I Guds nærhet av Francis Frangipane, kapittel 1-7

I Guds nærhet

 

 

Av Francis Frangipane

 

 

Innholdsfortegnelse

 

Forord

 

BEGYNNELSEN TIL HELLIGHET

 1. Ydmykhet går forut for hellighet

 2. Finn Gud!

 3. Sammenkomstens telt

 4. Bare to ting

 

NÅDENS ÅND

 5. Når Kristus åpenbarer seg

 6. ”Jeg vil ikke komme i hu deres synd”

 7. Å nærme seg den hellige Gud

 

GUDS KRAFT I ET HELLIG LIV

 8. Hellighet går forut for kraft

 9. Å holde sin sti ren

10. Sannhetens Hellige Ånd

11. Omvendelsen og den vei Gud kaller hellig

 

Å FLY FRA FALSKHET

12. Vær på vakt mot falsk kristendom

13. Et hjerte uten avguder

14. Avguden ”Falsk kunnskap”

 

DEN HELLIGE FRUKTENS SØDME

15. Hellighet er et tre fullt av moden frukt

16. Sann hellighet har en forvandlende makt

17. Hellighetens vei

 

HELLIGHETENS GLANS

18. Et hvilested for Herren

19. Hellighetens klare lampe

20. Veien inn i helligdommen

 

HJERTETS RENHET

21. Hjertets renhet: Åpne øyne

22. Jomfruen skal bli med barn

 

Avslutning

 

Forord

 

Til dem som venter å finne et sett med regler i denne boken, vil jeg allerede nå si at slike regler vil dere ikke finne. Den hellighet vi søker går mye dypere enn til bare å gjøre beger og fat rene utvendig (Luk. 11,39). Vi søker noe som kan forandre mennesket innenfra, og ikke bare noe som vil dempe virkningene av et liv i opprør. Vi søker den levende Gud. Vi vil aldri oppnå sann hellighet ved å følge regler – den oppnår vi bare ved å følge Jesus.

På veien til sann hellighet vil vi derfor både møte liv og død, farer og velsignelser. På denne veien vil du både bli utfordret, utrustet, provosert og korsfestet. Men du vil ikke bli skuffet. Dersom det er Gud du søker, så vil du finne Ham.

Kanskje du vil støte på ting i denne boken som du setter spørsmålstegn ved. Jeg tror ikke at jeg har skrevet noen fullkommen bok. Jeg har lagt stor vekt på å presentere sannheten om Jesus så korrekt som mulig, men jeg vil være takknemlig dersom de som finner feil vil gjøre meg oppmerksom på dem og dele sin innsikt med meg. Om mulig, vil jeg ta med slike rettelser i en senere utgave.

En ting til. Vårt sinn vil gjerne forsvare alt vi tror, enten det er sant eller ikke. Det endelige bevis på om vår lære er sann, vil vise seg i våre liv. ”Den som sier at han er i Ham, må leve slik Jesus levde” (1.Joh. 2,5-6). Denne boken er skrevet for dem som har en lengsel etter å leve Jesu Kristi eget liv, i hellighet og kraft.

Dersom ditt mål er noe mindre enn å bli lik Jesus, vil du ha lite utbytte av å lese denne boken. Ingen som er fornøyd med seg selv, vil bry seg om å bruke mye tid på de følgende godt og vel hundre sidene. Men du som ønsker å leve etter bokens prinsipper, vil jeg overgi til Guds nåde. Det er bare Han som kan gi deg kraft til å vandre mot det målet som heter sann hellighet.

 

Begynnelsen til hellighet

 

Du er i ferd med å legge ut på en reise. Som alle andre ekspedisjoner, begynner vår ferd med et oppbrudd. Lenge før vi når fram til hellighet, må vi bryte opp fra vår selvrettferdighet og stolthet. Dersom vi virkelig ønsker å leve i Guds nærvær, må vi først vandre ydmykhetens og sannhetens vei.

 

 

 

 

Kapittel 1:

Ydmykhet går forut for hellighet

 

”Jo mer jeg vokser i Gud, jo mindre blir jeg.” (Allen Bond)

 

En hellig mann er en ydmyk mann

 

”…lær av Meg, for jeg er tålsom og ydmyk av hjertet” (Matt. 11,29)

 

Den helligste og mest kraftfulle stemme som noen gang har talt, beskriver altså seg selv som ”…tålsom og ydmyk av hjertet”. Hvorfor begynner vi en bok om hellighet med et sitat om ydmykhet? Ganske enkelt fordi hellighet er et produkt av nåde, og Gud gir bare nåde til den som er ydmyk.

Det er livsviktig at vi forstår at Jesus ikke fordømte syndere – han fordømte hyklere. En hykler er en person som unnskylder sin egen synd samtidig som han fordømmer andres synd. Det er ikke bare at han er uærlig, for selv de beste av oss må hele tiden jobbe med oss selv for å være ærlige. En hykler er en person som nekter å erkjenne at han til tider er uærlig, og som dermed innbiller seg at han har en rettferdighet han i virkeligheten ikke har.

Hykleren er seg ikke bevisst sitt hykleri, for han er ikke i stand til å se sine egne feil. Han tar sjelden et oppgjør med falskheten i sitt eget hjerte. Fordi han ikke selv har behov for nåde, har han heller ingen nåde å gi til andre. Fordi han hele tiden står under Guds dom, er han alltid opptatt med å dømme andre.

Vi kan ikke fortsette som hyklere og samtidig nå fram til hellighet. Det første skritt vi kan ta mot sann hellighet, er derfor å erkjenne at vi ikke er så hellige som vi gjerne vil at andre skal tro. Dette første skrittet heter ydmykhet.

I vår lengsel etter å lære Gud å kjenne, må vi holde klart for oss at den Allmektige står imot de stolte, mens de ydmyke blir mettet med hans nåde. Ydmykhet gir oss nåde, slik at våre behov blir fylt, og det er bare Guds nåde som kan forandre våre hjerter. Ydmykhet er derfor det som gjør forvandlingen mulig. Ydmykhet er det innerste vesen i alt som har med åndelighet å gjøre.

Det vil alltid være tider i våre liv da vi møter urenheten i vårt eget hjerte. Den Hellige Ånd viser oss vår syndfullhet, ikke for å fordømme oss, men for å gjøre oss ydmyke og la oss forstå hvor sterkt vi er i behov av Guds nåde. Det er i slike avgjørende valgsituasjoner at mennesker enten blir hellige eller hyklere. De som blir hellige, ser sitt eget behov, faller på sitt ansikt for Gud og roper om utfrielse. De som blir hyklere, ser også sin synd, men de unnskylder og bortforklarer den. Derfor skjer det ingen forandring med dem. Selv om vi alle gang på gang står ved slike skilleveier, er det få som åpner seg for sannhetens stemme. Det er få som er villige til å ydmyke seg og gå videre mot sann hellighet.

Hellighet begynner altså ikke med regler og bud, men at vi er villige til å la stoltheten fare. Renhet begynner med at vi ikke lenger vil lukke øynene for hva som rører seg i våre hjerter. Når vi virkelig får se oss selv, kan vi ikke annet enn å bli ydmyke, og det er bare i ydmykhetens jordbunn sann hellighet kan vokse fram.

Dersom vi ikke ser fordervelsen i vår gamle natur, blir vi ”kristne fariseere”, hyklere som er fulle av forakt og selvrettferdighet. Mesteren selv advarte jo mot dem ”som stolte på at alt sto rett til med dem, og så ned på andre” (Luk. 18,9). Alltid når vi dømmer andre kristne, er det selvrettferdigheten som er drivkraften. Alltid når vi kritiserer en annen menighet, er det forakt som er motivet bak våre ord. Det er kristenhetens ironi at så mange kirker og menigheter gjensidig har den samme overlegne holdningen til hverandre. I dagens menighet vrimler det av mennesker som tror de er hellige, men som er det stikk motsatte fordi de mangler ydmykhet!

