Boka "I Guds nærhet" av Francis Frangipane, kapittel 8-14

Kapittel 8

Hellighet går forut for kraft

Mange kristne leter etter snarveier til Guds kraft. Men snarveier fører i beste fall til frustrasjon, i verste fall til falske profeter og lærere. Husk på at Gud har gitt oss en enorm kraft, men ikke uten hellighet. Hellighet går forut for kraft.

 

Da Johannes så Jesus

”Da dro Jesus fra Galilea til Jordan og kom til Johannes for å bli døpt av ham. Men Johannes ville hindre ham og sa: ”Jeg trenger å døpes av deg, og så kommer du til meg!” Jesus svarte: ”La det nå skje! Dette må vi gjøre for å oppfylle all rettferdighet.” Da lot Johannes det skje. Da Jesus var blitt døpt, steg han straks opp av vannet. Og se, himmelen åpnet seg, og han så Guds Ånd komme ned over seg som en due. Og det lød en røst fra himmelen: ”Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i.”” (Matt. 3,13-17).

La oss prøve å forstå Johannes Døperen. Bibelen forteller oss at Johannes var fylt med Den Hellige Ånd ”helt fra mors liv” (Luk. 1,15-17). Vi kan også lese at han hadde samme ånd og kraft som Elias. Historiske kilder forteller oss at nærmere en million mennesker ble ført til omvendelse gjennom Johannes’ klare og kompromissløse tjeneste. Store skarer dro fra byene og ut i ødemarken for å høre profeten og bli døpt med omvendelsens dåp som en forberedelse for Guds rikes komme.

Det var bare Jesus som forsto menneskehjertets falne natur bedre enn Johannes. Ingen sosiale grupper unngikk Døperens dom: soldater og konger, syndere og religiøse ledere ble alle ført inn i ”avgjørelsens dal”. Den dåp Johannes utførte innebar mer enn å bli senket ned i vann. Han forlangte en offentlig bekjennelse av synd, og rettferdighetens frukt hos dem som omvendte seg (Matt. 2,6-8).

Jesus bevitnet at Johannes var ”mer enn en profet”. Han sa at blant dem som er født av kvinner ”har det ikke stått fram noen større enn døperen Johannes (Matt. 11,9-11). Johannes var en ”seer-profet”, det vil si at han kunne se inn i den åndelige verden. Han bevitnet at han ”så Ånden komme ned over ham som en due” (Joh. 1,32-33). Han så ”den kommende vrede” (Matt. 3,7). Han bekjente at ”himmelriket er nær” (Matt. 3,2). Johannes kunne se menneskehjertenes hemmeligheter. Han gjennomskuet de respekterte fariseernes prektige fasader, og i deres indre så han ”ormeyngel” (Matt. 3,7). Husk på at profeter kjenner til ting som er skjult for andre.

Men da Jesus kom for å bli døpt, før himmelen åpnet seg og Den Hellige Ånd steg ned, så Johannes noe som til og med overveldet en mann med hans rettferdighetssans. Han så inn i Jesu hjerte, og der fant han ingen synd, ingen løgn, intet begjær. Johannes så en hellighet som, selv om han ikke visste at det var Messias han sto overfor, fikk ham til å utbryte i forbauselse: ”Jeg trenger å døpes av deg…” (Matt. 3,14). (Noen mener at det Johannes egentlig sa, var at han trengte å bli døpt i Den Hellige Ånd. Men ifølge Luk. 1,15 var Johannes fylt av Ånden helt fra mors liv av.)

Jesus, ”Guds Lam” (Joh. 1,35-36), var uten flekk eller rynke. Det var nettopp dette profeten så i Jesus: hjertets absolutte renhet. Jesus var så fullkommen at Johannes mistet pusten. Da Johannes så Jesus, oppdaget han en rettferdighet som langt overgikk hans egen, både i styrke og renhet. Den store profeten så inn i Jesu hjerte, og i lyset fra Jesu hellighet, ropte han: ”…det er jeg som trenger…!”

Slik er det også med oss. Hver gang vi får en ny åpenbaring av Jesu renhet, står vårt eget behov klarere for oss. Når Kristi hellighet åpenbares for oss, kan vi ikke annet enn å rope som Døperen Johannes: ”Jeg trenger å døpes av deg!”

