For Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt.” Da folket hørte dette, fortalte Han også en annen lignelse, siden Han var nær Jerusalem, og siden de trodde Guds rike ville komme til syne med det samme. Derfor sa Han: ”En mann av høy ætt dro til et land langt borte for å få kongeverdighet og så vendte han tilbake. Da kalte han til seg ti av tjenerne sine, ga dem ti pund og sa til dem: Driv forretning til jeg kommer tilbake! Men han var forhatt av sine landsmenn, og de sendte en delegasjon etter ham og sa: Vi vil ikke at denne mannen skal herske over oss. Da han kom tilbake, etter å ha fått kongeriket, befalte han tjenerne som han hadde gitt pengene til, å komme til ham for at han kunne få vite hvor mye hver av dem hadde tjent på å drive forretning. Så kom den første og sa: Herre, ditt pund har gitt ti pund. Han sa til ham: Rett gjort, gode tjener! Fordi du var trofast i lite, skal du få myndighet over ti byer. Den andre kom og sa: Herre, ditt pund har gitt fem pund. Til denne sa han: Du skal settes over fem byer. Så kom en annen og sa: Herre, her er ditt pund, som jeg har tatt vare på og lagt bort i et tøystykke. For jeg var redd deg, siden du er en streng mann. Du samler inn det du ikke har lagt ut, og høster det du ikke har sådd. Han sa til ham: Ut fra det du selv sier, skal jeg dømme deg, du onde tjener. Du visste at jeg var en streng mann, og at jeg samlet inn det jeg ikke hadde lagt ut, og høstet det jeg ikke hadde sådd. Hvorfor ga du ikke da pengene mine til pengevekslerne, så jeg kunne ta med ut med renter når jeg kom tilbake? Han sa til dem som sto der: Ta pundet fra ham og gi det til ham som har ti pund! Men de sa til ham: Herre, han har jo ti pund. For jeg sier dere at hver den som har, han skal få. Og den som ikke har, han skal bli fratatt selv det han har. Men før hit de fiendene mine som ikke ville at jeg skulle være konge over dem, og drep dem rett foran meg.” Da Han hadde sagt dette, gikk Han videre oppover, på vei til Jerusalem. Da Han nærmet Seg Betfage og Betania, ved fjellet som kalles Oljeberget, skjedde det at Han sendte to av disiplene Sine av sted og sa: ”Gå inn i landsbyen rett foran dere! Når dere kommer inn i den skal dere finne en eselfole som står bundet og som aldri noe menneske har sittet på. Løs den og lei den hit! Hvis noen spør dere om hvorfor dere løser den, skal dere svare ham på denne måten: Fordi Herren har bruk for den.” De som ble utsendt, gikk da av sted og fant det akkurat slik som Han hadde sagt dem. Men da de løste eselfolen, sa eierne til dem: ”Hvorfor løser dere eselfolen?” De sa: ”Herren har bruk for den.” Så leide de den til Jesus. De la klærne sine på eselfolen, og de hjalp Jesus opp på den. Mens Han red framover, var det mange som bredte klærne sine ut på veien. Da Han nærmet Seg nedstigningen fra Oljeberget, satte hele disippelskaren i å fryde seg og prise Gud med høy røst for alle de mektige gjerningene de hadde sett, og de sa: ”Velsignet være Kongen som kommer i Herrens navn! Fred i Himmelen og ære i det høyeste!” Noen av fariseerne ropte til Ham fra folkemengden: ”Mester, tal disiplene Dine til rette!” Men Han svarte og sa til dem: ”Jeg sier dere at om disse skulle tie, så skal steinene rope.” Da Han nærmet Seg og fikk se byen, gråt Han over den. Han sa: ”Og du, om du bare på denne din dag hadde visst hva som tjener til din fred! Men nå er det skjult for dine øyne. For dager skal komme over deg da dine fiender bygger en voll rundt deg, omringer deg og trenger seg på deg fra alle kanter. De skal jevne deg og dine barn som er i deg, med jorden. Og de skal ikke la det bli stein tilbake på stein i deg, fordi du ikke kjente din besøkelsestid.” Så gikk Jesus inn i templet og begynte å drive ut dem som kjøpte og solgte der. Han sa til dem: ”Det står skrevet: Mitt hus er et bønnens hus, men dere har gjort det til en røverhule.” Han underviste daglig i templet. Men yppersteprestene, de skriftlærde og folkets ledere prøvde å få ryddet Ham av veien. Men de fant ikke ut hvordan de skulle få gjort dette, for hele folket holdt seg nær Ham for å høre Ham.