Vi blir imidlertid ikke ydmyke selv om vi er klar over våre egne behov. Til og med når vi opplever Åndens fylde i våre liv, må vi ha vår glede i vår svakhet og huske på at all styrke er et resultat av Guds nåde. Den ydmykhet vi søker må bli noe mer enn at vi en gang i blant faller på vårt ansikt og bekjenner stoltheten i vårt liv. Ydmykhet må bli en del av selve livet vårt. På samme måte som Jesus, må vår lengsel og lyst være å bli ”…ydmyke av hjertet”. På samme måte som Jesus, må hans disipler selv velge ydmykhetens vei.

 

Alle kan dømme, men kan du frelse?

 

Hyklere elsker å dømme. Det får dem til å føle seg bedre enn andre. Men slik må det ikke være med deg. Du må oppriktig søke å bli ydmyk av hjertet. Mange ivrige, men stolte kristne har ikke nådd fram til hellighet fordi de trodde de var kalt til å dømme andre.

Jesus kom ikke for å dømme verden, men for å frelse den.

Alle kan felle en dom, men kan de frelse? Kan de gi sine liv i kjærlighet, forbønn og tro for den som er dømt? Kan de se en mangel hos andre uten å kritisere? Kan de i stedet faste og be, rope til Gud om at han må komme med sin styrke og nåde der hvor de ser andres svakhet? Og kan de holde ut i kjærlig bønn helt til dette området, som tidligere var så svakt, begynner å blomstre og bære guddommelig frukt? Det er dette livet Jesus befaler oss å leve!

Det trengs bare to øyne og et kjødelig sinn for å dømme etter kjødet. Men skal vi være med å forløse og frelse, trenger vi Jesu kjærlighet og trofasthet. En eneste handling, inspirert av Jesu kjærlighet i oss, vil varme flere kalde hjerter enn all vår velbegrunnede kritikk. Voks derfor i kjærlighet, og la Guds nåde flyte ut fra ditt liv. Da vil det bli stadig klarere for deg hva hellighet virkelig er, nemlig Guds egen natur, Guds kjærlighet i funksjon.

Kanskje du sier: ”Men Jesus fordømte jo synd.” Ja visst, og vi skal også fordømme synd. Men den synd vi først av alt må fordømme, er den synd vi gjør når vi dømmer andre. Denne synd er nemlig med på å gjøre oss blinde for vår egen synd! (Matt. 7,5). Vi må være klar over at vi ikke blir hellige ved å kritisere andre. Det er heller ingen som har kommet nærmere Gud ved å finne andres feil!

Dersom vi virkelig ønsker å bli hellige, vil vi snart oppdage at vi ikke har tid til å dømme andre. Fordi vi selv har behov for nåde, vil vi i stedet ivrig lete etter anledninger til å vise nåde mot andre.

Skriften forteller oss at Jesus enkelte ganger dømte andre mennesker, men hans motiv var alltid å frelse. Og når han dømte, var det alltid kjærligheten som drev ham. Vår kjærlighet til andre må være så sterk at vi kan si som Jesus: ”Jeg slipper deg ikke og svikter deg ikke” (Hebr. 13,5). Da vil vi også være i stand til å vite hva som rører seg på dypet av menneskets hjerte. Det er nemlig ikke noe annet enn kjærlighet som gjør oss skikket til å felle dom (1. Joh. 4,16-17).

Er du fremdeles opptatt med å finne andres feil? Vær forsiktig, for Jesus stiller store krav til den som skal dømme: ”Den av dere som er uten synd, kan kaste de første steinen…” (Joh. 8,7). Selvsagt skal vi ta til orde mot urettferdighet, men vi må la det være Jesu kjærlighet som driver oss. Husk at det står skrevet: ”Kristus døde for oss da vi ennå var syndere” (Rom. 5,8). I Guds rike har du ikke rett til å dømme andre dersom du ikke først er villig til å dø for dem!

Det er også viktig å være klar over at de ører som lytter til sladder og kritikk er like skyldige som den munnen som kommer med den. Bli ikke medskyldig i slik synd. Si heller til den personen som snakker at han skal tie og i stedet gå i forbønn for personen eller situasjonen, slik Jesus gjorde. Dine ører er hellige. La dem ikke gjøre felles sak med våre brødres anklager (Åp. 12, 10)!

Husk at Jesus ikke fordømte syndere – han fordømte hyklere. Han identifiserte seg med syndere, og tok på seg vår synd og smerte (Jes. 53). Det er en slik ydmykhet vi søker. Det er først når helligheten får stråle ut gjennom et saktmodig og ydmykt hjerte, at dens glans blir slik Gud hadde tenkt.

 

Kapittel 2

Finn Gud!

 

Det er bare én grunn til at de fleste menigheter ikke opplever åndelig vekst. De har ennå ikke funnet Gud.

 

Hellighet kommer når vi søker Guds ære.

 

”Hvordan kan dere tro, dere som gjerne vil ha ære av hverandre og ikke søker ære hos den eneste Gud?” (Joh. 5,44).

Hvordan kan vi si at vi vandrer med Den levende Gud så lenge vi ønsker å imponere andre med vår åndelighet, og er opptatt med å få andre til å tro at vi er rettferdige, spesielle eller ”salvede”? Først når vår lengsel etter å ære ham er så stor at vi er villige til å gi avkall på all menneskelig ære, vet vi at vi har et rett forhold til Gud.

Blekner ikke all menneskelig ære i lyset fra hans herlighet? På samme måte som Jesus prøvde ektheten i fariseernes tro, setter han også oss på prøve: ”Hvordan kan dere tro, dere som gjerne vil ha ære av hverandre?”

Den ære mennesker kan gi oss, er ikke mye verd! Det er en dårlig grunn å bygge sin lykke på! I Ikonium forsøkte menneskene å tilbe Paulus. Men det gikk bare noen få dager før de jublet over å ha steinet ham (Apg. 14,11-19). Og den samme byen som sang og hilste Jesus velkommen som ”konge…ydmyk, ridende på et esel” (Matt. 21,5-9), brølte ”Korsfest ham!” mindre enn én uke senere. Søker vi å bli æret av mennesker, blir en kastet omkring på usikkerhetens hav.

Vi må spørre oss selv hvem vi søker å ære med våre liv, Gud eller oss selv? Jesus sa: ”Den som taler ut fra seg selv, søker sin egen ære…” (Joh. 7,18a). Når vi taler ut fra oss selv og om oss selv, søker vi da ikke selv den ære og pris som bare tilhører Gud? Når vi søker vår egen ære, faller vi hodestups inn i tomhet og selvbedrag. ”Men,” fortsatte Jesus, ”den som søker ære for ham som har sendt ham, taler sant, og det er ikke urett i ham” (Joh. 7,18b). Den hjerteholdning som gjorde at Jesu motiver alltid var rette, må også bli vår. Våre motiver er rette, bare i den grad vi søker Guds ære! Bare i den grad vi er opptatt med hans ære som har sendt oss, vil våre hjerter være fri for urettferdighet!

La oss derfor av hele vårt hjerte søke Guds ære, og la oss fortsette med det helt til vi finner ham. Når vi får se Jesu natur, når våre øyne får se ham, vil vi, på samme måte som Job, forakte oss selv og ”vise vår anger i støv og aske” (Job 42,1-7). Når vi får bade i hans herlighet, vil vi bli renset fra ethvert ønske om å søke menneskers ære.

Når vi i sannhet finner ham, er det ingen som trenger å fortelle oss at vi skal være ydmyke. Ingen trenger å overbevise oss om at vår gamle natur er som skitne filler. Når vi i sannhet finner Gud, vil det som mennesker setter høyt, bli avskyelig i våre øyne (Luk. 16,15).

Å finne Gud er det viktigste av alt. Ta en dag, en uke, en måned og bruk ikke tiden til noe annet enn å søke ham – hold ut helt til du finner ham. Han har jo selv lovet: ”Ja, søker dere meg av et helt hjerte, lar jeg meg finne av dere” (Jeremia 29,13b-14a). Gi deg ikke før du finner Gud, og når du har funnet ham, så bestem deg for å bruke resten av livet til å søke hans ære.

Når du kommer nær ham, vil noe bli levende i deg, noe evig, noe Allmektig! I stedet for å se ned på andre mennesker, vil du forsøke å løfte dem opp. Du vil bo i Guds nærhet, og du vil være hellig fordi han er hellig!