I begynnelsen av vårt kristenliv gikk vi løs på livet i egen styrke, og vi stolte på at vi selv var i stand til å lykkes og nå våre mål. Selvsagt vendte vi oss til Gud, men stort sett bare når vi opplevde prøvelser og sorg. Men etter hvert som Herren gjør oss mer modne, ser vi at det vi før så på som våre sterke sider, egentlig er forkledde – og dermed enda farligere – svake sider. Vår stolthet og selvtillit hindrer oss i å søke Guds hjelp. Støyen fra våre egne tanker og begjær overdøver Guds stille stemme. I Guds øyne er mennesket ”elendig og ynkelig, blind, fattig og naken” (Åp. 3,17) uansett hvor mye det strever for å forbedre seg.

Med tiden oppdager vi at all sann styrke, all sann effektivitet – ja, også vår hellighet – begynner med at vi blir klar over vårt behov. Etter hvert blir vi svakere, mindre trygge på våre egne muligheter. Når selvrettferdighetens skall begynner å sprekke, blir Jesus selv Guds svar på alle menneskets rop om hellighet og kraft til å leve rett.

Vi tror kanskje at vi har åndelige gaver, at vi er hellige fordi vi kan glede oss over menneskelig suksess. Men hvis vi ikke får se Jesus, og ikke slutter å stole på vår egen rettferdighet, er det ikke annet enn religion vi holder på med.

La oss gripe tak i denne sannheten med begge hender, og la oss aldri slippe taket i den! Det er Jesus selv som er kilden til vår hellighet! Vi er så ivrige etter å gjøre noe for ham, ja, vi er villige til å gjøre hva som helst bare vi ikke trenger å bli forandret innvendig! Gud er ikke interessert i det vi kan gjøre for ham. Han er interessert i det vi kan være for ham. Han vil gjøre oss til et hellig folk. La oss ikke være redde for denne prosessen. La han få gjøre det dype indre forberedelsesarbeidet som er nødvendig. Jesus levde tretti år i syndfri renhet før han gjorde en eneste kraftgjerning. Målet hans var ikke å gjøre store ting, men å glede Faderen ved å leve et hellig liv!

På samme måte er ikke vårt mål å få kraft, men å bli hellige ved å leve i samfunn med Jesus Kristus. Gud har lovet å utruste med kraft det han først får gjøre hellig. Ønsker du at kristendommen din skal fungere? Da må du søke Jesus. Det er han som er kilden til – og normen for – all hellighet.

Ønsker du å se Guds kraft i ditt liv? Da må du lære å kjenne den renhet som er i Jesu hjerte. Det folk Gud kaller sitt eget, er et folk som vokser i hellighet. En moden kristen er både hellig og full av kraft, men hellighet går forut for kraft.

Kapittel 9

Å holde sin sti ren

 

Skriften forteller oss at Herren er den som holder oss oppe. Men det betyr ikke at vi slipper fristelser. Til og med Jesus ble jo fristet. Det er nettopp midt i prøvelser og fristelser at Gud holder oss oppe. Og det skjer ved hjelp av hans Ord. Dersom vi skal være hellige, må vi derfor ha et dypt personlig forhold til ham som Bibelen kaller Ordet.

 

Å sette pris på ordet

 

”Hvordan kan den unge holde sin sti ren? Ved å holde seg til dine ord. Jeg søker deg av hele mitt hjerte, la meg ikke fare vill, bort fra dine bud! I hjertet gjemmer jeg ditt ord, så jeg ikke skal synde mot deg” (Salme 119,9-11).

Spørsmålet er ikke: ”Hvordan kan den unge bli ren?”, som om det var umulig for et ungt menneske å ha et rent hjerte. Spørsmålet er i stedet: ”Hvordan kan han holde sin sti ren?” Et rent hjerte er noe en kan få og bevare ved å leve i samfunn med Guds Ord.

Hvordan kan den unge holde sin sti ren? Skriften sier: ”Ved å holde seg til dine ord. I hjertet gjemmer jeg ditt ord” (Salme 119, 9-11). Det er ikke nok å kjenne Bibelen – vi må komme dit hen at Guds levende Ord blir vårt kjæreste eie. Å sette pris på Ordet vil si å elske det, selv når det trenger så dypt at det ”kløver sjel og ånd”. Å elske ordet er å våge å være sårbar, selv når det ”dømmer hjertets tanker og planer” (Hebr. 4,12). Ordet avslører våre motiver. Det er Åndens lampe som opplyser mørket i våre hjerter med sitt lys. Dette lyset setter oss fri fra det grep skjulte synder har på våre liv. Det skaper smerte, men det helbreder også når det får trenge inn til dypet av vårt vesen. Herrens Ord er, når det smelter sammen med Den Hellige Ånd, det som likedanner oss med Kristi bilde. Hellighet kommer til den som setter pris på Ordet.