Kapittel 20

Det skjedde på en av de dagene Jesus underviste folket i templet og forkynte evangeliet, at yppersteprestene og de skriftlærde sammen med de eldste kom fram til Ham. De talte til Ham og sa: ”Si oss, med hvilken myndighet gjør Du dette? Eller hvem er Han som ga Deg denne myndigheten?” Men Han svarte med å si til dem: ”Jeg vil også spørre dere om noe, og svar Meg: Johannes’ dåp, var den fra Himmelen eller fra mennesker?” De diskuterte med hverandre og sa: ”Hvis vi sier: Fra Himmelen, vil Han si: Hvorfor trodde dere ham da ikke? Men hvis vi sier: Fra mennesker, vil hele folket steine oss, for de er overbevist om at Johannes var en profet.” Så svarte de at de ikke visste hvor den var fra. Og Jesus sa til dem: ”Så vil heller ikke Jeg fortelle dere med hvilken myndighet Jeg gjør dette.” Så fortalte Han dem denne lignelsen: ”En mann plantet en vingård, leide den ut til vingårdsarbeidere, og dro for en lengre tid til et land langt borte. Da tiden for vinhøsten var kommet, sendte han en tjener til vingårdsarbeiderne for at de skulle gi ham noe av frukten fra vingården. Men vingårdsarbeiderne slo ham og sendte ham tomhendt bort. Da sendte han en annen tjener. De slo ham også, behandlet ham skammelig og sendte ham tomhendt av sted. Nå sendte han en tredje. Ham såret de også og kastet ham ut. Da sa vingårdens herre: Hva skal jeg gjøre? Jeg vil sende min elskede sønn. Ham vil de vel ha respekt for, når de ser ham. Men da vingårdsarbeiderne så ham, rådslo de seg imellom og sa: Dette er arvingen. Kom, la oss drepe ham, så arven kan bli vår. Så kastet de ham ut av vingården og drepte ham. Hva skal vingårdens herre så gjøre med dem? Han skal komme og utrydde disse vingårdsarbeiderne og gi vingården til andre.” Da de hørte det, sa de: ”Nei, det må aldri skje!” Da så Han på dem og sa: ”Hva betyr da dette som står skrevet: Steinen som bygningsmennene forkastet, er blitt hovedhjørnestein? Hver den som faller på den steinen, skal bli knust. Men den som steinen faller på, skal smuldres til støv.” Samtidig forsøkte yppersteprestene og de skriftlærde å legge hånd på Ham, men de fryktet for folket, for de visste at det var om dem Han hadde talt denne lignelsen. De holdt øye med Jesus og sendte noen hyklerske mennesker som ga seg ut for å være rettferdige. Disse skulle lure på Ham for å fange Ham i Hans ord. På den måten kunne de overgi Ham til landshøvdingens makt og myndighet. Så spurte de Ham og sa: ”Mester, vi vet at Du taler og lærer rett, og Du gjør ikke forskjell på folk, men lærer Guds vei i sannhet: Er det tillatt for oss å betale skatt til keiseren eller ikke?” Men Han gjennomskuet deres list og sa til dem: ”Hvorfor frister dere Meg?” Vis Meg en denar! Hvem er det bilde av, og hvem er det innskriften på den tilhører?” De svarte med å si: ”Keiseren.” Han sa til dem: ”Gi så keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er!” Men de klarte ikke å fange Ham i Hans ord i påhør av folket. De undret seg over svarene Hans og tidde. Deretter kom noen av saddukeerne til Ham – det er de som fornekter at det er noen oppstandelse -, og de spurte Ham: ”Mester, Moses har foreskrevet oss at hvis en manns bror dør og broren har en hustru og han dør barnløs, da skal hans bror gifte seg med enken og gi sin bror etterkommere. Nå var det sju brødre. Den første tok seg en hustru og døde uten barn. Og den andre tok henne til hustru, og også han døde barnløs. Så tok den tredje henne, og på samme måte gjorde alle sju. Men de etterlot seg ingen barn da de døde. Sist av alle døde kvinnen også. Hvem blir hun hustru til i oppstandelsen? Alle sju hadde henne jo som hustru.” Jesus svarte og sa til dem: ”Denne tidsalders barn gifter seg og blir gitt til ekte. Men de som er holdt verdige til å få del i den kommende verden, verken gifter seg eller blir gitt til ekte. De kan heller ikke dø mer, for de er lik englene og er Guds barn, siden de er oppstandelsens barn. Men også Moses har vist i avsnittet om den brennende busken at de døde blir reist opp, da han kalte Herren for Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud. For Gud er ikke de dødes Gud, men de levendes, for de alle lever for Ham.” Da svarte noen av de skriftlærde med å si: ”Mester, Du har talt godt.” Men etter det våget de ikke å spørre Ham om noe mer. Han sa til dem: ”Hvordan kan de si at Kristus er Davids Sønn? Nå sier David selv i Salmenes bok: Herren sa til min Herre: Sett Deg ved Min høyre hånd, til Jeg legger Dine fiender som skammel for Dine føtter. David kaller Ham altså Herre. Hvordan kan Han da være hans Sønn?” Mens hele folket hørte på, sa Jesus til disiplene Sine: ”Ta dere i vare for de skriftlærde, som gjerne vil gå rundt i side kapper, de som elsker å få hilsener på torgene, de som vil ha de fremste plassene i synagogene og hedersplassene i gjestebudene, de som fortærer enkers hus, og som for syns skyld holder lange bønner. Disse skal få dess større dom.”