 

Kapittel 3:

Sammenkomstens telt

 

”Mitt hjerte holder fram for deg (ditt ord): Søk mitt åsyn! – Herre, jeg

søker ditt åsyn” (Kong David i Salme 27,8).

 

Tid for å søke Gud

 

Det er tider da Herren kaller oss ut av dagliglivets rutiner. Han sier til

oss: ”Søk meg!” fordi det er noe han vil oss. Han ønsker å gi oss noe

som er så dyrebart og livsviktig for oss at vårt vanlige andaktsliv ikke strekker til. I slike tider blir mennesker ofte satt fri fra synd som har

plaget dem i årevis. Andre kommer inn i en helt ny dimensjon i sin vandring med Gud, og deres tjeneste og bønn blir langt mer kraftfull

enn den tidligere har vært. Atter andre opplever et gjennombrudd i

sine familier, og de blir redskaper for Gud og får lede sine kjære

inn i Guds rike.

Men når vi føler dette kallet til å søke Gud, gjør vi det ikke for å oppnå

et eller annet, verken for oss selv eller andre. Vi søker ganske enkelt

Gud for hans egen skyld. Åndelig modenhet viser seg ved at vi ikke

lenger søker Gud bare når vi har det vanskelig. Guds hellighet

begynner å vinne skikkelse i oss i det øyeblikk vi søker Gud for hans egen skyld. Det er herlig å få en berøring av Gud, men vårt mål er noe langt mer enn en opplevelse, mer enn gåsehud og tårer. Vårt mål er

å ”bli i Kristus”. Bare da kan vi leve i en stadig bevissthet om at hans fylde bor i oss, at han har flyttet inn og tatt bolig i våre hjerter med hele sitt herlige nærvær.

Hvordan kan vi få del i en slik hellighet? Dersom vi studerer Mose liv,

vil vi se hvordan han søkte Gud og levde i samfunn med ham. ”Men Moses tok et telt og slo det opp utenfor leiren, et godt stykke fra. Han kalte det sammenkomstens telt. Og enhver som søkte Herren, gikk ut

til sammenkomstens telt utenfor leiren” (2. Mosebok 33,7).

Legge merke til at ”enhver som søkte Herren, gikk ut…” Dersom vi

virkelig vil søke Herren, må vi ”gå ut”, slik Moses og de andre som

søkte Herren gjorde. Vi må slå opp teltet vårt ”et godt stykke fra” leiren. Hvilken leir er dette? For Moses så vel som for oss, er det

”hverdagens og rutinens leir”.

Er det noe galt eller syndig i det at ting blir hverdagslige og rutinemessige? Ikke i og for seg, men husker du da Jesus sa til

disiplene at de skulle følge ham? Da kalte han dem til å forlate det rutinemessige mønsteret i sine liv for en tid, for å være alene med

ham (Matt. 19,27; Luk. 14,33). Hvorfor det? Fordi han visste at mennesket av natur ubevisst lar seg styre av det tilvante. Når han

vil at vi skal utvide våre hjerter og ta imot ting av evig verdi, må han

først sette oss fri fra hverdagens og rutinens begrensninger.

Det betyr ikke at vi skal forsømme våre familier, eller at det å søke

Gud vil gjøre oss uansvarlige. Slett ikke. Gud har gitt oss alle den tid

vi trenger for å kunne søke ham. Den er der. Når vi har gjort alt det kjærligheten pålegger oss å gjøre for våre familier, må vi ganske

enkelt si nei til alle andre stemmer enn Guds. Vi må forløse tiden: si

nei til hobbyer, slå av TV-en, legge vekk avisene og bladene. De som lengter etter å finne Gud, vil også finne tid til det.

Mange kristne har dessverre ikke noe høyere mål, ingen andre ambisjoner, enn å bli ”normale”. Deres ønske er bare å bli som alle

andre. Dersom vi ikke får se Gud slik han virkelig er, vil vi gå til

grunne, åndelig talt. Paulus irettesatte de kristne i Korint fordi de

vandret ”på menneskelig vis” (1. Kor. 3,3). Gud har en større plan for

oss enn at vi bre skal bli bedre mennesker! Han ønsker at den samme kraft som reiste Jesus opp fra de døde, skal strømme gjennom oss! Vi

må forstå at Gud ikke er fornøyd med at vi blir ”normale” – han vil at vi skal bli lik Kristus!

 

Den Hellige Ånds oppgave er å fremme Guds plan i våre liv. Men først

må han gi oss en ny virkelighetsoppfatning og en ny måte å prioritere

på. Vi må leve med ett eneste mål for øyet: Å bli lik Jesus.

For de fleste mennesker er imidlertid virkelighetsoppfatningen, og

dermed også deres trygghet, knyttet til det hverdagslige, kjente og rutinemessige. Men det er svært vanskelig å oppnå åndelig vekst

dersom vi har vår trygghet i den stabilitet vi finner rundt oss. Vår

trygghet må komme fra Gud, ikke fra omstendighetene vi møter eller

fra vårt forhold til andre mennesker. Vår virkelighetsoppfatning må ha

sin basis i Kristus. Da vil vi oppleve guddommelig trygghet uansett

hva vi møter.

Vår frykt ligger imidlertid dypt i oss, og gir seg mange utslag. Mange

av oss går gjennom livet med en ubibelsk binding til den trygghet vi opplever i det velkjente og rutinemessige. Erfaringen viser oss at

mange gode mennesker blir værende i livløse menigheter ganske

enkelt fordi de så gjerne vil ha den trygghet de kjente ansiktene kan

gi dem. Denne tryggheten betyr mer for dem enn den sannhet Jesus ønsker å viser dem.

Mennesker som har blitt satt fri fra ødeleggende sammenhenger,

trekkes ofte inn i det samme nok en gang. Hvorfor er det slik? Fordi

det negative de har opplevd tross alt er det de er vant til. Mange forbrytere som blir løslatt fra fengsel begår ofte nye forbrytelser

ganske enkelt fordi de er mer vant til fengselslivets trygge rutiner enn

til frihetens mange utfordringer. Er det ikke også slik at unge piker som har blitt mishandlet av sine fedre, ofte velger å gifte seg med menn

som til slutt mishandler dem på samme måte som deres fedre gjorde?

Når disse menneskene i blinde famler seg fram gjennom livet, leter de etter noe de kjenner igjen. Det er typisk at de fleste mennesker over

hele verden bor mindre enn ti mil fra der de ble født.

Menneskene lever som i et hylster, der det velkjente og trygge

beskytter dem mot enhver forandring. Når livet vårt består av å

arbeide, komme hjem fra arbeidet, spise, se på TV og gå til sengs,

da har vi en livsstil som binder oss og holder oss fanget. Disse

tingene leder oss kanskje ikke ut i de store syndene, men de holder

oss på en effektiv måte vekk fra Gud.

Moses forlot det tilvante og slo opp teltet ”utenfor leiren”, og der søkte han Herren. ”Derfor led også Jesus utenfor porten for å hellige folket

med sitt eget blod. La oss da gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære! For vi har ikke her en blivende stad, men søker den som kommer” (Hebreerbrevet 13,12-14).

På samme måte som Moses og de andre som søkte Herren gikk

utenfor leiren, må også vi enkelte ganger forlate leiren – alt det

vanlige og forutsigbare – og begynne å søke Gud. Vi har ikke her en blivende stad, men vi søker den som kommer.

Dette er en av grunnene til at Jesus sa: ”Men når du ber, gå da inn i

ditt lønnkammer og lukk din dør, og be…” (Matt 6,6). Jesus vil at vi

skal forlate den erfaringsverden vi til stadig omgir oss med og som avstumper oss. Han vil vi skal gå inn i vår indre verden og minne oss

selv om at bønnens høyeste mål er å finne Gud.

Hvert minutt du søker Gud vil berike deg med nytt liv, med ny kraft fra Gud. Gi deg selv til dette, om ikke mer enn en eller to timer hver dag.

Men sett ikke noen tidsramme – Herren kan lede deg til å søke Ham

langt ut i de små timer! Og fortsett med dette, dag etter dag, uke etter uke, helt til du kommer så nær Gud at du kan høre hans stemme – og

du er sikker på at han er så nær deg at han kan høre ditt minste, lille

sukk (Jak. 4,8).

