Apostlenes gjerninger

Kapittel 1

Det første skriftet skrev jeg, Teofilus, om alt det Jesus begynte både å gjøre og lære, inntil den dagen da Han ble tatt opp, etter at Han ved Den Hellige Ånd hadde gitt befalinger til de apostlene som Han hadde utvalgt. For dem viste Han Seg også levende etter Sin lidelse ved mange ufeilbarlige bevis. Han ble sett av dem i løpet av førti dager, og talte om de ting som hører Guds rike til. Og da Han var sammen med dem, befalte Han dem å ikke forlate Jerusalem, men å vente på Faderens løfte, ”det som dere har hørt av Meg. For Johannes døpte jo med vann, men dere skal bli døpt med Den Hellige Ånd ikke mange dager heretter.” Da de var kommet sammen, spurte de Ham og sa: ”Herre, vil Du på den tiden gjenopprette riket for Israel?” Og Han sa til dem: ”Det er ikke deres sak å kjenne tider eller stunder som Faderen har underlagt Sin egen myndighet. Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være vitner om Meg i Jerusalem, og i hele Judea og Samaria, og helt til jordens ende.” Da Han hadde talt dette, ble Han tatt opp mens de så på, og en sky tok Ham ut av syne for dem. Og mens de stirret opp mot himmelen, idet Han steg opp, se, da sto to menn hos dem i hvite klær. Og de sa: ”Galileiske menn, hvorfor står dere og stirrer opp mot himmelen? Den samme Jesus som ble tatt opp fra dere til himmelen, skal komme igjen på samme måte som dere så Ham fare opp til himmelen.” Da dro de tilbake til Jerusalem fra det fjellet som er kalt Oljeberget, som er i nærheten av Jerusalem, en sabbatsreise derfra. Og da de var kommet inn, gikk de opp i den øvre salen hvor de pleide å holde til: Peter, Jakob, Johannes og Andreas, Filip og Tomas, Bartolomeus og Matteus, Jakob, sønn av Alfeus, og Simon seloten og Judas, sønn av Jakob. Alle disse holdt seg samstemmig til bønnen og påkallelsen, sammen med noen kvinner og Maria, Jesu mor, og Hans brødre. Og i de dagene sto Peter fram midt iblant disiplene, til sammen var de omkring hundre og tjue på ett sted, og han sa: ”Menn og brødre, dette skriftord måtte oppfylles, som Den Hellige Ånd på forhånd talte ved Davids munn om Judas, han som ble veiviser for dem som tok Jesus til fange. For han var regnet blant oss og fikk del i denne tjenesten. Nå fikk denne mannen en åker for urettferdighetslønnen. Da han landet hode-stups, ble buken revet opp, og alle innvollene hans veltet ut. Og det ble kjent for alle dem som bor i Jerusalem. Slik ble denne åkeren kalt Hakeldama på deres eget språk, det betyr Blodåkeren. For det er skrevet i Salmenes bok: La hans bolig bli øde, og la ingen bo i den. Og: La en annen ta hans tilsynstjeneste! Derfor må en av de mennene som har fulgt oss hele den tiden Herren Jesus gikk inn og ut blant oss, helt fra Johannes’ dåp til den dagen Han ble tatt opp fra oss, en av disse skal være et vitne om Hans oppstandelse sammen med oss.” Og de foreslo to: Josef, som ble kalt Barsabbas, med etternavnet Justus, og Mattias. Og de ba og sa: ”Du, Herre, som kjenner alles hjerter, vis oss hvem av disse to Du har utvalgt til å få del i denne tjenesten og apostelgjerningen som Judas misbrukte, så han kunne gå til sitt eget sted.” Så kastet de lodd om dem, og loddet falt på Mattias. Og han ble regnet sammen med de elleve apostlene.

Kapittel 2

Da pinsedagen var kommet, var de alle samlet på samme sted med samstemt sinn. Og plutselig kom det en lyd fra himmelen, som av en stormende, mektig vind, og den fylte hele huset der de satt. Så viste det seg delte tunger for dem, som av ild, og de satte seg på hver enkelt av dem. Og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd og begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden ga dem å tale. I Jerusalem bodde det jøder, gudfryktige menn, fra hvert folkeslag under himmelen. Da denne lyden hørtes, kom folkemengden sammen og ble forvirret, fordi her og en hørte dem tale på sitt eget språk. Da ble de alle forskrekket, undret seg og sa til hverandre: ”Se, er ikke alle disse som taler, galileere? Og hvordan kan det ha seg at vi hører, enhver av oss på vårt eget språk, det som vi ble født inn i? Partere og medere og elamitter, de som bor i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, Pontos og Asia, Frygia og Pamfylia, Egypt og de deler av Libya som grenser til Kyréne, besøkende fra Rom, både jøder og proselytter, kretere og arabere, vi hører dem tale på våre egne språk som Guds underfulle gjerninger.” Slik ble de alle både forundret og i villrede, og de sa til hverandre: ”Hva kan da dette bety?” Andre spottet og sa: ”De er fulle av ny vin.” Men Peter sto fram sammen med de elleve, hevet røsten og sa til dem: ”Jødiske menn og alle som bor i Jerusalem, la dette være kjent for dere, og merk dere mine ord. For disse er ikke drukne, slik dere tror. Det er jo bare den tredje time på dagen. Men dette er det som ble talt ved profeten Joel: ”Og det skal skje i de siste dager, sier Gud, at Jeg vil utøse av Min Ånd over alt kjød. Deres sønner og deres døtre skal profetere, deres unge menn skal se syner, deres gamle menn skal drømme drømmer. Og over Mine treller og over Mine trellkvinner vil Jeg utøse Min Ånd i de dager. Og de skal profetere. Jeg vil gjøre under på himmelen der oppe og tegn på jorden der nede: Blod og ild og røykskyer. Solen skal bli forvandlet til mørke og månen til blod, før Herrens dag kommer, den store og herlige. Og det skal skje at hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.” Israelittiske menn, hør disse ord: Jesus fra Nasaret, en mann Gud utpekte for dere ved kraftige gjerninger, under og tegn som Gud gjorde ved Ham midt iblant dere, slik dere selv også vet, etter at Han var blitt overgitt etter Guds fastsatte rådslutning og forutviten, tok dere Ham ved lovløse hender, korsfestet og drepte Ham. Ham reiste Gud opp etter å ha løst dødens smerter, for det var ikke mulig at Han kunne bli holdt igjen av døden. For David sier om Ham: ”Jeg så alltid Herren framfor Meg, for han er ved Min høyre hånd, så Jeg ikke skal vakle. Derfor gledet Mitt hjerte seg, og Min tunge frydet seg. Ja, også Mitt kjød skal hvile med håp. For Du skal ikke forlate Min sjel i dødsriket, heller ikke skal Du la Din Hellige se fordervelse. Du har gjort livets veier kjent for Meg. Du skal fylle Meg med glede for Ditt åsyn.” Menn og brødre, la meg tale med frimodighet til dere om patriarken David, at han er både død og begravet og hans grav er hos oss til denne dag. Siden David var en profet og visste at Gud hadde tilsverget ham med en ed at ut fra frukten av hans legeme, det vil si av hans kjød, ville Han reise opp Kristus til å sitte på hans trone, så forutså han dette og talte om Kristi oppstandelse, at Hans sjel ikke skulle bli igjen i dødsriket, og at Hans kjød heller ikke skulle se fordervelse. Denne Jesus reiste Gud opp, og dette er vi alle vitner om. Etter at Han ble opphøyet til Guds høyre hånd og fra Faderen har fått løftet om Den Hellige Ånd, utøste Han dette som dere nå ser og hører. For David for ikke opp til himlene, men han sier selv: ”Herren sa til min Herre: ”Sett Deg ved Min høyre hånd, til Jeg legger Dine fiender som skammel for Dine føtter.” La derfor hele Israels hus vite for visst at Gud har gjort Denne Jesus som dere korsfestet, både til Herre og til Kristus.” Da de hørte dette, skar det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostlene: ”Menn og brødre, hva skal vi gjøre?” Da sa Peter til dem: ”Omvend dere, og enhver av dere må bli døpt i Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, og dere skal få Den Hellige Ånds gave. For løftet tilhører dere og deres barn og alle dem som er langt borte, så mange som Herren vår Gud vil kalle til Seg.” Og med mange andre ord vitnet han og formante dem og sa: ”La dere frelse fra denne vrange slekt!” De som nå tok imot hans ord med glede, ble døpt. Og den dagen ble omkring tre tusen sjeler lagt til de andre. Og de holdt hele tiden urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene. Da kom det frykt over hver sjel, og mange under og tegn ble gjort ved apostlene. Alle som trodde, var sammen og hadde alle ting felles. De solgte av eiendelene og det de hadde, og delte dem ut til alle, ettersom enhver hadde behov. De holdt seg daglig med ett og samme sinn i templet, og de brøt brødet i hjemmene. De åt sin mat med glede og hjertets oppriktighet. Hele tiden lovet de Gud, og de hadde velvilje hos hele folket. Og daglig la Herren dem som ble frelst til menigheten.

Kapittel 3

Peter og Johannes gikk sammen opp til templet ved bønnens time, den niende timen. Og det ble båret fram en mann som hadde vært lam fra mors liv av. Denne mannen la de hver dag ved den tempelporten som kalles Den fagre, for at han skulle be om barmhjertighetsgaver fra dem som gikk inn i templet. Da han så at Peter og Johannes skulle til å gå inn i templet, ba han om en barmhjertighetsgave. Og sammen med Johannes festet Peter blikket på ham og sa: ”Se på oss!” Så stirret han oppmerksomt på dem og ventet å få noe av dem. Da sa Peter: ”Sølv og gull har jeg ikke, men det jeg har, gir jeg deg: I Jesu Kristi, Nasareerens navn, stå opp og gå!” Og han tok ham i den høyre hånden og løftet ham opp, og straks fikk han styrke i føttene og anklene sine. Så sprang han opp, han sto, og så gikk han inn i templet sammen med dem. Og han gikk, sprang og priste Gud. Og hele folket så ham gå omkring og prise Gud. Da kjente de ham igjen, at det var han som hadde sittet og tigget barmhjertighetsgaver ved Den fagre tempelporten. Og de ble fylt av undring og forskrekkelse over det som hadde hendt med ham. Mens den lamme mannen som var blitt helbredet, holdt seg til Peter og Johannes, stimlet hele folket sammen om dem i den buegangen som kalles Salomos buegang. De var meget forundret. Da Peter så det, vendte han seg til folket og sa: Israelittiske menn, hvorfor er dere så forundret over dette? Eller hvorfor stirrer dere slik på oss, som om det var i vår egen kraft eller gudsfrykt vi hadde fått denne mannen til å gå? Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, våre fedres Gud, har herliggjort Sin Tjener Jesus, Han som dere overga og fornektet overfor Pilatus, som var fast bestemt på at han ville løslate Ham. Men dere fornektet Den Hellige og Rettferdige, og ba om at en morder måtte bli frigitt for dere. Og Livets Fyrste drepte dere, Han som Gud oppreiste fra de døde og som vi er vitner om. Og ved troen på Hans navn har Hans navn gjort denne mannen sterk, han som dere ser og kjenner. Ja, troen som kommer ved Ham, har gitt ham full helse framfor dere alle. Og nå, brødre, vet jeg at dere gjorde det i uvitenhet, slik også rådsherrene deres gjorde. Men det som Gud har forkynt på forhånd ved alle Sine profeters munn, at Kristus måtte lide, det har Han oppfylt på denne måten. Derfor, få et nytt sinn og vend om, så deres synder kan bli utslettet og fornyelsens tider kan komme fra Herrens åsyn, og Han kan sende Jesus Kristus, Han som på forhånd ble forkynt for dere. Ham som Himmelen skal ta imot, inntil de tider kommer da alt skal gjenopprettes, det som Herren deres Gud har talt om ved alle Sine hellige profeters munn, siden begynnelsen på denne tidsalder. For Moses har sannelig sagt til fedrene: ”En profet som meg skal Herren din Gud oppreise for dere fra deres brødre. Ham skal dere høre på i alle ting som Han taler til dere. Og det skal bli slik at hver sjel som ikke vil høre den Profeten, skal bli fullstendig utryddet av folket.” Ja, og alle profetene fra Samuel og de som kommer etter, så mange som har talt, har også forutsagt disse dagene. Dere er profetenes barn og barn av den pakt som Gud opprettet med våre fedre da han sa til Abraham: ”Og i din ætt skal alle jordens slekter bli velsignet.” Etter å ha oppreist Sin Tjener Jesus, sendte Gud ham først til dere for å velsigne dere, idet enhver av dere vender om fra sine misgjerninger.

Kapittel 4

Mens de talte til folket, kom prestene, offiseren for templet og saddukeerne over dem. De ble meget oppbrakt over at de lærte folket og at de i Jesus forkynte oppstandelsen fra de døde. Og de la hånd på dem og satte dem i fengsel til dagen etter, siden det allerede var blitt kveld. Men mange av dem som hadde hørt ordet, kom til tro. Og tallet på mennene steg til omkring fem tusen. Og i Jerusalem samlet de seg dagen etter, deres rådsherrer, eldste og skriftlærde, sammen med ypperstepresten Annas, Kaifas, Johannes og Aleksander og så mange som var av yppersteprestelig slekt. Og da de hadde stilt dem midt mellom seg, spurte de: ”Ved hvilken kraft eller ved hvilket navn har dere gjort dette?” Da sa Peter til dem, fylt av Den Hellige Ånd: ”Folkets rådsherrer og Israels eldste, hvis vi på denne dag blir dømt for en god gjerning mot en hjelpeløs mann, på hvilken måte han er blitt legt, så la det være kjent for dere alle og for hele Israels folk, at det er ved Ham, ved Jesu Kristi, Nasareerens navn, Ham som dere korsfestet, men som Gud oppreiste fra de døde, at denne mannen står her frisk foran dere. Han som er steinen som ble forkastet av dere bygningsmenn, men som er blitt hoved-hjørnestein. Og det er heller ikke frelse i noen annen, for det er ikke gitt noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved.” Da de så Peters og Johannes’ frimodighet og skjønte at de var mennesker uten utdannelse og opplæring, undret de seg. Og de kjente dem igjen, at de hadde vært sammen med Jesus. Og da de så mannen som var blitt frisk, stå sammen med dem, hadde de ingenting å si imot. Etter at de hadde bedt dem å gå ut fra rådssalen, samtalte de seg imellom. Og de sa: ”Hva skal vi gjøre med disse mennene? For at et åpenbart tegn er blitt gjort ved dem, er tydelig for alle som bor i Jerusalem, og vi kan ikke nekte det. Men for at dette ikke skal spre seg videre ut blant folket, la oss nå alvorlig true dem at de fra nå av ikke taler mer til noe menneske i dette navnet.” Så kalte de på dem og bød dem at de ikke i det hele tatt skulle tale eller undervise i Jesu navn. Men Peter og Johannes svarte med å si til dem: ”Om det er rett overfor Gud å lyde dere mer enn Gud, kan dere selv dømme om. For vi kan ikke gjøre annet enn å tale om det som vi har sett og hørt.” Så truet de dem enda mer, og så lot de dem gå. De fant ingen utvei til å straffe dem, på grunn av folket, siden de alle æret Gud for det som var blitt gjort. For det mennesket som dette helbredelsestegnet var blitt utført på, var over førti år gamme. Og da de var løslatt, gikk de til sine egne og fortalte alt det yppersteprestene og de eldste hadde sagt dem. Da de hørte dette, løftet de samstemmig røst til Gud og sa: ”Herre, Du er Gud som har gjort himmelen og jorden og havet og alt det som er i dem, Du som ved Din tjener Davids munn har sagt: ”Hvorfor raste folkeslagene, og hvorfor planla folkene tomme ting? Jordens konger stilte seg opp, og fyrstene samlet seg sammen mot Herren og mot Hans Kristus.” For i sannhet, de samlet seg sammen mot Din Hellige Tjener Jesus, Ham som Du salvet, både Herodes og Pontius Pilatus, sammen med hedningene og Israels folk, for å gjøre det som Din hånd og Ditt råd på forhånd hadde bestemt skulle bli gjort. Nå, Herre, se til truslene deres og gi Dine tjenere å tale Ditt ord med all frimodighet, idet Du rekker ut Din hånd til å helbrede, og tegn og under skjer ved Din Hellige Tjener Jesu navn.” Og da de hadde bedt, skalv stedet hvor de var samlet. Og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd, og de talte guds ord med frimodighet. Hele flokken av de troende var av ett hjerte og én sjel. Heller ikke var det noen som sa at noe av det han eide, var hans eget, men de hadde alt felles. Og med stor kraft avla apostlene vitnesbyrd om den Herre Jesu oppstandelse. Og stor nåde var over dem alle. Det var heller ikke noen blant dem som led mangel. For alle som eide jordeiendommer eller hus, begynte å selge og kom med betalingen for det som ble solgt og la den ved apostlenes føtter, og de delte ut til hver enkelt ettersom de hadde behov. Og Joses, som av apostlene også ble kalt Barnabas, som oversatt betyr ”Oppmuntringens Sønn”, en levitt født på Kypros, hadde en jordeiendom. Han solgte den, kom med pengene og la dem ved apostlenes føtter.

