Romerbrevet

Kapittel 1

Paulus, Jesu Kristi trell, kalt til apostel, utvalgt til Guds evangelium; det som Han på forhånd lovte ved profetene Sine i De hellige Skrifter, om Sin Sønn, Han som er kommet av Davids ætt etter kjødet, Han som ble stadfestet å være Guds Sønn i kraft etter hellighets Ånd, ved oppstandelsen fra de døde, Jesus Kristus, vår Herre. Ved Ham har vi fått nåde og aposteltjeneste for at troens lydighet skal bli skapt blant alle folkeslag for Hans navn. Blant dem er også dere, dere som er kalt av Jesus Kristus: Til alle i Rom som er Guds elskede, kalte og hellige: Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus. Først takker jeg min Gud ved Jesus Kristus for dere alle, fordi deres tro forkynnes i hele verden. For Gud er mitt vitne, Han som jeg tjener i min ånd i Hans Sønns evangelium, at jeg ustanselig minner om dere i mine bønner. Jeg ber alltid i mine bønner om at det en gang må bli gitt meg lykke til å en eller annen måte, ved Guds vilje, å komme til dere. For jeg lengter etter å se dere, for at jeg kan gi dere del i en åndelig nådegave, så dere kan bli styrket – det vil si at vi sammen hos dere kan bli opplivet i vår felles tro, deres og min. Nå vil jeg ikke at dere skal være uvitende om det, brødre, at jeg ofte har planlagt å komme til dere – men inntil nå er jeg blitt forhindret -, slik at jeg kunne høste noe frukt også blant dere, slik som blant de andre folkeslagene. Jeg er en skyldner både overfor grekere og barbarer, både overfor vise og uforstandige. Derfor, så langt det står på meg selv, er jeg villig til å forkynne evangeliet også for dere som er i Rom. For jeg skammer meg ikke over Kristi evangelium, for det er Guds kraft til frelse for hver den som tror, for jøde først og så for greker. For i det blir Guds rettferdighet åpenbart av tro til tro, som det står skrevet: Den som er rettferdig av tro, skal leve. For Guds vrede blir åpenbart fra Himmelen over all ugudelighet og all urettferdighet hos menneskene, de som holder sannheten ned i urettferdighet. For det en kan vite om Gud ligger åpent for dem, for Gud har åpenbart det for dem. For helt siden verdens skapelse har Han usynlige egenskaper vært klart synlige; det gjelder Hans evige kraft og Hans guddommelighet. Disse usynlige egenskaper kan kjennes ut fra de gjerninger Gud har gjort. Slik er menneskene uten unnskyldning. For selv om de kjente Gud, æret de Ham ikke som Gud, men de ble tomme i sine tanker, og deres dåraktige hjerte ble formørket. Mens de gjorde krav på å være vise, ble de bare dåraktige, og de byttet bort den uforgjengelige Guds herlighet med et bilde gjort lik et forgjengelig menneske, og bilder av fugler, firbeinte dyr og krypdyr. Derfor overga Gud dem også i deres hjerters lyster til urenhet, slik at de vanærer sine legemer seg imellom. De byttet ut Guds sannhet med løgnen og tilba og tjente skapningen i stedet for Skaperen, Han som er velsignet i all evighet. Amen. På grunn av dette overga Gud dem til vanærende lidenskaper. For til og med deres kvinner byttet ut det naturlige samlivet med et som er i strid med naturen. Det samme gjorde også mennene. De forlot det naturlige samliv med kvinnen, og de ble opptent i sin lyst etter hverandre, så menn drev skammelig utukt med menn. Og den velfortjente straffelønn for sin villfarelse fikk de på seg selv. Og ettersom de ikke fant noen verdi i å holde seg til Gud i sin erkjennelse, overga Gud dem til et uverdig sinn, så de gjør de gjerningene som ikke sømmer seg. De er fulle av all slags urettferdighet, seksuell umoral, usselhet, grådighet og ondskap. De er fulle av misunnelse, mord, strid, svik og falskhet. De ble slike som setter ut rykter, baktalere, gudshatere, voldsmenn, stolte, skrythalser, de finner på all slags ondt, de er ulydige mot foreldre, uforstandige, upålitelige, uten naturlig kjærlighet, de vil ikke tilgi, de er ubarmhjertige. Disse kjenner Guds rettferdige dom, og de vet at de som driver med den slags, fortjener døden. Likevel gjør de ikke bare det samme selv, men de gir også sin støtte til andre som gjør det.

Kapittel 2

Derfor kan du ikke unnskyldes, du menneske, hvem du enn er som dømmer. For i hver sak du dømmer en annen, fordømmer du deg selv. For du som dømmer, gjør de samme gjerningene. Men vi vet at Guds dom, den som er i samsvar med sannheten, hviler over dem som gjør den slags gjerninger. Og regner du med, du menneske som dømmer dem som gjør slike gjerninger, og som selv gjør de samme gjerningene, at du skal kunne flykte fra Guds dom? Eller forakter du Hans rikdom på godhet, overbærenhet og langmodighet? Skjønner du ikke at Guds godhet leder deg til omvendelse? Men ved din hardhet og ditt hjertes ubotferdighet samler du deg opp vrede til vredens dag, den dag da Guds rettferdige dom skal åpenbares. Han skal gi enhver etter sine gjerninger. Han gir evig liv til dem som ved tålmodig utholdenhet i god gjerning søker herlighet, ære og uforgjengelighet. Og over dem som søker sitt eget og er ulydige mot sannheten, men som derimot lyder urettferdigheten, lar Han komme harme og vrede, ja, trengsel og anst skal komme over hver menneskesjel som gjør det onde, over jøde først og så over greker. Men Han gir herlighet, ære og fred til hver den som gjør det gode, til jøde først og så til greker. For Gud gjør ikke forskjell på folk. For så mange som syndet uten lov, skal også gå fortapt uten lov, og så mange som syndet i loven, skal bli dømt ved loven – for lovens hørere er ikke rettferdige for Gud, men lovens gjørere skal bli rettferdiggjort, for når hedningefolkene som ikke har loven, av naturen gjør det loven lærer, er disse sin egen lov, selv om de ikke har loven; de viser at lovens gjerning er skrevet i hjertet deres; om det vitner samvittigheten sammen med dem; det samme gjelder tankene deres, som innbyrdes enten anklager dem eller unnskylder dem – på den dagen da Gud skal dømme det skjulte hos menneskene etter mitt evangelium, ved Jesus Kristus. Se, du som kalles jøde, og som setter din lit til loven og roser deg i Gud, du som kjenner Hans vilje, og som kan dømme om smått og stort, fordi du er opplært i loven, og er overbevist om at du selv er en veileder for blinde, et lys for dem som er i mørke, en oppdrager for uforstandige, en lærer for umodne, fordi du i loven har fått den rette form for kunnskap og sannhet. Du som lærer andre, lærer du ikke deg selv? Du som forkynner at en ikke skal stjele, stjeler du? Du som sier: ”Du skal ikke drive hor”, driver du hor? Du som har avsky for avgudsbildene, utfører du tempelran? Du som roser deg av loven, vanærer du Gud ved å bryte loven? For Guds navn blir spottet blant hedningene på grunn av dere, slik det står skrevet. For omskjærelse er jo nyttig dersom du holder loven. Men dersom du er en lovbryter, da er din omskjærelse blitt som om du var uomskåret. Hvis da en uomskåret forhud holder lovens rettferdige krav, må ikke da hans manglende omskjærelse likevel regnes som omskjærelse? Og dersom den som i fysisk betydning er uomskåret, oppfyller loven, har han ikke da rett til å dømme deg, du som til tross for at du har bokstaven og omskjærelsen, er en lovbryter? For jøde er ikke den som er det i det ytre, og omskjærelsen er ikke den som er gjort i det ytre, på kjødet. Men den er i sannhet jøde som er det i menneskets skjulte indre. En sann omskjærelse er hjertets omskjærelse i Ånden, ikke i bokstaven. Den som er omskåret på denne måten, har sin ros, ikke fra mennesker, men fra Gud.