Kapittel 21

Han så opp og fikk øye på de rike som la gavene sine i tempelkisten. Men Han så også en fattig enke som la to småmynter ned i den. Så sa Han: ”Sannelig sier Jeg dere at denne fattige enken har gitt mer enn alle. For alle de andre har gitt sine gaver til Gud ut fra sin overflod, men i sin fattigdom ga hun alt hun hadde å leve av.” Da noen snakket om templet, om hvordan det var smykket med vakre steiner og gaver, sa Han: ”Alt dette som dere ser, det skal komme dager da det ikke skal bli stein tilbake på stein, alt skal brytes ned.” Så spurte de Ham og sa: ”Mester, når skal så dette skje? Og hva skal tegnet være på at dette skal skje?” Han sa: ”Vokt dere, så dere ikke blir forført. For mange skal komme i Mitt navn og si: Jeg er Han, og: Tiden er kommet nær. Derfor skal dere ikke følge etter dem. Men når dere hører om kriger og opprør, så bli ikke forskrekket! For alt dette må skje først, men avslutningen kommer ikke med det samme.” Så sa Han til dem: ”Folkeslag skal reise seg mot folkeslag og rike mot rike. Det skal bli store jordskjelv på forskjellige steder og hungersnød og pest. Og det skal gis fryktelige syn og store tegn fra himmelen. Men før alt dette skjer, skal de legge hånd på dere og forfølge dere og overgi dere til synagoger og fengsler. Dere skal bli ført fram for konger og landshøvdinger for Mitt navns skyld. Men det skal bli anledning for dere til å avlegge vitnesbyrd. Derfor skal dere legge dere på hjertet at dere ikke på forhånd skal tenke på hva dere skal svare. For Jeg skal gi dere tale og visdom som ingen av motstanderne deres skal være i stand til å motsi eller stå imot. Dere skal til og med bli angitt av foreldre og brødre, av slektninger og venner. De skal drepe noen av dere. Og dere skal bli hatet av alle for Mitt navns skyld. Men ikke et hår på deres hode skal gå tapt. Ved utholdenhet skal dere redde deres sjel. Men når dere ser Jerusalem omringet av krigshærer, da skal dere vite at dens ødeleggelse er nær. Da må de som er i Judea, flykte til fjellene, de som er midt i byen, må dra ut, og de som er ute på landet, må ikke dra inn i byen. For dette er straffens dager, når det som står skrevet, skal bli oppfylt. Men ve dem som er med barn og dem som gir die i de dager! For det skal bli stor nød på jorden og vrede over dette folk. De skal falle for sverdets egg og bli bortført som fanger til alle folkeslag. Og Jerusalem skal være nedtrampet av hedninger inntil hedningenes tider er oppfylt. Det skal være tegn i solen, i månen og i stjernene. På jorden skal folkeslagene gripes av angst og rådvillhet, når havet og bølgene bruser. Mennesker skal bli maktesløse av frykt og gru for alt det som skal komme over jorden. For himlenes krefter skal rokkes. Da skal de se Menneskesønnen komme i en sky med kraft og stor herlighet. Når alt dette begynner å skje, se da opp og løft deres hoder, for deres forløsning nærmer seg.” Så fortalte Han dem en lignelse: ”Se på fikentreet og alle trærne! Så snart de begynner å skyte knopper, ser dere og vet dere av dere selv at sommeren er nær. Slik skal dere også vite at når dere ser disse ting skje, så er Guds rike nær. Sannelig sier Jeg dere: Denne slekt skal slett ikke forgå før alt dette har hendt. Himmel og jord skal forgå, men Mine ord skal aldri noen sinne forgå. Men ta dere i vare, så ikke deres hjerte blir tynget av rus, drukkenskap og bekymringer for dette livet, slik at den dagen skulle komme uventet over dere. For den skal komme som en snare over alle dem som bor på jordens overflate. Våk derfor, og be alltid om at dere må bli holdt verdige til å unnslippe alt dette som skal skje, og til å bli stående for Menneskesønnen.” Om dagene underviste Han i templet, men om kveldene gikk Han ut og oppholdt Seg på det fjellet som kalles Oljeberget. Tidlig om morgenen kom så hele folket til Ham i templet for å høre Ham.