 

Ordet er Gud

 

Mange leser Skriften bare for å få bekreftet det de allerede tror. Selv om de leser hele Bibelen, oppdager de ikke annet enn en del læresetninger. I stedet for å tro det de leser, leser de bare det de allerede tror, og de finner sjelden nye sannheter i Ordet. Baptister ser bare det de selv tror på, pinsevenner og karismatikere får bekreftet sine synspunkter, mens katolikker og andre kirkesamfunn finner holdepunkter for helt andre ting. På samme måte som jødene ble ”døpt til Moses” (1. Kor. 10.2), blir kristne ofte døpt til sitt kirkesamfunn. Når de er fullærte, er deres sinn gjennomsyret med en undervisning som gjør at de er mer likedannet med sitt kirkesamfunn enn med Jesus.

Skal vi i stadig større grad bli lik Jesus, må vi døpes med Kristi Ånd, slik at vår troskap og lojalitet blir til ham, og ikke til noe kirkesamfunn. Når en er døpt til Kristus, blir ens ånd ikledd Kristus (Gal. 3,27). En sann disippels lengsel er å likne Jesus Kristus både når det gjelder hellighet og kraft. Vi vil ikke slå oss til ro med et par dusin bibelvers som riktignok ”frelser” oss, men som samtidig gjør oss immune når det gjelder den fylde Gud har for oss!

Du er en Jesu disippel. Den fulle sannhet om Guds rike finner du først når du ser all Jesu undervisning i sammenheng. Du må derfor lære deg å elske hvert eneste av de ord som gikk ut av Jesu munn!

Ordet er Gud. Ordene i Skriften er ikke Gud, men den Ånd som taler til oss gjennom ordene, er Gud. Og denne Hellige Ånd må æres som Gud. Når du søker Herren, bør du derfor plassere Bibelen ved fotenden av sengen og knele mens du leser. Søker du ikke å møte den Allmektige? Be om at du ikke bare må lese med forstanden, be Den Hellige Ånd tale til ditt hjerte gjennom Ordet. En sann disippel skjelver når Gud taler (Jes. 66,2). Forbered ditt hjerte i ærefrykt og tilbedelse. Når du åpner de forskjellige biblene du har foran deg og kneler i ydmykhet for Herren, vil Ordet bli podet inn i hjertet ditt, slik at det blir en del av din natur (Jak. 1,21).

Du skal altså ikke lese for å få bekreftet dine forutinntatte holdninger og læresetninger. I stedet kan det en gang i blant være verdifullt, under bønn, å grunne på det andre mener. Skriv ned det Ånden taler til deg, og husk på at det er den livgivende Ånden – ikke bokstaven – som gir liv (2. Kor. 3,6).

Les med en ydmyk holdning, vær alltid villig til å omvende deg, og selv om du ikke helt og fullt kan lyde Ordet, så bevar det i ditt hjerte. Det er her de fleste gjør feil. Dersom det de leser virker umulig eller ufornuftig, rent menneskelig, forkaster de det. Men Jesus sa: ”Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord” (Joh. 14,23). Mange ganger er det slik at før du er i stand til å lyde Ordet, må du holde fast på det. Gud må virke i deg ”både å ville og å gjøre” (Fil. 2,13). Først gjør Gud deg villig, deretter gjør han deg i stand til å gjøre det.

I denne prosessen må du la Ordet såre deg, korsfeste deg. Selv om det fører til lidelse, må du ikke slippe det. Se på hver eneste befaling i Bibelen, hvert eneste ”dere skal være…”, som et løfte Gud vil oppfylle i ditt liv når du trofast holder fast på hans Ord. Når du i tro holder fast på hans Ord og i ditt hjerte gleder deg over hans bud, vil Ordet selv bringe nåde og forvandling til ditt hjerte.

Vi bør alle lagre så mye som mulig av Bibelen i vårt hjerte. En effektiv måte jeg har benyttet, var å begynne med daglig å lese fem kapitler fra Mosebøkene. Deretter leste jeg høyt fem salmer. Om salmisten gråt, gråt jeg også, om han gledet seg, ga jeg også uttrykk for glede. Jeg studerte så inngående et kapittel fra Ordspråkene og tre kapitler fra profetene. Deretter leste jeg tre kapitler i NTs brever før jeg avsluttet med et kapittel fra evangeliene. I alt gjennomgikk jeg ca. atten kapitler om dagen. Ved å lese på denne måten, fikk jeg med meg et balansert inntak av de ulike bibelske sannheter.

