Den lille gutten var forundret over at han ikke lenger var lam

Den lille gutten var forundret over at han ikke lenger var lam

Inge Røysland skriver fra møtekampanjen han og Geir Wilhelmsen arrangerte i Pakistan 6.-10.mai 2009:

 

” 6.-10. mai 2009 opplevde vi fantastiske mirakler i en liten by som heter Buda Chak i Lahore. Det kom in 2230 adresse kort på de som hadde tatt imot Jesus som sin frelser! Fem husmenigheter er allerede oppe og står etter kampanjen, og en pastor er ansatt for å betjene disse nye menighetene.

Møtene

1500 - 2000 mennesker møtte opp den første kvelden, noe reservert til disse hvite utlendingene fra den andre siden av jordkloden. 55 % av denne byen er muslimer 45 % er nominelle katolikker. Første kvelden kom det ca 1500 - 2000 mennesker. Geir Wilhemsen talte det første møtet med høyt energinivå som vanlig! Mange tok imot Jesus og flere kom opp på plattformen og vitnet om helbredelser. Andre kvelden kom det mer folk, og vitnespyrd om helbredelse hadde gjort sitt inntrykk. Geir og jeg talte annenhver kveld, den siste kvelden delte vi på prekena. Da hadde folkemengden økt til 4000 - 5000 mennesker.

Miraklene

Nest siste kvelden var det en far som kom opp på plattformen med en liten gutt på armen. Jeg tipper at gutten var 5-6 år gammel. I 3 år hadde denne lille gutten vært 100 % lam i begge beina. Under seksjonen der vi ber for syke, gikk Guds kraft inn i ham og han begynte å gå. Nå gikk han fram og tilbake på de tynne beina sine foran folkemengden av jublende muslimer. Det var en mektig opplevelse å se ansiktet hans som var blandet av strålende glede og forundring.

Flere andre lamme reiste seg og gikk. Spesielt mange svulster forsvant på denne kampanjen. Mange svulster forsvant der og da, eller skrumpet inn i løpet av de neste timene.

 

Bakholdsangrepet

Nest sist kvelden skyndte vi oss ned fra plattformen mens folk vitnet om helbredelser. Vi hadde mange bevæpnete vakter rundt oss. For å komme ut på hovedveien måtte vi kjøre et stykke på en øde landevei. Klokka var ca 12 på natten. Plutselig ser vi i lysene fra bilen at noen trær sperrer veien. Det første jeg tenker er at der ligger det noen trær. Det andre jeg tenker er at det er jo sånn typisk bakholdsangrep som en ser på film! En vakt løper ut av bilen. Jeg ser ham gjennom frontvinduet i bilen der Geir og jeg sitter i baksetet. Plutselig hører vi et skudd og vakten faller bakover og ut av syne. Vi får en iskald følelse og i noen tiendedels sekunder sitter vi og venter på at de neste skuddene skal komme inn i bilen!

Plutselig hopper vakten fram igjen i vår synsvinkel. Det var heldigvis han som hadde skutt. Vakten begynte å skyte skremmeskudd i luften og inn i buskene. Etterhvert kom det til flere vakter og politi. Noen fikk vekk trærne. Fem - seks mann løp på hver side av bilen mens de skjøt hele tiden.

Da vi kom ut på hovedveien kjørte vi i 10 minutter. Plutselig var veien sperret av et brennende bål midt i veien. Sjåføren snudde i en fart, men også i neste gate brant det. En stor folkemengde var ute på gata. Vi fikk tatt en omvei og omsider fikk vi kommet i hus der vi bodde under oppholdet.

Senere fikk vi vite at Taliban hadde først kidnappet en professor og et lite barn. Det hadde blitt skuddvekslinger mellom dem og politiet. Taliban drepte professoren og barnet.

Ingen er så trygg i fare...

På flyet ned til Pakistan åpnet jeg en avis og så store fete bokstavtyper: Pakistan - nå rangert som verdens farligste land! Når vi reiste fra Pakistan, takket våre verter oss for at vi var villig til å riske livet for denne kampanjen. Det hadde vi ikke tenkt på. Hver dag lever våre pakistanske venner med drapstrusler. Deres holdning er: Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv... De kunne fortelle oss at vi forkynner til vi for en kule i oss, og var vel fornøyd med det, for himmelen er så mye bedre enn denne verden. Og det setter jo ting litt i perspektiv.”

Kilde: poweroftheword.no, lest 05.10.2009