Kapittel 22

Det nærmet seg de usyrede brøds høytid, den som kalles påske. Yppersteprestene og de skriftlærde søkte å finne ut hvordan de kunne få drept Ham, for de fryktet for folket. Da fór Satan inn i Judas med tilnavnet Iskariot, han som var regnet blant de tolv. Så gikk han av sted og samtalte med yppersteprestene og lederne for tempelvakten om hvordan han kunne få overgitt Ham til dem. Da ble de glade og gikk med på å gi ham penger. Så avla han et løfte og lette etter en anledning til å forråde Ham til dem når folkemengden ikke var til stede. Så kom dagen for de usyrede brød, da påskelammet skulle slaktes. Han sendte Peter og Johannes av sted og sa: ”Gå og gjør i stand påskemåltidet for oss, så vi kan ete det!” Så sa de til Ham: ”Hvor vil Du vil skal gjøre det i stand?” Han sa til dem: ”Se, når dere er kommet inn i byen, skal dere bli møtt av en mann som bærer en vannkrukke. Følg ham inn i det huset hvor han går inn. Så skal dere si til eieren av huset: Mesteren spør deg: Hvor er gjesterommet hvor Jeg kan ete påskemåltidet med disiplene Mine? Da vil han vise dere et stort, ferdig utstyrt tom ovenpå. Der skal dere gjøre alt i stand.” Så gikk de og fant det akkurat slik som Han hadde sagt til dem, og de gjorde i stand påskemåltidet. Da timen var kommet, satte Jesus Seg ned, og de tolv apostlene var med Ham. Så sa Han til dem: ”Med inderlig lengsel har Jeg ønsket å ete dette påskemåltidet med dere før Jeg lider. For Jeg sier dere: Jeg skal aldri mer ete av det før det er fullkommengjort i Guds rike.” Så tok Han kalken, takket og sa: ”Ta dette og del det mellom dere! For Jeg sier dere: Jeg skal fra nå av aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike kommer.” Og Han tok et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: ”Dette er Mitt legeme, som blir gitt for dere. Gjør dette til minne om Meg!” På samme måten tok Han også kalken etter måltidet og sa: ”Denne kalk er den nye pakt i Mitt blod, som utgytes for dere. Men se, hand hånd som forråder Meg, er her sammen med Meg over bordet. Og sannelig, Menneskesønnen går bort slik som det er blitt bestemt på forhånd, men ve det menneske som Han blir forrådt ved!” Da begynte de å spørre hverandre om hvem av dem det var som skulle gjøre dette. Det ble også en trette mellom dem om hvem av dem som skulle regnes som den største. Han sa til dem: ”Hedningefolkenes konger hersker over dem, og de som utøver myndighet over dem, kalles velgjørere. Men slik er det ikke blant dere. Tvert imot, den som er størst blant dere, han skal være som den yngste, og den som leder, skal være som den som tjener. For hvem er størst, han som sitter ved bordet eller han som tjener? Er det ikke han som sitter ved bordet? Likevel er Jeg blant dere som Den som tjener. Men det er dere som har holdt sammen med Meg i Mine prøvelser. Jeg overgir riket til dere, slik som Min Far overga riket til Meg, for at dere skal ete og drikke ved Mitt bord i Mitt rike og sitte på troner og dømme de tolv Israels stammer.” Herren sa: ”Simon, Simon! Se, Satan har gjort krav på dere, for at han skulle få sikte dere som hvete. Men Jeg har bedt for deg at din tro ikke måtte svikte. Når du en gang vender tilbake, da styrk dine brødre.” Men Peter sa til Ham: ”Herre, jeg er klar til å gå både i fengsel og i døden sammen med Deg.” Da sa Han: ”Jeg sier deg, Peter, at hanen skal ikke gale i dag før du tre ganger har nektet at du kjenner Meg.” Han sa til dem: ”Da Jeg sendte dere ut uten pengeveske, sekk og sandaler, manglet dere noe da?” Da sa de: ”Nei, ingenting.” Da sa Han til dem: ”Men nå skal den som har en pengeveske, ta den