Hvem bryr seg? (Visjon av William Booth, grunnlegger av Frelsesarmeen)

           Hvem bryr seg?

William Booth skriver:

”Under en av mine nylige reiser ble jeg ledet inn i en tankerekke angående tilstanden til den store hopen rundt meg som levde uten å bry seg om alt som dreide seg om deres evige velferd, og i det mest åpne og skamløse opprør mot Gud. Jeg så ut på de millioner av mennesker rundt meg som var overgitt til sin drikking og sine fornøyelser, og sin dansing og sin musikk, og sine forretninger og sine bekymringer, og sin politikk og sine problemer, og tusen andre ting; uvitende - forsettlig uvitende, i mange tilfeller; i andre eksempler visste de alt om det; men alle sammen strakk de seg videre og opp, med sine gudsbespottelser og djevelskap, til Guds Trone; og mens jeg grublet på denne måten fikk jeg et syn. Jeg så et mørkt og stormfullt hav. Over det hang tunge mørke skyer; gjennom dem blinket nå og da kraftige lyn, og høy torden rullet, mens vindene jamret, og bølgene reiste seg og skummet, og slo og brøt, og reiste seg og skummet og slo og brøt igjen. I dette havet syntes jeg at jeg så myriader av stakkars mennesker som dukket og fløt, og ropte og skrek, og bannet og kavet, og druknet; og mens de bannet og skrek, steg de og skrek igjen, og så sank de for aldri å stige opp mer. Og ut av dette mørke rasende havet så jeg en mektig klippe som steg opp med toppen tårnende høyt over de mørke skyene som hang over det stormfulle havet; og hele veien rundt foten av denne klippen så jeg en enorm plattform; og opp på denne plattformen så jeg til min glede at en del av disse stakkars, kjempende, druknende stakkarene uavbrutt klatret ut av det rasende havet; og jeg så at en del av de som allerede var trygge på plattformen hjalp de stakkars skapningene som fremdeles var i det frådende vannet til å nå det samme trygge stedet. Ved å se enda nærmere etter fant jeg at en del av dem som hadde blitt reddet planla og tenkte ut ved hjelp av stiger og tau og båter og andre midler hvordan de mer effektivt kunne befri de stakkars kjempende ut av dette havet. Her og der var det noen som faktisk hoppet ut i vannet, uten hensyn til konsekvensene, i sin iver etter å "redde de fortapte;" og jeg vet knapt hva som gledet meg mest - synet av de stakkars menneskene som klatret opp på klippen, og således nådde det trygge stedet, eller hengivenheten og selvoppofrelsen til dem som med hele sitt vesen var opptatt med anstrengelsene i å redde dem. Og mens jeg stirret så jeg at de som oppholdt seg på plattformen var et temmelig blandet selskap. Det vil si, de var delt inn i forskjellige "klikker" eller kaster, og var opptatt med forskjellige fornøyelser og beskjeftigelser; men bare noen få av dem så ut til å gjøre det til sin oppgave å få folk opp av havet. Men det som forvirret meg mest var det faktum at selv om alle hadde blitt reddet fra havet på et eller annet tidspunkt, så nesten alle ut til å ha glemt det fullstendig. Det så ikke ut til at minnet om dets mørke og fare på noen måte plaget dem lengre. Men det som var like merkelig og forvirrende for meg var at disse menneskene ikke så ut til å ha noen bekymring - det vil si, noen pinefull bekymring - for de stakkars fortapte som kjempet og druknet rett foran øynene deres, hvorav mange var deres egne ektemenn og koner, og mødre og søstre, og barn. Og denne uberørthet kunne ikke være resultatet av uvitenhet, fordi de levde innenfor synsvidde av det hele, og snakket om det noen ganger, og gikk regelmessig for å høre undervisning hvor den forferdelige tilstanden til de stakkars druknende skapningene ble beskrevet. Jeg har allerede sagt at de som oppholdt seg på plattformen holdt på med forskjellige beskjeftigelser. Noen av