1. Korinterbrev

Kapittel 1

Paulus, kalt til Jesu Kristi apostel ved Guds vilje, og vår bror Sostenes, til den Guds menighet som er i Korint, de som er helliget i Kristus Jesus, kalt til å være hellige, sammen med alle som på hvert sted påkaller vår Herre Jesu Kristi navn, deres og vår Herre: Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus! Jeg takker alltid min Gud for dere, for den Guds nåde som ble gitt dere i Kristus Jesus, og for at dere i Ham er blitt rike på alt, på all tale og på all kunnskap, ettersom Kristi vitnesbyrd ble stadfestet i dere, så dere ikke skal mangle noen nådegave, mens dere med iver venter på åpenbaringen av vår Herre Jesus Kristus, som også skal grunnfeste dere inntil enden, for at dere kan være ulastelige på vår Herre Jesu Kristi dag. Gud er trofast, og ved Ham ble dere kalt inn i samfunnet med Hans Sønn, Jesus Kristus, vår Herre. Nå formaner jeg dere, brødre, ved vår Herre Jesu Kristi navn, at dere alle fører den samme tale, og at det ikke må være splittelser blant dere, men at dere må være fullt og helt knyttet sammen i det samme sinn og i den samme overbevisning. For det er blitt meg fortalt om dere, mine brødre, av noen fra Kloes husfolk, at det er stridigheter blant dere. Det jeg sikter til er dette, at hver og en av dere sier: ”Jeg hører til Paulus,” eller: ”Jeg hører til Apollos,” eller: ”Jeg hører til Kefas,” eller: ”Jeg hører til Kristus.” Er Kristus delt? Ble Paulus korsfestet for dere? Eller ble dere døpt til Paulus’ navn? Jeg takker Gud for at jeg ikke har døpt noen av dere, bortsett fra Krispus og Gaius, så ikke noen skulle si at jeg hadde døpt til mitt eget navn. Jo, jeg døpte også Stefanus’ husfolk. Ellers vet jeg ikke om at jeg har døpt noen andre. For Kristus sendte meg ikke ut for å døpe, men for å forkynne evangeliet, ikke med visdomstale, for at ikke Kristi kors skulle tømmes for kraft. For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft. For det er skrevet: Jeg vil ødelegge de vises visdom, og de klokes klokskap vil Jeg gjøre til intet. Hvor er den vise? Hvor er den skriftlærde? Hvor er en forsker i denne tidsalder? Har ikke Gud gjort denne verdens visdom til dårskap? For siden det var Guds visdom at verden ikke skulle kjenne Gud ved sin egen visdom, var det også Guds rådslutning å frelse dem som tror ved forkynnelsens dårskap. For jøder ber om tegn, og grekere søker etter visdom. Men vi forkynner Kristus korsfestet, for jøder et anstøt og for grekere en dårskap, men for dem som er kalt, både jøder og grekere, forkynner vi Kristus som Guds kraft og Guds visdom. For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene. For se på deres kall, brødre, at ikke mange vise etter kjødet, ikke mange mektige, ikke mange av høy ætt ble kalt. Men Gud har utvalgt det dåraktige i verden, for å gjøre det vise til skamme. Og Gud har utvalgt det svake i verden, for å gjøre det som er mektig til skamme. Og det som står lavt i verden, og det som blir foraktet, har Gud utvalgt, og det som ikke er noe, for å gjøre det som er noe, til ingenting, for at intet kjød skulle rose seg for Ham. Men det er av Ham at dere er i Kristus Jesus, Han som for oss ble visdom fra Gud og rettferdighet og helliggjørelse og forløsning, for at, som det er skrevet: Den som roser seg, han skal rose seg i Herren.

Kapittel 2

Og jeg, brødre, da jeg kom til dere, kom jeg ikke med fremragende talekunst eller visdom og forkynte Guds vitnesbyrd for dere. For jeg var fast bestemt på at jeg ikke ville vite noe blant dere uten Jesus Kristus og Ham korsfestet. Jeg var hos dere i svakhet, i frykt og i stor beven. Og min tale og min forkynnelse var ikke med overtalende ord fra menneskelig visdom, men med Ånds og krafts bevis, for at deres tro ikke skulle være grunnet på menneskers visdom, men på Guds kraft. Likevel taler vi en visdom blant de modne, ikke en visdom som tilhører denne tidsalder eller denne tidsalders herskere, de som går til grunne. Men vi taler Guds visdom i hemmelighet, den skjulte visdom som Gud før tidenes begynnelse bestemte til vår herlighet, den visdom som ingen av herskerne i denne tidsalder har kjent. For hadde de kjent den, hadde de ikke korsfestet herlighetens Herre. Men, som det er skrevet: Det øyet ikke har sett, og det øret ikke har hørt, det som heller ikke kom opp i menneskets hjerte, det som Gud har forberedt for dem som elsker Ham. Men Gud har åpenbart det for oss ved Sin Ånd. For Ånden ransaker alle ting, ja, også Guds dybder. For hvem blant menneskene kjenner de ting som hører mennesket til, uten menneskets ånd som er i ham? Slik er det heller ingen som kjenner de ting som hører Gud til, uten Guds Ånd. Men vi har ikke fått verdens ånd, men den Ånd som er fra Gud, for at vi skal kjenne de ting som av nåde er blitt gitt oss av Gud. Disse ting taler vi også om, ikke med ord som menneskelig visdom lærer, men med ord som Den Hellige Ånd lærer, idet vi tolker åndelige ting med åndelige ord. Men et sjelelig menneske tar ikke imot de ting som hører Guds Ånd til, for de er som dårskap for ham. Han kan heller ikke kjenne dem, for de bedømmes åndelig. Men den som er åndelig, bedømmer alle ting, men selv blir han ikke bedømt av noen. For hvem har kjent Herrens sinn, så han kunne lære Ham? Men vi har Kristi sinn.