Kapittel 3

Hvilken fordel har da jøden, eller hvilket gagn er det i omskjærelsen? Mye, på alle måter! Først og fremst det at Guds ord ble betrodd dem. Hva da om noen var utro? Kan deres utroskap sette Guds trofasthet ut av kraft? På ingen måte! Det står fast at Gud er sannferdig, men hvert menneske er en løgner. Som det står skrevet: For at Du skal bli rettferdiggjort i Dine ord, og kan vinne seier når Du dømmer. Men dersom vår urettferdighet framhever Guds rettferdighet, hva skal vi da si? Er Gud urettferdig, Han som lar vreden komme? Jeg taler nå bare på menneskelig vis. Nei, på ingen måte! For hvordan skulle da Gud kunne dømme verden? For dersom Guds sannhet er kommet tydeligere fram ved min løgn og det jeg har bidratt til Hans ære, hvorfor blir jeg da fortsatt dømt som en synder? Og hvorfor skal vi da ikke bare ”Gjøre det onde for at det gode kan komme av det?” – slik de med spott sier om oss, og som noen påstår at vi lærer. Dommen over dem er rettferdig. Hva da? Har vi noen fordel? Nei, slett ikke! Vi har jo ovenfor anklaget både jøder og grekere for at de alle er under synd. Som det står skrevet: Det er ikke én rettferdig, nei, ikke én eneste. Det er ikke én som har forstand. Det er ikke én som søker etter Gud. De har alle bøyd av. Alle sammen er de blitt fordervet. Det er ingen som gjør godt, nei, ikke én eneste. En åpnet grav er deres strupe. Men sine tunger har de utført svik, slangegift er under deres lepper. Deres munn er full av forbannelse og bitterhet. Deres føtter er snare til å utøse blod. Det er ødeleggelse og elendighet på deres veier. Og fredens vei har de ikke kjent. Det er ingen gudsfrykt for deres øyne. Men vi vet at alt det loven sier, taler den til dem som er i loven, for at hver munn skal bli lukket igjen, og for at hele verden skal stå straffeskyldig for Gud, siden intet kjød blir rettferdiggjort for Ham av lovgjerninger, for ved loven kommer erkjennelse av synd. Men nå er Guds rettferdighet blitt åpenbart uten noen lov, den rettferdighet som er bevitnet av loven og profetene. Det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror. For det er ingen forskjell, for alle har syndet og har mistet Guds ære. Men de blir rettferdiggjort ufortjent av Hans nåde ved forløsningen, den som er i Kristus Jesus. Ham stilte Gud fram som nådestol, ved troen i Hans blod, for å vise Sin rettferdighet, fordi Gud i Sin langmodighet hadde båret over med de synder som var gjort tidligere. Slik ville Han vise Sin rettferdighet i den tiden som er nå, så Han kunne være rettferdig og rettferdiggjøre den som har troen på Jesus. Hvor er så rosen? Den er utelukket. Ved hvilken lov? Gjerningenes? Nei, ved troens lov. Derfor holder vi fast på at det er ved tro et menneske blir rettferdiggjort, uten lovgjerninger. Eller er Gud bare jødenes Gud? Er Han ikke også hedningenes Gud? Jo, også hedningenes Gud, for Gud er Én, Han som rettferdiggjør de omskårne av troen og de uomskårne ved troen. Setter vi da loven ut av kraft ved troen? Langt ifra! Tvert imot stadfester vi loven.

Kapittel 4

Hva skal vi da si at vår far Abraham har oppnådd etter kjødet? For dersom Abraham ble rettferdiggjort av gjerninger, har han jo noe å rose seg av, men ikke for Gud. For hva sier Skriften? Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet. For den som arbeider, blir ikke lønnen regnet som nåde, men som fortjeneste. Men den som ikke arbeider, men tror på Ham som rettferdiggjør den ugudelige, ham blir hans tro tilregnet som rettferdighet, slik også David uttaler saligprisningen over det menneske som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger: ”Salige er de som har fått sine lovbrudd tilgitt, og som har fått sine synder dekket over. Salig er den mann som Herren aldri tilregner synd.” Gjelder nå denne saligprisningen bare de omskårne, eller gjelder den de uomskårne også? Vi sier jo at troen ble regnet Abraham til rettferdighet. Når ble den da tilregnet ham? Da han var omskåret eller uomskåret? Ikke da han var omskåret, men mens han var uomskåret. Og han fikk omskjærelsens tegn som et segl på rettferdigheten ved tro, den som han hadde mens han ennå var uomskåret, og slik skulle han bli far til alle dem som ikke er omskårne, men som også følger etter i fotsporene av den tro som vår far Abraham hadde da han fremdeles var uomskåret. For det var jo ikke ved loven løftet om å bli arving til verden ble gitt til Abraham eller til ætten hans, men ved troens rettferdighet. For er det de som er av loven, som er arvinger, da blir troen uten innhold og løftet satt ut av kraft, for det er jo slik at loven framkaller vrede. Men der det ikke er noen lov, der er det heller ikke noen overtredelse. Derfor er løftet gitt av tro, for at det kunne være av nåde, slik at løftet kunne stå fast for hele ætten, ikke bare for den som er av loven, men også for den som er av Abrahams tro. Han er far til oss alle,- slik det står skrevet: Jeg har gjort deg til far for mange folkeslag – overfor Gud, Ham som han trodde på, den Gud som gjør de døde levende og nevner det som ikke finnes, som om det finnes. Da alt håp var ute, trodde han med håp, at han skulle bli far til mange folkeslag, etter det som var sagt: ”Slik skal din ætt bli.” Han ble ikke svak i troen og var ikke opptatt av sitt eget legeme som allerede var utlevd, siden han snart var hundre år. Heller ikke var han opptatt av Saras døde morsliv. Han tvilte ikke i vantro på Guds løfte, men han ble styrket i troen idet han ga Gud ære. Og han var helt overbevist om at det Han hadde lovt, det var Han også i stand til å gjøre. Og derfor ble det regnet ham til rettferdighet. Nå ble det ikke skrevet bare for hans skyld at den ble tilregnet ham; det ble skrevet også for vår skyld. Rettferdigheten blir tilregnet alle oss som tror på Ham som reiste vår Herre Jesus opp fra de døde, Han som ble gitt for våre overtredelser, og som ble oppreist til vår rettferdiggjørelse.