dem var oppslukt natt og dag med handel, for å skaffe seg fortjeneste, og lagret sine oppsparte midler i kister, armérte rom, og lignende. Mange tilbrakte tiden med å more seg selv med å dyrke blomster i klippeskråningen; andre med å farge klesplagg, eller spille musikk, eller med å kle seg opp i forskjellige moteklær, og gå omkring for å bli beundret. Noen var opptatt hovedsaklig med å ete og drikke, andre var sterkt opptatt med å krangle om de stakkars druknende skapningene i havet, og om hva det ville bli av dem i fremtiden, mens mange var tilfreds med at de gjorde sin plikt overfor de fortapte ved å utføre merkelige religiøse seremonier. Ved å se enda nærmere etter fant jeg at noen i den flokken som hadde nådd det trygge stedet hadde oppdaget en vei oppover klippen som ledet til en enda mer høyereliggende plattform, som lå godt over de sorte skyene som hang over havet, og hvorfra de kunne få en god utsikt over til fastlandet ikke langt borte, og dit de forventet å bli reddet over til en eller annen fremtidig dag. Her tilbrakte de sin tid med hyggelige tanker, og gratulerte seg selv og hverandre for deres lykkelige skjebne å ha blitt reddet fra det stormfulle dypet, og sang sanger om lykken som skulle bli deres når de skulle bli tatt med til fastlandet, som de forestilte seg at de tydelig kunne skjelne rett "der borte." Og hele denne tiden fløt de kjempende, skrikende skarene omkring i den mørke sjøen, ganske nær ved - så nær at de med letthet kunne ha bli reddet. Men i stedet, der gikk de fortapt fullt synlig, ikke bare én og én, men de sank i stimer, hver dag, ned i det rasende vannet. Og mens jeg så, fant jeg at den håndfullen med folk på plattformen som jeg hadde observert tidligere, fremdeles strevet med sitt redningsarbeide - å, Gud! Hvor jeg hadde ønsket at det var en mengde av dem. I stedet så det ut til at disse sliterne ikke gjorde stort annet enn å engste seg og gråte, og slite, og planlegge, for de fortapte menneskene. De ga seg selv ingen hvile, og sorgfulle maste de på alle de kunne få fatt i rundt seg ved vedholdende å bønnfalle dem om å komme dem til hjelp. Faktisk, så kom de til å bli ansett som en sann plage av ganske mange velvillige og godhjertede mennesker, og av andre som var svært religiøse også. Men likevel forsatte de, og brukte alt de hadde, og alt de kunne skaffe, på båter og flåter, og dregger og tau, og enhver annen tenkelig innretning som de kunne finne på for å redde de stakkars, ulykkelige, druknende menneskene. Noen få andre gjorde mye av de samme tingene til tider, og arbeidet hardt på sin måte; men de menneskene som hovedsaklig tiltrakk min oppmerksomhet var virkelig i oppgaven året rundt, de gjorde slikt et forferdelig oppstyr av det, og gikk til verket med en slik intensitet og raseri, at selv mange av de som gjorde samme slags arbeide, bare på en mildere måte, ble ganske sinte på dem, og kalte dem gale. Og da så jeg noe enda mer vidunderlig. Elendigheten og pinene, og farene og gudsbespottelsene, til disse stakkars kjempende menneskene i dette mørke havet beveget medlidenheten til den store Gud i Himmelen; beveget det så mye at Han sendte et Mektig Vesen for å befri dem. Og jeg syntes at dette Mektige Vesen som Jehova hadde sendt, kom rett fra sitt palass, rett gjennom de mørke skyene, og hoppet rett ut i den rasende sjøen blant de druknende, synkende menneskene; og der så jeg Ham slite med å redde dem, med tårer og rop, inntil svetten fra Hans store lidelser falt ned som blodsdråper. Og mens Han strevet og omfavnet de stakkars ulykkelige, og prøvde å løfte dem opp på klippen, ropte Han uavbrutt til de som allerede var reddet - til de som Han hadde hjulpet opp med Sine egne blødende hender - om å komme å hjelpe