Kapittel 3

Og jeg, brødre, kunne ikke tale til dere som til åndelige, men bare som til kjødelige, som til småbarn i Kristus. Jeg ga dere melk og ikke fast føde. For dere var ennå ikke i stand til å ta imot den, og fremdeles er dere ikke i stand til det. Dere er jo fortsatt kjødelige. For når det er misunnelse, strid og splittelse mellom dere, er dere ikke da kjødelige og lever på menneskelig vis? For når én sier: ”Jeg hører til Paulus,” og en annen: ”Jeg hører til Apollos,” er dere ikke da kjødelige? Hvem er da Paulus, og hvem er Apollos? Er vi ikke tjenere som dere kom til tro ved, og det ettersom Herren ga hver enkelt? Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst. Så er da den som planter, ingenting, heller ikke den som vanner, men Gud som gir vekst. Den som planter og den som vanner, er ett, og hver av dem skal få sin egen lønn etter sitt eget arbeid. For vi er Guds medarbeidere. Dere er Guds åker, dere er Guds bygning. Etter den Guds nåde som ble gitt meg, har jeg lagt grunnvoll som en vis byggmester, og en annen bygger på den. Men hver enkelt må se etter hvordan han bygger videre på den. For ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus. Men om noen bygger på denne grunnvollen med gull, sølv, kostelige steiner, tre, høy eller halm, skal den enkeltes arbeid bli åpenbart, for Dagen skal vise det, for den skal bli åpenbart med ild. Og ilden skal prøve den enkeltes arbeid og finne ut hvilken kvalitet det er av. Hvis det verk han har bygd opp blir stående, skal han få lønn. Hvis hans verk brenner opp, skal han lide tap. Men selv skal han bli frelst, men da som gjennom ild. Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere? Hvis noen ødelegger Guds tempel, skal Gud ødelegge ham. For Guds tempel er hellig, og dere er dette templet. Ingen må bedra seg selv! Hvis noen blant dere synes å være vis i denne tidsalder, må han bli en dåre, for at han kan bli vis. For denne verdens visdom er dårskap for Gud. For det er skrevet: Han fanger de vise i deres egen list, og dessuten: Herren kjenner de vises tanker, at de er tomme. Derfor må ingen rose seg av mennesker. For alt er deres, enten det er Paulus eller Apollos eller Kefas eller verden eller liv eller død, enten det er det nåværende eller det som skal komme, alt er deres. Men dere tilhører Kristus, og Kristus tilhører Gud.

Kapittel 4

Slik skal hvert menneske se på oss, nemlig som Kristi tjenere og forvaltere av Guds hemmeligheter. Ellers kreves det av forvaltere at de må bli funnet å være trofaste. Men for meg betyr det lite om jeg skulle bli dømt av dere eller av en menneskelig domstol. Heller ikke dømmer jeg meg selv. Med meg selv vet jeg jo ikke om noe, men dermed er jeg ikke rettferdiggjort. Den som dømmer meg, er Herren. Døm derfor ikke noe før tiden, før Herren kommer, Han som både skal føre mørkets skjulte ting fram i lyset og åpenbare hjertenes råd. Da skal den enkelte få sin ros av Gud. Dette, brødre, har jeg for deres skyld overført på meg selv og på Apollos, slik at dere kan lære av oss å ikke tenke annerledes enn det som er skrevet, for at ingen av dere skal bli oppblåst, til fordel for den ene framfor den andre. For hvem gir deg noe fortrinn? Og hva har du, som du ikke har fått? Hvis du nå virkelig har fått det, hvorfor skryter du som om du ikke hadde fått det? Dere er allerede mette! Dere er allerede rike! Dere har hersket som konger uten oss – og jeg skulle sannelig ønske at dere virkelig hersket, slik at vi også kunne herske sammen med dere! For jeg tror at Gud har stilt oss apostler fram som de siste, som dødsdømte. For vi er blitt gjort til et skuespill for verden, både for engler og for mennesker. Vi er dårer for Kristi skyld, men dere er vise i Kristus! Vi er svake, men dere er sterke! Dere er æret, men vi er vanæret! Helt til denne stund både sulter og tørster vi, vi er dårlig kledt, slått og hjemløse. Vi strever og arbeider med våre egne hender. Når vi bli spottet, velsigner vi. Når vi blir forfulgt, holder vi ut. Når vi blir vanæret, ber vi. Vi er blitt gjort til utskudd i verden, som avskum for alle, helt til nå. Jeg skriver ikke dette for å gjøre skam på dere, men som mine elskede barn formaner jeg dere. For selv om dere måtte ha ti tusen veiledere i Kristus, har dere likevel ikke mange fedre. For i Kristus Jesus er det jeg som har født dere ved evangeliet. Derfor formaner jeg dere: Vær mine etterfølgere! Av denne grunn har jeg sendt Timoteus til dere. Han er min elskede og trofaste sønn i Herren, og han skal minne dere om mine veier i Kristus, slik jeg lærer overalt i hver menighet. Noen er oppblåste, som om jeg ikke skulle komme til dere. Men jeg skal komme til dere om kort tid, om Herren vil, og da er det ikke ordene fra de oppblåste jeg skal lære å kjenne, men kraften deres. For Guds rike består ikke i ord, men i kraft. Hva vil dere? Skal jeg komme til dere med riset, eller i kjærlighet og en mild ånd?

Kapittel 5

I det hele fortelles det om hor blant dere, og det slikt hor som ikke en gang blir nevnt blant hedningene, at en mann lever sammen med sin fars hustru! Og dere er oppblåste, når dere heller burde sørge, slik at han som har gjort denne gjerningen, kunne bli støtt ut fra dere. For sannelig, selv om jeg er fraværende i legemet, er jeg til stede i ånden, og som om jeg var til stede, har jeg allerede dømt han som har gjort denne gjerningen. I vår Herre Jesu Kristi navn, når dere er samlet og min ånd er med dere, sammen med vår Herre Jesu Kristi kraft, overgi da den det gjelder, til Satan til kjødets ødeleggelse, for at hans ånd kan bli frelst på Herren Jesu dag. Det dere roser dere av, er slett ikke noe godt. Vet dere ikke at en liten surdeig syrer hele deigen? Rens derfor ut den gamle surdeigen, så dere kan være en ny deig, siden dere er usyret. For sannelig, vårt Påskelam er slaktet for oss, Kristus. La oss derfor holde høytid, ikke med gammel surdeig eller med surdeig av ondsinn og ondskap, men med renhets og sannhets usyrede brød. Jeg skrev til dere i mitt brev at dere ikke skulle ha samfunn med dem som lever i hor. Men da mente jeg ikke dem som lever i hor som verdens barn, eller de grådige eller pengeutpressere eller avgudsdyrkere, for da ville dere være nødt til å gå ut av verden. Men nå skrev jeg til dere at dere ikke skal ha samfunn med noen som kalles en bror, og som lever i hor, eller som er grådig, eller er en avgudsdyrker eller en spotter eller en drukkenbolt eller en pengeutpresser, at dere ikke en gang skal spise sammen med en slik person. For hva har jeg med å dømme også dem som er utenfor? Er det ikke dem som er innenfor, dere dømmer? Men dem som er utenfor, er det Gud som dømmer. Derfor: Driv denne onde ut fra dere!

