Kapittel 23 i boka "Paradiset, Den hellige stad og Tronens herlighet", nedskrevet av Elwood Scott

Kapittel 23

 

Senecas videre besøk sammen med sin kone, mor og datter

 

Ellevte besøk fortsatt

 

Vi var nå inne i den aller vakreste bygning, en slags stor dagligstue, vakkert utsmykket med alle slags ornamenter, ulik de jeg hadde pleid å se innenfor Stadens gater. Alle ting hadde sølvdraperier, i sannhet skjønne, og hvileputene i stoler og sofaer hadde storslagne himmelske mønstre.

 

Fra dette rommet ble vi brakt inn i den store og veldig rommelige spisesalen, som nesten var opplyst av sølvutsmykninger og all slags sølvtøy for middagsbordet.

 

Tenk på et spisebord som var tre tusen fot langt, og hvor ti tusen gjester kan sitte ned samtidig, og du har en idé om denne spisesalen.

 

Genevive kom nå, og sa:

 

”Vi vil gå til den andre siden av bordet, hvor vi kan sitte ned sammen.

 

”Deretter fikk Genevive, Maria, mor og jeg selv setter oss ned alene, mens David og alle som møtte oss ved porten, hadde gått til den andre enden langt borte i den store salen.

 

Genevive bestilte nå vår lunsj, som besto av de skjønneste kaker av Paradisets beste hvete, sammen med alle slag av frukter som Paradiset bugner av i overflod overalt. Brødfrukt gror der rikelig, og den er ett av de tolv slagene på hvert tre.

 

Da takksigelsen var til ende, sa Genevive, som satt ved min side til meg:

 

”Jeg har vært så spent i anledning denne stunden, da vi alle skulle være samlet og jordens sorger var forbi. Fortell meg nå om resten av barna.”

 

”Ja,” sa Maria, ”fortell oss om dem. Jeg er så spent på å få lære mine brødre og søstre å kjenne, som min mor sier det er seks av.”

 

”Jeg er så glad for å fortelle dere at de alle er i live, og at det går bra med dem i verden og i deres egne hjem. De er ikke alle gode kristne, men de har allikevel lært å kjenne livets vei, og vi stoler på at de alle vil bli å regne blant de frelste.”

 

”Å, ja,” sa Genevive, ”jeg har ofte bedt for dem, og den engelen som du ser der borte sammen med David og resten, har ofte fortalt meg om dem, for han besøker ofte de områdene av jorden hvor de bor.”

 

”Hvor ofte har jeg undret spent på om de hellige i himmelen kjenner til de saker og ting som de etterlatte holder på med, og dine ord, Genevive, overbeviser meg kraftig om at det gjør de.”

 

”I sannhet så,” sa Genevive, ”vi har ofte meddelelser fra jorden.”

 

”Genevive, det finnes ingen sammenligning mellom synet av det ringe jordiske bord og hva vi har her. Hvor forfrisket jeg kjenner meg, og disse vidunderlige kildene i det fjerne, som veller opp av sølvinnfatningene, og de hundreder som samles om dem og drikker til hjertets velbehag! Å himmel, i sannhet! Hvor dyrebart er det løftet: Han skal lede dem til Livets vannkilder!”

 

”Dette er oppfyllelsen,” sa Genevive, ”og når du ser de ti tusen ved disse bordene med himmelens gaver foran deg, da vil du si: ”Lammet som er midt for Tronen skal mette dem.” For sannelig, alt dette velsignede, og umåtelig meget mer enn de kan se her, er det nådefulle resultat av hans omsorg for sitt folk – for han har forberedt en Stad for dem.”

 

”Nå,” sa Maria til Genevive, ”skulle jeg ønske dere ville ta oss med gjennom det store amfiteatret.”

 

Den store hallen for de nyankomne

 

Vi reiste oss alle og fulgte Genevive som ledet veien. En dør åpnet seg fra den store spisesalen og inn i et fantastisk stort rom, utstyrt med stoler, og dette rommet var noe i likhet med de gamle amfiteatrene i verden. Tusener hadde seter på forskjellige steder i denne veldige bygningen. Sølvutsmykningen overalt strålte med Paradisets herlighet. Denne store hallen fant jeg å være et av de stedene hvor de hedninger var forsamlet, som var blitt frelst av Kristus, men som allikevel ennå var uopplært i Kongerikets veier og i de åndelige ting som har med frelsen å gjøre. En av hovedstasjonene i Paradis som åpner sine dører for de hedenske landene er rett i nærheten av dette stedet.