Dersom vi skal bli hellige, må vi frigjøre oss fra alle lenker og bånd

som gjør at vi er fornøyd med å leve som alle andre. Vi må velge å

forlate den tilvante og velkjente leir, og slå opp våre telt for Guds

åsyn.

 

Kapittel 4: Bare to ting

 

Det er så mye som vil oppta vårt sinn – så mange bøker, så mye informasjon, så mye god undervisning som fortjener vår oppmerksomhet, og som sier: ”Dette er sannheten.” Men i løpet av disse siste årene som jeg har kjent Herren, har han ledet meg til å søke to ting og ikke noe annet: (1) Å lære Guds hjerte å kjenne, slik det åpenbares i Jesus, og (2) å lære mitt eget hjerte å kjenne i lys av Jesus.

 

Å lære Guds hjerte å kjenne

 

Jeg har søkt Gud, ivrig søkt ham for å lære ham å kjenne, og for å fatte noe av dybden i den kjærlighet han har til sitt folk. Jeg har en lengsel etter å kjenne Jesu hjerte og den brennende medlidenhet som driver ham. Skriften sier det enkelt: Jesus elsket mennesker. Markus evangelium forteller oss at etter at han hadde undervist og helbredet folkemassene, så ble de sultne. I sin store kjærlighet så Jesus dem ”som får uten hyrde” (Mark. 6,34). Det var ikke nok for ham at han hadde helbredet og undervist dem. Han viste personlig omsorg for den enkelte av dem. Deres fysiske velbefinnende var viktig for ham, endog maten brydde han seg om.

En gutt med fem brød og to fisker var nok til at Jesus kunne gjøre nok et under. Dette underet skjedde gjennom Jesu villige, men dødstrette kropp. Jesus hadde jo tatt med seg disiplene hit ut for å hvile. ”For det var mange som kom og gikk, så de ikke engang fikk tid til å spise” (Mark. 6,31). Jesus hadde altså kommet dit for å be og hente ny styrke. Døperen Johannes, forløperen for Jesus, var blitt halshugget av Herodes tidligere samme uke. Jesus var altså følelsesmessig og fysisk utmattet da han sørget for mat til folkemengden. Og de fikk ikke bare litt, de fikk spise så mye de orket. ”Så brøt han brødene og ga dem til disiplene for at de skulle gi til folket, og de to fiskene delte han ut til dem alle” (Mark 6,41). Det var tusenvis av menn, kvinner og barn, og alle ”spiste…og ble mette”! Jesus hadde virkelig hjerte for menneskene! Dette underet var for dem – vi leser ikke om noe under som var beregnet på ham selv, bortsett fra at han tilfredsstilte sin hellige kjærlighet da han hele tiden løftet sine trette hender med stadig mer brød og mer fisk. I sin stadig større svakhet fortsatte han å gi for at andre skulle bli fornyet!

Jesus elsker mennesker – alle mennesker, og særlig dem som samfunnet ikke bryr seg om. Derfor må jeg vite nøyaktig hvor langt han var villig til å gå for å kunne hjelpe et menneske. Det er nemlig samme strekning som han i dag ønsker å reise gjennom meg! Jeg må vite hans tanker når det gjelder sykdom, fattigdom og menneskelig lidelse. Som hans tjener er jeg ubrukelig for ham dersom jeg er uvitende om dette. Dersom jeg virkelig ønsker å gjøre hans vilje, er det livsviktig at jeg kjenner hans hjerte. Alle mine studier og all min bønn er derfor noe mer enn en søken etter kunnskap. Jeg søker Guds eget hjerte.

 

Å kjenne våre egne hjerter

 

Men når jeg begynner å nærme meg Guds hjerte, vil hans nærvær bli en hellig ild som renser meg på dypet av mitt hjerte. Når jeg får se hans uendelige rikdom, ser jeg samtidig min egen fattigdom. Salmisten skrev: ”Hvem kan gå opp til Herrens fjell, hvem får stå på hans hellige sted? Den som har skyldfrie hender og et rent hjerte, den som ikke farer med svik og ikke sverger falsk ed” (Salme 24,3-4).

Vi kan ikke engang finne fram til Herrens fjell – og enda mindre gå opp på det – dersom det er falskhet i vårt indre. Det er umulig å tjene Gud i hans helligdom hvis våre hjerter er urene. Det er bare de rene av hjertet som kan se Gud. Å nærme seg Gud, er å gå inn i sannhetens brennende ovn, der våre sjeler blir renset fra all falskhet. Skal vi kunne leve der i helligdommen, må ærlighet og oppriktighet få styre oss. Det gjelder også når vi tror at en løgn er det eneste som kan redde oss. For hvert nytt skritt vi tar opp på Herrens fjell, blir vårt indre mer gjennomsiktig. Motivene som driver oss blir avslørt.

Det er dette guddommelige kallet til å komme nærmere Gud som driver oss (Fil. 3,14). Men sjelen i oss forsøker å gjemme seg, der den kryper sammen i frykt og mørke, fullt klar over at den lever i en verden av halvsannheter og selvbedrag. Dette er vårt indre menneske som Gud lengter etter å sette i frihet. Har du sett ham, ditt innvortes menneske, som bare kan settes fri av sannheten? Ja, vi søker hellighet, men sann hellighet må begynne her, i hjertets innerste dyp. Det er bare ærlighet som fører til hellighet! Å Gud, må lengselen etter sannhet blir så stor at vi ikke gir opp før vi står på ditt hellige sted!

Overalt møter vi mennesker som innbiller seg at de kjenner ”sannheten”. Men det finnes verken hellighet eller kraft i deres liv. Sannhet må bli noe mer enn historiske læresetninger, den må bli mer enn et museum med religiøse gjenstander, minner fra den gang Gud var i funksjon. Sannhet er å kjenne Guds hjerte slik det blir åpenbart i Jesus, og det er å kjenne våre egne hjerter i lys av Guds nåde.

Vi er alle mennesker som er omgitt av et uvitenhetens slør. Vi kjenner knapt den fysiske verden som omgir oss, og enda mindre kjenner vi våre hjerter. Når vi søker Guds hjerte, søker vi, uten selv å vite det, våre egne hjerter. Det er nemlig bare når vi finner ham at vi oppdager oss selv. Vi er nemlig ”i ham”.

Når jeg søker Gud, og dermed åpner mitt hjerte for ham, kan jeg skjelvende gjøre kong Davids bønn til min: ”Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte, prøv meg og kjenn mine tanker. Se om jeg er på den onde vei, og led meg på evighetens vei” (Salme 139,23-24).

La oss legge av hykleriet og våge å se på våre hjerter slik de virkelig er. Jeg vet at Gud har skapt oss hele og fullkomne i Kristus. Det er jeg overbevist om. Men i de første tre kapitlene i Johannes’ Åpenbaring sier ikke Jesus at menigheten er ”fullkommen i hans øyne”. Nei, han viser dem deres hjerter, han avdekker deres synd. Uten kompromiss krever han at de skal leve i seier, midt i den vanskelige situasjonen hver enkelt av dem befinner seg. På samme måte som dem, må vi også være klar over våre behov. Og på samme måte som dem, møter vi mennesker vi ønsker å frelse, mennesker som befinner seg i et verdenssystem formet av løgn, forførelse og råttenskap. Vår gamle natur er som velbrukte sko. Der føler vi oss hjemme. Vi kan leve i kjødet uten engang å være klar over det. Fiendene som beseirer oss, befinner seg skjulte og klare til angrep i vårt eget indre! Den Hellige Ånd må vise oss våre fiender før vi kan beseire dem!

Profeten Jeremia hadde følgende å si om menneskets natur: ”Hjertet er mer fullt av svik enn noe annet, det kan ikke leges” (Jer. 17,9). I en av Davids bønner finner vi et tilsvarende rop: ”Men hvem kan merke sine feiltrinn? Tilgi meg hver synd jeg ikke vet om. Ja, vern din tjener mot skammelige synder, så de ikke får makt over meg. Da kan jeg være hel i min ferd, frikjent for store overtredelser” (Salme 19,13-14).