Kapittel 6

Våger noen av dere, når han har en sak imot en annen, å få saken pådømt av de urettferdige og ikke av de hellige? Vet dere ikke at de hellige skal dømme verden? Og hvis verden skal bli dømt av dere, er dere da uverdige til å dømme i de minste saker? Vet dere ikke at vi skal dømme engler? Hvor mye mer da de ting som angår dette livet? Hvis dere da har rettssaker angående det som har med dette livet å gjøre, setter dere da dem som er lavest ansett av menigheten, til å dømme? Jeg sier dette til skam for dere. Er det slik at det ikke finnes én vis mann blant dere, ikke en eneste som kan være i stand til å dømme mellom sine brødre? Men en bror går til retten mot en bror, og det for ikke-troende! Men det er allerede et stort nederlag for dere når dere går til rettssak mot hverandre. Hvorfor kan dere ikke heller finne dere i å lide urett? Hvorfor kan dere ikke heller lide tap? Nei, dere gjør selv urett og bedrar, og dere gjør dette mot deres brødre! Vet dere ikke at de urettferdige ikke skal arve Guds rike? Far ikke vill! Verken de som lever i hor, eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller menn som lar seg bruke til unaturlig utukt med menn, eller menn som driver utukt med menn, eller tyver eller grådige eller drukkenbolter eller spottere eller pengeutpressere skal arve Guds rike. Og slik var noen av dere en gang. Men dere ble renset, dere ble helliget, og dere ble rettferdiggjort i Den Herre Jesu navn og i vår Guds Ånd. Jeg har lov til alt, men ikke alt gagner. Jeg har lov til alt, men jeg vil ikke at noe skal få makt over meg. Mat er for magen, og magen er for mat, men Gud gjør ende på begge deler. Legemet er ikke for hor, men for Herren, og Herren for legemet. Og Gud reiste opp Herren og skal også reise opp oss ved Sin kraft. Vet dere ikke at deres legemer er Kristi lemmer? Skal jeg da ta Kristi lemmer og gjøre dem til en horkvinnes lemmer? På ingen måte! Eller vet dere ikke at den som holder seg til en horkvinne, er ett legeme med henne? For ”de to,” sier Han, ”skal være ett kjød.” Men den som er forenet med Herren, er én ånd med Ham. Flykt fra hor! Enhver synd som et menneske gjør, er utenfor legemet. Men den som lever i hor, synder mot sitt eget legeme. Eller vet dere ikke at legemet deres er et tempel for Den Hellige Ånd, som er i dere, som dere har fra Gud, og at dere ikke tilhører dere selv? For dere ble kjøpt for en høy pris. Gi derfor Gud ære i deres legeme og i deres ånd, for begge hører Gud til.

Kapittel 7

Når det gjelder det som dere skrev til meg om: Det er godt for en mann å ikke røre en kvinne. Men på grunn av hor skal enhver mann ha sin egen hustru, og enhver kvinne skal ha sin egen ektemann. Ektemannen skal gi sin hustru den ekteskapelige ømhet som han skylder henne, og det samme skal også hustruen overfor ektemannen. Hustruen rår ikke over sitt eget legeme, men ektemannen rår over det. Og på samme måte rår heller ikke ektemannen over sitt eget legeme, men hustruen rår over det. Hold dere ikke borte fra hverandre, uten at dere har blitt enige om det for en stund, slik at dere kan hengi dere til faste og bønn. Og kom så sammen igjen, for at ikke Satan skal friste dere fordi dere ikke makter å leve avholdende. Men jeg sier dette som en tillatelse, ikke som et påbud. For jeg skulle ønske at alle mennesker var som jeg. Men enhver har sin egen nådegave fra Gud, én på denne måten og en annen annerledes. Men jeg sier til de ugifte og til enkene: Det er godt for dem om de fortsatt kan være slik som jeg er. Men hvis de ikke kan leve avholdende, så skal de gifte seg. For det er bedre å gifte seg enn å brenne av lyst. De som er gift, pålegger jeg, det vil si ikke jeg, men Herren: En hustru skal ikke skille seg fra sin ektemann. Men om hun er skilt fra ham, så skal hun leve ugift eller bli forlikt med sin ektemann. Og en ektemann skal ikke skille seg fra sin hustru. Men til de andre sier jeg, ikke Herren: Hvis en bror har en hustru som ikke er en troende og hun er villig til å leve sammen med ham, da skal han ikke skille seg fra henne. For den ikke-troende ektemannen er helliget ved hustruen, og den ikke-troende hustruen er helliget ved ektemannen, ellers ville deres barn vært urene, men nå er de hellige. Men dersom den ikke-troende vil skille seg, så må han få lov til å skille seg. En bror eller en søster er ikke bundet i slike tilfeller. Gud har kalt oss til fred. For hvordan vet du, du hustru, om du kan frelse din ektemann? Eller hvordan vet du, du ektemann, om du kan frelse din hustru? Men slik Gud har tildelt hver enkelt, slik Herren har kalt hver enkelt, slik skal han leve videre. Og dette gir jeg befaling om i alle menighetene. Ble noen kalt som omskåret? Han skal ikke bli uomskåret igjen. Ble noen kalt som uomskåret? Han skal ikke la seg omskjære. Omskjærelse er ingenting, og mangel på omskjærelse er ingenting. Men det som betyr noe, er å holde Guds bud. Enhver skal være i det kall som han var i da han ble kalt. Ble du kalt mens du var trell? Vær ikke opptatt av det. Men dersom du kan bli fri, så gjør heller bruk av det. For den som er kalt i Herrens mens han er trell, er likevel Herrens frie menneske. På samme måten er den som ble kalt mens han var fri, Kristi trell. Dere ble kjøpt for en høy pris. Vær derfor ikke treller under menneskene! Brødre, hver enkelt skal bli hos Gud i den stand han var da han ble kalt. Når det gjelder jomfruene, har jeg ikke noe påbud fra Herren. Men jeg gir råd som en som av Herren har fått barmhjertighet til å være troverdig. Jeg mener derfor at det på grunn av den nøden som er nå, er godt for et menneske å bli i den stand han er: Er du bundet til en hustru? Søk ikke å bli løst! Er du løst fra en hustru? Søk ikke etter en hustru! Men selv om du gifter deg, har du ikke syndet. Og hvis en jomfru gifter seg, har hun ikke syndet. Men disse vil få trengsel i kjødet, noe jeg gjerne vil spare dere for. Men dette sier jeg, brødre, tiden er kort, slik at fra nå av må de som har hustru, være som om de ikke hadde noen. De som gråter, må være som de som ikke gråter, de som gleder seg, de som kjøper, som om de ikke eide noe, og de som benytter seg av denne verden, som de som ikke utnytter den. For denne verdens skikkelse forgår. Meg jeg vil at dere skal slippe å ha bekymringer. Den som er ugift, har omsorg for det som hører Herren til, hvordan han kan være til behag for Herren. Men den som er gift, har omsorg for det som hører denne verden til, hvordan han kan være til behag for sin hustru. Det er forskjell på en hustru og en jomfru. Den ugifte kvinnen har omsorg for det som hører Herren til, at hun kan være hellig både på legeme og ånd. Men hun som er gift har omsorg for det som hører denne verden til, hvordan hun kan være til behag for sin ektemann. Og dette sier jeg til deres eget beste, ikke for at jeg skal legge en felle for dere, men av hensyn til det som sømmer seg, og for at dere kan tjene Herren uten å bli hindret av noe. Men om noen mener at han fører skam over sin datter som er jomfru, hvis hun har passert ungdomsalderen, og det må være slik, så kan han gjøre det han vil. Han synder ikke. La dem gifte seg! Men den som står fast i sitt hjerte, uten å være tvunget, men har anledning til å følge sin egen vilje og har bestemt i sitt hjerte at han vil la sin datter som er jomfru, fremdeles være ugift, han gjør vel. Den som gir henne til ekte, gjør altså vel. Men den som ikke gir henne til ekte, gjør bedre. En hustru er ved ekteskapsloven bundet så lenge hennes mann lever. Men dersom hennes mann dør, da er hun fri til å gifte seg med den hun vil, bare det skjer i Herren. Men etter min mening er hun lykkeligere hvis hun blir som hun er – og jeg mener da også å ha Guds Ånd.