Kapittel 5

Men en mann ved navn Ananias solgte også en eiendom, sammen med sin hustru Saffira. Han holdt tilbake en del av betalingen, og hans hustru visste om det. Han kom med en del av summen og la den ved apostlenes føtter. Men Peter sa: ”Ananias, hvorfor har Satan fylt ditt hjerte, så du kunne lyve for Den Hellige Ånd og holde tilbake en del av summen for landeiendommen? Da du selv hadde den, var den ikke da din egen? Og etter at den var solgt, hadde du ikke rett til å bestemme over pengene for den? Hvorfor ga du denne gjerningen rom i ditt hjerte? Du har ikke løyet for mennesker, men for Gud.” Da Ananias hørte disse ord, falt han ned og utåndet. Da kom det stor frykt over alle dem som hørte dette. Og de unge mennene reiste seg, svøpte ham inn og bar ham ut og begravde ham. Omkring tre timer senere kom hans hustru inn, uten å vite hva som hadde hendt. Og Peter spurte henne: ”Si meg om dere solgte landeiendommen for så mye?” Hun sa: ”Ja, for så mye.” Da sa Peter til henne: ”Hvordan kan de ha seg at dere er blitt enige om å friste Herrens Ånd? Se, føttene til dem som har begravd din mann, er ved døren, og de skal bære deg ut.” Da falt hun straks ned ved føttene hans og utåndet. Og de unge mennene kom inn og fant henne død. Så bar de henne ut og begravde henne ved siden av hennes ektemann. Da kom det stor frykt over hele menigheten og over alle som hørte dette. Og ved apostlenes hender ble det gjort mange tegn og under blant folket. Og med samme sinnelag var de alle samlet i Salomos buegang. Likevel var det ingen av de andre som våget å slutte seg til dem, men folket satte dem høyt, og stadig flere troende ble lagt til Herren, mengder både av menn og kvinner, slik at de også tok syke ut på gatene og la dem på senger og bårer, for at i det minste skyggen av Peter kunne falle på noen av dem når han gikk forbi. En folkemengde samlet seg også fra byene omkring, og de kom til Jerusalem. De hadde med seg syke mennesker og noen som var plaget av urene ånder, og alle ble helbredet. Da sto ypperstepresten fram, og alle de som holdt med ham, nemlig de fra saddukeernes parti, og de ble fylt med harme. Og de anholdt apostlene og satte dem i det offentlige fengselet. Men en Herrens engel åpnet fengselsdørene om natten, førte dem ut og sa: ”Gå og still dere fram i templet og tal alle disse livets ord til folket!” Og da de hørte dette, gikk de tidlig om morgenen inn i templet og underviste. Men ypperstepresten og de som holdt med ham, kom og kalte sammen Rådet og alle de eldste for Israels barn, og de sendte bud til fengselet for å få hentet dem. Men da tjenerne kom og ikke fant dem i fengslet, vendte de tilbake og ga melding om det. De sa: ”Ja, vi fant virkelig fengselet forsvarlig stengt, og vaktene sto utenfor, foran dørene. Men da vi åpnet dem, fant vi ingen innenfor!” Da nå ypperstepresten, høvedsmannen for tempelet og de andre yppersteprestene hørte dette, undret de seg over hva som skulle komme ut av dette. Så kom det en og fortalte dem det. Han sa: ”Se, de mennene dere satte i fengsel, står nå i tempelet og underviser folket!” Da gikk offiseren av sted sammen med tjenerne og hentet dem uten å bruke makt, for de fryktet for folket, at de skulle bli steinet av dem. Og da de hadde hentet dem, stilte de dem foran Rådet. Og ypperstepresten spurte dem og sa: ”Ga ikke vi dere streng ordre om at dere ikke skulle undervise i Dette Navnet? Og se, dere har fylt Jerusalem med deres lære, og dere har til hensikt å føre Dette Menneskets blod over oss!” Men Peter og de andre apostlene svarte med å si: ”Vi skal lyde Gud mer enn mennesker. Våre fedres Gud oppreiste Jesus, Ham som dere drepte ved å henge Ham på et tre. Ham har Gud opphøyet ved Sin høyre hånd til å være Fyrste og Frelser, for å gi Israel omvendelse og tilgivelse for syndene. Og vi er Hans vitner om alt dette som har hendt, og det er også Den Hellige Ånd som Gud har gitt til dem som lyder Ham.” Da de hørte dette, ble de rasende og sammensverget seg mot dem for å drepe dem. Da var det en i Rådet som sto fra, en fariseer ved navn Gamaliel, en lovlærer som ble vist ære av hele folket. Han ba dem å føre apostlene ut en liten stund. Og han sa til dem: ”Israelittiske menn, vokt dere vel for hva dere gjør med disse menneskene. For en tid siden sto Teudas fram, og han mente at han var noe. Et antall menn, omkring fire hundre, slo seg sammen med ham. Han ble drept, og alle som adlød ham, ble spredt og ble til intet. Etter ham sto Judas fra Galilea fram i folketellingens dager, og han dro med seg mye folk. Også han gikk til grunne, og alle tilhengerne hans ble spredt. Og nå sier jeg dere: Hold dere unna disse menneskene og la dem være i fred. For om denne planen eller dette verket er av mennesker, vil det bli til intet. Men hvis det er av Gud, kan dere ikke tilintetgjøre det. Se til at dere ikke må bli funnet å være i strid mot Gud.” Og de var enige med ham. Da de hadde sendt bud på apostlene og slått dem, bød de at de ikke skulle tale i Jesu navn. Så lot de dem gå. Da gikk de ut fra møtet med Rådet, og de gledet seg over å bli regnet verdige til å lide vanære for Hans navns skyld. Og hver dag, både i tempelet og i hjemmene, holdt de ikke opp med å lære og forkynne Jesus som Kristus.

Kapittel 6

I de dager, da tallet på disiplene stadig økte, kom det opp en anklage mot hebreerne fra de gresktalende jøder fordi enkene deres ble forsømt ved den daglige utdelingen. Da kalte de tolv sammen hele disippelskaren og sa: ”Det er ikke tilrådelig at vi skal forlate Guds ord og tjene ved bordene. Derfor, brødre, skal dere ta ut sju menn blant dere, menn som har godt vitnesbyrd, som er fulle av Den Hellige Ånd og visdom og som vi kan utpeke til denne oppgaven. Men vi vil hele tiden holde oss til bønnen og til Ordets tjeneste.” Og hele flokken ga sin tilslutning til dette forslaget. Og de valgte Stefanus, en mann full av tro og Den Hellige Ånd, og Filip, Prokorus, Nikanor, Timon, Parmenas og Nikolaus, en proselytt fra Antiokia. Disse stilte de foran apostlene, og da de hadde bedt, la de hendene sine på dem. Og Guds ord nådde videre ut, og tallet på disiplene økte stadig mer i Jerusalem. Også en stor flokk av prestene ble lydige mot troen. Og Stefanus, som var full av tro og kraft, gjorde store under og tegn blant folket. Da sto det fram noen fra den synagogen som blir kalt De frigittes synagoge, noen kyreneere, aleksandrinere og noen fra Kilikia og Asia, og de diskuterte med Stefanus. Og de var ikke i stand til å stå imot den visdom og den Ånd som han talte ved. I hemmelighet fikk de da noen menn til å si: ”Vi har hørt ham tale spottende ord om Moses og Gud.” Og de hisset opp folket, de eldste og de skriftlærde. Og de kom mot ham, grep ham og førte ham til Rådet. De førte også fram falske vitner som sa: ”Denne mannen holder ikke opp med å tale spottende ord mot dette hellige sted og loven. For vi har hørt ham si at denne Jesus fra Nasaret skal ødelegge dette stedet og forandre de skikkene som Moses overga til oss.” Og alle som satt i Rådet, festet blikket på ham, og de så at ansiktet hans var som en engels ansikt.

Kapittel 7

Da sa ypperstepresten: ”Stemmer dette?” Og Stefanus svarte: ”Brødre og fedre, hør: Herlighetens Gud åpenbarte Seg for vår far Abraham da han var i Mesopotamia, før han bosatte seg i Karan. Og Han sa til ham: ”Dra ut fra landet ditt og fra slektningen din, og dra til landet som Jeg vil vise deg.” Så dro han ut fra kaldeernes land og bosatte seg i Karan. Og da hans far var død, flyttet Han ham derfra til dette landet som dere nå bor i. Og Gud ga ham ingen del i det, ikke engang så det var nok til å sette foten på. Men selv om Abraham ikke hadde barn, lovte Gud å gi landet som eiendom til ham og hans ætt etter ham. Men Gud talte på denne måten: Hans etterkommere skulle bo i et fremmed land, og der skulle de gjøre dem til slaver og undertrykke dem i fire hundre år. ”Og det folket som de skal trelle under, vil Jeg dømme,” sa Gud. ”Og deretter skal de komme ut og tjene Meg på dette sted.” Og Han ga ham omskjærelsens pakt. Så ble Abraham far til Isak og omskar ham på den åttende dagen. Og Isak ble far til Jakob, og Jakob til de tolv patriarkene. Og patriarkene ble misunnelige på Josef og solgte ham til Egypt. Men Gud var med ham. Og Han fridde ham ut fra alle trengslene hans, og ga ham nåde og visdom i møte med Farao, kongen i Egypt. Og han gjorde ham til høvding over Egypt og over hele sitt hus. Det kom en hungersnød og stor trengsel over hele Egypts og Kanaans land, og våre fedre fant ikke noe til sitt livsopphold. Men da Jakob hørte at det var korn i Egypt, sendte han ned våre fedre først. Den andre gangen ga Josef seg til kjenne for brødrene sine, og Josefs slekt ble kjent for Farao. Så sendte Josef bud og kalte til seg sin far Jakob og hele sin slekt, syttifem mennesker. Så dro Jakob ned til Egypt. Og han døde, både han og våre fedre. Og de ble båret tilbake til Sikem og lagt i den graven Abraham hadde kjøpt for en bestemt pengesum fra sønnene til Hamor, far til Sikem. Men da det nærmet seg tiden for det løftet som Gud hadde sverget til Abraham, vokste folket og ble stort i Egypt, helt til en annen konge sto fram, en som ikke kjente Josef. Denne mannen behandlet vårt folk svikefullt, undertrykte våre forfedre og fikk dem til å sette ut de nyfødte barna, slik at de ikke skulle leve opp. På denne tiden ble Moses født, og han var til behag for Gud. Og han ble oppfostret i sin fars hus i tre måneder. Men etter at han var satt ut, tok Faraos datter ham opp og fostret ham opp som sin egen sønn. Og Moses ble opplært i all egypternes visdom, og ble mektig i ord og gjerninger. Da han var førti år gammel, ble det lagt på hans hjerte å besøke sine brødre, Israels barn. Og da han så en av dem lide urett, forsvarte han ham og hevnet ham som ble undertrykt, og han slo egypteren i hjel. Han tenkte nemlig at hans brødre skulle forstå at Gud ville gi dem frelse ved hans hånd, men de forsto ikke det. Og den neste dagen så han dem slåss. Og da han prøvde å forlike dem ved å si: ”Menn, dere er brødre. Hvorfor gjør dere urett mot hverandre?” Men han som gjorde urett mot sin neste, skjøv ham vekk og sa: ”Hvem gjorde deg til hersker og dommer over oss? Du vil vel ikke drepe meg, slik du drepte egypteren i går?” På grunn av dette svaret flyktet Moses og ble boende som fremmed i landet Midjan, der han fikk to sønner. Og da førti år var gått, åpenbarte Herrens Engel seg for ham i flammende ild i en busk. Det var i ørkenen ved Sinai-fjellet. Da Moses så den, undret han seg over synet. Og da han gikk nærmere for å se, kom Herrens røst til ham, som sa: ”Jeg er dine fedres Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud.” Og Mosees skalv og våget ikke å se på. Og Herren sa til ham: ”Ta sandalene av dine føtter, for stedet der du står, er hellig jord. Jeg har sannelig sett undertrykkelsen av Mitt folk som er i Egypt. Jeg har hørt deres klage og er kommet for å utfri dem. Og kom nå, Jeg vil sende deg til Egypt.” Denne Moses som de forkastet da de sa: ”Hvem har gjort deg til høvding og dommer?”, er den som Gud sendte til å være både høvding og befrier ved den Engels hånd som åpenbarte seg for ham i busken. Moses førte dem ut etter at han hadde gjort under og tegn i landet Egypt, i Rødehavet og i ørkenen i førti år. Dette er den Moses som sa til Israels barn: ”En Profet som meg vil Herren deres Gud oppreise for dere fra deres brødre. Ham skal dere høre på!” Han er det som sto fram i forsamlingen i ørkenen, sammen med Engelen som talte til ham på Sinai-fjellet, og sammen med våre fedre. Det var han som mottok de levende ord, for å gi dem til oss, han som våre fedre ikke ville lyde, men forkastet. Og i sine hjerter vendte de tilbake til Egypt og sa til Aron: ”Lag oss guder som kan gå foran oss. For denne Moses som førte oss ut av landet Egypt, ham vet vi ikke hva det har hendt med.” Og i de dager laget de en kalv og bar fram offer til avgudsbildet, og gledet seg over sine henders verk. Så vendte Gud Seg bort og overga dem til å tilbe himmelens hær, slik det er skrevet i profetenes bok: Bar dere vel slaktoffer og offergaver fram for Meg i de førti årene i ørkenen, du Israels hus? Dere tok også med Moloks tabernakel og stjernen til deres Gud Romfas, gudebilder som dere laget for å tilbe. Og Jeg vil bortføre dere bortenfor Babylon. Vitnesbyrdets telt var hos våre fedre i ørkenen, slik Gud hadde bestemt. Han hadde pålagt Moses å lage det etter det forbildet som han hadde sett. Dette mottok våre fedre i sin tid som arv; sammen med Josva førte de det også inn i det landet som var tatt i eie av hedningene, de som Gud drev ut for våre fedres ansikt i tiden fram til Davids dager, David som fant nåde for Gud og ba om å finne et bosted for Jakobs Gud. Men det var Salomo som bygget et hus for Ham. Men Den Høyeste bor ikke i templer laget med hender, slik profeten sier: Himmelen er Min trone, og jorden er Min fotskammel. Hva slags hus vil dere bygge for Meg! sier Herren, eller hvor er Mitt hvilested? Har ikke Min hånd gjort alt dette? Dere som er så stivnakkede og uomskårne både på hjerte og ører! Dere står alltid Den Hellige Ånd imot. Slik deres fedre gjorde, slik gjør dere også. Hvem av profetene ble ikke forfulgt av deres fedre? Og de drepte dem som på forhånd forkynte om Den Rettferdiges komme. Dere ble nå de som forrådte Ham og ble Hans drapsmenn, dere som har mottatt loven ved englers anvisning og ikke har holdt den.” Da de hørte dette, skar det dem dypt i hjertet, og de skar tenner mot ham. Men han skuet opp mot himmelen, fylt av Den Hellige Ånd. Og han så Guds herlighet og Jesus som sto ved Guds høyre hånd, og sa: ”Se! Jeg ser himmelen åpnet og Menneskesønnen stående ved Guds høyre hånd!” Da ropte de med høy røst, holdt seg for ørene og sprang mot ham alle som én. Og de drev ham ut av byen og steinet ham. Og vitnene la klærne sine ved føttene til en ung mann som hette Saulus. Og de steinet Stefanus mens han påkalte Gud og sa: ”Herre Jesus, ta imot min ånd!” Så knelte han ned og ropte med høy røst: ”Herre, tilregn dem ikke denne synden!” Og da han hadde sagt dette, sovnet han inn.