 

Genevive sa nå:

 

”Jeg var alltid meget interessert i misjonsarbeidet i verden, i søndagsskolen og barneklassene, og de samme trekkene har jeg med meg her. Av min egen tid tilbringer jeg mye tid med å undervise de dyrebare sjelene som kommer til disse portalene, uvitende om Guds planer og veier. Alle hedenske småbarn er frelst, så vel som de i siviliserte og kristne land.

 

Barna tilhører Guds rike på grunn av Jesu forsoning

 

”De regnes ikke ansvarlig i så tidlig alder som de i mer opplyste nasjoner, derfor dør et stort antall i sin barndom og ungdom som ikke kjenner Guds lov som kan dømme dem; og siden de er underlagt den frie Livets gave, er de samlet her i meget stor uvitenhet. Selv om de hedenske nasjoner er ansvarlig overfor Gud, så er deres ansvar allikevel ikke så stort som deres i de kristne land.”

 

”Men, mor,” sa Maria, ”hvordan har det seg at så mange hedenske barn er frelst og samlet her, når så mange av deres foreldre går fortapt?”

 

”Deres foreldre,” sa Genevive, ”har nådd samvittighetens alder og ansvar gjennom det mål av lys de har. De har syndet på samme måte og falt under fordømmelse, og har fulgt sine ulike overtro og er dødd i sine synder, mens deres barn har ikke nådd det punkt av opplysning som kunne føre dem under et slikt ansvar.

 

Ved dette talte jeg og sa:

 

”Bibelen erklærer at ved én manns overtredelser, kom dommen over alle mennesker til fordømmelse. Og på samme måte er ved ett menneskes rettferdighet den frie gave kommet til alle mennesker til Livets rettferdiggjørelse. Rom. 8,18. Så mennesket er i begynnelsen alminnelig frelst ved Kristus, slik som Paulus igjen sa: ”Jeg levde en tid uten loven, men da budet kom, fikk synden liv, og jeg døde.”

 

”Sannelig,” sa Genevive, ”alle er levende og forblir så, inntil de mottar tilstrekkelig kunnskap om Guds vilje til å bringe dem under ansvar, og ved overtredelse følger åndelig død. Men jeg ser dere er ivrige etter å lære om dette store stedet, hvor denne store hær av frelste, som er frelst av Kristus fra hedninglandene, samles.

 

Legger dere merke til hvilken stor del som er unge og barn? Disse har bare hatt liten opplæring i den sanne Guds veier, tilbedelsen av ham og hans åndelige natur. Mange av dem har ikke hatt noen i det hele tatt. Opplæringen i avgudsdyrkelse henger ved dem, og de må læres opp i det evige Rikes veier og sannheter.

 

Hver av disse har sin egen historie. De er i stor undring med hensyn til hvem de er og hvor de er, når englene har brakt dem innenfor Paradisets porter. Den skinnende herlighet i denne verden er så stor, og mange av dem er fullstendig overveldet, lik en på jorden som nettopp er våknet av en underfull drøm. De er målløse av undring. Små barn av forskjellig alder er her, og allikevel vet disse like mye som barn fra kristne land. Dette store amfiteatret er ofte fylt til siste plass; og her blir de lært om alt som har med en tidlig opplevelse av denne verdens lys.

 

Mange av dem var gjenstand for hån og vanstell, uten venner eller en mors kjærlighet. De er i stor beundring av all denne vennlighet som vises dem her og undrer seg over den. Tusener og millioner av dem har vandret gjennom Paradisets regioner og inn i Staden, og deres stemmer forener seg sammen med himmelens melodi.”

 

Disse barna får her sin første undervisning

 

”Genevive,” sa jeg, ”hvorfor er dette stedet arrangert for hedningene mer enn for noen andre?”