Kapittel 5

Da vi altså er blitt rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus. Ved Ham har vi også ved troen fått adgang til denne nåde som vi står i, og vi roser oss ved håp om Guds herlighet. Og ikke bare det, men vi roser oss også i trengsler, for vi vet at trengselen virker tålmodighet, tålmodigheten virker et prøvet sinn, og det prøvede sinn virker håp. Og håpet gjør ikke til skamme, for Guds kjærlighet er blitt utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd, som ble gitt oss. For da vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. For det er neppe noen som vil dø for en rettferdig. Skjønt for en som er god, ville kanskje noen våge å dø. Men Gud viser Sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere. Hvor mye mer skal vi da, når vi er blitt rettferdiggjort ved Hans blod, ved Ham bli frelst fra vreden! For om vi ble forlikt med Gud ved Hans Sønns død da vi var fiender, skal vi så mye mer bli frelst ved Hans liv etter at vi er blitt forlikt. Og ikke bare det, men vi roser oss også i Gud ved Herren Jesus Kristus, ved Ham som vi nå har fått forlikelsen. Derfor, slik som synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden ved synden, og døden slik trengte seg inn til alle mennesker, fordi de alle syndet – for også i tiden fram til loven var det synd i verden, men synden blir ikke tilregnet når det ikke er noen lov, likevel hersket døden fra Adam til Moses, også over dem som ikke hadde syndet i likhet med overtredelsen til Adam, han som er et forbilde på Ham som skulle komme. Men med nådegaven er det ikke som med fallet. For om de mange døde på grunn av den enes fall, så er Guds nåde og gaven ved Det Ene Mennesket Jesu Kristi nåde, i langt større grad kommet rikelig over de mange. Og med gaven er det ikke som da den ene syndet. For dommen som kom av den enes fall, førte til fordømmelse. Men nådegaven som kom etter de mange overtredelser, førte til rettferdiggjørelse. For om døden fikk herredømme ved den ene, ved dette ene fall, så skal da de som tar imot nådens overflod og rettferdighetens gave, desto mer ha liv og herske ved Den Ene, Jesus Kristus. Altså, slik som fordømmelsen ved den enes fall kom over alle mennesker, slik blir Den Enes rettferdige gjerning for alle mennesker til livets rettferdiggjørelse. For slik som de mange ble stilt fram som syndere ved det ene menneskes ulydighet, slik skal også de mange bli stilt fram som rettferdige ved Den Enes lydighet. Men loven kom inn ved siden av, for at fallet skulle bli større. Men der synden ble større, ble nåden enda mer overstrømmende rik, for at slik som synden hersket ved døden, slik skal også nåden herske ved rettferdighet til evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre.

Kapittel 6

Hva skal vi da si? Skal vi fortsette i synden for at nåden kan bli så mye større? På ingen måte! Vi som døde fra synden, hvordan kan vi fortsette å leve i den? Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til Hans død? Vi ble altså begravet med Ham ved dåpen til døden, for at slik som Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, slik skal også vi vandre i et nytt liv. For hvis vi er blitt forenet med Ham i en død som har likhet med Hans død, da skal vi også bli det i en oppstandelse som har likhet med Hans oppstandelse. For vi vet dette, at vårt gamle menneske ble korsfestet med Ham, for at syndelegemet skulle bli fratatt sin makt, så vi ikke lenger skal være treller under synden. For den som er død, er rettferdiggjort fra synden. Men døde vi med Kristus, da tror vi at vi også skal leve med Ham, fordi vi vet at etter at Kristus er oppreist fra de døde, dør Han ikke mer. Døden hersker ikke lenger over Ham. For den døden Han døde, den døde Han for synden én gang for alle, men det livet Han lever, det lever Han for Gud. Slikk skal også dere regne dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus, vår Herre. La derfor ikke synden ha herredømme i deres dødelige legeme, så dere skulle lyde den i dens lyster. Og still heller ikke lemmene deres fram som våpen for urettferdigheten til tjeneste for synden, men still dere selv fram til tjeneste for Gud som de som av døde er blitt levende, og still lemmene deres fram som våpen for rettferdigheten til tjeneste for Gud. For synden skal ikke herske over dere, siden dere ikke er under lov, men under nåde. Hva da? Skal vi synde siden vi ikke er under lov, men under nåde? På ingen måte! Vet dere ikke at når dere stiller dere fram som tjenere til lydighet mot noen, er dere tjenere under den dere lyder, enten det er under synden som fører til døden, eller det er under lydigheten som fører til rettferdighet? Men Gud være takk! Selv om dere har vært treller under synden, er dere nå av hjertet blitt lydige mot den lærdomsform som dere ble overgitt til. Og etter at dere ble satt fri fra synden, ble dere tjenere for rettferdigheten. Jeg bruker menneskelige uttrykk på grunn av deres kjøds skrøpelighet. For på samme måte som dere før stilte lemmene deres fram som tjenere for urenheten og for lovløsheten, som bare førte til lovløshet, slik skal dere nå stille lemmene deres fram som tjenere for rettferdigheten til helliggjørelse. For da dere var syndens treller, var dere frie fra rettferdigheten. Hva slags frukt hadde dere den gang? Slik frukt som dere nå skammer dere over, slikt som har døden som mål. Men siden dere nå er blitt satt fri fra synden og er blitt tjenere for Gud, da høster dere frukt som fører til helliggjørelse, og målet er evig liv. For syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.