I vårt indre kan vi faktisk ha feilaktige holdninger som styrer oss uten at vi er klar over det. Er vi for eksempel klar over hvor mange av våre handlinger som blir styrt av forfengelighet og ønsket om å bli akseptert av andre? Har det gått opp for oss i hvor stor grad frykt og angst påvirker våre avgjørelser? I vårt indre kan vi ha alvorlige problemer, men vi er enten for stolte eller for usikre til å innrømme at vi trenger hjelp. Vi har svært høye tanker om oss selv, til tross for at vi bare kjenner oss selv i svært liten grad! Vi vet nok hvordan vi bør stå for å ta oss best mulig ut på et bilde, men vet vi hvordan vi tar oss ut når vi ler eller gråter, spiser eller sover, når vi snakker eller er sinte? Faktum er at vi i svært liten grad er klar over hvordan andre ser på oss på det ytre plan. Og i enda mindre grad er vi klar over hvordan Gud ser på vårt indre menneske. Syndefallets tankemønstre rettferdiggjør automatisk våre handlinger, tanker og holdninger. Uten Den Hellige Ånd er vi nesten forsvarsløs mot vår egen, iboende tendens til å føre oss selv bak lyset.

Ønsker vi å være hellige, må vi derfor først erkjenne og oppgi vår falskhet. Når vi er rettferdiggjort ved tro og renset i Jesu offerblod, trenger vi ikke late som om vi er rettferdige. I lys av Guds nåde er vi rettferdige! Men vi trenger å bli ærlige.

Det er ingen fordømmelse for den som har et oppriktig hjerte innfor Gud. Det ligger ingen straff og venter på oss. Det eneste vi må gjøre, er å omvende oss og bekjenne våre synder. I samme øyeblikk er vi tilgitt og renset. Den eneste forutsetning for å bli satt fri fra synd og selvbedrag, er at vi elsker sannheten og ønsker den velkommen i våre liv. Vi trenger bare å kjenne to ting: Guds hjerte slik det åpenbares i Jesus, og våre egne hjerter i lys av Jesus.

 

Nådens Ånd

 

Vi søker den hellighet som bringer Guds herlighet inn i våre liv. Skal vi nå dette målet, er det ikke nok at vi får tak i sannheten. Vi må kjenne veien som fører oss dit hvor Guds herlighet er, og den veien heter nåde. Jonathan Edwards, den engelske vekkelsespredikanten som levde for over to hundre år siden, sa det slik: ”Nåde er begynnelsen til herlighet, og herlighet er nådens mål.”

 

 

Kapittel 5

 Når Kristus åpenbarer seg

 

Hvis du lytter til bibelundervisning som du synes er vanskelig å leve ut i ditt eget liv, da har du bare hørt halve budskapet. Du har ikke fått med deg den nåde som er kjernen i enhver guddommelig sannhet. Sannhet uten nåde er bare en halv sannhet. Husk alltid på at ”nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus” (Joh. 1,17). Det Guds sannhet krever, vil Guds nåde sørge for.

 

Den prosess som omdanner kunnskap til erfaring

 

”Da Simon Peter så det, kastet han seg ned for Jesu føtter og sa: Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann!” (Luk. 5,8).

Vi kan nok ofte si til andre at vi lengter etter et nært fellesskap med Jesus. Men samtidig legger mange av oss til: ”…men ikke altfor nært, og ikke altfor ofte.” Når mennesker får et personlig møte med Jesus Kristus, blir de ofte overveldet av sin egen syndighet. I lys av hans renhet er det noe i oss alle som, på samme måte som Peter, må rope: ”Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann!”

Men til tross for at vi overveldes av vår syndighet, begynner vår fordervede natur snart å opphøye seg og rose seg av sin nye innsikt! (1. Kor. 8,1; 2. Kor. 12,7). Straks vi får et glimt av sannheten, begynner vi å skryte av det vi har sett, som om det å kjenne sannheten var det samme som å leve etter den! Dette er en svært vanlig reaksjon.

Men når Den Hellige Ånd åpenbarer Kristus for oss, er det verken for at vi skal bli overkjørt eller oppblåst. Når vi betrakter Herrens herlighet, skinner den nemlig inn i våre hjerter, og vi blir, for å bruke Paulus’ ord, ”forvandlet til det samme bilde…” (2. Kor. 3,18).

 

Kristus er selv vårt løftesland

 

Når vi modnes i Herren, vil det komme en tid da Jesus vil begynne å åpenbare seg for oss slik han virkelig er (Joh. 14,21). Slike møter med Den levende Gud kan ofte virke skremmende på oss. La deg ikke lure av de såkalte religiøse opplevelser vi kan lese om, der vi møter blomster, små englebarn og en mild og god himmelsk hyrde. Vi søker Skriftens Gud! Alle som virkelig har møtte Herren Jesus Kristus, har blitt fylt med ”frykt og beven”. Ikke noe sted i Bibelen finner vi noen som ikke ble ”som døde” innfor den herliggjorte Kristus. Når vi taler om et møte med Herren, taler vi om en fryktinngytende opplevelse (Jesaja 6; Åp. 1; Esekiel 1; Job 42).

Men Ånden forbereder oss nettopp på dette møtet. Til tross for vår svakhet og våre synder, har Gud gitt oss mulighet til å kunne leve sammen med ham og få del i hans fylde. Det er dette som er målet for det verk Guds nåde gjør i våre liv.

Vi må forstå at den betydning løfteslandet hadde for Israel, har Jesus Kristus og Guds rike for oss. Israelittene var ikke bare kalt til å få kunnskap om løfteslandet; de skulle bo der og gjøre det til sitt hjem. På samme måte er vi kalt til å leve i Kristus. Da blir Gud og Hans rike vår bolig.

Under vandringen i ørkenen hadde hebreerne et håp som holdt dem oppe. Men Guds løfte i seg selv kunne ikke gjøre landet til deres bosted. En hel generasjon måtte se sine foreldre dø fordi de klaget og levde i opprør mot Herren. Bare de som lærte seg å lyde Guds bud og befalinger, fikk komme inn og ta arven til eie. På samme måte er også vårt kristenliv ofte bare slit og frustrasjon helt til Jesus Kristus blir vår eiendom, og vi bor der han bor og lærer å leve i harmoni med Guds rikes lover. I denne forberedelsestiden viser det seg at selv om mange er kalt, er det bare et fåtall som blir utvalgt til å ta bolig i løfteslandet.

Hvorfor er det så få som kommer inn i landet? Fordi vi må være absolutt ærlige mot oss selv dersom vårt hjerte og ikke vårt sinn skal styre oss. Vi må ta et oppgjør med syndens, fordømmelsens og uvitenhetens kjemper i vårt indre, og beseire dem. Og det er nøyaktig slik med denne reisen som med alle andre reiser til et eller annet fjernt land: Det koster mye mer å reise til dette landet, drikke av bekkene der og puste inn luften, enn det koster å lese om dette landet i en eller annen vakker bok. Dessuten må vi være klar over at flertallet alltid vil forsøke å ta motet fra enhver som oppriktig ønsker å se at Guds løfter blir virkeliggjort. Flertallet er nemlig alltid redd for kampen og omkostningene. Vi må derfor alltid ta Jesu advarsel alvorlig: ”…smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den” (Matt. 7,14).

 

Guds rike blir synlig

 

Når Guds rike åpner seg for våre øyne, vil vi alltid synes det er mer enn vi kan tåle, og fullstendig uoppnåelig. Slik oppfatter vi sannheten. Men i Guds rike står ikke sannheten alene. Høydene i Guds sannhet balanseres mot dybdene i Guds nåde, slik det står skrevet: ”…nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus” (Joh. 1,17). Selv om det er Den Hellige Ånds oppgave å ”…veilede (oss) til den fulle sannhet” (Joh. 16,13-14), er det nåden som gir oss kraft til å ta hvert eneste skritt.