Kapittel 8

Når det gjelder kjøtt som er ofret til avguder, så vet vi at vi alle har kunnskap. Kunnskapen oppblåser, men kjærligheten oppbygger. Og hvis noen mener at han vet noe, så kjenner han det ennå ikke slik han burde kjenne det. Men hvis noen elsker Gud, så er han kjent av Ham. Når det er spørsmål om å spise av kjøtt som er ofret til avguder, så vet vi altså at det ikke finnes noen avgud i verden, og at det ikke finnes noen annen Gud enn én. For selv om det er noen som kalles guder, enten i Himmelen eller på jorden, siden det er mange guder og mange herrer, så er det likevel for oss bare én Gud, Faderen, og alle ting er av Ham, og vi er til for Ham. Og det er én Herre, Jesus Kristus, og alle ting er ved Ham, og vi lever ved Ham. Men det er ikke alle som har denne kunnskapen. For noen, som i sin samvittighet er bundet til avguden, spiser ennå det som er ofret til en avgud. Og deres svake samvittighet blir besmittet. Men mat forandrer ikke vår stilling for Gud. For om vi spiser eller ikke spiser, er vi ikke bedre eller verre. Men se til at denne friheten dere har, ikke på noen måte blir en snublestein for dem som er svake. For hvis noen ser at dere som har kunnskap, spiser i et avgudstempel, vil ikke da samvittigheten til den som er svak, bli så styrket at han spiser av avgudsofrene? Og skal din kunnskap føre til at den svake bror går fortapt, han som Kristus døde for? Men når dere på denne måten synder mot brødrene og sårer deres svake samvittighet, synder dere mot Kristus. Hvis mat derfor fører min bror til fall, vil jeg aldri i evighet spise kjøtt, så jeg ikke fører min bror til fall.

Kapittel 9

Er jeg ikke apostel? Er jeg ikke fri? Har jeg ikke sett Jesus Kristus, vår Herre? Er ikke dere mitt verk i Herren? Hvis jeg ikke er apostel for andre, så er jeg det i hvert fall for dere. For dere er seglet på min aposteltjeneste i Herren. Mitt forsvar overfor dem som vil domfelle meg, er dette: Har vi ikke rett til å spise og drikke? Har vi ikke rett til å ta med oss en troende hustru, slik som også de andre apostlene gjør, Herrens brødre og Kefas? Eller er det bare Barnabas og jeg som ikke har rett til å slippe å arbeide? Hvem går noen sinne til krig for egen regning? Hvem planter en vingård og spiser av dens frukt? Eller hvem gjeter en buskap og drikker ikke av melken fra buskapen? Sier jeg dette ut fra menneskelig tankegang, eller sier ikke også loven det samme? For det er skrevet i Moseloven: Du skal ikke binde mulen på en okse som tråkker ut kornet. Er det oksen Gud har omsorg for? Eller sier Han det egentlig for vår skyld? Uten tvil er det for vår skyld at dette er skrevet: Den som pløyer, skal pløye med håp, og den som tresker med håp, skal ha del i sitt håp. Dersom vi har sådd den åndelige sæd hos dere, er det da for mye om vi høster materielle goder fra dere? Hvis det er andre som har del i denne retten hos dere, har ikke vi det enda mer? Likevel har vi aldri brukt denne retten, men utholder alt, for at vi ikke skal hindre Kristi evangelium. Vet dere ikke at de som gjør tjeneste med de hellige ting, spiser av det som hører templet til, og de som tjener ved alteret, har sin del fra ofringene på alteret? Slik har Herren også bestemt at de som forkynner evangeliet, skal leve av evangeliet. Men ikke noen av disse rettighetene har jeg gjort bruk av. Og jeg har heller ikke skrevet dette for at disse rettighetene skulle bli gitt meg. For det ville være bedre for meg å dø enn at noen skulle gjøre min ros til intet. For dersom jeg forkynner evangeliet, så er det ikke til ros for meg. For det er en tvang som ligger på meg. Ja, ve meg om jeg ikke forkynner evangeliet! For dersom jeg gjør dette frivillig, får jeg lønn. Men hvis dette ikke er mitt eget valg, er jeg blitt betrodd en forvaltning. Hva er da min lønn? At jeg, når jeg forkynner evangeliet, kan bære fram Kristi evangelium vederlagsfritt, slik at jeg ikke misbruker min rett ved evangeliet. For selv om jeg er fri overfor alle, har jeg gjort meg selv til en tjener for alle, så jeg kan vinne enda flere. Og for jødene er jeg blitt som en jøde, så jeg kan vinne jøder. For dem som er under loven, er jeg som en som er under loven, så jeg kan vinne dem som er under loven. For dem som er uten lov, er jeg som en lovløs – uten å være lovløs overfor Gud, men er i Kristi lov -, så jeg kan vinne dem som er uten lov. For de svake ble jeg som en svak, så jeg kunne vinne de svake. Jeg er blitt alle ting for alle mennesker, så jeg i alle fall kan frelse noen. Dette gjør jeg for evangeliets skyld, så jeg kan få del i det sammen med dere. Vet dere ikke at alle de som deltar i et kappløp, er med og løper, men bare én får seiersprisen? Løp da slik at dere kan få den! Og hver den som deltar i kappløpet, forsaker alt annet. De gjør det for å oppnå en forgjengelig krans, men vi gjør det for en uforgjengelig. Derfor løper jeg, ikke i usikkerhet. Jeg kjemper ikke som en som slår ut i løse luften. Men jeg legger tvang på mitt legeme og holder det i trelldom, slik at jeg som har forkynt for andre, ikke selv skal bli forkastet.