Kapittel 7

Eller vet dere ikke, brødre – jeg taler jo til dem som kjenner loven-, at loven har herredømme over et menneske den tiden det lever? Den kvinnen som har en ektemann, er ved loven bundet til sin ektemann så lenge han lever. Men hvis ektemannen dør, er hun løst fra loven som bandt henne til ektemannen. Hvis hun da gifter seg men en annen mann mens hennes ektemann lever, skal hun kalles en horkvinne. Men hvis hennes ektemann dør, er hun fri fra loven, slik at hun ikke er en horkvinne selv om hun har giftet seg med en annen mann. På samme måte, mine brødre, døde også dere bort fra loven ved Kristi legeme, for at dere skal tilhøre en annen, Ham som ble oppreist fra de døde, for at vi skal bære frukt for Gud. For da vi levde etter kjødet, virket de syndige lystene, de som ble vekket ved loven, i våre lemmer, slik at vi bar frukt for døden. Men nå er vi frigjort fra loven, siden vi er døde fra det som holdt oss fanget, slik at vi tjener i Åndens nye vesen og ikke i bokstavens gamle vesen. Hva skal vi da si? Er loven synd? På ingen måte! Men jeg lærte ikke synden å kjenne uten ved loven. For jeg hadde ikke kjent til begjæret om ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære. Men synden, som tok anledning av budet, virket all slags begjær i meg. For uten lov er synden død. Jeg levde en gang uten lov, men da budet kom, våknet synden til live, og jeg døde. Og slik fikk jeg erfare at det budet som skulle gi liv, det ga meg bare død. For synden tok anledning av budet og bedro meg, og ved dette drepte den meg. La det stå fast at loven er hellig, og budet er hellig og rettferdig og godt. Har da det som er godt, blitt til synd for meg? På ingen måte! Men det var synden, for at den klart skulle framstå som synd, som virket død i meg ved det som er godt, slik at synden kunne bli grenseløst syndig ved budet. For vi vet at loven er åndelig, men jeg er kjødelig, solgt under synden. For det jeg gjør, forstår jeg ikke. For det jeg vil, det gjør jeg ikke. Men det jeg hater, det gjør jeg. Hvis jeg da gjør det jeg ikke vil, samtykker jeg med loven i at den er god. Men nå er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg. For jeg vet at i meg, det vil si i mitt kjød, bor det ikke noe godt. For viljen har jeg, men å gjennomføre det gode finner jeg ikke kraft til i meg selv. For det gode jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde jeg ikke vil, det gjør jeg. Hvis jeg gjør det jeg ikke vil, da er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg. Jeg erfarer da den loven i meg selv, jeg som vil gjøre det gode, at det onde ligger meg for hånden. For jeg fryder meg i Guds lov etter det indre menneske. Men jeg ser en annen lov i lemmene mine. Den ligger i strid med loven i mitt sinn og tar meg til fange under syndens lov, som er i lemmene mine. Å, jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg ut fra dette dødens legeme? Jeg takker Gud, ved Jesus Kristus, vår Herre! Så tjener jeg da Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød.

Kapittel 8

Derfor er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus, de som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden. For livets Ånds lov har i Kristus Jesus gjort meg fri fra syndens og dødens lov. For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud ved å sende Sin Egen Sønn i syndig kjøds lignelse og for syndens skyld: Han fordømte synden i kjødet, for at lovens rettferdige krav skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden. For de som lever etter kjødet, retter sinnet mot det som hører kjødet til, men de som lever etter Ånden, retter sinnet mot det som hører Ånden til. For kjødets sinnelag er død, men Åndens sinnelag er liv og fred. For kjødets sinnelag er fiendskap mot Gud, for det bøyer seg ikke inn under Guds lov og har heller ikke evne til det. De som da er i kjødet, kan ikke være til behag for Gud. Men dere er ikke i kjødet, men i Ånden, så sant Guds Ånd bor i dere. Hvis noen ikke har Kristi Ånd, hører han ikke Ham til. Og dersom Kristus er i dere, er vel legemet dødt på grunn av synd, men ånden er liv på grunn av rettferdighet. Men hvis Hans Ånd som oppreiste Kristus fra de døde, bor i dere, da skal Han som oppreiste Kristus fra de døde, også levendegjøre de dødelige legemene deres ved Sin Ånd som bor i dere. Derfor, brødre, er vi ikke skyldige overfor kjødet, slik at vi skulle leve etter kjødet. For dersom dere lever etter kjødet, skal dere dø. Men hvis dere ved Ånden dreper legemets gjerninger, skal dere leve. For så mange som blir ledet av Guds Ånd, de er Guds barn. For dere fikk ikke trelldommens ånd, så dere igjen skulle bli ført inn i frykt, men dere fikk barnekårets Ånd, og i Ånden roper vi: ”Abba, Far!” Ånden Selv vitner med vår ånd at vi er Guds barn, og hvis vi er barn, da er vi også arvinger, Guds arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med Ham, for at vi også skal bli herliggjort sammen med Ham. For jeg er overbevist om at lidelsene i den nåværende tid er for ingenting å regne sammenlignet med den herligheten som skal bli åpenbart på oss. For skapningens inderlige lengsel venter og stunder etter åpenbaringen av Guds barn. For skapningen ble underlagt forgjengelighet, ikke frivillig, men på grunn av Ham som la den under forgjengelighet, men med håp, for skapningen selv skal bli fridd ut fra forgjengelighetens trelldom og ført inn i herlighetens frihet, den som tilhører Guds barn. For vi vet at hele skapningen stønner og sukker som i fødselsveer, helt til denne tid. Ikke bare det, men også vi som har Åndens førstegrøde, også vi stønner med oss selv og venter med iver på barnekåret, vårt legemes forløsning. For i dette håpet ble vi frelst, men et håp som blir sett, er ikke lenger noe håp. For hvorfor håper en fortsatt på det en ser? Men hvis vi håper på det vi ikke ser, lengter vi etter det med utholdenhet. På samme måten hjelper også Ånden oss i våre svakheter. For vi vet ikke hva vi skal be om slik vi burde. Men Ånden Selv går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes med ord. Han som gransker hjertene, vet hva Åndens sinnelag er, for Han går i forbønn for de hellige etter Guds vilje. Og vi vet at alle ting virker sammen til det gode for dem som elsker Gud, for dem som er kalt etter Hans rådslutning. For dem som Han kjente på forhånd, dem har Han også forutbestemt til å bli likedannet med Sin Sønns bilde, for at Han skulle være den førstefødte blant mange brødre. Og dom som Han forut har bestemt, dem har Han også kalt. Og dem Han har kalt, dem har Han også rettferdiggjort. Og dem Han har rettferdiggjort, dem har han også herliggjort. Hva skal vi da si til dette? Hvis Gud er for oss, hvem er da imot oss? Han som ikke sparte Sin egen Sønn, men ga Ham for oss alle, hvordan skal Han kunne annet enn å gi oss alle ting med Ham? Hvem vil komme med anklage mot Guds utvalgte? Det er Gud som rettferdiggjør. Hvem er den som fordømmer? Det er Kristus som døde, ja, mer enn det, som også er oppstått, som også sitter ved Guds høyre hånd, og som også går i forbønn for oss. Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel, angst, forfølgelse, hungersnød, nakenhet, fare eller sverd? Som det står skrevet: For Din skyld blir vi drept hele dagen lang. Vi blir regnet som slaktesauer. Men i alt dette skal vi mer enn seire ved Ham som elsket oss. For jeg er overbevist om at verken død eller liv, verken engler eller myndigheter eller makter, verken det som er nå eller det som skal komme, verken høyde eller dybde eller noen annen skapning skal være i stand til å skille oss fra Guds kjærlighet, den som er i Kristus Jesus, vår Herre.