med, det samme gjelder den som har en sekk. Den som ikke har sverd, skal selge kappen sin og kjøpe et. For Jeg sier dere at det som er skrevet, skal bli oppfylt på Meg: Og Han ble regnet blant overtredere. For det som gjelder Meg, går mot enden.” Så sa de: ”Herre, se, her er to sverd.” Og Han sa til dem: ”Det er nok.” Da Jesus brøt opp, gikk Han til Oljeberget slik som Han pleide, og disiplene Hans fulgte med Ham. Da Han kom til stedet, sa Han til dem: ”Be at dere ikke må komme i fristelse.” Han trakk Seg tilbake fra dem, omtrent et steinkast, og Han knelte ned og ba og sa: ”Far, hvis Du vil, så ta dette beger bort fra Meg. Men la ikke Min vilje skje, bare Din vilje.” Da viste en engel seg for Ham fra Himmelen og styrket Ham. Fordi Han var i dyp angst, ba Han enda mer inntrengende. Da ble svetten Hans som store blodsdråper som falt ned på jorden. Da Han reiste Seg opp fra bønnen og kom til disiplene Sine, fant Han dem sovende av sorg. Da sa Han til dem: ”Hvorfor sover dere? Stå opp og be, så dere ikke kommer i fristelse.” Mens Han ennå talte, se, da kom det en stor folkemengde. Han som hette Judas, en av de tolv, gikk foran dem og nærmet seg Jesus for å kysse Ham. Men Jesus sa til ham: ”Judas, forråder du Menneskesønnen med et kyss?” Da de som var rundt Ham, så hva som kom til å skje, sa de til Ham: ”Herre, skal vi slå til med sverdet?” En av dem slo til yppersteprestens tjener og hogg av ham det høyre øret. Men Jesus svarte og sa: ”Selv dette skal dere tillate.” Og Han rørte ved øret hans og helbredet ham. Så sa Jesus til yppersteprestene, tempelvakten og de eldste som var kommet ut mot Ham: ”Har dere gått ut som mot en røver, med sverd og stokker? Da Jeg var hos dere daglig i templet, da rakte dere ikke hendene ut for å gripe Meg. Men dette er deres time og mørkets makt.” Etter å ha tatt Jesus til fange, førte de Ham av sted og tok Ham med inn i yppersteprestens hus. Men Peter fulgte etter et stykke unna. Da de hadde tent en ild midt på gårdsplassen og satt der sammen, kom Peter og satte seg blant dem. Og en tjenestepike så ham mens han satt ved lyset fra ilden. Hun så nøye på ham og sa: ”Denne mannen var også sammen med Ham.” Men han fornektet Ham og sa: ”Kvinne, jeg kjenner Ham ikke!” En liten stund senere var det en annen som så ham og sa: ”Du er også en av dem.” Men Peter sa: ”Menneske, det er jeg ikke!” Så, etter at det hadde gått omtrent en time, var det en annen som bekreftet det og sa: ”Sannelig, denne var også med Ham, han er jo en galileer.” Men Peter sa: ”Menneske, jeg skjønner ikke hva du snakker om!” I det samme, mens han ennå snakket, gol hanen. Og Herren snudde Seg og så på Peter. Da husket Peter Herrens ord, hvordan Han hadde sagt til ham: ”Før hanen galer, skal du fornekte Meg tre ganger.” Så gikk Peter ut og gråt bittert. Mennene som holdt vakt over Jesus, spottet Ham og slo Ham. Etter å ha dekket Ham til med et klede, slo de Ham i ansiktet, spurte Ham og sa: ”Profetér! Hvem var det som slo Deg?” Og de sa mange andre spottende ord til Ham. Me det samme det ble dag, kom folkets eldste, både yppersteprestene og de skriftlærde, sammen, og de første Ham inn i rådsmøtet sitt og sa: ”Hvis Du er Kristus, så si det til oss!” Men Han sa til dem: ”Hvis Jeg sier det til dere, vil dere slett ikke tro det. Og hvis Jeg også begynte å spørre dere, ville dere slett ikke svare Meg eller la Meg gå. Fra nå av skal Menneskesønnen sitte ved Guds krafts høyre hånd.” Da sa de alle: ”Er Du da Guds Sønn?” Så sa Han til dem: ”Ja, dere sier at Jeg er.” De sa: ”Hva skal vi nå med flere vitnesbyrd? For vi har jo selv hørt fra Hans egen munn.”