Gud åpenbarer seg gradvis for oss. Når vi er nyfrelste, ”ser” vi Guds rike på avstand. Vi vet at vi kommer til Himmelen når vi dør. Men Jesus sa til Nikodemus at han ikke bare skulle ”…se Guds rike”, men at de som er født av vann og Ånd også skal ”…komme inn i Guds rike” (Joh. 3,3-5). Frelsen begynner med at vi ser Guds rike og ender opp med at vi kommer inn i det.

For å få del i Guds rike kreves det derfor en innstilling som ikke er vanlig hos de fleste kristne. Vi må ikke la oss bedra, slik at vi slår oss til ro med den falske trøst som stadig ny religiøs informasjon gir oss. Vi må forstå at det bare er en åpenbaring av Kristus som kan åpne den døren Gud vil vi skal gå inn gjennom.

Vi må få øynene opp for den sannhet som Gud ønsker å vise oss. De gamle grekere hadde ikke noe ord for ”virkelighet”. For dem var ”sannhet” og ”virkelighet” i bunn og grunn det samme. Den Hellige Ånds oppgave er å veilede oss til ”den fulle sannhet” (Joh. 16,13), det vil si at vi blir oppfylt av Gud, slik at hans virkelighet blir vår virkelighet (Ef. 3,19 – Amplified Bible).

Men Guds virkelighet er overveldende! Peter ble ikke overbevist ved hjelp av ”religiøs kunnskap” – han møtte virkeligheten gjennom Jesus Kristus! På veien til Damaskus ble ikke Paulus blindet og slått til marken av en ”ny lære” – han møtte virkeligheten gjennom Jesus Kristus! Da Johannes på Patmos fikk se den herliggjorte Kristus, var det ikke ”ny åndelig innsikt” som fikk ham til å ”falle ned som død” – han fikk se Jesus!

Vi søker den levende Gud, han som lovet: ”Når dere søker Meg, skal dere finne Meg. Ja, søker dere Meg av et helt hjerte, lar Jeg dere finne Meg” (Jeremia 29,14-14a). Det er i denne eksplosive åpenbaringen av den Evige at det jordiske i oss endelig begynner å tro. Det er når vi på denne måten står ansikt til ansikt med den oppstandne Kristus, vi trenger å vite hva Guds nåde er.

 

Midlet som fører oss til målet: NÅDE

 

Det er ved å åpenbare Kristus for oss at Gud gir oss del i den sanne åndelige virkelighet, nemlig Kristi natur. Hver gang Herren åpenbarer seg, skjer det to ting: Vi ser sannheten (den virkelighet og renhet som finnes i Gud) klarere enn vi trodde var mulig, og klarere enn noen gang før ser vi vårt behov av nåde.

La oss i lys av dette igjen se hva Jesu annet komme har å si for våre liv. Peter skrev: ”Sett håpet fullt og fast til den nåde dere skal få når Jesus Kristus åpenbarer Seg” (1. Pet. 1,13).

Vi må ha oppmerksomheten rettet mot nåden. Ellers vil vi bli slått til jorden og trukket vekk fra Guds nærvær. Det er bare naturlig at vi skjelver i vårt innerste vesen når vi står innfor Herren. Men det er nettopp her vi må minne oss om Guds store miskunn og hans trofasthet mot oss. Ellers vil vi rygge tilbake når han befaler oss å komme nærmere.

La oss alltid sette vårt håp til Guds nåde. Når vi står i hans herlighets glans, så la oss huske på at Guds natur er kjærlighet. La oss fryde oss over at vi tilhører Jesus. Han tar personlig imot oss, ikke fordi vi er fullkomne, men fordi han ønsker å sette oss fri. Fra hans synsvinkel er vi hans løftesland! De synder som har fått oss til å slå blikket ned, vil ikke få ham til å slå blikket ned. Våre synder er nettopp de kjemper han har kommet for å beseire, slik at vi kan bli hans hvilested, hans arv blant menneskene.

Gud selv har gitt oss som en kjærlighetsgave til sin Sønn. Det er Gud som har tatt på seg oppgaven med å rense oss. Vår oppgave er å slippe hans renselse til i våre liv og stole på at han vil makte det. Du er fanget av Guds kjærlighet. Fordi han elsker deg, kan du våge å være ærlig når det gjelder dine svakheter, du kan erkjenne din frykt og bringe dine synder fram for Guds store nådetrone. I stedet for å bli refset, skal du få oppleve at Gud rekker sin hånd ut mot deg for å gi deg all den tilgivelse du trenger.

Guds plan med våre liv er at Kristus skal bli åpenbart i oss i herlighet. Skal det bli virkelighet, må vi for hvert nytt trinn av kristusåpenbaring i oss, regne med Guds nåde. Da vil det bli stadig mer synlig at han lever i oss, og at vi lever for ham. På den måten vil den sannhet som er i Kristus og den løgn som er i vårt gamle jeg, bli synlig. Men i stedet for å bli slått til jorden, vil vi i tro bli stående fordi vi vet at Guds nåde er over oss. I stedet for skjelvende å trekke oss unna når Kristus åpenbarer seg, vil vi av erfaring vite at vi må sette vårt håp fullt og fast til den nåde som følger med når han åpenbarer seg. Da har vi lært hemmeligheten, nemlig at det Guds sannhet krever, vil hans nåde sørge for.

¨

Kapittel 6:

 

"Jeg vil ikke komme i hu deres synd"

Veien til hellighet går gjennom en stadig sterkere opplevelse av Guds nåde.

 

Å fjerne syndens barrierer

 

Har du noen gang snakket nedsettende om en god venn til andre mennesker? La du merke til at det ble noe stivt og kunstig over samtalen neste gang dere møttes? Du var ikke like åpen og ærlig mot ham som du pleide. På grunn av din synd var det blitt en liten, men merkbar avstand mellom dere. Dersom du ikke omvender deg, vil du, selv om du ikke har dårlig samvittighet, begynne å unngå den du har såret. Om du ikke unngår vedkommende sosialt, vil ditt hjerte holde en viss avstand til ham. Tidligere delte dere kanskje alt, men nå er denne følelsen av å kjenne hverandre til bunns, borte. Dersom det ikke skjer en omvendelse, vil avstanden mellom dere sannsynligvis øke, helt til det spesielle forholdet mellom dere er fullstendig utvisket. Kanskje ingen av dere forstår hvorfor dere fjerner dere fra hverandre, men årsaken er at den gjensidige kjærligheten dere hadde, dør fordi du syndet og ikke omvendte deg.

Forholdet mellom mennesker holdes ved like gjennom åpenhet og ærlighet, og slik er det også med vårt forhold til Gud. Når vi synder mot ham, reiser vi ubevisst opp en mur mellom himmelen og oss selv. Vi fortsetter kanskje å delta i møter og gudstjenester, men i våre hjerter oppstår det en følelse av avstand og tilgjorthet. Alle slike forsvarsverk som vi reiser for å holde Gud på avstand, vil til sist bli et fengsel. Det er våre egne synder som tar oss til fange. Slike forsvarsverk blir stadig sterkere, og til slutt blir de festninger som gjør det mulig for demoniske makter å påvirke oss.

Til sist vil de murer vi har reist mellom Gud og oss gjøre at våre sjeler blir fanger som holdes vekk fra Guds nærvær. Vi sitter fast i mørket utenfor, det samme mørket som kjennetegner Helvete.

Men Guds kjærlighet er så stor at den ikke bare setter oss fri fra våre synder; den setter oss også fri fra de negative virkningene synden har på vårt samfunn med ham. Hans løfte til oss er: ”…deres synder…vil jeg ikke minnes mer” (Hebr. 10,17). Hver eneste gang vi ber om tilgivelse, blir vårt samfunn med ham nytt og sterkt igjen.

Gjennom sin fullstendige tilgivelse – som er så total at han ikke en gang husker hva galt vi har gjort – har Gud gitt oss en evig løsepenge for enhver synd vi av hjertet ber han tilgi oss. I sin store kjærlighet har han sørget for at vi kan ha ekte og uhindret samfunn med ham, også mens han holder på å bearbeide våre hjerter og forme våre holdninger etter sin vilje.

 

Jesus betalte prisen

 

”I Ham har vi forløsningen som ble vunnet ved Hans blod, tilgivelse for syndene. Så stor og rik er Hans nåde, som Han i rikt mål har latt oss få” (Ef. 1,7-8a).