Kapittel 9

Jeg taler sannhet i Kristus, jeg lyver ikke, og min samvittighet vitner også sammen med meg i Den Hellige Ånd at jeg har en stor sorg og stadig nød i mitt hjerte. For jeg kunne ønske at jeg selv var forbannet bort fra Kristus for mine brødres skyld, mine landsmenn etter kjødet, de som er israelitter. Dem tilhører barnekåret, herligheten, paktene, lovgivningen, gudstjenesten og løftene. Også fedrene tilhører dem, og fra dem er Kristus kommet etter kjødet, Han som er over alle, Den evig velsignede Gud. Amen. Men det er ikke så å forstå at Guds ord har vært uten virkning. For ikke alle som stammer fra Israel, er virkelig Israel, og de er heller ikke alle barn selv om de tilhører Abrahams etterkommere. Men: I Isak skal din ætt bli kalt. Det vil si, ikke de som er kjødets barn, er Guds barn, men løftets barn blir regnet til ætten. For dette er løftets ord: På denne tiden skal Jeg komme, og da skal Sara ha en sønn. Og ikke bare dette, men da Rebekka også var svanger ved én mann, ved vår far Isak – for barna var ennå ikke født og hadde verken gjort godt eller ondt, for at Guds plan etter utvelgelsen skulle stå fast, ikke av gjerninger, men ved Ham som kaller -, da ble det sagt til henne: ”Og den eldste skal tjene den yngste.” Som det står skrevet: Jakob har Jeg elsket, men Esau har jeg hatet. Hva skal vi da si? Er det urettferdighet hos Gud? På ingen måte! For Han sier til Moses: ”Jeg skal miskunne Meg over den Jeg miskunner Meg over, og Jeg skal være barmhjertig mot den Jeg er barmhjertig mot.” Så kommer det da ikke an på den som vil, heller ikke på den som løper, men på Gud som viser barmhjertighet. For Skriften sier til Farao: ”Nettopp til dette har Jeg reist deg opp, at Jeg kan få vise Min kraft på deg, og for at Mitt navn skal bli forkynt over hele jorden.” Derfor viser Han miskunnhet mot den Han vil, og forherder den Han vil. Du vil da si til meg: ”Hva mer har Han da å klage over? For hvem kan stå imot Hans vilje?” Men sannelig, menneske, hvem er du som tar til motmæle mot Gud? Kan det som er formet, si til den som formet det: ”Hvorfor har du laget meg slik?” Har ikke pottemakeren makt over leiren, slik at han av samme leirklump kan lage et kar til ære og et annet til vanære? Selv om Gud ønsket å vise Sin vrede og gjøre Sin kraft kjent, har Han likevel i stor langmodighet holdt ut med de vredens kar som var gjort fullt ferdige til ødeleggelse, også for at Hans herlighets rikdom skulle bli kunngjort over miskunnhetens kar, som Han på forhånd hadde gjort i stand til herlighet? Til slike kar kalte han også oss, ikke bare av jødene, men også av hedningene. Som Han også sier i Hosea: ”Det som ikke var Mitt folk, vil Jeg kalle Mitt folk, og henne som ikke var elsket, vil jeg kalle den som er elsket. Og det skal skje på det sted hvor det ble sagt til dem: Dere er ikke Mitt folk, der skal de bli kalt barn av Den levende Gud.” Jesaja roper også ut over Israel: ”Selv om tallet på Israels barn er som havets sand, skal bare en rest bli frelst. For Han skal fullføre verket og forkorte det i rettferdighet, for Herren skal snart avslutte verket på jorden.” Og som Jesaja hadde sagt tidligere: ”Hvis ikke Herren Sebaot hadde latt en ætt bli tilbake for oss, ville vi ha blitt Sodoma, og vi ville ha blitt lik Gomorra.” Hva skal vi da si? At hedningene som ikke søkte rettferdigheten, har fått rettferdighet, men det er den rettferdigheten som er av tro. Men Israel som søkte rettferdighetens lov, har ikke grepet rettferdighetens lov. Hvorfor? Fordi de ikke søkte den ved tro, men ved lovgjerninger. For de snublet over snublesteinen. Som det står skrevet: Se, Jeg legger i Sion en snublestein og en klippe til anstøt, og hver den som tror på Ham, skal ikke bli gjort til skamme.

Kapittel 10

Brødre, mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for Israel er at de må bli frelst. For jeg kan bevitne at de har nidkjærhet for Gud, men ikke med sann erkjennelse. Fordi de er uvitende om Guds rettferdighet og søker å sette opp sin egen rettferdighet, har de ikke underordnet seg Guds rettferdighet. For Kristus er lovens ende til rettferdighet for hver den som tror. For Moses skriver om den rettferdighet som er av loven: ”Det menneske som gjør disse ting, skal leve ved dem.” Men rettferdigheten av troen taler på denne måten: Si ikke i ditt hjerte: Hvem skal stige opp til Himmelen? – det vil si for å hente Kristus ned – eller: Hvem skal fare ned i avgrunnen? – det vil si for å hente Kristus opp fra de døde. Men hva sier rettferdigheten av tro? Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte, - det er troens ord som vi forkynner: For dersom du bekjenner Herren Jesus med din munn og tror i ditt hjerte at Gud har oppreist Ham fra de døde, skal du bli frelst. For med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse. Skriften sier jo: Hver den som tror på Ham, skal ikke bli gjort til skamme. For det er ingen forskjell på jøde og greker, for Han er den samme Herre over alle, Han er rik nok for alle som kaller på Ham. For hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. Hvordan kan de da påkalle Ham som de ikke er kommet til tro på? Og hvordan kan de tro på Ham som de ikke har hørt? Og hvordan kan de høre uten at det er noen som forkynner? Og hvordan kan de forkynne hvis de ikke blir utsendt? Som det står skrevet: Hvor deres føtter er vakre som forkynner fredens evangelium, som forkynner evangeliet om de gode nyheter! Men ikke alle var lydige mot evangeliet. For Jesaja sier: ”Herre, hvem trodde det budskapet han hørte av oss?” Så kommer da troen av det en hører og det en hører kommer ved Guds ord. Men jeg sier: Har de ikke hørt? Jo, sannelig: Deres røst har gått ut til hele jorden og deres ord til verdens ender. Men jeg sier: Forsto ikke Israel dette? Først sier Moses: ”Jeg vil gjøre dere nidkjære ved dem som ikke er et folkeslag. Jeg vil egge dere til vrede ved et uforstandig folkeslag.” Med Jesaja er meget frimodig og sier: ”Jeg ble funnet av dem som ikke søkte Meg. Jeg ble åpenbart for dem som ikke spurte etter Meg.” Men til Israel sier han: ”Hele dagen lang har Jeg rakt ut Mine hender til et ulydig folk som tar til motmæle.”