Kapittel 8

Og Saulus var enig i at Stefanus ble drept. Og på den tiden oppsto en stor forfølgelse mot menigheten som var i Jerusalem. Og alle sammen, bortsett fra apostlene, ble spredt utover områdene Judea og Samaria. Og gudfryktige menn begravde Stefanus, og de holdt en stor dødsklage over ham. Men Saulus plaget menigheten, for han gikk inn i hus etter hus, dro ut menn og kvinner og fikk dem fengslet. De som ble spredt utover, gikk nå omkring og forkynte ordet. Filip dro da ned til byen Samaria og forkynte Kristus for dem. Og i de store folkeskarene aktet enhver på alt det som ble talt av Filip da de hørte og så de tegnene han gjorde. For urene ånder ropte med høy røst og fór ut av mange som var besatt. Og mange som var vanføre og lamme, ble helbredet. Og det ble stor glede i byen. Men det var en mann der som het Simon, som tidligere hadde drevet med trolldom i byen og skapt undring hos folket i Samaria. Han hadde gitt seg ut for å være noe stort. Alle ga akt på ham, fra den minste til den største, og de sa: ”Denne er den store Guds kraft.” Og de hørte på ham fordi han hadde forundret dem med sine trolldommer i lang tid. Men da de trodde Filip, som forkynte det som hører til Guds rike og Jesu Kristi navn, ble både menn og kvinner døpt. Da kom også Simon selv til troen. Og da han var blitt døpt, holdt han seg sammen med Filip, og han ble meget forundret da han så de kraftige gjerningene og tegnene som ble gjort. Da apostlene som var i Jerusalem, hørte at Samaria hadde tatt imot Guds ord, sendte de Peter og Johannes til dem. Da de var kommet ned, ba de for dem så de skulle få Den Hellige Ånd. For ennå var Han ikke falt på noen av dem. De var bare blitt døpt til Herren Jesu navn. Så la de hendene på dem, og de fikk Den Hellige Ånd. Men da Simon så at Den Hellige Ånd ble gitt ved apostlenes håndspåleggelse, kom han og tilbød dem penger og sa: ”Gi også meg denne kraften, slik at den jeg legger hendene på, får Den Hellige Ånd.” Men Peter sa til ham: ”Måtte bare pengene dine gå fortapt sammen med deg, siden du tenkte at du Guds gave kunne kjøpes for penger! Du har verken del eller arv i dette ordet, for ditt hjerte er ikke oppriktig i Guds øyne. Omvend deg derfor fra denne din ondskap, og be Gud om at ditt hjertes onde tanke kanskje kan bli deg tilgitt. For jeg ser at du er forgiftet av bitterhet og bundet av urettferdighet.” Da svarte Simon og sa: ”Be til Herren for meg, så ikke noe av det dere har talt om, skal komme over meg.” Da de nå hadde vitnet og forkynt Herrens ord, vendte de tilbake til Jerusalem. Og de forkynte evangeliet i mange av samaritanernes landsbyer. En Herrens engel talte til Filip og sa: ”Bryt opp og gå mot sør langs den veien som går fra Jerusalem til Gasa!” Dette er et ørkenlandskap. Så sto han opp og gikk. Og se, en etiopisk mann, en hoffmann med stor myndighet under Kandake, dronningen over etioperne, en mann som hadde ansvar for hele skattkammeret hennes, var kommet til Jerusalem for å tilbe. Han var på vei tilbake og satt i vognen sin og leste profeten Jesaja. Da sa Ånden til Filip: ”Gå bort og hold deg ved denne vognen!” Så sprang Filip bort til ham og hørte ham lese fra profeten Jesaja. Og han sa: ”Forstår du det du leser?” Og han svarte: ”Hvordan kan jeg det uten at noen veileder meg?” Og han ga Filip komme opp og sitte sammen med ham. Skriftstedet han leste, var dette: Han ble ført til slakting som en sau. Og slik et lam er stum for den som klipper det, slik åpner Han ikke Sin munn. I Hans fornedrelse ble dommen over Ham tatt bort, og hvem kan gjøre Hans ætt kjent? For Hans liv blir tatt bort fra jorden. Så henvendte hoffmannen seg til Filip og sa: ”Jeg spør deg: Hvem er det profeten sier dette om, om seg selv eller om en annen?” Da åpnet Filip sin munn, og han begynte ut fra dette skriftstedet å forkynne evangeliet om Jesus for ham. Da de fortsatte bortover veien, kom de til et sted hvor det var vann. Og hoffmannen sa: ”Se, her er vann. Hva er til hinder for at jeg blir døpt?” Da sa Filip: ”Hvis du tror av hele ditt hjerte, kan det skje.” Og han svarte med å si: ”Jeg tror at Jesus Kristus er Guds Sønn.” Så befalte han at vognen skulle stanse. Og både Filip og hoffmannen gikk ned i vannet, og han døpte ham. Da de kom opp av vannet, tok Herrens Ånd Filip bort, slik at hoffmannen ikke så ham lenger. Og han dro sin vei med glede. Men Filip ble funnet i Asjdod. På gjennomreisen forkynte han evangeliet i alle byene til han kom til Cæsarea.

Kapittel 9

Saulus, som fremdeles fnyste av trusler og mord mot Herrens disipler, gikk da til ypperstepresten og ba om brev fra ham til synagogene i Damaskus, slik at han, om han fant noen som tilhørte Veien, enten menn eller kvinner, kunne føre dem bundet til Jerusalem. Mens han var på denne reisen og nærmet seg Damaskus, skinte plutselig et lys fra himmelen rundt ham. Da falt han til jorden og hørte en stemme som sa til ham: ”Saul, Saul, hvorfor forfølger du Meg?” Og han sa: ”Hvem er Du, Herre?” Da sa Herren: ”Jeg er Jesus, Han som du forfølger. Det blir hardt for deg å stampe mot broddene.” Så sa han skjelvende og forundret: ”Herre, hva vil Du jeg skal gjøre?” Da sa Herren til ham: ”Reis deg opp og gå inn i byen, og det skal bli fortalt deg hva du må gjøre.” Og mennene som reiste sammen med ham, ble stående målløse, for de hørte en stemme, men så ingen. Da reiste Saulus seg opp fra jorden, og da øynene hans ble åpnet, så han ingen. Men de tok ham ved hånden og førte ham inn i Damaskus. Og i tre dager var han uten syn, og han verken spiste eller drakk. Det var en disippel i Damaskus ved navn Ananias. Og til ham sa Herren i et syn: ”Ananias!” Og han sa: ”Her er jeg, Herre.” Så sa Herren til ham: ”Reis deg opp og gå til gaten som blir kalt Den Rette, til Judas’ hus, og spør etter en som kalles Saulus fra Tarsus, for se, han ber. Og i et syn har han sett en mann ved navn Ananias komme inn og legge hånden på seg, slik at han kan få synet igjen.” Da svarte Ananias: ”Herre, av mange har jeg hørt om denne mannen, hvor mye skade han har gjort mot Dine hellige i Jerusalem. Og her har han fullmakt fra yppersteprestene til å binde alle som påkaller Ditt navn.” Men Herren sa til ham: ”Gå, for han er et utvalgt redskap for Meg til å bære Mitt navn fram for hedningefolk, konger og Israels barn. For Jeg vil vise ham hvor mye han må lide for Mitt navns skyld.” Og Ananias gikk av sted og kom inn i huset. Så la han hendene sine på ham og sa: ”Bror Saul, Herren Jesus, som viste Seg for deg på veien da du kom, har sendt meg for at du skal få synet tilbake og bli fylt med Den Hellige Ånd.” Straks var det som om skjell falt fra øynene hans, og han fikk synet tilbake med det samme. Og han sto opp og ble døpt, og fikk mat og ble styrket. Så ble Saulus noen dager hos disiplene i Damaskus. Straks forkynte han Kristus i synagogene, at Han er Guds Sønn. Alle som hørte det, ble forundret og sa: ”Er ikke dette han som i Jerusalem utryddet dem som påkalte dette Navnet? Og er han ikke kommet tilbake hit i den hensikt å føre dem bundet til yppersteprestene?” Men Saulus fikk stadig mer kraft, og han forvirret jødene som bodde i Damaskus, ved å bevise at denne Jesus er Kristus. Etter at det var gått mange dager, stiftet jødene et komplott for å drepe ham. Men planen deres ble røpet for Saulus. Og de holdt vakt ved portene dag og natt for å drepe ham. Da tok disiplene ham om natten og firte ham ned langs muren i en stor kurv. Og da Saulus var kommet til Jerusalem, forsøkte han å slutte seg til disiplene. Men alle var redde for ham, og de trodde ikke at han var en disippel. Men Barnabas tok ham og førte ham til apostlene. Og han forklarte dem hvordan han hadde sett Herren på veien, og at Han hadde talt til ham, og hvordan han frimodig hadde forkynt i Damaskus i Jesu navn. Så var han sammen med dem og gikk inn og ut blant dem i Jerusalem. Og han talte frimodig i Herren Jesu navn og diskuterte med de gresktalende jøder, men de forsøkte å få ham drept. Da brødrene fikk vite det, førte de ham ned til Cæsarea og sendte ham ut til Tarsus. Menighetene over hele Judea, Galilea og Samaria hadde nå fred og ble oppbygget. Og ved at de vandret i Herrens frykt og i Den Hellige Ånds trøst, ble de stadig flere. Det skjedde da Peter var på reise overalt i landet, at han også kom ned til de hellige som bodde i Lydda. Der fant han en mann som het Æneas, som hadde vært sengeliggende i åtte år. Han var lam. Og Peter sa til ham: ”Æneas, Jesus Kristus helbreder deg. Stå opp og re sengen din!” Da sto han opp med det samme. Og alle som bodde i Lydda og Saron, så ham, og de vendte seg til Herren. I Joppe var det en disippelkvinne som het Tabita, som oversatt til gresk heter Dorkas. Denne kvinnen var rik på gode gjerninger og ga mange barmhjertighetsgaver. Men det skjedde i de dager da hun ble syk og døde. Da de hadde stelt henne, la de henne på et rom ovenpå. Og siden Lydde er i nærheten av Joppe og disiplene hadde hørt at Peter var der, sendte de to menn til ham. De ba ham innstendig om ikke å utsette å komme til dem. Peter brøt da opp og gikk med dem. Da han var kommet fram, tok de ham med til rommet ovenpå. Og alle enkene sto sammen med ham og gråt, og de viste fram kjortlene og plaggene som Dorkas hadde laget mens hun hadde vært hos dem. Men Peter sendte alle ut, knelte ned og ba. Og han vendte seg til legemet og sa: ”Tabita, stå opp!” Og hun åpnet øynene sine, og da hun så Peter, satte hun seg opp. Så rakte han henne hånden sin og reiste henne opp. Og da han hadde tilkalt de hellige og enkene, førte han henne levende fram. Og dette ble kjent over hele Joppe, og mange kom til tro på Herren. Så ble han mange dager i Jobbe hos garveren Simon.

Kapittel 10

Det var en mann i Cæsarea som het Kornelius, en offiser i det som kaltes Det italienske regiment. Han var en gudfryktig mann og en som fryktet Gud med hele sitt hus. Han ga rikelig med barmhjertighetsgaver til folket, og han ba alltid til Gud. Omkring den niende time på dagen så han klart i et syn en Guds engel som kom inn til ham og sa til ham: ”Kornelius!” Og da han fikk øye på ham, ble han redd og sa: ”Hva er det, Herre?” Så sa han til ham: ”Dine bønner og dine barmhjertighetsgaver har steget opp som påminnelse for Gud. Send nå noen menn til Joppe og få Simon med tilbake, han som er kalt Peter. Han bor hos garveren Simon, og huset hans er ved havet. Han skal fortelle deg hva du må gjøre.” Og da engelen som talte til ham var dratt bort, kalte Kornelius på to av hustjenerne sine og en gudfryktig soldat av dem som hele tiden tjente ham. Og da han hadde forklart alt dette for dem, sendte han dem til Joppe. Dagen etter, mens de var på reise dit og nærmet seg byen, gikk Peter opp på hustaket for å be. Det var omkring den sjette time. Da ble han sulten og ville spise. Men mens de stelte i stand, falt det en henrykkelse over ham, og han ser himmelen åpnet, og en gjenstand som en stor duk, knyttet i de fire hjørnene, daler ned til ham og blir senket helt ned på jorden. I den var det alle slags firbeinte dyr som er på jorden, ville dyr, krypdyr og himmelens fugler. Og en røst kom til ham: ”Reis deg opp, Peter! Slakt og spis!” Men Peter sa: ”Slett ikke, Herre! For jeg har aldri spist noe vanhellig eller urent.” Og en røst talte til ham igjen, for andre gang: ”Det Gud har renset, må ikke du kalle vanhellig.” Dette skjedde tre ganger. Og så ble gjenstanden tatt opp til himmelen igjen. Mens Peter var i villrede om hva som kunne være betydningen av dette synet han hadde sett, se, da hadde mennene som var sendt fra Kornelius, spurt seg fram til Simons hus, og de sto nå ved porten. Og de ropte og spurte om Simon, med tilnavnet Peter, bodde der. Mens Peter grunnet på synet, sa Ånden til ham: ”Se, tre menn leter etter deg. Stå derfor opp, gå ned og gå med dem uten å tvile på noe av dette. For Jeg har sendt dem.” Da gikk Peter ned til mennene som var blitt sendt til ham fra Kornelius. Og han sa: ”Se, jeg er den dere leter etter. Hva er grunnen til at dere er kommet hit?” Og de sa: ”Offiseren Kornelius er en rettferdig mann, en som frykter Gud og har godt rykte i hele det jødiske folk. Han fikk et guddommelig budskap fra en hellig engel om at du skulle hentes til huset hans så han kunne få høre ord fra deg.” Så inviterte han dem inn og ga dem husrom. Neste dag dro Peter av sted med dem, og noen av brødrene fra Joppe fulgte også med ham. Dagen etter kom de inn i Cæsarea. Kornelius ventet på dem, og han hadde kalt sammen slektningene og de nærmeste vennene sine. Da Peter kom inn, møtte Kornelius ham og falt ned ved føttene hans og tilba. Men Peter reiste ham opp og sa: ”Stå opp! Jeg er selv bare et menneske.” Og mens han snakket med ham, gikk han inn og fant mange som var kommet sammen. Da sa han til dem: ”Dere vet hvor lovstridig det er for en jødisk mann å ha samfunn med, eller å gå inn til, en som tilhører et annet folkeslag. Men Gud har vist meg at jeg ikke skulle kalle noe menneske vanhellig eller urent. Derfor kom jeg uten innvending så snart jeg ble tilkalt. Så nå spør jeg: Hva er grunnen til at du har sendt bud på meg?” Så sa Kornelius: ”For fire dager siden fastet jeg, fram til denne timen. Og ved den niende time ba jeg i mitt hus. Og se, en mann sto foran meg i skinnende klær. Og han sa: Kornelius, dine bønner er blitt hørt, og dine barmhjertighetsgaver blir husket hos Gud. Send derfor bud til Joppe og be Simon komme hit, han med tilnavnet Peter. Han bor i huset til garveren Simon, ved havet. Når han kommer, skal han tale til deg. Derfor sendte jeg straks bud på deg, og du har gjort vel i å komme. Nå er vi alle til stede framfor Gud, for høre alt det som Gud har pålagt deg.” Da åpnet Peter sin munn og sa: ”I sannhet skjønner jeg at Gud ikke gjør forskjell på folk. Men i hvert folkeslag blir hver den som frykter Ham og gjør rettferdighet, tatt imot av Ham. Ordet som Gud sendte til Israels barn, for å forkynne fred ved Jesus Kristus – Han er alles Herre -, det ordet kjenner dere. Dette ordet nådde ut over hele Judea, det begynte fra Galilea etter den dåpen Johannes forkynte: Hvordan Gud salvet Jesus fra Nasaret med Den Hellige Ånd og med kraft, Han som gikk omkring og gjorde godt og helbredet alle som var undertrykt av djevelen, for Gud var med Ham. Og vi er vitner om alt Han gjorde, både i jødenes land og i Jerusalem, Ham som de drepte ved å henge Ham på et tre. Ham oppreiste Gud på den tredje dag og lot Ham vise seg åpenlyst, ikke for hele folket, men for de vitnene som på forhånd var utvalgt av Gud, for oss, vi som spiste og drakk sammen med Ham etter at Han sto opp fra de døde. Og Han påla oss å forkynne for folket og å vitne at det er Han som av Gud er bestemt til å være dommer over levende og døde. Og Ham vitner alle profetene at hver den som tror på Ham, skal få syndenes forlatelse ved Hans navn.” Mens Peter ennå talte disse ord, talt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte ordet. Og de troende som var omskårne ble forskrekket – alle de som var kommet sammen med Peter – over at Den Hellige Ånds gave også var blitt utøst over hedningene. For de hørte dem tale med tunger og opphøye Gud. Da svarte Peter: ”Kan noen nekte dem vannet, så de ikke skulle bli døpt, disse som har fått Den Hellige Ånd slik som vi?” Og han befalte at de skulle bli døpt i Herrens navn. Så ba de ham bli der noen dager.