 

”Det er ikke for de hedenske barna alene,” svarte hun. ”Det er mange her fra kristne land, men Gud har truffet kloke forordringer for alt sitt folk. Undervisningen her er tilpasset en klasse som knapt nok kjenner til de elementære ting i det moderne og siviliserte liv, og som ikke kjenner noe til læresannhetene i frelsen. Mange av disse guttene og pikene, og endog menn og kvinner som du ser blir undervist i klassene derover, er bare som de i småklassene på jorden.

 

Den store bestrebelsen er å lære dem opp og utvikle deres åndelige og intellektuelle evner. Det er meget interessant å legge merke til hvor raskt de utvikles fra ganske små barn til fullbefarne hellige i himmelen.

 

De lærer alle raskt å prise Gud, og enhver har en harpe lik din egen. De store lovprisningsgudstjenestene som holdes her meget ofte er sjelsforfriskende stunder, kan jeg forsikre deg. Da stemmer tjue – tretti tusen i de nye sangene de nettopp har lært, og siterer skriftsteder og himmelsk lærdom angående de evige Guds sannheter, mye som vi gjorde på jorden i våre lovprisningsgudstjenester. Og disse buehvelvingene og domen gir gjenlyd og gjenlyds gjenlyd inntil du skulle tro vibrasjonene ville høres i selve Staden.”

 

”Vel, Genevive, jeg kan ikke si hvor mye jeg har gledet meg over disse møtene og besøket hos deg. Hele min sjel er fylt med den dypeste følelse av beundring og lovprisning til vår Herre for slike kjærlighetstegn mot sitt folk. Sannelig, alle disse store tingene for barna hadde han i sine tanker før verdens grunnvoll ble lagt.”

 

”Visselig,” sa Genevive, ”eller selv før dette Paradiset ble planlagt eller satt i stand.”

 

Genevive forbereder seg for å dra med oss

 

”Vel, kjære Genevive, er du så engasjert her hele tiden at du ikke kan dra andre steder, når du kunne ha lyst til det?”

 

”Å, nei,” svarte hun, ”jeg har den mest uhindrede frihet endog som englene eller de eldste selv, til å gå fritt hvor jeg vil, og jeg vil veldig gjerne ledsage dere til hvilket som helst sted dere måtte ønske å gå.”

 

”Å, Genevive, ingen ting kunne gi meg større glede enn å ha deg med oss. Jeg planla nettopp en visitt til selve Tronen, da jeg kjente at jeg måtte se deg først, og David tilbød sjenerøst sin tjeneste, og vårt reiseselskap ble raskt gjort i stand, som du ser.”

 

”Om du synes,” sa Genevive, ”vil jeg dra med dere til Tronen, og så kan vi vende tilbake i ro og mak til den ene eller den andre delen av Paradiset.”

 

Så kalte hun mor og Maria til oss og brakte dette forslaget, som raskt ble mottatt. Hun sendte bud med en som sto i nærheten for å hente David og de andre, og etter noen få øyeblikk, var de i sammen med oss.

 

Jeg sa til David:

 

”Vi har bestemt oss for å vende tilbake med en gang til Staden og dra videre til Tronen.”

 

”Jeg er til deres behag til denne turen er endt.”

 

Genevive arrangerte raskt noen andre som kunne fylle hennes plass i de store forberedende klassene, og sa at vi måtte delta med resten i et takksigelseskor før vi forlot amfiteatret. Ordene i gudstjenesten ble raskt arrangert. David ledet koret. Vi hadde stemt våre harper og sluttet oss til dem, og i det vi falt på våre ansikter i tilbedelse og lovprisning, ropte vi ut Guds frelse. Vi reiste oss, og med dyp bevegelse sa vi adjø til de store hærene vi nå etterlot oss. Vi vandret mot portåpningen hvor vognen sto.

Etter igjen å ha sagt farvel til disse vakre lysets ånder, med de rene kjærlighetsbevisninger som himmelen flyter over av, satte vi oss i vognen.

 

”Nå,” sa Seneca og snudde seg til meg – ”nå kan du gå til sengs. Renskriv trofast som vanlig og gjør budskapet enkelt.” Han vendte seg, og med et vennlig ”god natt” forsvant han fra mitt rom.