Kapittel 11

Jeg spør da: Har Gud forkastet Sitt folk? På ingen måte! Jeg er jo også en israelitt, av Abrahams ætt, av Benjamins stamme. Gud har ikke forkastet Sitt folk som Han tidligere har vedkjent Seg. Eller vet dere ikke hva Skriften sier om Elia, hvordan han anklager Israel overfor Gud og sier: ”Herre, de har drept profetene Dine og revet ned altrene Dine. Og jeg er alene igjen, og de er ute etter mitt liv.” Men hvordan lyder det guddommelige svaret til ham? ”Jeg har latt det bli igjen for Meg sju tusen menn, som ikke har bøyd kne for Baal.” Så er det da i den tid som er nå, en rest igjen etter nådens utvelgelse. Og er det ved nåde, da er det ikke lenger av gjerninger. Ellers er ikke nåden lenger nåde. Men hvis det er av gjerninger, er det ikke lenger nåde. Ellers er heller ikke gjerningen lenger noen gjerning. Hva da? Israel har ikke oppnådd det som det søker etter. Men de utvalgte har oppnådd det, og de andre ble forblindet. Slik som det står skrevet: Gud har gitt dem en sløvhetens ånd, øyne så de ikke skulle se, og ører så de ikke skulle høre helt til denne dag. Og David sier: ”La deres bord bli en snare og en felle, en snublestein og en gjengjeldelse for dem. La deres øyne bli formørket, så de ikke ser, og la alltid deres rygg være bøyd.” Jeg sier altså: Har de snublet for at de skulle falle? På ingen måte! Men ved deres overtredelse er frelsen kommet til hedningene, for å gjøre dem nidkjære. Hvis nå deres fall er blitt til rikdom for verden og deres fåtall til en rikdom for hedningene, hvor mye mer da deres fylde! For jeg taler til dere hedninger. Så sant jeg er hedningenes apostel, ærer jeg tjenesten min, om jeg på noen måte kan gjøre dem nidkjære som er av mitt kjød, og frelse noen av dem. For om deres forkastelse er til forlikelse for verden, hva vil da deres antakelse være, om ikke liv av døde? For om førstegrøden er hellig, er hele deigen også hellig. Og om roten er hellig, er også grenene det. Og om noen av grenene ble brukket av, og du som var et vilt oliventre, ble innpodet blant dem og sammen med dem fikk del i roten og sevjen fra oliventreet, så ros deg ikke overfor grenene! Men dersom du roser deg, så husk at det er ikke du som bærer roten, men roten som bærer deg. Du vil da si: ”Grenene ble brukket av for at jeg skulle bli podet inn.” Vel, ved vantro ble de brukket av, og du står innpodet ved tro. Vær ikke hovmodig, men frykt. For om Gud ikke sparte de naturlige grenene, kan det være at Han ikke sparer deg heller. Legg derfor merke til Guds godhet og strenghet: Overfor dem som falt, strenghet, men mot deg, godhet, hvis du da fortsetter i Hans godhet. Ellers vil du også bli hogd av. Slik er det med de andre også. Hvis de ikke fortsetter i vantro, skal de bli podet inn, for Gud har makt til å pode dem inn igjen. For dersom du ble hogd av fra det oliventreet som av naturen er vilt, og i strid med naturen ble innpodet i et edelt oliventre, hvor mye mer skal da disse som er naturlige grener, bli innpodet i sitt eget oliventre? For jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om denne hemmeligheten, så dere ikke skal være kloke i egne øyne, nemlig at forherdelse har rammet en del av Israel inntil fylden av hedningene er kommet inn, og slik skal hele Israel bli frelst, som det er skrevet: Utfrieren skal komme fra Sion, og Han skal vende ugudelighet bort fra Jakob. For dette er Min pakt med dem, når Jeg tar bort deres synder. Ifølge evangeliet er de fiender for deres skyld. Men ifølge utvelgelsen er de elsket for fedrenes skyld. For Guds nådegaver og kall kan ikke tas tilbake. For på samme måte som dere en gang var ulydige mot Gud, men nå likevel har fått miskunn ved deres ulydighet, slik har også disse andre nå vært ulydige, for at også de skal få miskunn ved den miskunn som er vist dere. For Gud har overgitt dem alle til ulydighet, for at Han kunne vise miskunn mot dem alle. Å, hvilken dybde av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige Hans dommer er og hvor uutgrunnelige Hans veier! For hvem har kjent Herrens sinn? Eller hvem var Hans rådgiver? Eller hvem har først gitt noe til Ham, så han skulle få gjengjeld? For av Ham og ved Ham og til Ham er alle ting. Han være æren i all evighet! Amen.

Kapittel 12

Jeg formaner dere derfor, brødre, ved Guds barmhjertighet, at dere framstiller deres legemer som et levende offer, hellig og velbehagelig for Gud. Dette er deres åndelige gudstjeneste. Og bli ikke dannet lik denne verden, men bli forvandlet ved fornyelsen av deres sinn, så dere kan prøve hva som er den gode og velbehagelige og fullkomne Guds vilje. I kraft av den nåde som er gitt meg, sier jeg til enhver som er iblant dere, at en ikke må tenke høyere om seg selv enn en bør tenke, men tenke med besinnelse, alt etter det som Gud har tildelt hver enkelt et mål av tro. For slik som vi har mange lemmer på ett legeme, men uten at alle lemmene har samme funksjon, slik er vi, selv om vi er mange, ett legeme i Kristus, og hver enkelt er vi hverandres lemmer. Vi har da gaver som er ulike ifølge den nåde som er gitt oss. Hvis det er profeti, bruk den i overensstemmelse med troen, eller om det er en tjeneste, bruk den i tjenesten. Den som lærer må ta vare på lærdommen, den som formaner, må ta vare på formaningen, den som gir, må gi med gavmildhet, den som har lederansvar, må lede med iver, den som viser miskunn, må gjøre det med glede. La kjærligheten være uten hykleri! Avsky det som er ondt! Hold dere til det som er godt! Vær elskverdige og kjærlige mot hverandre i broderkjærlighet, vær fremst i dette å vise de andre ære! Vær ikke trege i å vise iver, vær brennende i ånden og tjen Herren! Gled dere i håpet, vær tålmodige i trengselen og vær fast utholdende i bønnen! Del ut ettersom de hellige trenger, legg vinn på gjestfrihet! Velsign dem som forfølger dere, velsign og forbann ikke! Gled dere med dem som gleder seg, og gråt med dem som gråter! Ha samme sinn overfor hverandre! Trakt ikke etter det høye, men hold dere gjerne til de lave! Vær ikke selvkloke! Gjengjeld ikke noen ondt med ondt! Legg vinn på det som er godt overfor alle mennesker! Hvis det er mulig, og så langt det står til dere, skal dere leve fredelig med alle mennesker! Dere kjære, ta ikke hevn selv, men gi heller rom for vreden! For det står skrevet: ”Hevnen er Min, Jeg vil gjengjelde,” sier Herren. Derfor, Hvis din fiende er sulten, gi ham mat. Hvis han er tørst, gi ham å drikke! For ved å gjøre det samler du glødende kull på hodet hans. Bli ikke overvunnet av det onde, men overvinn det onde med det gode!