Kapittel 10

Dessuten, brødre, vil jeg ikke at dere skal være uvitende om at alle våre fedre var under skyen, alle gikk gjennom havet, alle ble døpt til Moses i skyen og i havet, alle spiste den samme åndelige mat, og alle drakk den samme åndelige drikk. For de drakk av den åndelige Klippen som fulgte dem, og den Klippen var Kristus. Men de fleste av dem fant ikke Gud behag i, for de ble jo slått ned i ørkenen. Disse hendelsene ble forbilder for oss, slik at vi ikke skal ha lyst til det onde, slik de hadde lyst til det onde. Og bli ikke avgudsdyrkere, slik noen av dem ble. Som det er skrevet: Og folket satte seg ned for å spise og drikke, og sto opp for å leke. La oss heller ikke leve i hor, slik noen av dem gjorde, så tjuetre tusen falt på én dag. Heller ikke må vi friste Kristus, slik noen av dem gjorde, og ble drept av slanger. Dere må heller ikke klage, slik noen av dem gjorde, og ble drept av slanger. Alt dette hendte dem som forbilder, og det ble skrevet ved til advarsel for oss, som de siste tider er kommet til. Derfor må den som tror at han står, passe seg så han ikke faller. Det er ikke kommet over dere noen fristelse som ikke er menneskelig. Gud er trofast; han skal ikke la dere bli fristet over evne, men Han skal sammen med fristelsen også sørge for en vei ut, slik at dere kan være i stand til å bære det. Derfor, mine kjære, flykt fra avgudsdyrkelsen! Jeg taler som til vise; døm selv om det jeg sier! Velsignelsens beger som vi velsigner, er ikke det samfunn med Kristi blod? Brødet som vi bryter, er ikke det samfunn med Kristi legeme? For vi er ett brød og ett legeme, selv om vi er mange. For vi har alle del i dette ene brødet. Legg merke til Israel etter kjødet; har ikke de som eter av ofrene, også del i alteret? Hva er det nå jeg sier? At en avgud er noe, eller at avgudsofferet er noe? Nei, heller at det som hedningene ofrer, ofrer de til demoner og ikke til Gud. Og jeg vil ikke at dere skal ha samfunn med demoner. Dere kan ikke drikke Herrens beger og demoners beger. Dere kan ikke ta del i Herrens bord og demoners bord. Skal vi egge Herren til nidkjærhet? Er vi sterkere enn Ham? Alle ting er tillatt for meg, men ikke alt er til nytte. Alle ting er tillatt for meg, men ikke alt oppbygger. Ingen må søke sitt eget, men enhver må søke den andres beste. Spis hva som helst som selges på kjøttmarkedet, uten å stille spørsmål for samvittighetens skyld. For jorden hører Herren til, og alt som fyller den. Hvis noen av dem som ikke tror, inviterer dere til et måltid og dere vil gå dit, så spis det som blir satt fram for dere! Still ingen spørsmål for samvittighetens skyld! Men hvis noen sier til dere: ”Dette er offerkjøtt,” så ikke spis det av hensyn til den som sa det til dere, og for samvittighetens skyld. For jorden hører Herren til, og alt som fyller den. Når jeg taler om samvittigheten, mener jeg ikke din egen, men den andres. For hvorfor blir min frihet dømt av en annens samvittighet? Men om jeg deltar i et måltid med takk, hvorfor blir jeg da spottet for den maten jeg har takket for? Enten dere da spiser eller drikker eller hva dere enn gjør, så gjør alt til Guds ære. Vær ikke til anstøt, verken for jødene eller for grekerne eller for Guds menighet, slik jeg også er til behag for alle mennesker i alle ting. Jeg søker ikke mitt eget beste, men det beste for de mange, for at de kan bli frelst.

Kapittel 11

Vær mine etterfølgere, slik også jeg er Kristi etterfølger! Jeg roser dere, brødre, for at dere husker på meg i alle ting og holder fast på de overleveringene jeg har overgitt til dere. Men jeg vil dere skal vite at hver manns hode er Kristus, kvinnens hode er mannen, og Kristi hode er Gud. Hver mann som ber eller profeterer mens han har hodet tildekket, vanærer hodet sitt. Men hver kvinne som ber eller profeterer med utildekket hode, vanærer hodet sitt. For det er det samme som om hodet hennes var snauraket. For om en kvinne ikke er tildekket, kan hun like gjerne også få håret klippet. Men om det er en skam for en kvinne å bli klippet eller snauraket, da må hun være tildekket. For en mann skylder ikke å tildekke hodet sitt, ettersom han er Guds bilde og ære. Men kvinnen er mannens ære. For mannen er ikke tatt av kvinne, men kvinnen av mannen. Mannen ble heller ikke skapt for kvinnens skyld, men kvinnen for mannens skyld. Derfor skylder kvinnen å ha en myndighet på hodet, for englenes skyld. Likevel, i Herren er verken mannen uavhengig av kvinnen, eller kvinnen uavhengig av mannen. For slik som kvinnen er av mannen, slik kommer også mannen ved kvinnen. Men alle ting er av Gud. Døm blant dere selv! Sømmer det seg for en kvinne å be til Gud med utildekket hode? Lærer ikke selve naturen dere at om en mann har langt hår, så er det en vanære for ham? Men om en kvinne har langt hår, er det gitt til ære for henne. For håret hennes er gitt henne som et slør. Men om noen vil strides om dette, så har ikke vi noen slik skikk, det har heller ikke Guds menigheter. Når jeg nå formaner dere, kan jeg ikke rose dere, siden det ikke er til det bedre, men til det verre dere kommer sammen. Først av alt, når dere kommer sammen som menighet, hører jeg at det er splittelse blant dere, og delvis tror jeg det. For det må også være grupperinger blant dere, for at de som holder prøve, kan bli åpenbart blant dere. Når dere da kommer sammen på ett sted, er det ikke Herrens nattverd dere eter. For når dere eter, tar hver enkelt sin egen mat før de andre. Og en er sulten, og en annen er drukken. Har dere ikke hus hvor dere kan spise og drikke? Eller forakter dere Guds menighet og gjør skam på dem som ikke har noe? Hva skal jeg si til dere? Skal jeg rose dere for dette? Jeg roser dere ikke. For jeg har mottatt fra Herren det jeg også har overgitt til dere: At Herren Jesus i den natt Han ble forrådt, tok et brød, og da Han hadde takket, brøt Han det og sa: ”Ta, et! Dette er Mitt legeme som er brutt for dere. Gjør dette til minne om Meg!” På samme måte tok Han også kalken etter måltidet og sa: ”Denne kalk er den nye pakt i Mitt blod. Gjør dette så ofte som dere drikker den, til minne om Meg.” For så ofte dere eter dette brød og drikker denne kalk, forkynner dere Herrens død, inntil Han kommer. Derfor skal hver den som eter dette brød eller drikker denne kalk uverdig, være skyldig i Herrens legeme og blod. Men hvert menneske må prøve seg selv, og så kan han ete av brødet og drikke av kalken. For den som eter og drikker uverdig, eter og drikker dom over seg selv, fordi han ikke akter på Herrens legeme. Av den grunn er det mange svake og syke blant dere, og mange nok har sovnet inn. For hadde vi dømt oss selv, ville vi ikke blitt dømt. Men når vi blir dømt, tuktes vi av Herren, slik at vi ikke skal bli fordømt sammen med verden. Derfor, mine brødre, skal dere vente på hverandre når dere kommer sammen for å ete. Men om noen er sulten, skal han spise hjemme, så dere ikke kommer sammen til dom. Og det andre skal jeg ordne opp i når jeg kommer.