Kapittel 11

Apostlene og brødrene som var i Judea, fikk høre at også hedningene hadde tatt imot Guds ord. Og da Peter kom opp til Jerusalem, begynte de som var omskåret å gå i rette med ham. Og de sa: ”Du gikk inn til uomskårne menn og spiste med dem!” Men Peter begynte å forklare dette for dem i sammenheng og sa: ”Jeg var i byen Joppe og ba. Og jeg kom i henrykkelse og så et syn. En gjenstand lik en stor duk dalte ned; den ble senket ned fra himmelen etter de fire hjørnene. Og den kom bort til meg. Da jeg studerte den og så nøyere etter, fikk jeg se firbeinte dyr som er på jorden, villdyr, krypdyr og himmelens fugler. Og jeg hørte en stemme si til meg: ”Stå opp, Peter, slakt og spis!” Men jeg sa: ”Slett ikke, Herre! For ikke noe vanhellig eller urent har noen gang kommet inn i min munn.” Men stemmen svarte meg igjen fra himmelen: ”Det Gud har renset, må ikke du kalle vanhellig.” Nå skjedde dette tre ganger, og alt ble tatt opp igjen til himmelen. Og se, i samme stund sto tre menn foran huset jeg var i. De var blitt sendt til meg fra Cæsarea. Ånden sa da til meg at jeg skulle gå med dem og ikke tvile på dette. Disse seks brødrene fulgte med meg, og vi gikk inn i mannens hus. Og han fortalte oss hvordan han hadde sett en engel stå i huset hans og si til ham: ”Send noen menn til Joppe, og kall til deg Simon ved tilnavnet Peter! Han skal tale ord til deg, og ved de ord skal både du og hele ditt hus bli frelst.” Og da jeg begynte å tale, falt Den Hellige Ånd på dem, slik som Han falt på oss i begynnelsen. Da husket jeg Herrens ord, hvordan Han sa: ”Johannes døpte med vann, men dere skal bli døpt med Den Hellige Ånd.” Hvis altså Gud ga dem den samme graven som Han hadde gitt oss da vi kom til tro på Herren Jesus Kristus, hvem var da jeg at jeg skulle stå imot Gud?” Da de hørte det, ble de stille. Og de æret Gud og sa: ”Så har altså Gud også gitt hedningene omvendelse til livet.” De som nå var blitt spredt etter forfølgelsen som oppsto i forbindelse med Stafanus, reiste helt til Fønikia, Kypros og Antiokia. Og de forkynte ikke ordet til andre enn jøder. Men noen av dem var menn fra Kypros og Kyréne. Da de hadde kommet til Antiokia, talte de til grekerne og forkynte Herren Jesus. Og Herrens hånd var med dem, og et stort antall kom til tro og vendte seg til Herren. Denne nyheten kom menigheten i Jerusalem for øre, og de sendte Barnabas av sted for å reise helt til Antiokia. Da han kom og fikk se Guds nåde, ble han glad og oppmuntret dem alle til at de helhjertet skulle fortsette å vandre med Herren. For han var en god mann, full av Den Hellige Ånd og tro. Og en stor folkemengde ble vunnet for Herren. Så reiste Barnabas derfra til Tarsus for å oppsøke Saulus, og da han hadde funnet ham, tok han ham med til Antiokia. Slik skjedde det at de gjennom et helt år var sammen med menigheten og underviste et stort antall mennesker. Og det var i Antiokia at disiplene først ble kalt kristne. I de dager kom det profeter fra Jerusalem til Antiokia. En av dem, en ved navn Agabus, sto da fram, og ved Ånden viste han at det skulle komme en stor hungersnød over hele verden, slik det også skjedde i keiser Klaudius’ dager. Da bestemte disiplene at hver av dem etter sin økonomiske evne skulle sende nødhjelp til brødrene som bodde i Judea. Dette gjorde de også, og de sendte det til de eldste ved hjelp av Barnabas og Saulus.

Kapittel 12

På denne tiden ga kong Herodes befaling om å mishandle noen fra menigheten. Han drepte da Jakob, Johannes’ bror, med sverd. Og siden han så at dette var til glede for jødene, fortsatte han og grep også Peter. Dette var under de usyrede brøds dager. Da han hadde arrestert ham, satte han ham i fengsel og overlot ham til fire vaktskift, hvert på fire soldater. De skulle holde vakt over ham. Herodes hadde nemlig til hensikt å føre ham fram for folket etter påske. Derfor ble Peter holdt i fengsel, men menigheten ba vedvarende til Gud for ham. Og natten før Herodes skulle føre ham fram, sov Peter mellom to vakter, bundet med to lenker. Og vaktene foran døren holdt vakt over fengslet. Og se, en Herrens engel sto hos ham, og et lys skinte i fengslet. Og han støtte Peter i siden, reiste ham opp og sa: ”Skynd deg å stå opp!” Og lenkene falt av hendene hans. Så sa engelen til ham: ”Spenn beltet om deg og bind på deg sandalene dine!” Og det gjorde han. Og han sa til ham: ”Ta på deg klærne og følg meg!” Så gikk han ut og fulgte ham, men han forsto ikke at det som ble gjort av engelen, var virkelig. Han trodde at han så et syn. Da de var forbi den første og den andre vaktposten, kom de til jernporten som leder inn i byen. Den åpnet seg for dem av seg selv. Og de gikk ut og gikk en gate bortover, og straks forlot engelen ham. Og da Peter var kommet til seg selv igjen, sa han: ”Nå vet jeg for visst at Herren har sendt Sin engel, og at Han har fridd meg ut av Herodes’ hånd og fra alt det som jødefolket forventet.” Da han hadde tenkt gjennom alt dette, kom han til huset til Maria, mor til Johannes med tilnavnet Markus. Der var det mange som var samlet for å be. Og da Peter banket på døren i porten, kom en pike ved navn Rode for å svare. Da hun kjente igjen Peters stemme, lot hun være å åpne porten av bare glede, men sprang inn og fortalte at Peter sto utenfor porten. Men de sa til henne: ”Du er fra sans og samling!” Men hun fortsatte å forsikre at det var sant. Så sa de: ”Det er engelen hans.” Nå fortsatte Peter å banke på. Og da de åpnet døren og så ham, ble de forskrekket. Men han gjorde tegn til dem med hånden at de skulle være stille, og så forklarte han dem hvordan Herren hadde ført ham ut av fengslet. Og han sa: ”Gå og fortell dette til Jakob og brødrene!” Og han gikk ut og dro til et annet sted. Så snart det var dag, ble det ikke lite oppstyr blant soldatene over hvor det var blitt av Peter. Men da Herodes hadde lett etter ham og ikke funnet ham, forhørte han vaktene og befalte at de skulle drepes. Og han dro ned fra Judea til Cæsarea og ble der. Herodes hadde vært meget forbitret på folket i Tyrus og Sidon. Men de ble da enige om å dra til ham. Og etter at de hadde gjort Blastus, kongens personlige hjelper til sin venn, ba de om fred, siden landet deres ble forsynt med mat fra kongens land. På en fastsatt dag satte så Herodes seg på sin trone, kledd i kongelig skrud, og holdt en tale for dem. Og folket ropte hele tiden: ”Dette er en guds røst og ikke et menneskes!” Straks slo en Herrens engel ham, fordi han ikke ga Gud ære. Og han ble spist opp av ormer og døde. Men Guds ord ga vekst og bredte seg utover. Og Barnabas og Saulus vendte tilbake fra Jerusalem etter at de hadde fullført sin tjeneste, og de tok også med seg Johannes med tilnavnet Markus.

Kapittel 13

I menigheten i Antiokia var det profeter og lærere: Barnabas, Simeon, som ble kalt Niger, Lukius fra Kyréne, Manaen, som var blitt oppfostret sammen med fjerdingfyrsten Herodes, og Saulus. Mens de tjente Herren og fastet, sa Den Hellige Ånd: ”Ta ut for meg Barnabas og Saulus til den gjerningen som Jeg har kalt dem til.” Etter å ha fastet og bedt og lagt hendene på dem, sendte de dem av sted. Da de slik var sendt ut av Den Hellige Ånd, dro de ned til Seleukia, og derfra seilte de til Kypros. Og da de kom fram til Salamis, forkynte de Guds ord i jødenes synagoger. De hadde også Johannes med som sin hjelper. Da de nå hadde gått over øya til Pafos, fant de en trollmann, en falsk profet, en jøde ved navn Barjesus. Han var hos landshøvdingen Sergius Paulus, som var en forstandig mann. Denne mannen ba til seg Barnabas og Saulus, for han ønsket å få høre Guds ord. Men Elymas, ”trollmannen”, som navnet hans betyr, sto dem imot, og han prøvde å vende landshøvdingen bort fra troen. Saulus, som også blir kalt Paulus, så da skarpt på ham, fylt av Den Hellige Ånd, og han sa: ”Du som er full av all svik og alt bedrag, du djevelens sønn, du fiende av all rettferdighet, kan du ikke holde opp med å forvrenge Herrens rette veier? Og se, nå er Herrens hånd over deg, og du skal bli blind, og for en tid skal du ikke se solen.” Og straks falt en mørk tåke over ham, og han gikk omkring og lette etter noen som kunne lede ham ved hånden. Da landshøvdingen så hva som skjedde, kan han til tro. For han var forundret over Herrens lære. Da nå Paulus og hans følge satte seil fra Pafos, kom de til Perge i Pamfylia. Og Johannes forlot dem og vendte tilbake til Jerusalem. Men da de dro fra Perge, kom de til Antiokia i Pisidia, og de gikk inn i synagogen på sabbatsdagen og satte seg. Og ette opplesningen av loven og profetene sendte synagogeforstanderne bud på dem og sa: ”Menn og brødre, hvis dere har noe oppmuntringsord til folket, så tal!” Da reiste Paulus seg, gjorde tegn med hånden og sa: ”Israelittiske menn og dere som frykter Gud, hør etter: Dette folks Gud, Israels Gud, utvalgte Seg våre fedre og opphøyet folket da de bodde som fremmede i landet Egypt. Og med oppløftet arm førte Han dem ut av landet. I en periode på omkring førti år bar Han over med deres ferd i ørkenen. Og da Han hadde utslettet sju folkeslag i Kanaans land, fordelte Han landet deres til dem som arv ved loddtrekning. Etter dette ga Han dem dommere i omkring fire hundre og femti år, inntil profeten Samuel. Deretter ba de om en konge, og Gud ga dem Saul, sønn av Kis, en mann av Benjamins stamme, i førti år. Og da Han hadde avsatt Ham, reiste Han opp David som konge over dem. Ham ga Gud også vitnesbyrd og sa: ”Jeg har funnet David, sønn av Isai, en mann etter Mitt eget hjerte, som skal gjøre all Min vilje.” Av denne mannens ætt, etter løftet, oppreiste Gud en Frelser for Israel, Jesus, etter at Johannes først, før Hans komme, hadde forkynt omvendelsens dåp for hele Israels folk. Og da Johannes var i ferd med å avslutte sitt livsløp, sa han: ”Hvem tror dere jeg er? Jeg er ikke Han. Men se, det kommer En etter meg, og jeg er ikke verdig til å løse sandalene av føttene Hans.” Menn og brødre, barn av Abrahams ætt og de blant dere som frykter Gud: Til dere er denne frelsens ord blitt sendt. For de som bor i Jerusalem og deres rådsherrer kjente verken Ham eller profetenes røster, de som utlegges hver sabbat. Og de har oppfylt profetenes ord ved å få Ham dømt. Og selv om de ikke fant noen dødsskyld hos Ham, ba de Pilatus om at Han skulle bli drept. Da de hadde oppfylt alt som var skrevet om Ham, tok de Ham ned fra treet og la Ham i en grav. Men Gud reiste Ham opp fra de døde. Han ble sett i mange dager av dem som kom med Ham opp fra Galilea til Jerusalem, de som er Hans vitner til folket. Og vi forkynner dere det glade budskap, det løftet som ble gitt til fedrene. Ved at Han har oppreist Jesus har Gud oppfylt dette for oss som er deres barn. Slik er det også skrevet i den andre salmen: Duer er Min Sønn, i dag har Jeg født Deg. Og at Han reiste Ham opp fra de døde så Han aldri mer skal vende tilbake til fordervelse, har Han sagt slik: ”Jeg vil gi dere Davids hellige løfter, de trofaste.” Derfor sier Han også i en annen salme: ”Du skal ikke la Din Hellige se fordervelse.” For etter at David hadde tjent sitt eget slektsledd etter Guds vilje, sovnet han inn, ble begravet hos sine fedre og så fordervelse. Men Han som Gud oppreiste, så ikke fordervelse. La det derfor være kjent for dere, brødre, at ved Ham blir syndenes forlatelse forkynt for dere. Og ved Ham blir alle som tror, rettferdiggjort fra alt det som dere ikke kunne bli rettferdiggjort fra ved Mose lov. Se derfor til at ikke det som er blitt talt ved profetene, kommer over dere: ”Se, dere foraktere, undre dere og bli borte! For Jeg gjør en gjerning i deres dager, en gjerning som dere slett ikke vil tro selv om noen fortalte dere om den.” Da jødene gikk ut av synagogen, ba hedningene inntrengende om at disse ord måtte bli forkynt for dem neste sabbat. Da nå forsamlingen hadde brutt opp, var det mange av jødene og de gudfryktige proselyttene som fulgte etter Paulus og Barnabas. Og de talte med dem, og de formante dem til å holde ved i Guds nåde. På sabbaten etter kom nesten hele byen sammen for å høre Guds ord. Men da jødene så folkemengdene, ble de fylt av nidkjærhet. Og de motsa og spottet og gikk imot det som ble sagt av Paulus. Da ble Paulus og Barnabas frimodige og sa: ”Det var nødvendig at Guds ord først skulle bli talt til dere. Men siden dere forkaster det og ikke anser dere selv verdige til det evige liv, se, da vender vi oss til hedningefolkene. For slik har Herren befalt oss: ”Jeg har satt Deg til lys for hedningene, for at Du skal være til frelse like til jordens ende.” Da hedningene hørte dette, ble de glade og æret Herrens ord. Og så mange som var utsett til evig liv, kom til tro. Og Herrens ord ble spredt over hele landområdet. Men jødene hisset opp de hengivne og gudfryktige kvinnene og de øverste mennene i byen. De satte i gang en forfølgelse mot Paulus og Barnabas, og drev dem ut av området sitt. Men de ristet støvet av føttene sine mot dem og kom til Ikonium. Og disiplene ble fylt av glede og Den Hellige Ånd.

Kapittel 14

I Ikonium gikk de sammen til jødenes synagoge, og de talte slik at en stor mengde av både jøder og grekere kom til tro. Men de vantro jødene hisset opp hedningene og forgiftet deres sinn mot brødrene. Derfor ble de der en lang tid, og de talte frimodig i Herren, som vitnet om Sin nådes ord og lot tegn og under skje ved hendene deres. Men folkemengden i byen ble splittet. En del var på jødenes side, og en del holdt med apostlene. Det ble lagt opp til et voldsomt angrep både fra hedninger og jøder sammen med lederne deres for å få dem mishandlet og steinet. Men de flyktet da de ble klar over dette. De dro til Lystra og Derbe, til byer i Lykaonia og til området omkring. Og de forkynte evangeliet der. Og i Lystra var det en mann som satt der uten styrke i føttene sine. Han hadde vært vanfør fra mors liv av og hadde aldri kunnet gå. Denne mannen hørte Paulus tale. Paulus så nøye på ham og så at han hadde tro til å bli helbredet. Så sa han med høy røst: ”Reis deg opp og stå på føttene dine!” Og han hoppet opp og gikk omkring. Da folket så hva Paulus hadde gjort, hevet de røsten og sa på det lykaoniske språk: ”Gudene har kommet ned til oss i menneskers skikkelse!” Og Barnabas kalte de Zevs, og Paulus kalte de Hermes, for han førte ordet. Presten i Zevs-templet, som lå foran byen deres, kom med okser og blomsterkranser til portene. Han ville ofre sammen med folkemengden. Men da apostlene Barnabas og Paulus hørte dette, flerret de klærne sine, sprang inn i folkemengden og ropte ut: ”Menn, hvorfor gjør dere dette? Vi er også mennesker av samme vesen som dere, og vi forkynner dere budskapet om å vende dere bort fra disse nytteløse ting til den levende Gud, Han som har gjort himmelen, jorden, havet og alt som er i dem. Det var Han som i tidligere slekter tillot alle hedningefolk å gå sine egne veier. Likevel holdt Han ikke tilbake vitnesbyrd om Seg Selv, for Han gjorde godt, Han ga oss føde og fylte hjertene våre med glede.” Og ved å si dette klarte de så vidt å hindre folkemengden i å ofre til dem. Da kom det også noen jøder dit fra Antiokia og Ikonium. Og etter å ha overtalt folkemengden, fikk de steinet Paulus og dratt ham ut av byen, da de antok at han var død. Men da disiplene samlet seg rundt ham, sto han opp og gikk inn i byen. Og neste dag dro han sammen med Barnabas til Derbe. Og etter at de hadde forkynt evangeliet i den byen og vunnet mange disipler, vendte de tilbake til Lystra, Ikonium og Antiokia. De styrket disiplenes sjeler, formante dem til å fortsette i troen og sa: ”Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler.” Etter at de hadde utpekt eldste i hver menighet og bedt og fastet, overga de dem til Herren, Ham som de var kommet til tro på. Og etter at de hadde reist gjennom Pisidia, kom de til Pamfylia. Da de nå hadde forkynt ordet i Perge, dro de ned til Attilia. Derfra seilte de til Antiokia, der de var blitt overgitt til Guds nåde for å gjøre den gjerning som de nå hadde fullført. Da de var kommet dit og hadde samlet menigheten, fortalte de om alt det Gud hadde gjort ved dem, og at Han hadde åpnet troens dør for hedningefolkene. Så ble de der en lang tid sammen med disiplene.