Kanskje du ikke kan lese så mye hver dag. Men uansett hvordan du velger å legge opp studiene dine, bør du hele tiden sørge for å kombinere Det gamle og Det nye testamente. Jeg fortsatte med programmet mitt helt til Den Hellige Ånd begynte å tale til meg og levendegjøre Ordet. Når Ånden talte, æret jeg ham ved å følge hans ledelse, og jeg skrev nøyaktig ned alt han lærte meg. Neste dag begynte jeg på nytt med å knele for Ordet og fortsatte studiene der jeg slapp.

Ha alltid papir og blyant med deg. Om natten kan du ha en notisbok liggende på nattbordet. Gud taler nemlig til sine elskede barn, selv når de sover. Vårt kall er å være i ham, ikke bare å komme på besøk.

Målet er at vi til slutt skal være helt overgitt til Jesu ord. Evangeliene må bety mer for oss enn alle andre bøker i Bibelen. Forkynnere har ofte lettere for å ta utgangspunkt i det Paulus eller en av de andre apostlene har sagt, enn i det Jesus har sagt. Men Paulus sa jo: ”La Kristi ord få rikelig plass hos dere” (Kol. 3,16). Det var Kristi ord som forvandlet alle apostlene. Apostelen Johannes sier: ”Den som ikke holder seg til Kristi lære, men går ut over den, har ikke samfunn med Gud” (2. Joh. 1,9).

Vi er kalt til å leve i Jesu undervisning. Men de kristne har, typisk nok, brukt liten tid på Jesu ord. I stedet for å leve i ham, har de vært fornøyd med å lese om ham. Det finnes undervisningsbøker om alle sider ved det kristne livet. Det har fått oss til å tro at det å lese bøker er det sentrale i kristenlivet. Hele tiden lærer vi nye sannheter, men likevel lærer vi aldri Sannheten å kjenne (2. Tim. 3,7). La oss aldri glemme at det er i Jesus vi finner Sannheten (Ef. 4,21).

Derfor er det så viktig at vi blir værende i det Jesus lærte, også når vi er opptatt med å studere resten av Skriften. Det var bare Jesus som døde for våre synder. Å leve så nær ham som mulig må være det eneste mål vi har for vår åndelige innsats.

Du må utvikle din hørsel slik at Ånden når som helst kan tale til deg om hva som helst. Dersom du ærer ham, vil han ære deg. Bevar hans Ord i ditt hjerte, og han vil gi deg en hellighet som holder innfor Gud. Han vil holde din sti ren.

 

Kapittel 10: Sannhetens Hellige Ånd

 

Helliggjørelse er ikke noe som kommer av seg selv. Vi blir oppfordret til å streve ”etter helliggjørelse, for uten helliggjørelse skal ingen se Herren” (Hebr. 12,14). Vi må be om hellighet. Dersom vi ikke alvorlig strever etter helliggjørelse, vil vi ikke få se Herren. Vi må gi akt på Jesu ord: ”Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud” (Matt. 5,8).

 

Prosessen som fører til hellighet

 

Synden ikler seg en forførelsens kappe. Det første trinn mot hellighet innebærer derfor at vi lar sannhetens lys skinne i våre hjerter, og at vi renser våre hjerter fra all løgn. Denne prosessen er det Den Hellige Ånd som utfører, og når Ånden helliggjør oss, skjer det ved hjelp av sannheten. Når Ånden først har fått bryte forførelsens makt i våre liv, kan han også bryte syndens makt.

Jesus beskriver de som bærer frukt i Guds rike på følgende måte: ”Det er de som hører ordet og tar vare på det i et oppriktig og godt hjerte, så de holder ut” (Luk. 8,15). Det første som er nødvendig for å bære frukt, er et oppriktig hjerte. Elsker vi ikke sannheten, kan ikke noe område av livet vårt bli korrigert.

Bibelen advarer oss mot syndens bedrag (Hebr. 3,13). Dersom vi, før vi begår en synd, kunne se tankene våre på en skjerm, ville bedraget bli veldig tydelig. Men vi er ofte blinde for de unnskyldninger og kompromiss som syndens bedrag fører med seg. Fiendens løgn begynner som en hvisking – ikke et rop – i vårt sinn. Og fienden vandrer i mørket, ikke i lyset.