Kapittel 13

Hvert menneske skal underordne seg de styrende myndigheter. For det er ingen øvrighet uten at den er fra Gud, og de myndighetene som finnes, er innsatt av Gud. Hver den som setter seg opp mot øvrigheten, gjør motstand mot Guds ordning. Og de som gjør motstand, skal få dom over seg. For de som styrer, er ikke en trussel mot gode gjerninger, men mot onde. Vil du slippe å frykte for øvrigheten? Gjør da det som er godt, og du skal få ros av den. For den er Guds tjener for deg til det som er godt. Men hvis du gjør ondt, skal du frykte. For den bærer ikke sverdet for ingenting. For den er Guds tjener, en hevner som skal bringe vrede over den som gjør det onde. Derfor må du være underordnet, ikke bare på grunn av vreden, men også for samvittighetens skyld. Derfor betaler dere også skatt. For de som hele tiden tar seg av nettopp dette, er Guds tjenere. Gi alle det dere skylder dem, skatt til den som skal ha skatt, toll til den som skal ha toll, frykt den som skal vises frykt, og gi ære til den som skal ha ære. Bli ikke noen noe skyldig, uten det å elske hverandre, for den som elsker sin neste, har oppfylt loven. For budene: Du skal ikke drive hor, du skal ikke slå i hjel, du skal ikke stjele, du skal ikke vitne falskt, du skal ikke begjære, og hvilket annet bud det skulle være, blir alle sammenfattet i dette ord: Du skal elske din neste som deg selv. Kjærligheten gjør ikke nesten noe ondt. Kjærligheten er altså lovens oppfyllelse. Og dette må dere gjøre, da dere kjenner tiden, for nå er det på tide å våkne opp fra søvnen. For vår frelse er nærmere nå enn da vi kom til troen. Natten er snart forbi, og dagen er nær. La oss derfor legge av mørkets gjerninger, og la oss ta på oss lysets våpen. La oss vandre sømmelig, som om dagen, ikke i svir og drukkenskap, ikke i utukt og skamløshet, ikke i strid og misunnelse. Men ikle dere Herren Jesus Kristus, og ikke plei kjødet slik at lystene vekkes.

Kapittel 14

Dere skal ta dere av den som er svak i troen, men ikke for å sette dere til doms over forskjellige meninger. For den enes tro gjør at han kan spise alt, men den som er svak, spiser bare grønnsaker. Den som spiser, må ikke forakte ham som ikke spiser! Og den som ikke spiser, må ikke dømme ham som spiser! For Gud har tatt imot ham. Hvem er så du som dømmer en annens tjener? Han står eller faller for sin egen herre. Sannelig, han skal bli stående, for Gud er mektig til å holde ham oppe. Én setter én dag høyere enn en annen, den andre holder alle dager for å være like. Enhver av dem må bare være fullt overbevist i sitt eget sinn! Den som tar vare på én bestemt dag, gjør det for Herren, og den som ikke tar vare på én bestemt dag, gjør det for Herren. Den som spiser, spiser for Herren, for han gir Gud takk. Og den som ikke spiser, gjør det for Herren og gir Gud takk. For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. For når vi lever, lever vi for Herren, og når vi dør, dør vi for Herren. Derfor, enten vi lever eller dør, hører vi Herren til. Derfor døde jo Kristus, sto opp og var levende igjen, for at Han skulle være Herre både over døde og levende. Men hvorfor dømmer du din bror? Eller hvorfor viser du forakt for din bror? For vi skal alle stilles fram for Kristi domstol. For det står skrevet: Så sant Jeg lever, sier Herren, for Meg skal hvert kne bøye seg, og hver tunge skal bekjenne for Gud. Framfor Gud skal da enhver av oss avlegge regnskap for seg selv. La oss derfor ikke lenger dømme hverandre, men heller ha den innstilling av vi ikke legger en snublestein eller en årsak til fall i veien for vår bror. Det vet jeg, og det er jeg overbevist om ved Herren Jesus, at ingenting er urent i seg selv. Men for den som betrakter noe som urent, for ham er det urent. Men om din bror blir påført sorg på grunn av maten din, ferdes du ikke lenger i kjærlighet. Du skal ikke med maten din føre til fortapelse den som Kristus døde for. Derfor må dere ikke la det gode dere har, bli spottet som noe ondt! For Guds rike består ikke i å spise og drikke, men i rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd. For den som tjener Kristus i disse ting, er velbehagelig for Gud og holder prøve for mennesker. La oss derfor ivrig søke etter det som tjener til fred, og det som fører til oppbyggelse av hverandre. Ødelegg ikke Guds verk for matens skyld! Alle ting er nok rene, men det er ondt for det menneske som spiser og tar anstøt. Det er godt å la være å spise kjøtt eller la være å drikke vin eller la være å gjøre noe annet som får din bror til å snuble eller ta anstøt eller bli svak. Har du tro? Ha den for deg selv framfor Gud. Overmåte lykkelig er den som ikke dømmer seg selv i det han velger. Men den som tviler, er dømt hvis han spiser, for det er ikke av tro. For det som ikke er av tro, er synd.