Kapittel 23

Da brøt hele forsamlingen opp og førte Ham til Pilatus. De begynte å anklage Ham og sa: ”Vi fant Denne som holdt på med å forderve folket. Han gir forbud mot å betale skatt til keiseren og sier at Han Selv er Kristus, en Konge.” Da spurte Pilatus Ham og sa: ”Er Du jødenes Konge?” Han svarte med å si: ”Du sier det.” Så sa Pilatus til yppersteprestene og folkemengden: ”Jeg finner ingen skyld hos Dette Mennesket.” Men de ble enda mer voldsomme og sa: ”Han oppvigler folket ved å undervise over hele Judea. Han begynte i Galilea og har nå kommet til dette stedet.” Da Pilatus hørte om Galilea, spurte han om Dette Mennesket var galileer. Så snart han fikk vite at Han tilhørte Herodes’ myndighetsområde, sendte han Jesus til Herodes, som også var i Jerusalem på den tiden. Da Herodes så Jesus, ble han meget glad. For han hadde i lang tid ønsket å få se Ham, for han hadde hørt mye om Ham, og han håpet å få se Ham gjøre et eller annet tegn. Så spurte han Ham ut med mange ord, men Jesus svarte ham ingenting. Yppersteprestene og de skriftlærde sto der og anklaget Ham voldsomt. Herodes og soldatene hans behandlet Ham da med forakt og spottet Ham. De kledde Ham i en praktfull kappe og sendte Ham tilbake til Pilatus. På denne samme dagen ble Pilatus og Herodes venner med hverandre. Tidligere hadde det nemlig vært fiendskap mellom dem. Da Pilatus hadde kalt sammen yppersteprestene, rådsherrene og folket, sa han til dem: ”Dere har ført Dette Mennesket til meg, som En som villeder folket. Og se, jeg har nå forhørt Ham i påhør av dere. Men jeg har ikke funnet noen skyld hos Dette Mennesket, slik som dere har anklaget Ham for. Nei, heller ikke Herodes fant noen skyld, for jeg sendte dere tilbake til ham. Og se, Han har ikke gjort noe som fortjener døden. Jeg vil derfor piske Ham og løslate Ham.” For han måtte løslate én for dem i høytiden. Alle ropte på én gang og sa: ”Bort med Dette Mennesket! Gi oss Barabbas fri!” Barabbas var blitt kastet i fengsel for et opprør som hadde vært i byen, og for mord. Fordi Pilatus ville gi Jesus fri, ropte han igjen ut til dem. Men de ropte tilbake og sa: ”Korsfest Ham, korsfest Ham!” Da sa han til dem for tredje gang: ”Hvorfor, hva ondt har Han da gjort? Jeg har ikke funnet noen dødsskyld hos Ham. Derfor vil jeg refse Ham og la Ham slippe fri.” Men de sto fast på sitt og krevde høylytt at Han skulle korsfestes. Og ropene til disse menneskene og til yppersteprestene fikk overhånd. Så felte Pilatus den dom at det skulle skje slik som de ba om. Han ga dem fri den de ba om, han som på grunn av opprør og mord var satt i fengsel. Men Jesus overga han til deres vilje. Da de førte Ham bort, stanset de en mann, Simon fra Kyréne, som kom ute fra marken. Og de la korset på ham for at han skulle bære det etter Jesus. En stor folkemengde fulgte Ham, og det gjorde også noen kvinner som sørget og klaget over Ham. Men Jesus snudde Seg til dem og sa: ”Jerusalems døtre, gråt ikke over Meg, men gråt over dere selv og over deres barn! For se, dager skal komme da dere skal si: Salige er de ufruktbare, de morsliv som aldri har født, og de bryster som aldri har gitt die! Da skal de begynne å si om fjellene: Fall over oss! Og til haugene: Dekk oss! For dersom de gjør slik med den grønne skogen, hva vil da skje med den tørre?” Det var også to andre, to forbrytere, som ble ført ut sammen med Jesus for å henrettes. Da de var kommet til det stedet som kalles Golgata, korsfestet de Ham der. Forbryterne ble også korsfestet, den ene på Hans høyre side og den andre på Hans venstre side. Men Jesus sa: ”Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør.” De delte klærne Hans mellom seg og kastet lodd om dem. Folket sto og så på. Men også