Det er derfor Paulus sier at vi må ta ”hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus” (2. Kor. 10,5) dersom vi skal kunne avsløre syndens stemme. Vi må avsløre dens løgn når den sier: ”det er ikke noen stor synd”. Synden innhyller sinnet i en sky av unnskyldninger og bortforklaringer slik at den ikke skal bli oppdaget. Den vrir og vrenger på sannheten, og uten noen tanke på omvendelse forsikrer den oss om at ”Gud er så forståelsesfull”.

Dersom en pinlig synd av en eller annen grunn nesten blir avslørt for omverdenen, takker vi Gud for at vi klarte å holde den skjult. Men høyst sannsynlig var det ikke Gud som skjulte synden, det var djevelen. Himmelens holdning til synd er klar: Ordet sier: ”Bekjenn da syndene for hverandre” (Jak. 5,16) og at vi skal ta avstand fra ”all fordekt og skammelig ferd” (2. Kor. 4,2). Når vi bekjenner og avdekker synden, bringes den fram i lyset, og dermed brytes bedragets makt.

 

Er du syndens trell?

 

”Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri. De sa til ham: ”Vi er Abrahams ætt og har aldri vært noens treller. Hvordan kan du da si at vi skal bli fri?” Jesus svarte dem: ”Sannelig, sannelig, det sier jeg dere: Den som gjør synd, er syndens trell” (Joh. 8,32-34).

Synd er trelldom. Da Lincoln satte de amerikanske slavene fri, var det mange som fortsatte å leve i trelldom fordi de ikke visste at de var frie. Juridisk sett fra de frie, men deres tidligere herrer bedro dem. Derfor ble de værende i trelldom. På samme måte må synden bedra oss dersom vi fortsatt skal lyde den. Jesu blod har jo, juridisk sett, satt oss fri. Vi er frelst fra trelldommen under synden.

Skriften advarer oss mot dem som ”ikke tok imot og elsket sannheten, så de kunne bli frelst” (2. Tess. 2,10). Frelsen er ingen religiøs seremoni. Det er å bli reddet fra det som ellers vil ødelegge oss.

Jesus kom jo for å ”frelse sitt folk fra deres synder” (Matt. 1,21). Den frihet som kommer når vi kjenner sannheten, er frihet fra synden og dens følger (Joh. 8,31-34).

Over dem som ikke elsker sannheten, sender Gud en ”villfarelse som virker i dem så de tror løgnen. Og slik skal de få sin dom, alle de som ikke trodde på sannheten, men hadde sin glede i uretten” (2. Tess. 2,10-12). På alle områder av livet ditt, der ikke sannheten får herske, har den blitt erstattet med ”villfarelse”.

Dersom du er slave under seksuelt begjær, vil ditt tankeliv og etter hvert også din oppførsel bli preget av hemmeligheter og fordømmelse. Dette er et tegn på at du lever i villfarelse. Ytre sett kan du nok virke sunn og frisk, men sinnet ditt er innhyllet i en villfarelse på det området der synden finnes. Dersom du er slave under frykt, er dine tanker og handlinger hele tiden på vakt mot alt som kan skape redsel og katastrofe. Denne årvåkenhet er en villfarelse. Er du slave av din appetitt, da er dine mange turer til kjøleskapet – og dine stadige løgner om ”stoffskifteproblemer” – også en villfarelse du lever i.

Gud lar oss leve i en slik fallen sinnstilstand fordi vi i vår stahet har nektet å elske sannheten slik at vi kan bli frelst. Hvert eneste område av våre liv som er kontrollert av synd, viser oss at vår sjel lever i villfarelse.

Vi har tidligere lest at folk ”hadde sin glede i uretten” (2. Tess. 2,12). Nesten enhver synd har såpass mye nytelse i seg at vi blir tiltrukket av den. Dersom synden ikke tilbød noen nytelse, var det bare mentalt forstyrrede mennesker som ville synde, for synden har jo også døden i seg. Det er den siden ved synden som gir oss nytelse som forfører oss. Det er derfor viktig å huske at sannhetens fiende ikke er nytelsen, men nytelsens syndige vrengebilde.

Hver gang du omvender deg fra en synd, blir en løgn som har kontrollert livet ditt, brutt. Men dersom du gleder deg over ondskap, og avslår Guds godhet som vil lede deg til omvendelse, vil Gud til sist overgi deg til den villfarelsen som du i ditt opprør har ønsket. Det er derfor Jesus lærte oss å be: ”Led oss ikke inn i fristelse, men frels oss fra det onde” (Matt. 6,13). Det er ikke Gud som frister mennesket med synd. Fristelse og ondskap har begge sitt opphav i vår gamle natur. Dersom vi i vårt opprør nekter å omvende oss fra en synd, overgir Gud oss til det vi nekter å oppgi.