Kapittel 15

Det var noen menn fra Judea som kom ned og lærte brødrene slik: ”Hvis dere ikke blir omskåret etter skikken fra Moses, kan dere ikke bli frelst.” Paulus og Barnabas fikk derfor ikke lite strid og ordskifte med dem. Da bestemte de at Paulus og Barnabas og noen andre av dem skulle dra opp til Jerusalem, til apostlene og de eldste, og legge dette stridsspørsmålet fram for dem. Etter at menigheten hadde fulgt dem et stykke på vei, dro de gjennom Fønikia og Samaria og fortalte om hedningenes omvendelse. Og med dette budskapet skapte de stor glede hos alle brødrene. Og da de var kommet til Jerusalem, ble de mottatt av menigheten og apostlene og de eldste. Og de fortalte om alt det Gud hadde gjort ved dem. Men noen fra fariseernes parti, som hadde kommet til tro, sto fram og sa: ”Det er nødvendig at de blir omskåret, og de må pålegges å holde Moseloven.” Nå kom apostlene og de eldste sammen for å vurdere denne saken. Og etter at det hadde vært sterke meningsytringer, sto Peter fram og sa til dem: ”Menn og brødre, dere vet at for mange dager siden gjorde Gud det valg blant oss at det var ved min munn hedningene skulle høre evangeliets ord og komme til tro. Og Gud som kjenner hjertet, ga dem vitnesbyrd ved å gi dem Den Hellige Ånd, slik som Han gjorde med oss. Og Han satte ikke noe skille mellom oss og dem, men renset også deres hjerter ved troen. Hvorfor setter dere da Gud på prøve ved å legge et åk på disiplenes nakke, et åk som verken våre fedre eller vi har vært i stand til å bære? Men vi tror at ved Herren Jesu Kristi nåde skal vi alle bli frelst på samme måte som de.” Da tidde hele mengden og lyttet til Barnabas og Saulus. De fortalte om hvor mange tegn og under Gud hadde virket ved dem blant hedningene. Og etter at de hadde tidd stille, tok Jakob til orde og sa: ”Menn og brødre, hør på meg! Simon har forklart hvordan Gud fra først av gjestet hedningefolkene for å ta ut fra dem et folk for Sitt navn. Og profetenes ord stemmer overens med dette, slik det er skrevet: Etter dette vil Jeg vende tilbake og bygge opp igjen Davids falne hytte. Jeg vil bygge opp igjen ruinene av den, og Jeg vil gjenreise den, slik at resten av menneskene skal søke Herren, ja, til og med alle hedningefolk som er kalt ved Mitt navn, sier Herren, som gjør alt dette. Fra evighet er alle Hans gjerninger kjent for Gud. Derfor bedømmer jeg det slik at vi ikke skal gjøre det vanskelig for dem blant hedningefolkene som vender seg til Gud, men vi skriver til dem at de skal avstå fra alt det som er urent ved avguder, og fra hor, fra det som er kvalt og fra blod. For fra de eldste slekters tid har Moses hatt dem som forkynner ham i hver by, idet han blir opplest i synagogene hver sabbat.” Da ble det enighet mellom apostlene og de eldste, sammen med hele menigheten, at de skulle sende noen utvalgte menn fra sin egen krets til Antiokia sammen med Paulus og Barnabas, nemlig Judas, som også ble kalt Barsabas, og Silas. Begge var ledende menn blant brødrene. De skrev dette brevet ved deres hånd: ”Apostlene, de eldste og brødrene, til brødrene som er av hedningefolk i Antiokia, Syria og Kilikia: Vær hilset! Ettersom vi har hørt at noen som dro ut fra oss har forvirret dere med ord, gjort deres sjeler urolige og sagt: ”Dere må bli omskåret og holde loven” – enda vi ikke har gitt dem noe slikt bud -, så fant vi det rett, idet vi var helt enige i denne sak, å sende til dere noen utvalgte menn sammen med våre kjære brødre Barnabas og Paulus, menn som har våget sitt liv for vår Herre Jesu Kristi navn. Vi har derfor sendt Judas og Silas, som også muntlig vil kunngjøre dere det samme. For Den Hellige Ånd og vi fant det rett å ikke legge på dere noen større byrde enn det som er nødvendig: At dere avstår fra avgudsoffer og fra blod, fra det som er kvalt og fra hor. Hvis dere holder dere borte fra dette, skal det gå dere godt. Lev vel!” De som da ble sendt av sted, kom så til Antiokia. Og da de hadde samlet hele mengden, overleverte de brevet. Da de hadde lest det, gledet de seg over oppmuntringen i det. Judas og Silas, som også selv var profeter, formante og styrket brødrene med mange ord. Og etter at de hadde vært der en tid, ble de sendt tilbake med hilsener fra brødrene til apostlene. Men Silas fant det rett å bli igjen der. Paulus og Barnabas ble også igjen i Antiokia, og sammen med mange andre underviste de og forkynte Herrens ord. Etter noen dager sa Paulus til Barnabas: ”La oss nå dra tilbake og besøke våre brødre i hver by der vi har forkynt Herrens ord, og se hvordan de har det.” Barnabas var fast bestemt på at de skulle ta med seg Johannes ved tilnavnet Markus. Men Paulus var bestemt på at de ikke skulle ta med ham som hadde forlatt dem i Pamfylia, og som ikke hadde fulgt dem i arbeidet. Da ble striden så skarp at de skilte lag med hverandre. Og Barnabas tok med seg Markus og seilte til Kypros. Men Paulus valgte Silas og dro av sted, etter at han av brødrene var blitt overgitt til Guds nåde. Han dro gjennom Syria og Kilikia, og styrket menighetene.

Kapittel 16

Så kom han til Derbe og Lystra. Og se, der var det en disippel ved navn Timoteus, sønn av en jødisk kvinne som var troende, og hans far var greker. Han fikk godt vitnesbyrd og brødrene som var i Lystra og Ikonium. Paulus ville at han skulle reise sammen med ham. Og han omskar ham av hensyn til jødene som var i de områdene, for de visste at hans far var greker. Og som de nå dro gjennom byene, ga de videre til dem de forskriftene de skulle holde, de som var vedtatt av apostlene og de eldste i Jerusalem. Slik ble menighetene styrket i troen, og de økte daglig i antall. Da de hadde reist gjennom Frygia og det galatiske land, ble de hindret av Den Hellige Ånd fra å forkynne ordet i Asia. Etter at de var kommet til Mysia, forsøkte de å dra til Bitynia, men Ånden ga dem ikke lov. Så dro de forbi Mysia og kom ned til Troas. Og et syn viste seg for Paulus om natten: En mann fra Makedonia sto og ba ham innstendig: ”Kom over til Makedonia og hjelp oss!” Etter at han hadde sett synet, prøvde vi straks å dra til Makedonia, da vi forsto at Herren hadde kalt oss til å forkynne evangeliet for dem. Derfor seilte vi ut fra Troas og holdt stø kurs til Samotrake, og dagen etter kom vi til Neapolis. Og derfra dro vi til Filippi, som er den første byen i den delen av Makedonia, en koloni. Og vi ble i den byen noen dager. På sabbatsdagen gikk vi ut av byen til elvebredden, hvor det pleide å være bønn. Og vi satte oss ned og talte til kvinnene som møttes der. Det var en kvinne ved navn Lydia som hørte på oss. Hun var purpur-selger fra byen Tyatira, og hun tilba Gud. Herren åpnet hennes hjerte så hun hørte nøye på det som ble fortalt ved Paulus. Og da hun og hennes husfolk var blitt døpt, ba hun oss inntrengende og sa: ”Hvis dere holder meg for å være en som tror på Herren, så kom til mitt hus og bo der.” Slik overtalte hun oss. Nå skjedde det da vi gikk til bønnen, at vi ble møtt av en slavepike som var besatt av en spådomsånd. Hun skaffet sine herrer stor inntekt ved å spå. Denne piken fulgte Paulus og oss, og hun ropte og sa: ”Disse menneskene er tjenere for Den Høyeste Gud, de forkynner oss frelsens vei.” Og hun gjorde det samme i mange dager. Men Paulus ble meget brydd, og han snudde seg og sa til ånden: ”Jeg befaler deg i Jesu Kristi navn å komme ut av henne!” Og den kom ut i samme stund. Men da herrene hennes så at deres håp om fortjeneste svant, grep de Paulus og Silas og dro dem med inn på torget til de politiske lederne. Og de førte dem til dommerne og sa: ”Disse menneskene, som er jøder, lager stor uro i byen vår. Og de lærer oss skikker som det ikke er lov for oss romere å overta eller å holde.” Da samlet mengden seg imot dem. Og dommerne rev av dem klærne og befalte at de skulle bli slått med kjepper. Og da de hadde gitt dem mange slag, kastet de dem i fengsel og påla fangevokteren å holde streng vakt over dem. Etter å ha fått denne befalingen satte han dem innerst i fengslet og festet beina deres i stokken. Men ved midnatt var Paulus og Silas i bønn, og sang lovsanger til Gud. Og fangene hørte på dem. Plutselig kom det et stort jordskjelv, slik at fengslets grunnvoller ristet. Og straks ble alle dørene åpnet, og alle fangenes lenker ble løst. Da fangevokteren våknet opp av søvnen og så at fengselsdørene var åpne, tenkte han at fangene hadde rømt. Derfor trakk han sverdet og skulle til å ta sitt eget liv. Men Paulus ropte med høy røst og sa: ”Ikke gjør deg noe ondt, for vi er her alle.” Da ba han om lys, sprang inn og falt skjelvende ned for Paulus og Silas. Og han tok dem med ut og sa’. ”Herrer, hva må jeg gjøre for å bli frelst?” De svarte: ”Tro på Herren Jesus Kristus, og du skal bli frelst, du og ditt husfolk.” Så talte de Herrens ord til ham og til alle som var i hans hus. Og i samme time på natten tok han dem og vasket sårene deres etter piskeslagene. Og han og alle som hørte ham til ble døpt med det samme. Da han nå hadde tatt dem med inn i huset sitt, satte han fram mat til dem. Og han gledet seg over å ha kommet til tro på Gud med hele sitt husfolk. Og da det var blitt dag, sendte dommerne bud på rettstjenerne og sa: ”La disse mennene gå.” Fangevokteren meldte da dette til Paulus og sa: ”Dommerne har sendt beskjed om å la dere gå. Dra derfor av sted nå, og gå i fred!” Men Paulus sa til dem: ”De har slått oss offentlig, og uten dom, vi som er romerske borgere, og de har kastet oss i fengsel. Og nå vil de sende oss bort i hemmelighet? Nei, sannelig! La dem selv komme og hente oss ut!” Og rettstjenerne fortalte dette til dommerne, og de ble redde da de hørte at de var romerske borgere. Så kom de selv, snakket vennlig til dem og førte dem ut, og de ba dem om å forlate byen. Så gikk de ut av fengslet og gikk til Lydias hus. Og da de hadde møtt brødrene, oppmuntret de dem og dro av sted.

Kapittel 17

Da de hadde reist gjennom Amfipolis og Apollonia, kom de til Tessalonika. Der hadde jødene en synagoge. Paulus gikk inn til dem, slik han pleide, og på tre sabbater samtalte han med dem ut fra Skriftene, idet han forklarte og beviste at Kristus måtte lide og stå opp igjen fra de døde, og han sa: ”Denne Jesus som jeg forkynner for dere, Han er Kristus.” Og noen av dem ble overbevist. Og en stor flokk gudfryktige grekere og ikke få av de ledende kvinnene sluttet seg til Paulus og Silas. Men de jødene som ikke ble overbevist, ble misunnelige, tok med seg noen onde menn fra torget og samlet en folkehop. Så laget de opprør i hele byen, gikk til angrep på Jasons hus og prøvde å føre dem ut til folket. Men da de ikke fant dem, dro de Jason og noen av brødrene med seg til byens dommere og ropte ut: ”Disse som har snudd verden opp ned, er også kommet hit. Jason har hatt dem hos seg, og de virker alle i strid med keiserens påbud og sier at det er en annen som er konge – Jesus.” Og både folkemengden og lederne i byen ble skremt da de hørte dette. Da Jason og de andre hadde gått god for dem, lot de dem gå. Brødrene sendte da straks samme natt Paulus og Silas av sted til Berøa. Da de kom dit, gikk de inn i jødenes synagoge. Folket der var mer vennligsinnet enn de i Tessalonika. De tok imot ordet med all godvilje og gransket i Skriftene hver dag for å finne ut om det var slik. Derfor kom mange av dem til tro, og ikke så få av de framtredende greske kvinner og menn. Men da jødene fra Tessalonika fikk greie på at Guds ord ble forkynt av Paulus i Berøa, kom de også dit og hisset opp folkemengdene. Da sendte brødrene straks Paulus bort for at han skulle dra til kysten. Men både Silas og Timoteus ble igjen der. De som ledet Paulus, førte ham til Aten. Og etter at de hadde gitt beskjed til Silas og Timoteus om å komme til ham så fort som mulig, dro de tilbake. Mens Paulus ventet på dem i Aten, ble hans ånd opprørt i ham da han så at byen var full av avgudsbilder. Derfor samtalte han i synagogen med jødene og med de gudfryktige, og på torget talte han daglig med dem som kom forbi. Så var det en del av de epikureiske og stoiske filosofer som sa imot ham. Og noen sa: ”Hva er det denne pratmakeren vil si?” Andre sa: ”Han synes å være en som forkynner fremmede guder.” Han forkynte nemlig Jesus og oppstandelsen for dem. Og de tok ham med seg og førte ham til Areopagos. Og de sa: ”Kan vi få vite hva denne nye læren er, som du snakker om? For det du forteller lyder fremmed i våre ører. Derfor vil vi vite hva dette betyr.” For alle atenerne og de fremmede som var der, brukte ikke tiden til annet enn å fortelle eller høre nytt. Da sto Paulus fram midt på Areopagos og sa: ”Athenske menn, jeg ser at dere i alle ting er meget religiøse. For da jeg gikk omkring og så på helligdommene deres, fant jeg også et alter med denne innskriften: Til en ukjent gud. Én som dere altså tilber uten å kjenne, Ham forkynner jeg dere. Gud, som gjorde verden og alt som er i den, bor ikke i templer gjort med hender, siden Han er Herre over himmel og jord. Han kan heller ikke tjenes av menneskehender, som om Han trengte noe, siden Han selv gir alle liv, pust og alle ting. Han har gjort hvert folkeslag av ett blod og latt dem bo over hele jorden, og har fastsatt deres forutbestemte tider og grensene for deres bosteder, for at de skulle søke Herren i håp om at de kunne famle seg fram til Ham og finne Ham, selv om Han ikke er langt borte fra en eneste av oss. For i Ham er det vi lever og beveger oss og er til, slik også noen av deres egne diktere har sagt: ”For vi er også Hans slekt.” Siden vi altså er Guds slekt, burde vi ikke tenke at Guddommen er lik gull eller sølv eller stein, noe som er formet av menneskets kunst og påfunn. Sannelig, disse uvitenhetens tider har Gud båret over med, men nå befaler Han at alle mennesker alle steder skal omvende seg. For Han har fastsatt en dag da Han skal dømme verden i rettferdighet ved Den Mannen som Han har innsatt. Han har gitt alle grunnlag for å tro dette ved å oppreise Ham fra de døde.” Og da de hørte om oppstandelse fra de døde, spottet noen, mens andre sa: ”Vi vil høre deg tale om dette en annen gang.” Så dro Paulus bort fra dem. Men noen menn slo seg sammen med ham og kom til tro. Blant dem var areopagitten Dionysios, en kvinne ved navn Damarias og noen andre sammen med dem.