Ham i den smertefulle og arbeidskrevende oppgaven å redde deres kamerater. Og det som så ut til å være det mest besynderlige i forbifarten var at de på plattformen som Han hadde ropt på, som hørte Hans røst, og følte at de måtte adlyde - i det minste, sa at de gjorde det - de som elsket Ham mye, og var i full medfølelse med Ham i den oppgaven Han hadde påtatt seg - som tilba Ham, eller bekjente at de gjorde det - var så opptatt med sin handel og sine yrker, og pengesparing og fornøyelser, og familier og kretser, og religioner og diskusjoner om dem, og forberedelser til å dra til fastlandet, at de ikke la merke til ropet som kom til dem fra dette vidunderlige Vesen som Selv hadde gått ut i havet. Vel, hvordan det enn var, dersom de hørte det så ga de ikke akt på det; de brydde seg ikke; og derfor fortsatte skarene å kjempe, og skrike, og drukne i mørket. Og da så jeg noe som virket enda mer merkelig på meg enn noe som hadde skjedd forut i dette merkelige synet. Jeg så at noen av disse menneskene på plattformen, som dette vidunderlige Vesen ønsket skulle komme å hjelpe Ham i Hans vanskelige oppgave, alltid ba og ropte til Ham om at Han måtte komme til dem. Noen ønsket at Han skulle komme å være hos dem, og tilbringe Sin tid og styrke i å gjøre dem lykkeligere. Andre ønsket at Han skulle komme å ta bort forskjellige slags tvil og engstelser de hadde med hensyn til sannheten i noen brev Han hadde skrevet til dem. Noen ønsket at Han skulle komme og få dem til å føle seg tryggere på klippen - så trygge at de ville bli helt sikre på at de ikke kom til å skli av igjen. Utallige andre ønsket at Han skulle få dem til å føle seg helt sikre på at de virkelig ville komme seg til fastlandet en dag; fordi, egentlig, var det velkjent at noen hadde vandret så uforsiktig at de hadde mistet fotfestet, og hadde falt tilbake ut i de stormfulle vannmassene igjen. Så disse menneskene brukte å møtes, og komme seg så høyt opp i klippen som de kunne; og, mens de så mot fastlandet hvor de trodde at det Mektige Vesenet var, ville de rope ut, "Kom til oss! Kom, og hjelp oss!" Og hele denne tiden var Han nede blant de stakkars kjempende, druknende skapningene i det frådende dypet, med Sine armer rundt dem, mens Han prøvde å trekke dem ut, og kikket opp - å! så lengselsfullt, men forgjeves - til de på klippen, mens Han ropte til dem, med stemmen Sin helt hes av all ropingen. "Kom til Meg! KOM, OG HJELP MEG!" Og da forsto jeg alt. Det var tydelig nok. Denne sjøen var livets hav - sjøen med ekte, virkelig, menneskelig eksistens. Disse lynene var glimtene av gjennomborende sannhet som kom fra Guds Trone. Denne tordenen var den fjerne gjenlyden av Guds vrede. Disse skarene av mennesker som skrek, kjempet, pintes i det stormfulle vannet, var de tusener på tusener av stakkars horer og horkarer, drukkenbolter og de som solgte drikk, av tyver og løgnere, og gudsbespottere og ugudelige mennesker av enhver ætt, nasjon og tungemål. Å, hvilket svart hav det var! Og, å, hvilke mengder av rike og fattige, uvitende og utdannede som var der, og alle så forskjellige i sine utvendige omstendigheter og vilkår, men alle like i én sak - alle syndere fremfor Gud; alle fanget av; eller klyngende fast til, en eller annen synd, fascinert av en avgud, slaver av et eller annet demonisk begjær, og styrt av en motbydelig djevel fra den bunnløse avgrunnen! "Alle like i én sak?" Ja, endog i to saker - ikke bare de samme i sin ugudelighet, men, hvis ikke reddet, i samme grad synkende, synkende, synkende, ned, ned, ned til den samme forferdelige undergang. Den store beskyttende klippen representerte Golgata; og folkene på den var de som hadde blitt reddet; og den måten de anvendte sin virkelyst og gaver og tid på