Kapittel 12

Når det gjelder de åndelige gaver, brødre, vil jeg ikke at dere skal være uvitende. Dere vet at dere var selv hedninger, og dere ble dratt bort til disse stumme avgudene, uansett hvordan dere ble ledet. Derfor kunngjør jeg dere at ingen som taler i Guds Ånd, sier: Forbannet være Jesus, og ingen kan si at Jesus er Herre, uten i Den Hellige Ånd. Det er mange forskjellige nådegaver, men Ånden er den samme. Det er mange forskjellige tjenester, men Herren er den samme. Og det er mange forskjellige kraftige virkninger, men Gud er den samme som virker alt i alle. Men Åndens åpenbaring blir gitt til hver enkelt, etter hva som er gagnlig: For til én blir det gitt visdoms ord ved Ånden, til en annen kunnskaps ord ved den samme Ånd, til en annen tro ved den samme Ånd, til en annen nådegaver til å utføre helbredelser ved den samme Ånd, til en annen kraft til å gjøre undergjerninger, til en annen profetisk gave, til en annen å prøve ånder, til en annen forskjellige slags tunger, til en annen tydning av tunger. Men den ene og samme Ånd virker alle disse forskjellige nådegavene og deler ut til hver enkelt, slik Han vil. For slik som legemet er ett og har mange lemmer, men alle de mange lemmene på det ene legemet er ett legeme, slik er det også med Kristus. For i én Ånd ble vi alle døpt inn i et legeme – enten vi er jøder eller grekere, enten vi er slaver eller frie -, og vi har alle fått én Ånd å drikke. For legemet er da ikke bare ett lem, men mange. Hvis foten skulle si: ”Fordi jeg ikke er hånd, er jeg ikke en del av legemet,” er den da ikke en del av legemet? Og hvis øret skulle si: ”Fordi jeg ikke er øye, er jeg ikke en del av legemet,” er det da ikke en del av legemet? Hvis hele legemet var øye, hvor ville det da bli av hørselen? Hvis det hele var hørsel, hvor ville det da bli av luktesansen? Men nå har Gud satt lemmene, hvert enkelt av dem, på legemet akkurat slik som Han Selv ville. Og hvis de alle var ett lem, hvor ville da legemet vært? Men nå er det virkelig mange lemmer, men ett legeme. Og øyet kan ikke si til hånden: ”Jeg har ikke bruk for deg.” Hodet kan heller ikke si til føttene: ”Jeg har ikke bruk for dere.” Nei, det er heller slik at de lemmene på legemet som synes å være svakest, de er nødvendige. Og de lemmene på legemet som vi synes er mindre ære verd, disse tillegger vi besto større ære. Og de lemmene våre som vi blyges ved, omgir vi med desto større anstendighet, men våre anstendige lemmer trenger ikke dette. Men Gud satte legemet sammen slik at Han ga større ære til det lemmet som mangler ære, for at det ikke skulle være splittelse i legemet, men at lemmene skulle ha den samme omsorg for hverandre. Og om ett lem lider, lider alle lemmene sammen med det. Eller om ett lem blir æret, gleder alle lemmene seg sammen med det. Nå er dere Kristi legeme, og hver for seg er dere lemmer på Hans legeme. Og Gud har satt disse i menigheten, for det første apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere, deretter undergjerninger, så nådegaver til helbredelser, så til å hjelpe, til å styre, til å tale i forskjellige tunger. Er vel alle apostler? Er vel alle profeter? Er vel alle lærere? Kan vel alle gjøre undergjerninger? Har vel alle nådegaver til helbredelser? Taler vel alle med tunger? Kan vel alle tyde dem? Men søk etter de nådegavene som er de beste. Men likevel skal jeg vise dere en mye bedre vei.

Kapittel 13

Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, er jeg blitt en lydende malm eller en klingende bjelle. Og om jeg har profetisk gave og forstår alle hemmeligheter og har all kunnskap, og om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, er jeg ingenting. Og om jeg gir bort alt det jeg eier, til mat for de fattige, og om jeg gir mitt legeme til å brennes, men ikke har kjærlighet, gagner det meg ingenting. Kjærligheten er tålmodig, og den er vennlig. Kjærligheten er ikke misunnelig. Kjærligheten skryter ikke, er ikke oppblåst. Den oppfører seg ikke usømmelig, søker ikke sitt eget, lar seg ikke opphisse, tenker ikke ut noe ondt. Den gleder seg ikke over urett, men gleder seg i sannheten. Den tåler alt, tror alt, håper alt, utholder alt. Kjærligheten faller aldri bort. Men om det er profetiske gaver, så skal de ta slutt. Om det er tunger, skal de opphøre. Om det er kunnskap, skal den bli borte. For vi kjenner stykkevis, og vi taler profetisk stykkevis. Men når det fullkomne kommer, da skal det som er stykkevis, ta slutt. Da jeg var barn, talte jeg som et barn, og jeg forsto som et barn og tenkte som et barn. Men da jeg ble mann, la jeg av meg det barnslige. For nå ser vi i et speil, i en gåte, men da skal vi se ansikt til ansikt. Nå kjenner jeg stykkevis, men da skal jeg erkjenne slik som jeg også fullt ut er kjent. Så blir de da stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men den største av dem er kjærligheten.