Ordspråkene 29,1 advarer oss: ”En mann som blir refset og enda er stivnakket, han knuses brått og kan ikke leges”. Og Paulus advarer oss mot dem som Gud ga ”urenheten i vold, så de i sitt hjertes begjær skulle vanære kroppen sin”. Hvorfor? Fordi de ”byttet ut Guds sannhet med løgn” (Rom. 1,24-25). Enhver synd er en guddommelig sannhet som er byttet ut med en løgn.

Jo mer vi søker å være sanne mot oss selv og mot Gud, jo mer blir vi satt fri fra syndens bedrag, og jo mer kan rettferdigheten få plass i livet vårt.

 

Å være uten feil og lyte

 

”Det ble ikke funnet løgn i deres munn, de er uten feil og lyte” (Åp. 14,5).

Å være uten feil og lyte er å være satt fri fra falskhet, det er å være satt fri fra synd og fra den forførelse som beskytter synden. Men denne utfrielsesprosessen finner ikke sted dersom vi bare innvier oss til Herren en gang i blant. Vi må fullstendig hengi oss til sannhetens vei. Dette er ikke minst viktig fordi vi har blitt preget av mange tiår med vantro, frykt og et utøylet tankeliv som har forsterket forførelsen.

Kristne som automatisk tror de er ”utvalgt av Gud”, har overbevist seg selv om at de ikke kan bli ført vill. Men selve tanken: ”Jeg kan ikke føres vill”, er en villfarelse! La oss være ydmyke og ikke innbille oss at Guds kall og Guds utvelgelse er samme sak. ”Mange er kalt,” sa Jesus, ”men få er utvalgt” (Matt. 22,14). Mange prøver venter dem som er kalt, før de er utrustet av Gud og blir hans utvalgte. En av disse prøvene – og den er ikke den minst viktige – er å bli fri fra selvbedraget.

Våre sinn har blitt formet i en verden der ærlighet er noe som må lovfestes. I vår verden fordreier massemediene bevisst den informasjon vi mottar, reklamefolkene lover oss det umulige, og folk er trollbundne av filmens og bøkenes fantasiverden. Løgnen finnes overalt og i alle sammenhenger, og vi må se i øynene den mulighet at selv i det vi føler oss mest sikre på, kan det være elementer av bedrageri.

Vi skjønner det ikke, men vi er avhengig av åpenbaring for å kjenne sannheten. Mennesker som tilsynelatende er vennlige, hyggelige eller imøtekommende, har vist seg å være uvennlige, ondskapsfulle og falske. Og vi må vel også selv innrømme at vi ofte later som om vi er bedre enn det vi virkelig er.

Dette forsøket på utad å gi ett inntrykk, mens vi innvendig er annerledes, har skapt en verden der det ikke er lett å få øye på sannheten, der det som ett menneske ser, er usynlig for et annet. Verden er så full av forførelse og forvirring at vi, for å kunne avsløre hva som er rett, må ”søke”, ”elske” og ”kjøpe sannhet”, slik Skriften oppfordrer oss til bla. i Ordspr. 2,1-5, 2. Tess. 2,10 og Ordspr. 23,23.

Jesus ba: ”(Far,) hellige dem i sannheten; ditt ord er sannhet” (Joh. 17,17). Han sa: ”Far, rens dem fra denne tidsalders løgner og illusjoner ved hjelp av ditt avslørende og gjennomtrengende Ord!” I Efeserbrevet forteller Paulus oss at Kristus renser menigheten ”ved vannbadet i ordet, slik at han kunne stille menigheten fram for seg …hellig og ulastelig” (Ef. 5,26-27 – Norsk Bibel-overs.). Ved å ta imot sannheten og la sannhetens ord virke renselse og helliggjørelse, skapes det hellighet i oss. Begynnelsen til vår frigjøring fra synd, er at vi elsker sannheten.

 Kapittel 11

Omvendelsen og den vei

Gud kaller hellig

 

Forakt ikke omvendelse. Enhver periode med åndelig vekst i din vandring med Gud, vil bli forsterket dersom du først lar sann omvendelse gå over ditt liv.