representerte beskjeftigelsene og fornøyelsene til de som hevder å være reddet fra synden og helvete, og til å være etterfølgere av Jesus Kristus. Den håndfullen med heftige, besluttsomme redningsmenn var Frelsessoldater, sammen med noen få andre som delte den samme ånd. Det Mektige Vesen var Guds Sønn "i går og i dag den samme, ja til evig tid," som fremdeles kjemper for å redde de døende skarene rundt oss fra denne forferdelige fordømmelsens lodd, og hvis stemme kan bli hørt, over musikken, og maskineriet, og livets ramaskrik, mens Han kaller på de forløste om å komme og hjelpe Ham å frelse verden. Mine venner, dere er reddet fra vannmassene; dere er på klippen. Han er ute i det mørke havet, og kaller på deg til å komme til Ham og hjelpe Ham. Vil du gå? Se selv. Det brusende livets hav stuvende fullt av sjeler som går til grunne ruller opp til selveste stedet der du står. Når jeg nå forlater visjonen, kommer jeg til å snakke om det faktum som er like virkelig som Bibelen; like virkelig som den Kristus som hang på korset! Så virkelig som Dommedag vil være, og så virkelig som Himmelen og Helvete som vil følge etterpå. Se! Ikke bli villedet av utseendet - mennesker og ting er ikke hva de ser ut for å være. Alle som ikke er på klippen er i havet. Se på dem med utgangspunkt fra den Store Hvite Trone, og hvilket syn du får! Jesus Kristus, Guds Sønn, er midt i blant denne døende skaren, mens Han kjemper for å frelse dem. Og Han kaller på Deg til å hoppe ut i sjøen - å gå direkte bort til Hans side, og hjelpe Ham i den hellige striden. Vil du hoppe? Det vil si, vil du gå til Hans føtter, og overgi deg selv fullstendig til Hans disposisjon? En Soldat kom engang til meg, og sa at hun for en tid hadde gitt sin Herre sitt yrke, og bønner, og penger, og nå ønsket hun å gi Ham hele seg. Hun ønsket å gå like inn i kampen. Med andre ord, hun ønsket å gå Ham til bistand ute i havet. Slik som en mann på bredden som ser en annen kjempe ute i vannet, legger tilside de ytre klesplagg som vil hindre hans prestasjon, og springer til unnsetning, slik vil du som fortsatt nøler på bredden, tenker, og synger, og ber for de stakkars fortapte sjelene, legge tilside din skam, din stolthet, din bekymring for andre menneskers oppfatninger, din kjærlighet til komfort og alle de selviske begjær som har hindret deg så lenge, og storme disse skarene av døende mennesker til unnsetning. Ser det brusende havet mørkt og farlig ut? Utvilsom er det slik. Det er ingen tvil om at spranget for deg, som for alle som tar det, betyr vanskeligheter, og hån, og lidelser. For deg kan det bety mer enn dette. Det kan bety døden. Han som roper på deg fra havet, vet imidlertid hva det vil bety; og vel vitende, kaller Han fortsatt på deg, og byr deg å komme. Du må gjøre det. Du kan ikke holde igjen. Du har hatt det hyggelig i din religion lenge nok. Du har hatt gode følelser, fine sanger, hyggelige møter, flotte utsikter. Det har vært mye menneskelig lykke, mye klapping i hender, og avfyring av salutter - ganske mye av Himmelen på jorden. Men nå, gå til Gud, og fortell Ham at du er forberedt, så langt som det er påkrevet, på å snu ryggen til alt sammen, og at du er villig til å tilbringe resten av dine dager med å gi deg i kast med disse fortapte skarene, koste hva det koste vil. DU MÅ gjøre det. Med det lyset som nå har brutt inn i ditt sinn, og kallet som nå lyder i dine ører, og den lokkende fingeren som nå er foran dine øyne, har du intet alternativ. Å gå ned blant de druknende massene er din plikt. Din lykke fra nå av vil bestå i å dele deres elendighet; din velvære i å dele deres smerte; din krone i å bære deres kors; og din himmel i å gå til selveste helvetes kjever for å redde dem. HVA VIL DU GJØRE?”