Kapittel 14

Jag etter kjærligheten og søk med iver etter de åndelige gaver, slik at dere i større grad kan tale profetisk. For den som taler i en tunge, taler ikke for mennesker, men for Gud, for ingen forstår ham, men har taler hemmeligheter i Ånden. Men den som taler profetisk, taler for mennesker, til oppbyggelse, formaning og trøst. Den som taler i en tunge, oppbygger seg selv, men den som taler profetisk, oppbygger menigheten. Jeg skulle ønske at dere alle talte i tunger, men enda mer at dere talte profetisk. For den som taler profetisk, er større enn den som taler i tunger, hvis han da ikke tyder det, så menigheten kan få oppbyggelse. Men nå, brødre, om jeg kommer til dere og taler i tunger, til hvilket gagn ville jeg være for dere hvis jeg ikke taler til dere ved åpenbaring, ved kunnskap, ved profeti eller ved lære? Selv livløse ting, enten det er en fløyte eller en harpe, hvordan kan man oppfatte hva som blåses eller spilles hvis det ikke er forskjell på tonene? For om basunen lager en uklar lyd, hvem vil da gjøre seg klar til strid? Slik er det også med dere hvis dere ikke uttaler ord med tungen som er lette å forstå, hvordan kan man da oppfatte hva som blir sagt? Dere vil da bare tale ut i løse luften. Det er visstnok mange slags språk i verden, og ingen av dem er uten mening. Hvis jeg ikke kjenner betydningen av språket, vil jeg være en utlending for den som taler. Og den som taler, vil være en utlending for meg. Slik er det også med dere. Siden dere er nidkjære etter å få åndelige gaver, så søk dem til menighetens oppbyggelse for at dere skal ha overflod. Derfor må den som taler i en tunge, be om at han må kunne tyde. For om jeg ber i en tunge, er det min ånd som ber, men min forstand er uten frukt. Hva innebærer da dette? Jeg vil be i ånden, men jeg vil også be med forstanden. Jeg vil synge i ånden, men jeg vil også synge med forstanden. Hvis du lovpriser i ånden, hvordan skal den som inntar den ukyndiges plass, si ”Amen” når du ber takkebønnen, når han ikke forstår hva du sier? For du ber sikkert takkebønn på en fin måte, men den andre blir ikke oppbygd. Jeg takker min Gud for at jeg taler mer i tunger enn dere alle. Men i menigheten vil jeg heller tale fem ord med min forstand, så jeg også kan lære andre, enn ti tusen ord i en tunge. Brødre, vær ikke barn i forstand, men vær småbarn i ondskap! I forstand skal dere være modne. I loven er det skrevet: Ved mennesker med andre tunger og andre lepper vil Jeg tale til dette folket. Og heller ikke da skal de høre på Meg, sier Herren. Derfor er tunger til et tegn, ikke for dem som tror, men for de vantro. Men profetien er ikke for de vantro, men for dem som tror. Hvis altså hele menigheten kommer sammen på samme sted, og alle taler med tunger, og det kommer inn noen som er ukyndige eller vantro, vil de ikke da si at dere er fra forstanden? Men om alle taler profetisk og en vantro eller en ukyndig kommer inn, blir han overbevist av alle, han blir dømt av alle. Og slik blir alt det som er skjult i hans hjerte, avslørt. Og så vil han falle ned på sitt ansikt, og han vil tilbe Gud og vitne at Gud er sannelig iblant dere. Hvordan er det da, brødre? Når dere kommer sammen, har hver av dere en salme, en lære, en tunge, en åpenbaring, en tydning. Alt må skje til oppbyggelse. Hvis noen taler i en tunge, må det være to eller i høyden tre, og hver etter tur, og én må tyde. Men hvis det ikke er noen til å tyde, må han være stille i menigheten. Han skal tale for seg selv og for Gud. To eller tre profeter kan tale, og de andre må bedømme det. Men om noe blir åpenbart for en annen som sitter der, da skal den første være stille. For dere kan alle tale profetisk, én etter én, slik at alle kan lære og alle bli formant. Og profetenes ånder er underordnet profetene. For Gud er ikke en uordens, men fredens Gud, som i alle de hellige menigheter. Kvinnene deres skal tie i menighetene, for det er ikke tillatt for dem å tale. Med de skal være underordnet, slik også loven sier. Og dersom de vil lære noe, så skal de spørre sine egne menn hjemme. For det sømmer seg ikke for kvinner å tale i menigheten. Eller var det fra dere Guds ord gikk ut? Eller var det bare til dere det kom? Hvis noen mener om seg selv at han er en profet eller åndelig, så må han erkjenne at det jeg skriver til dere, er Herrens bud. Men hvis noen er uvitende, så får han være uvitende. Derfor, brødre, skal dere med iver søke etter å tale profetisk, og ikke hindre tungetale. Alt må skje på en sømmelig måte og med orden.