rådsherrene som var sammen med dem, spottet og sa: ”Han har frelst andre. La Ham nå frelse Seg Selv hvis Han er Kristus, Guds utvalgte.” Også soldatene spottet Ham, og de kom og tilbød Ham sur vin og sa: ”Hvis Du er jødenes Konge, så frels Deg Selv.” Over Ham var det også laget en innskrift med greske, latinske og hebraiske bokstaver: DETTE ER JØDENES KONGE. En av forbryterne som hang der, spottet Jesus og sa: ”Hvis Du er Kristus, så frels Deg Selv og oss.” Men den andre tok til motmæle, refset ham og sa: ”Frykter du ikke engang Gud, når du ser at du er under den samme dom? Vi er det med rette, for vi får den lønn vi fortjener for våre gjerninger. Men Denne har ikke gjort noe galt.” Så sa han til Jesus: ”Herre, husk på meg når Du kommer i Ditt rike!” Jesus sa til ham: ”Sannelig sier Jeg deg: I dag skal du være med Meg i Paradis.” Det var omkring den sjette time, og det ble mørke over hele jorden til den niende time. Da ble solen formørket, og forhenget i templet revnet på midten. Etter at Jesus hadde ropt ut med høy røst, sa Han: ”Far, i Dine hender overgir Jeg Min ånd.” Da Han hadde sagt dette, utåndet Han. Men da offiseren så det som hadde hendt, æret han Gud og sa: ”Sannelig, Dette Mennesket var rettferdig!” Hele folkemengden som kom sammen for å se dette synet, slo seg for brystet da de så det som hadde hendt, og vendte tilbake. Men alle Hans bekjente og kvinnene som fulgte Ham fra Galilea, sto på avstand og så på alt dette. Og se, det var en mann som hette Josef. Han satt i Rådet og var en god og rettferdig mann. Han hadde ikke gitt sitt samtykke til det de hadde besluttet og det de hadde gjort. Han var fra Arimatea, en av jødenes byer, og han ventet også selv på Guds rike. Denne mannen gikk til Pilatus og ba om Jesu legeme. Så tok han det ned, svøpte det i linklær og la det i en grav som var hogd ut i fjellet, der det aldri hadde ligget noen før. Den dagen var forberedelsesdagen, og sabbaten nærmet seg. Kvinnene som var kommet sammen med Ham fra Galilea, fulgte etter, og de la merke til graven og hvordan Hans legeme ble lagt der. Så vendte de tilbake og gjorde i stand krydder og velduftende oljer. De hvilte på sabbaten slik budet sier.

Kapittel 24

Men på den første dagen i uken, meget tidlig om morgenen, kom kvinnene til graven sammen med noen andre. De hadde med seg de krydderne de hadde gjort i stand. Men de fant steinen rullet bort fra graven. Da gikk de inn, men de fant ikke Herren Jesu legeme. Mens de var i stor villrede over dette, se, da sto to menn hos dem i skinnende klær. Da de ble redde og bøyde seg med ansiktet mot jorden, sa disse mennene til dem: ”Hvorfor søker dere etter Den Levende blant de døde? Han er ikke her, men Han er oppstått! Husk på hvordan Han talte til dere da Han fremdeles var i Galilea, da Han sa: ”Menneskesønnen skal bli overgitt i syndige menneskers hender og bli korsfestet, og på den tredje dag skal Han oppstå igjen.” Og de husket Hans ord. Så vendte de tilbake fra graven og fortalte alt dette til de elleve og til alle de andre. Det var Maria Magdalena, Johanna, Maria, Jakobs mor, og de andre kvinnene som var sammen med dem, som fortalte alt dette til apostlene. For apostlene hørtes kvinnenes ord ut som løst snakk, og de trodde ikke på dem. Men Peter reiste seg og løp til graven. Da han bøyde seg ned, så han linklærne ligge for seg selv. Han gikk tilbake og undret seg over det som var skjedd. Og se, to av dem var samme dag på vei til en landsby som hette Emmaus, som ligger seksti stadier fra Jerusalem. De snakket sammen om alt det som hadde hendt. Mens de slik talte sammen og drøftet dette, skjedde det at Jesus Selv kom nær og begynte å gå sammen med dem. Men øynene deres ble holdt igjen, slik at de