 

Å leve i omvendelsen

 

Troen er nødvendig dersom våre hjerter skal bli rene. Tror du ikke det er mulig å oppnå hellighet, vil du heller aldri få oppleve det. Men uten omvendelse vil troen være uvirksom på grunn av syndens opprør. Gud vil ikke lønne en syndig manns tro dersom vedkommende ikke er i ferd med å vende om. Jakob sier jo at ”et rettferdig menneskes bønn er virksom og utretter mye” (Jak. 5,16).

Omvendelse gjør hjertet klart til å ta imot rettferdighet, og rettferdighet frigjør troens makt.

Vi gjør ofte en stor feil når vi tenker på synd. Enkelte bibelkommentatorer har, uten å tenke nærmere over det, forklart at det greske ordet for ”synd” bare betyr ”å bomme på målet”. Dette er riktignok betydningen av det greske ordet, men vi bør huske på at Jesus ikke var noen greker, og han verken talte eller underviste på gresk. De greske filosofenes språk hadde ikke noe eget ord for synd. ”Å bomme på målet” ble benyttet for å gi ordet en så bred definisjon som mulig. Det er imidlertid langt fra dekkende når det gjelder syndens følger. Syndens lønn er jo døden, og det er noe langt mer enn ”å bomme på målet” (Rom. 6,23).

Det hebraiske språket som benyttes i Det gamle testamente er langt mer nøyaktig i sin definisjon av synd, og det ligger mye tettere opp til den begrepsverden Jesus benyttet og forkynte ut fra. De hebraiske ordene for synd er ”awen”, som betyr noe moralsk verdiløst, en plagsom byrde eller vanskelighet; ”amal” som betyr ondskap, problem, ulykke, skade, plage, ugudelighet; ”awon” som betyr å vri, forvrenge, å bøyde ned. Et annet hebraisk ord, ”chata”, har som en av tre betydninger ”å bomme på målet”, men dette er ikke hovedbetydningen, og denne betydningen dekker på ingen måte det Jesus ville si når han underviste om synd.

Dersom vi forsøker å danne oss et helhetsbilde når det gjelder Jesu holdning til synd, ser vi at han så på det som noe langt mer alvorlig enn et ”bomskudd”. Faktum er at Jesus omtalte synden på følgende måte: ”Dersom dere ikke vender om, skal dere alle omkomme slik som de” (Luk. 13,3-5). Med hensyn til synden og Guds rike, sa Jesus: ”Om øyet lokker deg til synd, så riv det ut! Det er bedre å gå enøyd inn i Guds rike enn å ha begge øyne og bli kastet i Helvete” (Mark. 9,47).

Jesus sa at et flakkende, utuktig øye kan hindre deg i å komme inn i Guds rike. Hvorfor betale en så høy pris for en så ussel nytelse? Synd er altså ikke bare å bomme på målet, det er å bomme på Guds rike! Det er å leve i døden når vi kunne leve i det guddommelige livet!

Når jeg bruker uttrykket ”omvendelse”, så tenker jeg på en omvendelse som de fleste ikke kjenner. Vi snakker om en hjerteholdning som gjør at vi hele tiden vender oss mot Gud, helt til rettferdighetens frukt kommer til syne i våre liv.

Bibelen forteller oss at før Jesus begynte sin tjeneste, sto det fram ”en mann.., utsendt av Gud. Johannes var hans navn” (Joh. 1,6). Døperen Johannes var sendt av Gud. Den omvendelsesdåp han forkynte og praktiserte, var ikke fullendelsen av Den gamle pakt. Den var begynnelsen, selve veirydderen, for Den nye pakt. Johannes var sendt av Gud for å forberede Jesu Kristi tjeneste, og for å skape en omvendelsens atmosfære i Israel (Apg. 19,4). Hans kall var å gå foran Messias og ”rydde veien…for Herren” (Mark. 1,2-3).

Omvendelse er alltid en forutsetning for at Kristuslivet skal bli synlig i et menneskes liv. Omvendelsens hensikt er å ”forberede” eller ”rydde vei”. Det er viktig å forstå dette: Den omvendelse Johannes forkynte, fikk ikke bare menneskene til å føle sorg på grunn av synden. Den fikk dem til å overgi seg til Gud.

Sann omvendelse er å pløye hjertets jordbunn, slik at det der kan plantes en ny virkelighetsoppfatning og vilje til å gå i en ny retning. Dette er svært viktig for å kunne nå fram til åndelig modenhet. Johannes påla jo jødene at de skulle bære ”frukt som svarer til omvendelsen” (Matt. 3,8).