Hva er forløsning? Forløsning betyr å ”betale en gjeld” eller ”innfri en forpliktelse”. Vi hadde et gjeldsbrev mot oss, vi skulle pågripes og stilles til ansvar. Innfor Gud er vi alle gjeldsofre, men Jesus betalte gjeldsbrevet vårt da han døde på korset.

”Dere var døde på grunn av deres synder, uomskåret som dere var med deres onde natur. Men Han gjorde dere levende sammen med Kristus, idet Han tilga oss alle våre synder. Gjeldsbrevet som gikk imot oss på grunn av lovens bud, strøk Han ut og tok det bort ved å nagle det til korset” (Kol. 2,13-14).

Det skjedde noe fantastisk med deg i det øyeblikk du tok imot Jesus i ditt hjerte. Da satte vår Far i Himmelen sitt stempel på alt vi hadde gjort galt, hver ond tanke, hvert ukjærlig ord, hver ondskapsfull handling – alt som gjorde oss fortjent til straff: FORLØST, BETALT I SIN HELHET! Han betalte prisen, ikke bare for de synder vi til da hadde gjort, men for enhver synd vi av hjertet ber om tilgivelse for i dette øyeblikk! Alle våre synder er for alltid tilgitt og glemt.

Hebreerbrevet 10,14 forteller oss at ”…med et eneste offer har han for alltid gjort dem som helliges fullkomne”. Og i Kol. 1,19-22 kan vi lese: ”Det var Guds vilje å la hele Sin fylde ta bolig i Ham, og ved Ham forsone alle ting med Seg Selv, alt i Himmelen og på jorden, da han skapte fred ved Hans blod, på korset. Også dere var en gang fremmede og fiender av Gud i sinn og tanke på grunn av deres onde gjerninger. Men nå har Han forsonet dere med Seg Selv, da Kristus led døden med Sitt jordiske legeme. Hellige, uten feil og uangripelige ville Han stille dere fram for Seg”.

Når det gjelder syndespørsmålet, trenger vi virkelig å fatte rekkevidden av Jesu verk på korset. Når vi altså er blitt rettferdige ved tro, har vi nå fred med Gud på grunn av vår Herre, Jesus Kristus (Rom. 5,1). Sett med Guds øyne, er vi fri fra synden. Det er her i tiden, og spesielt i vårt sinn, at synden fremdeles har et tak på oss.ø Men i sin store kjærlighet fjerner Gud de murer som våre synder har skapt mellom ham og oss.

Det er viktig at vi her understreker at Gud ikke har senket sitt krav til hellighet. Han vet imidlertid at vi aldri vil bli hellige dersom vi er redde for å komme i nærheten av ham. Det er jo bare i ham det er hellighet!

Han har derfor både tilgitt oss og forsonet oss med seg selv gjennom Jesus. Og Jesu Kristi offerblod har betalt alle menneskers skyld dersom vi, gjennom omvendelse og tro på Jesus, oppriktig søker samfunn med Gud.

 

Og Herren sa: ”Jeg husker ikke”

 

Vi har bare i liten grad fattet omfanget av den evige forløsningen. Hvor mange ganger vil Gud tilgi deg? Dersom du i ditt hjerte virkelig har bestemt deg for å følge ham, vil han utslette din synd like ofte som du ber ham om det! Vil han tilgi deg selv den verste synd du kan tenke deg? Ja! Du må kanskje leve med konsekvensene av det gale du har gjort, men Guds forløsende kraft er så stor at det allikevel vil være mye verdifullt du kan få del i. Men når det gjelder selve synden, vil ikke Gud bare tilgi deg. Han vil fullstendig fjerne den fra sitt minne dersom du dypt og oppriktig angrer og omvender deg.

En viss profet hadde nådegaven til å se inn i menneskers liv. Under en gudstjeneste ba han for en presbyteriansk pastor og kona hans. Ved hjelp av Åndens gave kunne han fortelle om parets fortid og deres nåværende situasjon før han ga dem del i noe de senere skulle få oppleve. Dette gjorde et sterkt inntrykk på paret, og da profetien en måned senere gikk i oppfyllelse, tok den presbyterianske pastoren med seg to andre pastorer med koner til en forbønnsgudstjeneste med denne profeten.

Kunnskapsordet var spesielt klart denne kvelden, og pastor nr. to med kone var forundret over hvor nøyaktig profeten kunne fortelle dem om deres situasjon. Det tredje paret kom fram, og igjen var kunnskapens gave i funksjon. Profeten talte til mannen, åpenbarte hans fortid, den aktuelle situasjon og ting som senere skulle skje. Så snudde denne Guds mann seg mot den tredje pastorens kone. Han begynte å tale om hennes fortid, men plutselig stoppet han.

 

”Du har tidligere begått en stor synd.”

 

Kvinnen trodde at hennes tidligere feiltrinn nå skulle bli åpenbart, og hun ble blek og lukket øynene. Det ble stille i forsamlingen, og folk satt ytterst på stolene. Så fortsatte profeten: ”Jeg spurte Herren: ”Hvilken synd var det hun gjorde?” Og Herren svarte: ”Jeg husker ikke!”

 

Herren var tro mot sitt løfte: ”Jeg vil ikke komme i hu deres synd”. Selv om denne pastorkona mange ganger hadde bedt om renselse, hadde hun allikevel ikke klart å fatte dybdene i Guds tilgivelse. Gud hadde kastet hennes synd i glemselens hav. Han hadde tatt den bort ”så langt som øst er fra vest” (Salme 103,12). Hennes synd var betalt og fjernet fra alle andre steder enn fangerommet i hennes eget sinn. Og nå fjernet han den, i sin store nåde, også derfra!

 

Vi sleper rundt på store byrder, vi lar oss begrense av skyld og anklager fordi vi ikke har tatt imot Guds fullstendige og fullkomne tilgivelse. I Jesaja leser vi: ”Jeg, ja Jeg, er Den som utsletter dine misgjerninger for Min skyld; dine synder kommer Jeg ikke mer i hu” (Jesaja 43,25).

Tenk, hvilken stor Gud vi tjener! Hans kjærlighet til oss er vidunderlig! Han er vår Forløser! Han er vår Frelser!

Dersom du er villig til å tilgi andre, så vil han tilgi deg like ofte som du av hjertet vender deg til ham med din bønn om tilgivelse. Han lover at han ikke mer vil komme i hu dine synder! Han som kaller oss inn i sin fullkommenhet, har også gitt oss alt vi behøver for å kunne nærme oss ham. Hellighet er, i stadig sterkere grad å oppleve Guds nåde i sitt liv.

 

Kapittel 7

 

Å nærme seg den hellige Gud

 

Herren sluttet ikke å være hellig da Den nye testamente begynte. Hans natur forandret seg ikke. Da Jesus lærte sine disipler å be, begynte han med ”la ditt navn holdes hellig”. Dersom vi skal lære Gud å kjenne slik han virkelig er, må vi få en gammeltestamentlig frykt for Herren, kombinert med en nytestamentlig opplevelse av hans nåde.

 

Å forstå Guds hellighet

 

”Da Salomo hadde endt sin bønn, fór det ild ned fra Himmelen. Den fortærte brennofferet og slaktofrene, og Herrens herlighet fylte huset. Prestene kunne ikke gå inn i Herrens hus fordi det var fylt av Herrens herlighet. Da alle israelittene så at ilden fór ned, og at Herrens herlighet kom over huset, falt de på kne med ansiktet mot steingulvet og tilba og priste Herre, fordi han er god og hans miskunn varer evig” (2. Krøn. 7,1-3).

Denne historien er enestående i menneskehetens historie. Etter at Salomo hadde innviet templet, steg Herrens herlighet ned og fylte huset. Hva besto denne herligheten av? Den var lyset, den evige Guds strålende hellighet som brøt gjennom til menneskenes verden. Det var et tegn på at Herren selv på en personlig måte var kommet nær! Så mektig var denne åpenbaringen av herlighet at prestene ikke kunne gå inn i templet. Etter at ilden var falt og herligheten fylte templet, leser vi: ”Så ofret kongen og hele folket slaktoffer til Herren. De slaktofrene kong Salomo bar fram, var 22.000 okser og 120.000 sauer” (2 Krøn 7,4-5a).