ikke skulle kjenne Ham. Han sa til dem: ”Hva er det dere går og snakker med hverandre om på veien, og hvorfor ser dere så sørgmodige ut?” Den ene av dem, som hette Kleopas, svarte med å si til Ham: ”Er Du den eneste fremmede i Jerusalem, og har Du ikke fått kjennskap til alt det som har hendt der i disse dagene?” Han sa til dem: ”Hva er det?” Da sa de til Ham: ”Alt det som har hendt med Jesus fra Nasaret, En Mann som var en Profet, mektig i gjerning og ord for Gud og hele folket, og hvordan yppersteprestene og rådsherrene overga Ham til å bli dømt til døden og korsfestet Ham. Men vi håpet at det var Han som skulle forløse Israel. Dessuten er det i dag den tredje dagen siden alt dette skjedde. Ja, og noen kvinner iblant oss, som kom tidlig til graven, har oppskaket oss. De hadde ikke funnet legemet Hans, men kom og sa at de hadde sett et syn av engler som sa at Han lever. Noen av dem som var sammen med oss, gikk da til graven og fant det nøyaktig slik som kvinnene hadde sagt. Men Ham så de ikke.” Da sa Jesus til dem: ”Hvor uforstandige dere er og trege av hjertet til å tro alt det som profetene har talt! Måtte ikke Kristus lide alt dette og så gå inn til Sin herlighet?” Idet Han begynte fra Moses og fra alle profetene, utla Han for dem alt det som er skrevet om Ham i alle Skriftene. Så nærmet de seg landsbyen som de skulle til, og Han ga uttrykk for at Han ville gå lenger. Men de holdt Ham tilbake og sa: ”Bli hos oss, for det lir mot kveld, og dagen er snart omme.” Han gikk da inn for å bli hos dem. Og det skjedde mens Han satt til bords sammen med dem, at Han tok et brød, velsignet det og brøt det og ga det til dem. Da ble øynene deres åpnet, og de kjente Ham igjen. Og Han ble usynlig for dem. De sa til hverandre: ”Brant ikke hjertet vårt i oss da Han talte med oss på veien, og da Han åpnet Skriftene for oss?” Så brøt de opp med det samme og vendte tilbake til Jerusalem. Og de fant de elleve og dem som var sammen med dem, og de sa: ”Herren er virkelig oppstått og har vist Seg for Simon!” De fortalte om det som hadde hendt på veien, og hvordan de gjenkjente Ham da Han brøt brødet. Mens de fortalte om alt dette, sto Jesus Selv midt iblant dem og sa til dem: ”Fred være med dere!” Men de ble forskrekket og fylt av frykt, og trodde at de så en ånd. Han sa til dem: ”Hvorfor er dere forvirret? Og hvorfor oppstår tvilende tanker i deres hjerte? Se hendene og føttene Mine, at det er Jeg. Ta på Meg og se, for en ånd har ikke kjøtt og bein, slik dere ser at Jeg har.” Da Han hadde sagt dette, viste Han dem hendene og føttene Sine. Men da de fortsatt ikke kunne tro på grunn av glede og undring, sa Han til dem: ”Har dere noe mat her?” Så ga de Ham et stykke av en stekt fisk og noe av en honningkake. Han tok det og spiste det rett foran dem. Så sa Han til dem: ”Dette er de ord som Jeg talte til dere da Jeg fremdeles var sammen med dere, at alt det skal oppfylles som er skrevet om Meg i Moseloven og Profetene og Salmene.” Og Han åpnet deres forstand så de kunne forstå Skriftene. Så sa Han til dem: ”Slik står det skrevet, og derfor var det nødvendig at Kristus måtte lide og oppstå fra de døde den tredje dag, og at omvendelse og syndenes forlatelse skulle forkynnes i Hans navn for alle folkeslag. Dere skal begynne i Jerusalem. Dere er vitner om alt dette. Se, Jeg sender Min Fars Løfte over dere. Men vent i byen Jerusalem til dere blir ikledd kraft fra det høye.” Han førte dem ut like til Betania, og Han løftet hendene Sine og velsignet dem. Mens Han velsignet dem, skjedde det at Han ble skilt fra dem og løftet opp til Himmelen. De falt ned og tilba Ham og vendte så tilbake til Jerusalem med stor glede. De var stadig i templet og priste og lovet Gud. Amen.