Kapittel 18

Deretter forlot Paulus Aten og dro til Korint. Og han fant en jøde ved navn Akvilas, født i Pontos, som nylig var kommet fra Italia med sin hustru Priskilla, siden Klaudius hadde befalt at alle jødene skulle forlate Rom. Og han slo lag med dem. Siden Paulus hadde samme håndverk, ble han hos dem og arbeidet. De var teltmakere av yrke. Og hver sabbat samtalte han i synagogen og overbeviste både jøder og grekere. Da Silas og Timoteus kom fra Makedonia, var Paulus ved Ånden fullt opptatt med å vitne for jødene om at Jesus er Kristus. Men da de motsa ham og spottet, ristet han klærne sine og sa til dem: ”Deres blod skal komme over deres eget hode. Jeg er ren. Fra nå av går jeg til hedningene.” Og han dro derfra og gikk inn i huset til en mann ved navn Justus, en som fryktet Gud. Huset hans lå rett ved siden av synagogen. Krispus, synagogeforstanderen, kom til tro på Herren med hele sitt husfolk. Og mange av korinterne hørte, trodde og ble døpt. Nå talte Herren til Paulus i et syn om natten: ”Vær ikke redd, men tal og ti ikke, for Jeg er med deg, og ingen skal angripe deg eller skade deg. For Jeg har mye folk i denne byen.” Og han fortsatte der i ett år og seks måneder og underviste i Guds ord blant dem. Da Gallio var prokonsul i Akaia, samlet jødene seg samstemmig mot Paulus og førte ham til domstolen. Og de sa: ”Denne mannen overtaler menneskene til å tilbe Gud i strid med loven.” Og da Paulus skulle til å åpne munnen, sa Gallio til jødene: ”Dere jøder, hvis det var et spørsmål om en forbrytelse eller en kriminell gjerning, hadde det vært grunn til at jeg skulle ta hensyn til dere. Men hvis det er et spørsmål om lære og navn og deres egen lov, så må dere ordne opp i det selv. For jeg vil ikke være dommer i slike saker.” Og han drev dem bort fra domstolen. Da tok alle grekerne synagogeforstanderen Sostenes og slo ham foran dommersetet. Men Gallio brydde seg ikke om alt dette. Paulus ble der fortsatt i mange dager. Så tok han avskjed med brødrene og seilte til Syria, og Priskilla og Akvilas var med ham. Han fikk klippet håret sitt i Kenkreæ, for han hadde avgitt et løfte. Og han kom til Efesos og forlot dem der. Men selv gikk han inn i synagogen og samtalte med jødene. Da de bad ham om å bli hos dem litt lenger, samtykte han ikke i det, men han tok avskjed med dem idet han sa: ”Det er helt nødvendig at jeg feirer den forestående høytiden i Jerusalem. Men jeg skal komme tilbake til dere, om Gud vil.” Og så seilte han fra Efesos. Og da han var kommet i land i Cæsarea og hadde gått opp og hilst på menigheten, dro han ned til Antiokia. Etter at han hadde oppholdt seg der en tid, forlot han stedet og reiste gjennom det galatiske land og Frygia og styrket alle disiplene. En jøde ved navn Apollos, født i Aleksandria, en veltalende mann som var sterk i skriftene, kom nå til Efesos. Denne mannen var blitt opplært i Herrens vei. Og siden han var brennende i ånden, talte og lærte han nøye om det som hadde med Herren å gjøre, selv om han bare kjente til Johannes’ dåp. Så begynte han å tale frimodig i synagogen. Da Akvilas og Priskilla hadde hørt ham, fikk de fatt i ham og forklarte ham nøyere om Guds vei. Og da han ønsket å dra over til Akaia, skrev brødrene og oppmuntret disiplene til å ta vel imot ham. Og da han kom fram, ble han til stor hjelp for dem som var kommet til tro ved nåden. For med stor kraft tilbakeviste han jødene offentlig, idet han beviste ut fra Skriftene at Jesus er Kristus.

Kapittel 19

Og det skjedde mens Paulus var i Korint, at Paulus kom til Efesos etter å ha reist gjennom de øvre distriktene. Og da han fant noen disipler der, sa han til dem: ”Fikk dere Den Hellige Ånd da dere kom til troen?” Da sa de til ham: ”Vi har ikke en gang hørt at det finnes en Hellig Ånd.” Og han sa til dem: ”Hva ble dere da døpt med?” De sa: ”Med Johannes’ dåp.” Da sa Paulus: ”Johannes døpte dem omvendelsens dåp. Og han sa til folket at de skulle tro på Ham som skulle komme etter ham, det er: på Kristus Jesus.” Da de hørte dette, ble de døpt til Herren Jesu navn. Og da Paulus hadde lagt hendene på dem, kom Den Hellige Ånd over dem, og de talte med tunger og profeterte. Disse mennene var omkring tolv til sammen. Og han gikk inn i synagogen og talte frimodig der i tre måneder. Han samtalte og overbeviste om alt det som hadde med Guds rike å gjøre. Men fordi noen av dem forherdet seg og ikke trodde, men talte ondt om Veien overfor folkemengden, dro han bort fra dem og trakk disiplene tilbake. Og hver dag førte han samtaler i Tyrannus’ skole. Dette fortsatte i to år, slik at alle som bodde i Asia, hørte ordet om Herren Jesus, både jøder og grekere. Gud gjorde også uvanlige kraftige gjerninger ved Paulus’ hender, slik at selv svetteduker eller arbeidsforklær som han hadde hatt på seg, ble brakt til de syke, og sykdommene forlot dem, og de onde åndene fór ut av dem. Noen av de omreisende jødiske demonutdriverne begynte da selv å påkalle Herren Jesu navn over dem som hadde onde ånder. De sa: ”Vi driver dere ut ved den Jesus som Paulus forkynner.” Det var sju sønner av Skvevas, en jødisk yppersteprest, som gjorde dette. Og den onde ånden svarte og sa: ”Jesus kjenner jeg, og Paulus vet jeg hvem er, men hvem er dere?” Mannen som den onde ånden var i, fór da på dem, og fikk makten over dem, slik at de flyktet nakne og sårede ut av huset. Dette ble kjent for alle jøder og grekere som bodde i Efesos. Og frykt kom over dem alle, og Herren Jesu navn ble opphøyet. Og mange av dem som var kommet til tro, kom og bekjente og fortalte om sine gjerninger. Og mange av dem som hadde drevet med trolldomskunster, samlet sammen bøkene sine, kom med dem og brant dem mens alle så på. Og de regnet ut verdien av dem, og de fant at den samlet kom opp i femti tusen sølvstykker. Slik fikk Herrens ord mektig framgang og vant seier. Da dette var fullført, bestemte Paulus seg i Ånden for at han ville dra til Jerusalem etter at han hadde reist gjennom Makedonia og Akaia. Han sa: ”Etter at jeg har vært der, må jeg også se Rom.” Så sendte han Timoteus og Erastus, to av dem som tjente ham, til Makedonia. Men selv ble han en tid i Asia. Omtrent på denne tiden ble det et stort oppstyr om Veien. For en mann ved navn Demetrius, en sølvsmed som laget sølv-helligdommer for Artemis, skaffet håndverkerne en ikke liten fortjeneste. Han kalte dem sammen med arbeiderne som hadde lignende yrker, og sa: ”Menn, dere vet at vi har vår velstand av dette håndverket. Dessuten ser og hører dere at ikke bare i Efesos, men over nesten hele Asia har denne Paulus overbevist og vendt mange mennesker bort ved å si at de ikke er guder, de som er laget med hender. Dermed er det ikke bare dette håndverket vårt som står i fare for å komme i vanry, men også templet til den store gudinnen Artemis kan bli foraktet, og hennes storhet kan bli revet ned, henne som hele Asia og hele verden tilber.” Da de hørte dette, ble de fulle av vrede. De ropte og sa: ”Stor er efesernes Artemis!” Nå ble hele byen fylt av forvirring, og alle stormet samstemmig inn i teateret, etter at de hadde grepet makedonierne Gaius og Aristarkus, Paulus’ reisefeller. Og da Paulus ville gå inn til folket, lot ikke disiplene ham få lov. Noen av tjenestemennene fra Asia, som var hans venner, sendte da bud til ham og ba ham om at han ikke måtte prøve å gå inn i teateret. De ropte i munnen på hverandre. For forsamlingen var i full forvirring, og de fleste av dem visste ikke hvorfor de var kommet sammen. Og de dro Aleksander ut av folkemengden, og jødene skjøv ham fram. Og Aleksander gjorde tegn med hånden om at han ønsket å holde sin forsvarstale for folket. Men da de fant ut at han var jøde, lød det som med én røst fra dem alle i omkring to timer: ”Stor er efesernes Artemis!” Og da byskriveren hadde beroliget folkemengden, sa han: ”Menn fra Efesos, hvilket menneske er det som ikke vet at efesernes by er tempelvokter for den store gudinnen Artemis, og for bildet som er falt ned fra Zevs? Siden dette ikke kan benektes, må dere være stille og ikke gjøre noe forhastet. For dere har ført hit disse mennene som verken er tempelrøvere eller spottere av deres gudinne. Hvis derfor Demetrius og de håndverkerne som er med ham, har sak mot noen, så avholdes det rettsmøter, og det finnes landshøvdinger. La dem komme med sine klagemål mot hverandre. Men hvis dere har andre krav å komme med, så skal de avgjøres i den lovbestemte forsamlingen. For vi står i fare for å bli tiltalt for det opprøret som fant sted i dag. Og det er ingen grunn vi kan oppgi når vi må avlegge regnskap for denne sammenstimlingen av mennesker.” Og da han hadde sagt dette, fikk han oppløst forsamlingen.

Kapittel 20

Etter at opprøret hadde lagt seg, kalte Paulus disiplene til seg, tok avskjed med dem og dro så til Makedonia. Da han hadde reist gjennom de områdene og oppmuntret dem med mange ord, kom han til Hellas og ble der i tre måneder. Men da jødene la en ondsinnet plan mot ham mens han skulle til å seile til Syria, bestemte han seg for å dra tilbake gjennom Makedonia. Og Sopater fra Berøa fulgte med ham til Asia. Det gjorde også tessalonikerne Aristarkus og Sekundus, Gajus fra Derbe og Timoteus, Tykikus og Trofimus fra Asia. Disse mennene dro i forveien og ventet på oss i Troas. Men vi seilte ut fra Filippi etter de usyrede brøds dager, og etter fem dager møtte vi dem i Troas, der vi ble i sju dager. Den første dagen i uken kom disiplene sammen for å bryte brødet. Paulus førte samtaler med dem. Han skulle reise dagen etter, så han dro ut talen sin helt til midnatt. Det var mange lamper i den øvre salen hvor de var samlet. Og i vinduet satt en ung mann ved navn Evtykus. Han falt i dyp søvn. Og da Paulus talte lenge, falt han i søvne ned fra tredje etasje, og ble tatt død opp. Men Paulus gikk ned, kastet seg over ham, omfavnet ham og sa: ”Bli ikke urolige, for hans sjel er i ham.” Da han var kommet opp igjen, hadde brutt brødet, spist og samtalt en lang stund, like til daggry, dro han av sted. Og de førte den unge mannen inn levende, og de ble ikke lite trøstet. Så dro vi i forveien til skipet og seilte til Assos. Der skulle vi ta Paulus om bord, for det hadde han gitt beskjed om. Selv ønsket han å gå til fots. Og da han møtte oss i Assos, tok vi ham om bord og kom til Mitylene. Vi seilte derfra, og dagen etter havnet vi rett utenfor Kios. Den følgende dagen seilte vi innom Samos og lå over i Trogillium. Neste dag kom vi til Milet. For Paulus hadde bestemt å seile forbi Efesos, slik at han ikke trengte å bruke tid i Asia. Han skyndte seg, for om mulig å være i Jerusalem på pinsedagen. Fra Milet sendte han bud til Efesos og kalte til seg menighetens eldste. Og da de var kommet til ham, sa han til dem: ”Dere vet hvordan jeg hele tiden har levd blant dere fra den første dagen jeg kom til Asia, at jeg tjente Herren med all ydmykhet, med mange tårer og prøvelser som møtte meg ved jødenes onde planer. Dere vet også hvordan jeg ikke holdt tilbake noe av det som kunne være til hjelp, men forkynte det for dere og underviste dere offentlig så vel som fra hus til hus. Jeg vitnet både for jøder og grekere om omvendelse til Gud og troen på vår Herre Jesus Kristus. Og se, nå drar jeg bundet av Ånden til Jerusalem, uten å vite hva som skal hende meg der. Jeg vet bare dette, at Den Hellige Ånd vitner i hver by og sier at lenker og trengsler venter meg. Men ikke noe av dette gjør meg noe. Heller ikke har jeg livet kjært for min egen del. Derfor kan jeg med glede avslutte mitt løp og den tjenesten som jeg mottok fra Herren Jesus: å vitne om Guds nådes evangelium. Og se, nå vet jeg at ingen av dere som jeg har gått omkring blant og forkynt Guds rike for, skal se ansiktet mitt mer. Derfor vitner jeg for dere på denne dag at jeg er uskyldig i alles blod. For jeg har ikke holdt noe tilbake, men forkynt for dere hele Guds råd. Derfor, gi akt på dere selv og på hele den flokken som Den Hellige Ånd har satt dere som tilsynsmenn i, for å vokte Guds menighet som Han kjøpte med Sitt eget blod. For dette vet jeg: Etter min bortgang skal glupske ulver komme inn blant dere, og de vil ikke spare flokken. Også blant dere selv skal det stå fram menn som fører falsk tale for å dra disiplene etter seg selv. Vær derfor våkne, og husk at i tre år holdt jeg ikke opp med å advare hver enkelt med tårer natt og dag. Så nå, brødre, overgir jeg dere til Gud og til Hans nådes ord, som er i stand til å oppbygge dere og gi dere arv blant alle dem som er helliget. Jeg har ikke traktet etter sølv eller gull eller klær fra noen. Ja, dere vet selv at disse hendene har sørget både for mitt behov og for det behov de hadde som var med meg. Ved å arbeide slik har jeg på alle måter vist dere at dere må støtte de svake. Og husk Herren Jesu ord, at Han sa: ”Det er saligere å gi enn å få.”” Og da han hadde sagt dette, knelte han ned og ba sammen med dem alle. Og alle gråt de åpenlyst, og de falt Paulus om halsen og kysset ham. Mest av alt sørget de over de ord han hadde talt, om at de aldri mer skulle få se ansiktet hans. Og de fulgte ham til skipet.

Kapittel 21

Da vi nå hadde skilt lag med dem og satt seil, holdt vi stø kurs og kom til Kos. Dagen etter kom vi til Rhodos og derfra til Patara. Og da vi fant et skip som skulle seile over til Fønikia, gikk vi om bord i det og satte seil. Da vi hadde fått Kypros i sikte, styrte vi forbi øya på babord side, seilte videre til Syria og gikk i land ved Tyrus, for der skulle skipet losse lasten sin. Og da vi fant noen disipler, ble vi der i sju dager. De sa til Paulus ved Ånden at han ikke måtte dra opp til Jerusalem. Da disse dagene var til ende for oss, brøt vi opp og dro videre. Og de fulgte oss alle, sammen med hustruer og barn, til vi var ute av byen. Og vi knelte ned på stranden og ba. Da vi hadde tatt avskjed med hverandre, gikk vi om bord i skipet, og de vendte hjem igjen. Og da vi hadde avsluttet vår reise fra Tyrus, kom vi til Ptolemais. Her hilste vi på brødrene og ble hos dem én dag. Neste dag reiste vi som var i følge med Paulus, videre og kom til Cæsarea. Der tok vi inn i huset til evangeliseten Filip. Han var en av de sju, og vi ble hos ham. Denne mannen hadde fire døtre som var jomfruer, og de hadde profetiens gave. Vi ble der i mange dager, og på den tiden kom en profet ved navn Agabus ned fra Judea. Da han var kommet til oss, tok han beltet til Paulus, bandt hendene og føttene sine og sa: ”Så sier Den Hellige Ånd: Slik skal jødene i Jerusalem binde den mannen som eier dette beltet, og overgi ham i hedningenes hender.” Da vi hørte dette, tryglet vi ham, både vi og de som var fra det stedet, om at han ikke måtte dra opp til Jerusalem. Da svarte Paulus: ”Hva mener dere med å gråte og knuse hjertet mitt? For jeg er rede, ikke bare til å bli bundet, men også til å dø i Jerusalem for Herren Jesu navns skyld.” Så da han ikke lot seg overtale, ga vi oss og sa: ”Skje Herrens vilje!” Da disse dagene var gått, gjorde vi klart til avreise og dro så opp til Jerusalem. Også noen av disiplene fra Cæsarea slo følge med oss. De hadde med seg Mnason fra Kypros, en av de første disiplene, som vi skulle bo hos. Og da vi var kommet til Jerusalem, tok brødrene imot oss med glede. Dagen etter gikk Paulus sammen med oss inn til Jakob, og alle de eldste var til stede. Da han hadde hilst på dem, fortalte han nøye om alt det som Gud hadde gjort blant hedningene ved hans tjeneste. Og da de hørte det, æret de Herren. Og de sa til Paulus: ”Du ser, bror, hvor mange titusener av jøder som er kommet til tro, og de er alle nidkjære for loven. Men de har fått høre om deg at du lærer alle jødene som er ute blant hedningene, at de skal forlate Moses, og at du sier de ikke skal omskjære sine barn eller leve etter skikkene. Hva så? Forsamlingen kommer helt sikkert sammen, for de vil få høre at du er kommet. Gjør derfor det vi sier til deg: Vi har fire menn her som har avlagt et løfte. Ta dem med og la deg rense sammen med dem, og betal utgiftene deres slik at de kan barbere hodene sine. Slik kan alle få vite at det de har hørt om deg, ikke er tilfelle, men at du selv også lever rett og holder loven. Men når det gjelder hedningene som har kommet til troen, har vi skrevet og bestemt at de ikke er forpliktet til å følge noe av dette, bortsett fra at de skal holde seg borte fra det som er ofret til avguder, fra blod, fra det som er kvalt og fra hor.” Da tok Paulus mennene med seg. Og neste dag, etter å ha latt seg rense sammen med dem, gikk han inn i templet for å melde fra om tidspunktet da renselsesdagene ville være avsluttet. På den tiden skulle et offer bæres fram for hver av dem. Da de sju dagene nesten var til ende, så jødene fra Asia ham i templet. De hisset opp hele folkemengden og la hånd på ham. Og de ropte: ”Israelittiske menn, kom og hjelp! Dette er det mennesket som alle steder lærer alle imot folket, imot loven og imot dette sted. Og dessuten har han tatt med seg grekere inn i templet og har gjort dette hellige stedet urent.” For de hadde tidligere sette efeseren Trofimus sammen med ham i byen, og de antok at Paulus hadde tatt ham med inn i templet. Og hele byen kom i opprør. Og folket stimlet sammen, grep Paulus og dro ham ut av templet. Og straks ble dørene stengt. Da de prøvde å drepe ham, ble det meldt til kommandanten for hæravdelingen at hele Jerusalem var i opprør. Han tok straks med seg soldater og høvedsmenn, og styrtet ned til dem. Og da de så kommandanten og soldatene, sluttet de å slå Paulus. Og folkemengden ropte i munnen på hverandre. Så kom kommandanten bort og grep ham, og han befalte at han skulle bli bundet med to lenker. Og han spurte hvem han var og hva han hadde gjort. Og folkemengden ropte i munnen på hverandre. Da han på grunn av uroen ikke kunne få rede på hva som var sant, ga han ordre om at Paulus skulle føres til festningen. Da han nådde trappene, måtte han bæres av soldatene på grunn av folkemengdens brutalitet. For hele folkeskaren fulgte etter og ropte: ”Bort med ham!” Da Paulus skulle føres inn i festningen, sier han til kommandanten: ”Kan jeg få si deg noe?” Han svarte: ”Kan du snakke gresk?” Er ikke du den egypteren som for en tid siden fikk i stand et opprør og førte de fire tusen morderne ut i ørkenen? Men Paulus sa: ”Jeg er et menneske, en jøde fra Tarsus i Kilikia, en borger av ingen dårlig by. Og jeg ber deg innstendig om å la meg få tale til folket.” Da han så hadde gitt ham tillatelse til det, stilte Paulus seg på trappen og gjorde tegn til folket med hånden. Og da det var blitt helt stille, talte han til dem på hebraisk og sa:

Kapittel 22

”Brødre og fedre, hør nå mitt forsvar overfor dere.” Og da de hørte at han snakket til dem på hebraisk, ble de enda mer stille. Så sa han: ”Jeg er virkelig en jøde, født i Tarsus i Kilikia, men oppfostret i denne byen ved Gamaliels føtter. Jeg har fått nøye opplæring i fedrenes lov, og jeg var nidkjær for Gud, slik dere alle er det i dag. Jeg forfulgte denne Veien like til døden, og bandt og kastet både menn og kvinner i fengsel, slik også ypperstepresten og hele Rådet av de eldste vitner om meg. Fra dem fikk jeg også brev til brødrene og dro til Damaskus for å føre dem som var der, i lenker til Jerusalem for å bli straffet. Nå skjedde det at da jeg var på reisen og nærmet meg Damaskus omkring middagstid, så skinte plutselig et kraftig lys fra himmelen rundt meg. Og jeg falt til jorden og hørte en stemme som sa til meg: ”Saul, Saul, hvorfor forfølger du Meg?” Så svarte jeg: ”Hvem er Du, Herre?” Og Han sa til meg: ”Jeg er Jesus fra Nasaret, Han som du forfølger.” De som var med meg, så riktignok lyset og ble redde, men de hørte ikke stemmen til Ham som talte til meg. Så sa jeg: ”Hva skal jeg gjøre, Herre?” Og Herren sa til meg: ”Reis deg og gå inn i Damaskus, og der skal du bli fortalt alt som det er bestemt at du skal gjøre.” På grunn av herlighetsglansen i dette lyset kunne jeg ikke se. Derfor ble jeg ledet ved hånden av dem som var sammen med meg. Og jeg kom inn i Damaskus. En som hette Ananias, en gudfryktig mann etter loven, som hadde godt vitnesbyrd blant alle jødene som bodde der, kom så til meg. Og han sto der hos meg og sa til meg: ”Bror Saulus, motta synet ditt!” Og i samme stund så jeg opp på ham. Så sa han: ”Dine fedres Gud har utvalgt deg, for at du skal kjenne Hans vilje og se Den rettferdige og høre røsten fra Hans munn. For du skal være Hans vitne for alle mennesker om det du har sett og hørt. Og nå, hva venter du på? Stå opp og bli døpt og få vasket bort syndene dine, idet du påkaller Herrens navn.” Da jeg var kommet tilbake til Jerusalem og ba i templet, skjedde det at jeg opplevde en henrykkelse, og jeg så Ham si til meg: ”Skynd deg og dra fort ut av Jerusalem, for de vil ikke ta imot ditt vitnesbyrd om Meg.” Da sa jeg: ”Herre, de vet at det var jeg som var rundt i synagogene og tok til fange og slo dem som tror på Deg. Og da blodet av Ditt vitne Stefanus ble utgytt, sto jeg også der og samtykte i hans død. Og jeg passet på klærne til dem som drepte ham.” Da sa Han til meg: ”Dra av sted, for Jeg vil sende deg langt bort herfra til hedningefolkene.” Og de hørte på ham inntil han hadde sagt dette ordet, men da løftet de sin røst og sa: ”Få fjernet denne mannen fra jorden, for han er ikke skikket til å leve!” Mens de ropte, rev av seg klærne og kastet støv opp i luften, befalte kommandanten at han skulle føres inn i festningen. Og han sa at han skulle forhøres under pisking, slik at han kunne få vite hvorfor de ropte slik mot ham. Og mens de bandt ham med reimer, sa Paulus til offiseren som sto der: ”Vær klar over hva du er i ferd med å gjøre, for dette mennesket er en romersk borger.” Da kom kommandanten og sa til ham: ”Si meg, er du romersk borger?” Han sa: ”Ja.” Kommandanten svarte: ”Jeg for min del skaffet meg denne borgerretten for en stor pengesum.” Og Paulus sa: ”Men jeg ble født som en romersk borger.” De som skulle til å forhøre ham, trakk seg da straks tilbake. Og kommandanten ble også redd etter at han fant ut at han var romersk borger, og fordi han var blitt bundet. Neste dag ønsket han å få nøyaktig rede på hvorfor han ble anklaget av jødene. Derfor løste han ham fra lenkene og befalte yppersteprestene og hele Rådet deres å komme sammen. Deretter førte han Paulus ned og stilte ham fram for dem.

Kapittel 23

Da så Paulus bestemt på Rådet og sa: ”Menn og brødre, med utelukkende god samvittighet har jeg levd for Gud helt til denne dag.” Ypperstepresten Ananias ba da dem som sto ved siden av ham, å slå ham på munnen. Da sa Paulus til ham: ”Gud vil slå deg, du hvitkalkede vegg! For du sitter der for å dømme meg etter loven, og så befaler du at jeg skal bli slått, stikk i strid med loven?” De som sto der, sa da: ”Skjeller du ut Guds yppersteprest?” Da sa Paulus: ”Jeg visste ikke, brødre, at han var yppersteprest. For det står skrevet: Du skal ikke tale ondt om en høvding blant ditt folk.” Da Paulus visste at en del av dem var saddukeere og den andre delen var fariseere, ropte han ut i Rådet: ”Menn og brødre, jeg er en fariseer, sønn av en fariseer. Det er på grunn av håpet og de dødes oppstandelse jeg blir dømt!” Og da han hadde sagt dette, ble det uenighet mellom fariseerne og saddukeerne, og forsamlingen ble splittet. For saddukeerne sier at det ikke er noen oppstandelse, og at det heller ikke finnes noen engel eller ånd. Men fariseerne bekjenner begge deler. Da ble det høylytt roping. Og de skriftlærde fra fariseernes parti reiste seg og tok skarpt til orde. De sa: ”Vi finner ikke noe ondt hos dette mennesket. Men om det er så at en ånd eller engel har talt til ham, så la oss ikke stride mot Gud.” Da det oppsto stor uenighet, fryktet kommandanten at Paulus skulle bli revet i stykker av dem. Derfor befalte han at soldatene skulle gå ned og ta ham fra dem med makt og føre ham inn i festningen. Men natten etter sto Herren hos ham og sa: ”Vær ved godt mot, Paulus! For slik som du har vitnet om Meg i Jerusalem, slik må du også vitne i Rom.” Og da det var blitt dag, slo noen av jødene seg sammen og avla en ed for hverandre på at de verken ville spise eller drikke før de hadde fått drept Paulus. Det var mer enn førti som hadde vært med på denne sammensvergelsen. De kom til yppersteprestene og de eldste og sa: ”Vi har avlagt en høytidelig ed for hverandre om at vi ikke skal spise noe før vi har drept Paulus. Derfor må nå dere, sammen med Rådet, foreslå for kommandanten at han skal føres ned til dere i morgen, som om dere ville gjøre grundigere undersøkelser om ham. Men vi skal være klare til å drepe ham før han kommer fram.” Da Paulus’ søstersønn fikk høre om bakholdet deres, gikk han av sted og kom inn i festningen og fortalte det til Paulus. Da kalte Paulus en av høvedsmennene til seg og sa: ”Ta denne unge mannen med til kommandanten, for han har noe å fortelle ham.” Så tok han ham med seg og førte ham til kommandanten og sa: ”Fangen Paulus kalte meg til seg og ba meg bringe denne unge mannen til deg. Han har noe å si deg.” Da tok kommandanten ham ved hånden, gikk avsides og spurte i enerom: ”Hva er det du har å fortelle meg?” Og han sa: ”Jødene er blitt enige om å be deg føre Paulus ned til Rådet i morgen, som om de ville undersøke saken hans grundigere. Men ikke gi etter for dem, for over førti av dem ligger og venter på ham, menn som har sverget for hverandre at de verken vil spise eller drikke før de har drept ham. Og nå er de ferdige og venter bare på tillatelse fra deg.” Så lot kommandanten den unge mannen gå bort og sa til ham: ”Ikke fortell noen at du har avslørt dette for meg.” Og han kalte på to høvedsmenn og sa: ”Gjør klar to hundre soldater, sytti ryttere og to hundre spydmenn, som kan dra til Cæsarea ved den tredje time om natten. Og sørg for et ridedyr som Paulus kan få ri på. Og før ham trygt til landshøvdingen Feliks.” Han skrev et brev med dette innhold: ”Klaudius Lysius, til den høyst ærede landshøvding Feliks: Vær hilset! Denne mannen ble grepet av jødene og holdt på å bli drept av dem. Jeg kom med noen soldater og reddet ham, etter at jeg hadde fått greie på at han var romersk borger. Og da jeg ønsket å få vite årsaken til at de anklaget ham, førte jeg ham fram for rådet deres. Jeg fant ut at han var anklaget i forbindelse med spørsmål om deres egen lov, men de hadde ingenting å anklage ham for som fortjente død eller lenker. Og da det ble fortalt meg at jødene lå i bakhold og ventet på mannen, sendte jeg ham straks til deg, og jeg påla også dem som anklaget ham at anklagene de hadde mot ham, skulle settes fram for deg. Lev vel!” Da tok soldatene Paulus, og om natten førte de ham til Antipatris, slik de hadde fått ordre om. Neste dag forlot de rytterne for at de skulle dra videre med ham, og selv vendte de tilbake til festningen. Da de kom til Cæsarea og hadde overlevert brevet til landshøvdingen, førte de også Paulus fram for ham. Og da landshøvdingen hadde lest det, spurte han hvilken provins han kom fra. Og da han hadde fått vite at Paulus var fra Kilikia, sa han: ”Jeg skal forhøre deg når anklagerne dine også er kommet.” Og han befalte at han skulle holdes i varetekt i borgen til Herodes.

Kapittel 24

Fem dager etter kom så ypperstepresten Ananias ned med de eldste og en taler ved navn Tertullus. Disse framførte anklagene mot Paulus for landshøvdingen. Og da han ble tilkalt, begynte Tertullus sin anklage og sa: ”Vi ser at vi nyter stor fred for din skyld, og dette folket har framgang takket være din framsynthet. Vi erkjenner alltid dette, på alle steder, høyst ærede Feliks, med all takknemlighet. Men for ikke å hefte deg lenger, ber jeg deg, ved din velvilje, å høre på noen få ord fra oss. For vi har funnet ut at denne mannen er en plage, en som skaper opprør blant alle jødene over hele verden, og en leder for nasareernes sekt. Han prøvde til og med å vanhellige templet, og vi grep ham og ville dømme ham etter vår lov. Men kommandanten Lysias kom til, og med stor makt tok han ham ut av hendene våre. Han påla dem som anklaget ham, å komme til deg. Ved å forhøre ham selv, kan du få bekreftet alt dette som vi anklager ham for.” Også jødene samtykte i dette og holdt fast ved at det var nettopp slik. Etter at landshøvdingen hadde nikket til ham for at han skulle tale, svarte Paulus: ”Da jeg vet at du i mange år har vært dommer for dette folket, er det med desto større frimodighet jeg forsvarer meg. For du kan få bekreftet at det ikke er mer enn tolv dager siden jeg dro opp til Jerusalem for å tilbe. Og verken i templet eller i synagogene eller i byen ble jeg funnet i ordskifte med noen eller i ferd med å lage opprør i folket. De kan heller ikke bevise alt det som de nå anklager meg for. Men dette bekjenner jeg for deg, at etter den Veien som de kaller en sekt, tjener jeg mine fedres Gud på den måten at jeg tror alt det som er skrevet i loven og i profetene. Jeg har et håp til Gud, som også disse selv venter på, at det skal finne sted en oppstandelse av de døde, både av de rettferdige og de urettferdige. Siden det er slik, legger jeg selv alltid vinn på å ha en uskadd samvittighet overfor Gud og mennesker. Etter mange år kom jeg for å bære fram barmhjertighetsgaver til mitt folk og være fram offer. Mens jeg var opptatt med dette, var det noen jøder fra Asia som fant meg. Da var jeg renset i templet. De fant meg ikke i folkemengden eller oppatt med å lage opprør. Disse jødene burde ha vært hos deg for å klage, dersom de hadde noe imot meg. Eller la disse som er her, selv si om de fant noen skyld hos meg da jeg sto foran Rådet, hvis det da ikke er for denne ene setningen som jeg ropte ut da jeg sto iblant dem: ”Det er på grunn av de dødes oppstandelse jeg blir dømt av dere i dag.” Men da Feliks hørte alt dette, utsatte han rettssaken, for han hadde grundig kjennskap til Veien. Han sa: ”Når kommandanten Lysias kommer ned, skal jeg ta en avgjørelse i saken mellom dere.” Så påla han offiseren å bevokte Paulus, men å gi ham en viss frihet. Og han sa at han ikke skulle forby noen av vennene hans å ha omsorg for ham eller besøke ham. Etter noen dager, da Feliks ankom sammen med sin hustru Drusilla, som var jødisk, sendte han bud på Paulus og hørte ham tale om troen på Kristus. Mens han la ut om rettferdighet, avhold og den kommende dommen, ble Feliks grepet av stor frykt og utbrøt: ”Gå bort for denne gang. Når jeg får en passende anledning, vil jeg sende bud på deg.” Samtidig håpet han også at Paulus ville gi ham penger, slik at han kunne løslate ham. Derfor sendte han ofte bud på ham og samtalte med ham. Men etter to år ble Feliks etterfulgt av Porkius Festus. Og Feliks, som ønsket å gjøre jødene en tjeneste, lot Paulus være igjen som fange.

Kapittel 25

Da Festus var kommet til provinsen, dro han etter tre dager opp fra Cæsarea til Jerusalem. Ypperstepresten og de fremste menn blant jødene kom da til ham med anklager mot Paulus. Og de anmodet ham og ba ham om den nådige velvilje at han ville kalle ham til Jerusalem, mens de lå i bakhold langs veien for å drepe ham. Men Festus svarte at Paulus skulle holdes i Cæsarea, og at han selv skulle dra dit om kort tid. Så sa han: ”La derfor dem som har myndighet blant dere, dra ned med meg og anklage denne mannen, for å se om det er noe galt med ham.” Og da han hadde vært hos dem i mer enn ti dager, dro han ned til Cæsarea. Og dagen etter satte han seg på dommersetet og ga ordre om at Paulus skulle føres fram. Da han var kommet, kom mange av jødene som var kommet ned fra Jerusalem, og stilte seg rundt ham og framsatte mange alvorlige anklager mot Paulus, anklager som de ikke var i stand til å bevise. Da førte han sitt eget forsvar og sa: ”Verken mot jødenes lov eller mot templet eller mot keiseren har jeg forbrutt meg på noen måte.” Men Festus ville gjøre jødene en tjeneste, og derfor svarte han Paulus med å si: ”Er du villig til å dra opp til Jerusalem og der bli dømt av meg i denne saken?” Da sa Paulus: ”Jeg står for keiserens domstol, av den bør jeg bli dømt. Mot jødene har jeg ikke gjort noe galt, som du meget vel vet. For om jeg er en lovbryter eller har begått noe som fortjener døden, så setter jeg meg ikke imot å dø. Men hvis det ikke er noe i alt dette som disse mennene anklager meg for, da kan ingen overgi meg til dem. Jeg anker til keiseren.” Da Festus hadde rådført seg med rådet, svarte han: ”Du har anket til keiseren? Til keiseren skal du reise!” Og etter noen dager kom kong Agrippa og Berenike til Cæsarea for å hilse på Festus. Da de hadde vært der i flere dager, la Festus saken til Paulus fram for kongen og sa: ”Det er en mann her som Feliks lot være igjen som fange. Da jeg var i Jerusalem, kom yppersteprestene og jødenes eldste til meg med anklage mot ham og ba om en dom imot ham. Jeg svarte dem: ”Det er ikke skikk blant romerne å overgi noe menneske til henrettelse før den som er anklaget får møte anklagerne ansikt til ansikt og har fått anledning til å forsvare seg mot anklagen imot ham. Da de var kommet sammen, satte jeg meg derfor på dommersetet dagen etter, uten å utsette saken, og jeg befalte at mannen skulle føres inn. Da anklagerne sto fram, kom de ikke med noen anklage mot ham om slike ting som jeg hadde trodd, men de hadde noen spørsmål til ham om deres egen gudsdyrkelse og om en Jesus som var død, men som Paulus påsto var i live. Og fordi jeg var usikker i slike spørsmål, spurte jeg om han var villig til å dra til Jerusalem og bli dømt i disse sakene der. Men da Paulus anket for å få saken sin avgjort av Augustus, befalte jeg at han skulle holdes som fange her til jeg kunne sende ham til keiseren.” Da sa Agrippa til Festus: ”Jeg kunne også ønske å høre denne mannen selv.” ”I morgen,” sa han, ”skal du få høre ham.” Dagen etter, da Agrippa og Berenike med stor stas var kommet inn i rettssalen sammen med kommandantene og de fremste menn i byen, ble Paulus ført inn på befaling fra Festus. Og Festus sa: ”Kong Agrippa og alle dere menn som er her sammen med oss! Dere ser denne mannen som hele jødenes forsamling både i Jerusalem og her har henvendt seg til meg om. De ropte at han ikke var skikket til å leve lenger. Men da jeg fant ut at han ikke hadde gjort noe som fortjente døden, og da han selv hadde anket til Augustus, bestemte jeg meg for å sende ham dit. Jeg har ikke noe sikkert å skrive til min herre om ham. Derfor har jeg ført ham ut hit til dere, og særlig til deg, kong Agrippa, slik at jeg kan ha noe å skrive etter at forhøret har funnet sted. For det synes meg urimelig å oversende en fange uten å gi nøye opplysning om hva som er anklagene mot ham.”