Kapittel 15

Vi som er sterke, skylder å bære de svakes skrøpeligheter og ikke være til behag for oss selv. Hver av oss skal være til behag for nesten, til hans beste, for det fører til oppbyggelse. For heller ikke Kristus behaget Seg Selv. Men som det står skrevet: Spotten fra dem som spottet Det, falt på Meg. For alt det som før ble skrevet, ble skrevet til vår lærdom, for at vi skal ha håp ved den tålmodighet og trøst som Skriftene gir. Må så tålmodighetens og trøstens Gud gi dere å ha det samme sinnelag innbyrdes, i samsvar med det som er i Kristus Jesus, så dere med ett og samme sinnelag og med én munn også kan ære Gud og vår Herre Jesus Kristi Far. Ta derfor imot hverandre, slik Kristus også tok imot oss, til Guds ære. For jeg sier at Jesus Kristus er blitt en tjener for de omskårne for Guds sannhets skyld, slik at de løftene som ble gitt til fedrene, kunne bli stadfestet, og slik at hedningene kunne ære Gud for Hans miskunn, slik det står skrevet: Derfor vil Jeg bekjenne Deg blant hedningene og lovsynge Ditt navn. Og det står også: Gled dere, hedninger, sammen med Hans folk! Det står også: Lov Herren, alle dere hedninger! Pris Ham, alle dere folk! Og Jesaja sier også: ”Isais rotskudd skal komme, og Han som skal stå fram for å herske over hedningene. På Ham skal hedningene håpe.” Men håpets Gud skal fylle dere med all glede og fred i troen, så dere kan ha overflod av håp ved Den Hellige Ånds kraft. Jeg har selv den tillit til dere, mine brødre, at dere også er fulle av godhet, fylt med all kunnskap, i stand til også å formane hverandre. Likevel, brødre, om noe har jeg skrevet mer frimodig til dere, for å påminne dere, på grunn av den nåde som er gitt meg av Gud, at jeg skulle være en Jesu Kristi tjener overfor hedningefolkene og gjøre prestetjeneste for Guds evangelium, for at hedningefolkene kan være et offer, velbehagelig og helliget ved Den Hellige Ånd. Derfor har jeg grunn til å rose meg i Kristus Jesus i det som har med tjenesten for Gud å gjøre. For jeg våger ikke å snakke om noe annet enn det som Kristus har virket ved meg i ord og i gjerning, for å føre hedningene til lydighet, i kraftige tegn og under, i Guds Ånds kraft, slik at jeg fra Jerusalem og rundt om like til Illyria fullt ut har forkynt Kristi evangelium. Slik har jeg gjort det til min ære å forkynne evangeliet der hvor Kristi navn ikke før var nevnt, så jeg ikke skulle bygge på en grunnvoll som en annen hadde lagt, men som det står skrevet: De som han ikke var blitt forkynt for, de skal se. Og de som ikke har hørt, skal forstå. Av denne grunn har jeg gang på gang blitt hindret fra å komme til dere. Men nå, når jeg ikke lenger har noe sted å tjene i disse områdene, og da jeg i alle disse årene har hatt en sterk trang etter å komme til dere, vil jeg komme til dere hvis jeg reiser til Spania. For jeg håper å se dere på reisen min og å bli hjulpet av dere på veien dit, om jeg da først kan få glede meg i fellesskap med dere en stund. Men nå drar jeg til Jerusalem for å tjene de hellige. For de fra Makedonia og Akaia hadde et stort ønske om å få gi en gave til de fattige blant de hellige som er i Jerusalem. Ja, dette ville de svært gjerne gjøre, og de står også i gjeld til dem. For dersom hedningefolkene har fått del i deres åndelige goder, da er det også deres plikt å tjene dem med de materielle goder. Når jeg har fullført dette og har fått overgitt dem denne frukten, vil jeg ta veien om dere til Spania. Men jeg vet at når jeg kommer til dere, skal jeg komme i fylden av velsignelse fra Kristi evangelium. Nå formaner jeg dere, brødre, ved Herren Jesus Kristus og ved Åndens kjærlighet, at dere kjemper sammen med meg i bønn til Gud for meg, så jeg kan bli fridd ut fra dem i Judea som ikke tror, og at min tjeneste til Jerusalem kan være velkommen blant de hellige, slik at jeg, ved Guds vilje, kan komme til dere med glede, og at jeg kan bli fornyet sammen med dere. Må nå fredens Gud være med dere alle! Amen.

Kapittel 16

Jeg anbefaler dere vår søster Føbe, som er menighetstjenerinne i Kenkreæ, for at dere kan ta imot henne i Herren på en måte som er verdig for de hellige. Og støtt henne på de områder hun kan trenge hjelp fra dere. For hun har vært en hjelper for mange, også for meg. Hils Priskilla og Akvilas, mine medarbeidere i Kristus Jesus, de som vågde sine egne liv for mitt liv, ikke bare jeg takker dem, men også alle menighetene blant hedningefolkene. Hils også menigheten som er i deres hus! Hils min kjære Epainetos, som er førstegrøden for Kristus i Akaia! Hils Maria, som arbeidet så mye for oss! Hils Andronikus og Junias, mine landsmenn og medfanger, som er høyt aktet blant apostlene. De var også i Kristus før meg. Hils Ampliatus, min kjære i Herren! Hils Urbanus, vår medarbeider som har stått sin prøve i Kristus! Hils dem som er av Aristobulus’ hus! Hils Herodion, min landsmann! Hils dem som er av Narkissos’ hus og som er i Herren! Hils Tryfena og Tryfosa, som har arbeidet i Herren! Hils den kjære Persis, hun som har arbeidet så mye i Herren! Hils Rufus, den utvalgte i Herren, og hans mor og min! Hils Asynkritos, Flegon, Hermes, Patrobas, Hermas og brødrene som er sammen med dem! Hils Filologus og Julia, Nerevs og hans søster og Olympas og alle de hellige som er sammen med dem! Hils hverandre med et hellig kyss! Kristi menigheter hilser dere. Nå formaner jeg dere, brødre: Legg merke til dem som skaper splittelsene og er årsak til frafall fra den lære som dere er blitt undervist i. Ta avstand fra dem! For de som er slik, tjener ikke vår Herre Jesus Kristus, men sin egen mage. Og med glatte ord og smigrende tale forfører de hjertene til de godtroende. For deres lydighet er blitt kjent for alle. Derfor er jeg glad på deres vegne. Men jeg vil at dere skal være kloke i det som er godt, og usmittet av alt det onde. Og fredens Gud skal snart knuse Satan under deres føtter. Vår Herre Jesu Kristi nåde være med dere! Amen. Min medarbeider, Timoteus, og Lukius, Jason og Sosipater, mine landsmenn, hilser dere. Jeg, Tertius, som skrev ned dette brevet, hilser dere i Herren. Gaius, min vert og vert for hele menigheten, hilser dere. Erastus, bykassereren, hilser dere, og det samme gjør Kvartus, en bror. Vår Herre Jesu Kristi nåde være med dere alle! Amen. Han som makter å styrke dere etter mitt evangelium og forkynnelsen av Jesus Kristus, etter åpenbaringen av hemmeligheten som har vært holdt skjult fra evige tider, men som nå er blitt åpenbart og ved De profetiske Skrifter gjort kjent for alle folkeslag, etter Den Evige Guds befaling, for å virke troens lydighet – Den eneste vise Gud, bare Ham tilhører æren ved Jesus Kristus i all evighet. Amen.