Prøv å forstå dette! Kongen ofret 22.000 okser og 120.000 sauer! De tjente ikke en usynlig Gud i tro – de befant seg i den evige Skaperens beviselige nærvær! Salomo kunne gjerne ha ofret en million okser. Det ville allikevel ikke ha tilfredsstilt hans øyne der han skuet Guds herlighet!

Det er bare vår grenseløse uvitenhet om hvem Herren virkelig er som får oss til å begrense de offer vi bringer ham.

Salomos offer viser oss at jo klarere vi får se Gud slik han virkelig er, jo mer drives vi til å gi ham vårt alt. Men her ligger hovedproblemet for alle dagens kristne: Selv om de fleste kjenner Gud rent intellektuelt, så er det få som kjenner ham i hans herlighet. Våre kirker blir ofte helligdommer for formalisme, og ikke for Guddommens eget nærvær. Vi som hører hjemme i den delen av kristenheten som roser oss av at vi har forkastet det rituelle, har bare erstattet dette med ulike former for nye, mindre synlige ritualer. Men hvor er Gud? Hvor er hans skapende, grenseløse kraft i våre samlinger? Vår var siste gang våre pastorer ikke kunne gjennomføre gudstjenesten fordi de ble overveldet av Guds herlighet? Slik var Det gamle testamentets Gud, den Hellige som Jesus åpenbarte.

Hebreerne visste at Gud var hellig. Det var både deres styrke og deres problem. Han var nemlig for hellig til at de som syndige mennesker kunne se ham. De tjente ham uten å kunne ha noe personlig forhold til ham. De aller fleste jøder bar ikke fram sine offer fordi de med iver søkte Guds nærvær. De gjorde det for å tilfredsstille hans uforanderlige rettferdighet (Hebr. 2,1-2).

Den vanlige israelitt søkte aldri å nærme seg Gud, men kom med de nødvendige offer til de lokale prestene. Prestene hadde, på sin side, en rekke regler og forberedelser som måtte følges før de kunne nærme seg Gud. Det var daglige, ukentlige og årlige offer, syndoffer, takkoffer når grøden var i hus og offer når en var blitt frisk etter sykdom. Men uansett hvilke behov folk hadde, kunne ikke prestene nærme seg Den Allmektige uten først å ha ofret blod eller korn. De skulle foreta rituell vasking, brenne røkelse og framsi spesielle bønner. Alt måtte i minste detalj skje slik seremoniloven foreskrev.


For ytterligere å illustrere Det gamle testamentets oppfatninger av Gud, forteller Tredje Mosebok at Arons sønner, som også var prester, bar uinnviet ild fram for Herren. Da de gjorde det ”fór det ild ut fra Herren og fortærte dem, og de døde for Herrens åsyn.” Moses trøstet Aron og sa: ”Det er dette Herren talte om da han sa: For dem som står meg nær, vil jeg åpenbare min hellighet”. Og Skriften fortsetter med å si: ”Aron tidde” (3. Mos. 10,2-3). For Aron var Guds hellighet en fullgod forklaring på hvorfor Arons uhellige sønner umiddelbart måtte dø.

Forholdet mellom Gud og hebreerne hadde egentlig ikke noe med fellesskap å gjøre. Det var nesten utelukkende et spørsmål om å følge ritualene og loven. Bortsett fra profetene og en håndfull konger, var det få som levde i harmoni med Gud.

For oss som er kristne, har Gud i kraft av Jesu blod, åpnet en vei inn i helligdommen, der Gud åpenbarer sitt vesen for oss (Hebr. 10,19-22). Men hos israelittene var det bare øverstepresten som kunne gå inn i det aller helligste, og det kunne bare skje én gang i året, på den store forsoningsdagen. Tradisjonen forteller oss at før han gikk inn, ble det bundet et tau til foten hans, og små bjeller ble sydd fast til klærne. Dersom han plutselig skulle dø eller få et illebefinnende mens han var i helligdommen, ville de tause bjellene varsle de andre prestene, og de kunne trekke ham ut av det aller helligste uten å bryte loven.

Denne nøyaktigheten og forsiktigheten fra øversteprestenes side er noe som kjennetegner den gammeltestamentlige jøde: Ingen våget å nærme seg Guds hellige, levende nærvær uten å overholde loven til punkt og prikke. Det endte med at jødene ikke lenger verken skrev eller uttalte Guds hellige navn. Til og med navnet hans var for hellig til å kunne nevnes i denne verden.

 

Å forstå Guds nåde

 

Nettopp denne bevisstheten om Guds hellighet var en av de viktigste årsakene til at den første menighet i Jerusalem var så full av kraft. Som jøder visste de at Guds lov var hellig. Men som kristne hadde de også lært hans nåde å kjenne. De kjente personlig Lammet, det fullkomne offer, som var kommet og hadde oppfylt lovens krav. Selve den Gud som jødene tilba, var kommet i menneskelig skikkelse og hadde gitt seg selv som en soning for synden.

Mange kristne over hele jorden fryder seg over syndenes forlatelse i Kristus, men der slutter også deres oppfatning med Gud. Jødene, som gjennom sin egen historie hadde opplevd Guds absolutte krav om rettferdighet – og hans dom over all urettferdighet – sto allikevel utenfor samfunnet med Guddommen fordi de ikke hadde grepet tak i syndenes forlatelse i Kristus. Det er når disse to sannheter smelter sammen at det skapes kraft i våre liv, og vi føres inn i den guddommelige virkelighet.

Abraham var i ferd med å ofre sin elskede sønn Isak til Gud. (Husk at enhver som har sett Gud slik han virkelig er, er villig til å ofre alt.) Mens de var på vei opp på fjellet, taler Abraham profetisk. Han sa: ”Gud vil nok selv se seg ut et offerlam” (1. Mos. 22,8). Samtidig som vi må være villige til å gi Gud alt, må vi huske på at vårt alt ikke er godt nok. Gud har sett seg ut sin egen Sønn, det fullkomne Lam. Det er bare Jesus Kristus som gir oss adgang til fellesskap med Gud.

Mange ganger kjenner vi oss uverdige, og vi prøver å flykte fra Gud som person. Den siste vi ønsker å møte i slike situasjoner, er Gud i hans hellighet. Men la oss rope på Herren midt i vår uverdighet. Vi kan flykte til Gud og få tilgivelse.

Da Johannes Døperen så Jesus, sa han til sine disipler: ”Se, der er Guds Lam, som bærer verdens synd” (Joh. 1,29). Guds Lam harikke bare båret verdens synd rent generelt – han har helt spesielt båret dine synder. Jesu Kristi offer er langt mer verdt enn alle okser og sauer som har blitt ofret opp gjennom historien. Han tilfredsstiller fullstendig Guds hellige krav om rettferdighet. Og mens øverstepresten nærmet seg Gud med frykt og beven, nærmer vi oss Gud med frimodighet på grunn av Kristi blod. Så stort og fullkomment er det offer Gud utvalgte seg (Hebr. 4,16).

Guds lov er hellig og rettferdig, men det offer Guds Sønn bar fram, var enda mer hellig, for ”…barmhjertigheten roser seg mot dommen” (Jak. 2,13)! Den samme Herre som fylte Salomos tempel med sitt nærvær, skal fylle – og fyller allerede nå – sitt folk! På nådens trone sitter selve det Offerlam som ble gitt én gang for alle, og det er ingen andre enn han som kaller oss til å komme fram for ham med frimodighet! Gå derfor inn i helligdommen i kraft av Jesu blod! La Jesus få rense ditt hjerte fra all synd! Vårt mål er nemlig å leve innfor den samme hellige Gud som åpenbarte seg for hebreerne i all sin herlighet!

 

Guds kraft i et hellig liv

 

Det er kraft i et gudfryktig liv. Jesus var hellig, og han hadde kraft. Paulus var hellig, og han hadde kraft. Peter og Johannes var hellige, og de hadde også kraft. Vær på vakt mot dem som i det ytre har gudsfrykt, men som fornekter dens kraft. Et hellig liv er et liv fylt av kraft.