Kapittel 26

Da sa Agrippa til Paulus: ”Du har nå tillatelse til å tale for deg selv.” Da rakte Paulus ut hånden og forsvarte seg selv slik: ”Jeg priser meg lykkelig, kong Agrippa, fordi det er deg jeg i dag skal forsvare meg for om alt jeg er anklaget for av jødene, særlig fordi du kjenner meget godt alle skikker og spørsmål som har med jødene å gjøre. Derfor ber jeg om at du hører tålmodig på meg. Mitt liv fra ungdommen av, det som fra begynnelsen av forløp blant mitt eget folk i Jerusalem, det kjenner alle jødene til. For de har kjent til at jeg fra først av – om de vil vitne om det – levde som fariseer etter det strengeste parti i vår gudsdyrkelse. Og nå står jeg og blir dømt for håpet om det løftet som ble gitt av Gud til våre fedre, dette som våre tolv stammer håper å oppnå, ved at de oppriktig tjener Gud natt og dag. På grunn av dette håpet, kong Agrippa, er jeg anklaget av jødene. Hvorfor skulle det anses som utrolig hso dere at Gud oppvekker de døde? Også jeg for min del mente at jeg måtte gjøre mye motstand imot Jesu, Nasareerens navn. Dette gjorde jeg også i Jerusalem. Mange av de hellige satte jeg i fengsel, etter å ha fått fullmakt til det fra yppersteprestene. Og når de skulle drepes, ga jeg min stemme til det. Og jeg tuktet dem ofte omkring i alle synagogene og tvang dem til å spotte. Og fordi jeg var grepet av et veldig raseri mot dem, forfulgte jeg dem like til byer i utlandet. Mens jeg var opptatt med dette, var jeg også på reise til Damaskus med fullmakt og oppdrag fra yppersteprestene. Ved middagstid mens jeg var på veien, konge, så jeg et lys fra himmelen. Det var klarere enn solen og skinte rundt meg og dem som reiste sammen med meg. Og da vi alle hadde falt til jorden, hørte jeg en stemme som talte til meg og sa på hebraisk: ”Saul, Saul, hvorfor forfølger du Meg? Det blir hardt for deg å stampe mot broddene.” Da sa jeg: ”Hvem er Du, Herre?” Og Han sa: ”Jeg er Jesus, Han som du forfølger. Men reis deg og stå på føttene dine. For jeg har åpenbart Meg for deg med den hensikt å gjøre deg til tjener og vitne, både om det du har sett og om det Jeg ennå skal åpenbare for deg. Jeg vil fri deg ut fra folket og fra hedningene som Jeg nå sender deg til. Du skal åpne øynene deres så de vender seg fra mørke til lys og fra Satans makt til Gud, så de kan få syndenes forlatelse og en arv blant dem som er helliget ved troen på Meg.” Derfor, kong Agrippa, ble jeg ikke ulydig mot det himmelske syn, men jeg forkynte først for dem i Damaskus og i Jerusalem og over hele Judeaområdet og så for hedningene, at de skulle få et nytt sinn, vende om til Gud og gjøre gjerninger som er omvendelsen verdig. På grunn av alt dette grep jødene meg i templet og prøvde å drepe meg. Etter å ha fått hjelp fra Gud, står jeg derfor på denne dag og vitner våde for liten og stor, uten å si noe annet enn det som profetene og Moses sa skulle komme, at Kristus skulle lide, at Han skulle være den første til å stå opp fra de døde, og at han skulle forkynne lyset for folket og hedningene.” Da han forsvarte seg på denne måten, sa Festus med høy røst: ”Paulus, du er fra forstanden! Din store lærdom driver deg til galskap!” Men han sa: ”Jeg er ikke gal, høyst ærede Festus, men taler sanne og fornuftige ord. For kongen, som jeg også taler til med frimodighet, kjenner til alt dette. Jeg er overbevist om at ikke noe av alt dette har unngått hans oppmerksomhet, for det har ikke funnet sted i en avkrok. Kong Agrippa, tror du på profetene? Jeg vet at du tror.” Da sa Agrippa til Paulus: ”Du overbeviser meg nesten til å bli en kristen.” Og Paulus sa: ”Jeg skulle ønske til Gud at ikke bare du, men også alle som hører meg i dag, ikke bare ble nesten, men fullt ut som meg, bortsett fra disse lenkene.” Da han hadde sagt dette, reiste kongen seg. Det samme gjorde også landshøvdingen og Berenike og de som satt sammen med dem. Og da de hadde gått avsides, snakket de seg imellom og sa: ”Denne mannen har ikke gjort noe som fortjener død eller lenker.” Da sa Agrippa til Festus: ”Denne mannen kunne vært satt fri om han ikke hadde anket til keiseren.”

Kapittel 27

Og da det var bestemt at vi skulle seile til Italia, overga de Paulus og noen andre fanger til en som hette Julius, en offiser for Det augustinske regiment. Etter å ha gått om bord i et skip i Adramyttium, satte vi til havs. Meningen var å seile langs kystene av Asia. Aristarkus, en makedonier fra Tessalonika, var med oss. Neste dag gikk vi i land ved Sidon. Og Julius behandlet Paulus vennlig og ga ham frihet til å gå til sine venner og få del i omsorgen fra dem. Da vi hadde lagt ut til havs derfra, seilte vi i ly av Kypros, siden det var motvind. Og da vi hadde seilt over havet som er utenfor Kilikia og Pamfylia, kom vi til Myra, en by i Lykia. Der fant offiseren et aleksandrinsk skip som skulle seile til Italia, og han tok oss om bord på det. Etter at vi hadde seilt langsomt i mange dager og bare så vidt var kommet utenfor Knidos, var det ikke lenger nok vind til at vi kunne komme videre. Vi seilte da i le av Kreta, utenfor Salmone. Med nød og neppe seilte vi forbi den og kom til et sted som kalles Godhavn, like ved byen Lasea. Da det var gått lang tid og det var blitt farlig å seile fordi det allerede var over fasten, rådet Paulus dem og sa: ”Menn, jeg ser at denne sjøreisen vil ende med ulykke og stort tap, ikke bare av last og skip, men også av våre liv.” Likevel stolte offiseren mer på styrmannen og eieren av skipet enn på det som ble sagt av Paulus. Og fordi havnen ikke var egnet til overvintring, ga de fleste det rådet å sette seil og dra derfra, om de i det hele tatt kunne nå Føniks, en havn på Kreta, for å overvintre der. Den var åpen mot sørvest og nordvest. Siden det blåste en svak sønnavind, antok de at de hadde fått ønsket sitt oppfylt, og de satte til havs og seilte tett opp til Kreta. Men ikke lenge etter blåste en stormvind mot skipet; en slik som kalles evroklydon. Da skipet ble rammet av den og det ikke kunne holdes opp mot vinden, lot vi det drive. Og da vi var kommet i le av en øy som heter Klauda, fikk vi med nød og neppe sikret livbåten. Da de hadde tatt den om bord, brukte de trosser til å surre rundt skipet. Og fordi de fryktet at de skulle grunnstøte på Syrte-grunnene, tok de ned seilene, og dermed ble de drevet omkring. Og siden vi ble kastet omkring av stormen, lettet de skipet for last dagen etter. På den tredje dagen kastet vi med våre egne hender skipets tauverk over bord. Da nå verken sol eller stjerner viste seg på mange dager og en veldig storm sto mot oss, ga vi til slutt opp alt håp om å bli reddet. Men etter å ha vært uten mat i lang tid, stilte Paulus seg midt iblant dem og sa: ”Menn, dere skulle hørt på meg og ikke seilt fra Kreta. Da hadde dere ikke påført oss denne ulykken og dette tapet. Og nå ber jeg dere om å være ved godt mot, for ikke noe liv skal gå tapt hos dere, men bare skipet. For i natt sto en engel hos meg, fra den Gud som jeg tilhører og som jeg tjener. Og han sa: ”Vær ikke redd, Paulus! Du skal stilles fram for keiseren. Og se, Gud har gitt det alle dem som seiler sammen med deg. Vær derfor ved godt mot, menn, for jeg tror Gud. Det skal gå nøyaktig slik som det ble sagt meg. Men vi kommer til å måtte grunnstøte ved en øy.” Da nå den fjortende natten var kommet, mens vi ble drevet fram og tilbake på Adriaterhavet, forsto sjømennene da det var midt på natten, at de nærmet seg land et eller annet sted. Og de loddet dybden og fant ut at den var tjue favner. Og da de var kommet litt lenger fram, loddet de igjenog fant ut at den nå var femten favner. Da ble de redde for at vi skulle strande på skjærene. Derfor kastet de ut fire anker fra akterstavnen og ba om at det snart måtte bli dag. Da prøvde sjømennene å rømme fra skipet; de satte livbåten på sjøen og lot som om de ville slippe ut anker fra baugen. Da sa Paulus til offiseren og soldatene: ”Hvis ikke disse mennene blir om bord i skipet, kan dere ikke bli reddet.” Da hogg soldatene over linene til livbåten og lot den drive bort. Og da det nærmet seg daggry, ba Paulus dem innstendig om å ta til seg mat. Han sa: ”I dag er det den fjortende dagen dere har ventet og levd uten mat; dere har jo ikke tatt til dere noe føde. Derfor ber jeg dere om å ta til dere føde, for det er til deres egen redning. For ikke et hår skal falle av hodet på noen av dere.” Og da han hadde sagt dette, tok han brød og takket Gud foran dem alle. Han brøt det og begynte å spise. Da ble de alle oppmuntret, og de tok også føde til seg. I alt var vi to hundre og syttiseks personer om bord i skipet. Da de hadde spist nok, lettet de skipet ved å kaste hvetelasten på havet. Da det ble dag, kjente de ikke landet igjen. Men de la merke til en bukt med en sandstrand, og der planla de å la skipet gå på grunn, om mulig. Og de lot ankrene falle og lot dem være igjen i sjøen. I mellomtiden løsnet de tauene som roret var surret med. Og de heiste storseilet for vinden og styrte mot stranden. Men de traff en grunnesom hadde dyp sjø på begge sider, og de seilte skipet på grunn. Og forstavnen satte seg fast og var ikke til å rokke, men akterskipet ble knust av bølgenes kraft. Soldatenes plan var nå å drepe fangene, så ikke noen av dem skulle svømme av sted og flykte. Men offiseren, som ville redde Paulus, hindret dem i å utføre planen. Han befalte at de som kunne svømme, skulle hoppe over bord først og komme seg til land, og deretter de andre, noen på planker og andre på vrakdeler av skipet. Og slik gikk det til at alle kom seg trygt i land.

Kapittel 28

Da de var berget, fant de ut at øya ble kalt Malta. Og beboerne viste oss uvanlig stor menneskekjærlighet. De tente opp et bål, både fordi det hadde begynt å regne og fordi det var kaldt, og de ønsket oss alle velkommen. Men da Paulus hadde samlet en bunt med kvister og lagt den på ilden, krøp en giftslange ut på grunn av varmen og bet seg fast i hånden hans. Da beboerne så dyret som hang fast i hånden hans, sa de til hverandre: ”Dette mennesket er utvilsomt en morder. Og selv om han ble reddet fra havet, lar rettferdigheten ham likevel ikke leve.” Men han ristet dyret av seg inn i ilden og fikk ingen skade av det. De ventet imidlertid at han skulle hovne opp eller plutselig falle død om. Men etter at de hadde studert dette en lang stund og så at han ikke fikk noen skade, forandret de mening og sa at han var en gud. I dette området var det en eiendom som tilhørte den ledende borgeren på øya. Hans navn var Publius, og han tok imot oss og viste oss høflig gjestfrihet i tre dager. Nå viste det seg at far til Publius lå syk med feber og dysenteri. Paulus gikk da inn til ham og ba, og han la hendene sine på ham og helbredet ham. Da dette hadde hendt, kom også de andre som hadde sykdommer der på øya, og de ble helbredet. De æret oss også på mange måter. Og da vi skulle reise derfra, ga de oss all den provianten som var nødvendig. Etter tre måneder seilte vi videre på et aleksandrisk skip med ”Tvillingene” som gallionsfigur. Skipet hadde overvintret ved øya. Og da vi kom til land i Syrakus, ble vi der i tre dager. Derfra dro vi rundt kysten og kom til Regium. Og etter en dag begynte sønnavinden å blåse. Dagen etter kom vi til Puteoli. Der fant vi noen brødre, og vi ble invitert til å bli hos dem i sju dager. Og så dro vi mot Rom. Og da brødrene der hørte om oss, kom de så langt ut som til Forum Appii og Tres Tabernæ. Da Paulus så dem, takket han Gud og fikk nytt mot. Da vi kom til Rom, overga offiseren fangene til den øverste lederen for vakten. Men Paulus fikk tillatelse til å bo for seg selv sammen med den soldaten som voktet ham. Etter tre dager kalte Paulus jødenes ledere sammen. Da de var samlet, sa han til dem: ”Menn og brødre, selv om jeg ikke har gjort noe mot vårt folk eller våre fedres skikker, kommer jeg likevel fra Jerusalem som fange i romernes hender. Da de hadde forhørt meg, ville de la meg gå, for det ble ikke funnet noen grunn til å drepe meg. Men da jødene talte imot dette, ble jeg tvunget til å anke til keiseren, men uten at jeg hadde noe å anklage mitt folk for. Av denne grunn har jeg da tilkalt dere for å se dere og tale med dere. For på grunn av Israels håp er jeg bundet med denne lenken.” Da sa de til ham: ”Vi har ikke fått noe brev fra Judea angående deg, og heller ikke har noen av brødrene som kom hit, meldt eller talt noe ondt om deg. Men vi ønsker å høre fra deg selv hva du mener. For vi vet at denne sekten blir motsagt overalt.” Da de så hadde fastsatt en dag for ham, kom mange til ham der han bodde. Og han forklarte for dem og vitnet alvorlig om Guds rike. Fra tidlig morgen til sent på kveld overbeviste han dem om Jesus både ut fra Moseloven og profetene. Og noen ble overbevist av alt det som ble sagt, men andre var vantro. Da de så ikke kunne bli enige seg imellom, gikk de bort etter at Paulus hadde sagt dette ene ordet: ”Den Hellige Ånd talte rett ved profeten Jesaja til våre fedre, da han sa: ”Gå til dette folket og si: Når dere hører, skal dere høre, men ikke forstå. Og når dere ser, skal dere se, men ikke skjelne. For hjertene til dette folket er blitt sløve. Deres ører har vanskelig for å høre, og sine øyne har de lukket til, så de ikke skulle se med sine øyne og høre med sine ører, så de ikke skulle forstå med sine hjerter og vende om, så Jeg kunne få lege dem.” La det derfor være kjent for dere at Guds frelse er blitt sendt til hedningefolkene, og de skal også høre!” Og da han hadde sagt disse ord, gikk jødene bort og hadde et kraftig ordskifte seg imellom. Så bodde Paulus i to hele år i sitt eget leide hus, og han tok imot alle som kom til ham. Med all frimodighet forkynte han Guds rike og lærte om alt det som hører Herren Jesus Kristus til, uten å bli hindret.