Kapittel 15

Dessuten, brødre, kunngjør jeg for dere det evangelium som jeg forkynte for dere, som dere også tok imot, og som dere står fast i. Ved dette blir dere også frelst, hvis dere holder fast på det ord som jeg forkynte for dere – hvis dere da ikke forgjeves er kommet til tro. For først av alt overga jeg til dere det som jeg også tok imot: At Kristus døde for våre synder etter Skriftene, og at Han ble begravet, og at Han sto opp igjen på den tredje dag etter Skriftene, og at Han ble sett av Kefas og så av de tolv. Deretter ble Han sett av mer enn fem hundre brødre på en gang. Av disse er de fleste fortsatt i live, men noen har sovnet inn. Deretter ble Han sett av Jakob og så av alle apostlene. Og sist ble Han også sett av meg, som kan sammenlignes med et barn som er født for tidlig. For jeg er den ringeste av apostlene, og jeg er ikke verd å kalles apostel, for jeg har forfulgt Guds menighet. Men ved Guds nåde er jeg det jeg er, og Hans nåde mot meg har ikke vært forgjeves. Men jeg har arbeidet enda mer enn dem alle, dog ikke jeg, meg Guds nåde som er med meg. Så enten det nå er jeg eller de andre, slik forkynner vi, og slik kom dere til tro. Hvis det blir forkynt om Kristus at Han er oppreist fra de døde, hvordan kan da noen blant dere si at det ikke er noen oppstandelse fra de døde? Hvis det ikke er noen oppstandelse fra de døde, da er heller ikke Kristus oppstått. Og hvis ikke Kristus er oppstått, da er vår forkynnelse uten innhold, og troen deres er også uten innhold. Ja, og da blir vi regnet som falske vitner om Gud, fordi vi har vitnet om Gud at Han har oppreist Kristus, som Han ikke har oppreist – hvis det altså er slik at de døde ikke oppstår. For hvis de døde ikke oppstår, da er ikke Kristus oppstått. Og hvis Kristus ikke er oppstått, er troen deres til ingen nytte. Dere er fortsatt i deres synder. Da er også de som er sovnet inn i Kristus, gått fortapt. Hvis det bare er i dette livet vi har satt vårt håp til Kristus, da er vi de ynkeligste av alle mennesker. Men nå er Kristus oppstått fra de døde, og Han er blitt førstegrøden av dem som er sovnet inn. For siden døden kom vet et menneske, kom også oppstandelsen fra de døde ved et Menneske. For slik som vi alle dør i Adam, slik skal alle bli gjort levende i Kristus. Men hver i sin egen avdeling: Kristus er førstegrøden, deretter levendegjøres de som tilhører Kristus, ved Hans komme. Så kommer enden, når Han overlater riket til Gud Fader, når Han gjør slutt på all makt, all myndighet og alt velde. For Han må herske til Han har lagt alle fiendene under Sine føtter. Den siste fienden som skal bli utslettet, er døden. For Han har lagt alle ting under Hans føtter. Men når Han sier: ”Alle ting er underlagt Ham,” er det klart at Han som har lagt alle ting under Ham, er unntatt. Når nå alle ting er blitt underlagt Ham, så skal også Sønnen Selv bli underordnet Ham som la alle ting under Ham, for at Gud kan være alt i alle. Hva skal de ellers gjøre, de som er døpt for de døde, hvis de døde slett ikke oppstår? Hvorfor blir de da døpt for de døde? Og hvorfor utsettes vi for fare hele tiden? Ved den ros jeg har av dere i Kristus Jesus, vår Herre, vitner jeg at jeg dør daglig. Hvis det var på menneskelig vis jeg sloss med villdyr i Efesos, hvilken vinning har jeg av det? Hvis de døde ikke oppstår, så la oss spise og drikke, for i morgen dør vi! Far ikke vill, slett selskap forderver gode vaner. Våkn opp slik som rett er, og synd ikke! For noen mangler kunnskap om Gud. Jeg sier dette til skam for dere. Men noen vil si: ”Hvordan blir de døde oppreist? Og hva slags legeme står de opp med!” Du dåre! Det du sår, blir ikke gjort levende uten at det dør. Og når du sår, da sår du ikke den skikkelsen som skal bli, men et nakent korn – om det er hvete eller et annet kornslag. Men Gud gir det en skikkelse slik Han vil, og til hvert frø en egen skikkelse. Alt kjøtt er ikke det samme slags kjøtt, men det er ett slags kjøtt i mennesker, et annet slags kjøtt i dyr, et annet i fisk og et annet i fugler. Det er også himmelske legemer og jordiske legemer. Men de jordiske har en annen herlighet. Det er én glans fra solen, en annen glans fra månen og en annen glans fra stjernene. For én stjerne skiller seg fra en annen stjerne ved sin glans. Slik er det også med de dødes oppstandelse. Legemet blir sådd i forgjengelighet, og det blir oppreist i uforgjengelighet. Det blir sådd i vanære, og det blir oppreist i herlighet. Det blir sådd i svakhet, og det blir oppreist i kraft. Det blir sådd et sjelelig legeme, og det oppstår et åndelig legeme. Det er et sjelelig legeme, og det er et åndelig legeme. Og slik er det skrevet: Det første mennesket, Adam, ble til en levende sjel. Den siste Adam ble til en livgivende ånd. Det åndelige er imidlertid ikke det første, men det sjelelige, deretter det åndelige. Det første mennesket var fra jorden, av jord. Det andre Mennesket er Herren fra Himmelen. Slik den jordiske var, slik er også de jordiske. Og slik Den Himmelske er, slik er også de himmelske. Og slik vi har båret bildet av den jordiske, slik skal vi også bære bildet av Den Himmelske. Men dette sier jeg, brødre, at kjøtt og blod kan ikke arve Guds rike. Det forgjengelige arver heller ikke det uforgjengelige. Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle bli forvandlet, i ett nu, på et øyeblikk, ved den siste basun. For basunen skal lyde, og de døde skal oppstå uforgjengelige, og vi skal bli forvandlet. For dette forgjengelige må bli ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige må bli ikledd udødelighet. Når så dette forgjengelige er blitt ikledd uforgjengelighet og dette dødelige er blitt ikledd udødelighet, da skal det gå i oppfyllelse, det ord som er skrevet: Døden er oppslukt til seier. Død, hvor er din brodd? Dødsrike, hvor er din seier? Dødens brodd er synden, og syndens kraft er loven. Men Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus. Derfor, mine kjære brødre, vær faste, urokkelige, alltid rike i Herrens gjerning, idet dere vet at deres arbeid ikke er forgjeves i Herren.

Kapittel 16

Når det gjelder innsamlingen til de hellige, som jeg har gitt beskjed om til menighetene i Galatia, må også dere gjøre det på samme måten: På den første dag i uken skal hver av dere legge noe til side og spare det, etter som han har råd til, for at innsamlingen ikke skal finne sted når jeg kommer. Og når jeg kommer, skal jeg sende av sted dem dere selv godkjenner, og gi med dem et brev. Så kan de ta med gaven deres til Jerusalem. Men dersom det passer at jeg også drar, kan de reise sammen med meg. Jeg vil komme til dere når jeg reiser gjennom Makedonia, for Makedonia reiser jeg bare gjennom. Og det er mulig at jeg blir en stund hos dere, kanskje at jeg også overvintrer, så dere kan sende meg videre på min reise, hvor jeg enn drar. For jeg ønsker ikke å se dere nå på gjennomreisen. Men jeg håper å bli en stund hos dere, hvis Herren tillater det. Men jeg blir i Efesos til pinse. For en vid dør er åpnet for meg, med rik virksomhet, og det er mange motstandere. Og når Timoteus kommer, så sørg for at han kan være hos dere uten frykt. For han gjør Herrens verk, slik jeg også gjør. Derfor må ingen forakte ham. Men send ham av sted på reisen sin i fred, så han kan komme til meg. For jeg venter på ham sammen med brødrene. Når det gjelder vår bror Apollos, så oppfordret jeg ham på det sterkeste til å komme til dere sammen med brødrene, men han var ikke innstilt på å komme på det nåværende tidspunkt. Han vil imidlertid komme når han har en passende anledning. Våk, vær faste i troen, vær modige, vær sterke! Alt dere gjør, må gjøres i kjærlighet. Dere kjenner Stefanas’ husfolk, at de er førstegrøden i Akaia og at de har innviet seg til tjeneste for de hellige. Derfor formaner jeg dere, brødre, at også dere underordner dere under slike og under alle som arbeider og strever sammen med oss. Jeg er glad for Stefanas’ og Fortunatus’ og Akaikus’ nærvær, for savnet av dere ble fylt av dem. For de har fornyet både min og deres ånd. Derfor skal dere anerkjenne slike som dem. Menighetene i Asia hilser dere. Akvilas og Priskilla hilser dere hjertelig i Herren, sammen med den menigheten som er i deres hus. Alle brødrene hilser dere. Hils hverandre med et hellig kyss! Hilsen med min egen, Paulus’ hånd. Hvis noen ikke elsker Herren Jesus Kristus, han være forbannet! Vår Herre, kom! Vår Herre Jesu Kristi nåde være med dere! Min kjærlighet være med dere all i Kristus Jesus! Amen.