Vi må også forstå at omvendelsen ikke er over før vi bærer ny frukt. Det Johannes egentlig sa, var: ”Slutt ikke å vende deg bort fra stoltheten før du gleder deg over å være ydmyk. Fortsett å omvende deg fra din egoisme helt til det blir naturlig for deg å elske andre. Slutt ikke å sørge over din urenhet før du er helt ren”. Han forlangte at menneskene skulle fortsette å omvende seg helt til den nye frukten ble synlig. Og dersom du skal bli hellig, må du leve i omvendelse helt til du virkelig er hellig.

Apostelen Johannes sier følgende: ”Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett” (1.Joh. 1,9). Forsøk ikke å skjule syndene dine – bekjenn dem. Guds nåde og hans Sønns offer er nok til å dekke og tilgi enhver synd. Men først må vi be om tilgivelse. Vi må ydmyke oss og helhjertet legge oss i Guds hender. Vær ærlig med hensyn til din synd. Da vil han rense deg fra den.

Her kommer en oppfordring: Forsett å leve i omvendelse, og tvil aldri på at Gud har nok nåde å gi deg. Dersom Gud forlanger at vi betingelsesløst skal tilgi dem som har syndet mot oss (Matt. 18,21-22), må vi samtidig huske at Gud ikke krever mer av oss enn han krever av seg selv. Dersom du en dag synder 490 ganger, må du hver eneste gang rope til ham om tilgivelse. Da vil han både tilgi deg og rense deg fra syndens følger.

En periode i livet mitt snublet jeg stadig over det samme problemet. Med sorgfullt og tvilende hjerte, ropte jeg: ”Herre, hvor lenge holder du ut med meg?” I et lynglimt fullt av nåde og sannhet svarte han: ”Helt til jeg har gjort deg fullkommen!”

Skriften forteller oss at ”refsing og tukt er en vei til livet” (Ordspråkene 6,23b). Dette er ikke plagsomt for andre enn de som ikke ønsker å bli talt til rette. Guds refsing og tukt er veien til livet! Jesus sa: ”Alle som jeg har kjær, dem refser og tukter jeg. La det bli alvor og vend om!” (Åp. 3,19). Det er ikke Guds vrede som taler til oss om omvendelse, det er hans miskunn. Vi har jo Guds løfte på at ”han som begynte en god gjerning i dere, skal fullføre den – helt til Jesu Kristi dag” (Fil. 1,6). Så lenge vår lengsel er å bli lik ham, vil refsing og tukt være en dør inn i hans nærhet.

Men rygger du derimot tilbake når du hører ordet ”omvendelse”, er det fordi du ikke ønsker å forandre deg. Da har du behov for dette budskapet. Når du ikke lenger forbinder omvendelse med dystre ting som sekk og aske og tårer, når Guds irettesettelse får deg til å fryde deg og lovprise Gud for hans nåde, da vet du at din ånd virkelig er blitt ren. Først da kan du begynne å vandre på den vei Gud kaller hellig.

 

Å fly fra falskhet

 

La oss spørre oss selv: Er vårt mål bare å bli ”frelst”, eller er det å bli lik Jesus? Dersom vår frelse ikke har som mål å nå fram til Kristuslikhet, vil vi snart havne i døde gjerninger og tomt bedrag. Vår frelse er en person: Herren Jesus Kristus! Og det er det å bli likedannet med ham som frelser oss og gjør oss hellige.

Kapittel 12

Vær på vakt mot falsk kristendom

 

Vår erfaring med kristendommen må bli noe mer enn at vi erklærer oss enige i en eller annen fortolkning av Bibelen. Den må vokse, helt til vår tro på Jesus og vår kjærlighet til ham blir et lys som fører oss inn i hans nærhet.

 

Prøv alt

 

”Prøv alt og hold fast på det gode” (1. Tess. 5,21).

Kunne du tenke deg å kjøpe en bil uten først å prøve den? Ville du kjøpe et hus uten først å se det? Selvsagt ikke! Men allikevel er det mange av oss som godtar ulike ”frelsesplaner” som ikke kan frelse oss fra helvetes smerte. Til tross for at Jesus kom for å gi oss liv i overflod, fortsetter vi å være noen syke, syndige egoister. En bil kan, på samme måte som en frelsesplan, gi et godt inntrykk, men er den ikke i stand til å frakte oss gjennom byen før den får motorstopp, bør vi absolutt ikke satse på å kjøre gjennom landet med den. På samme måte er det med kristendommen vår. Fungerer den ikke her vi kan teste den, vil det være tåpelig å tro at den kan bringe oss trygt over i evigheten. Vi vet jo at vi vil bli evig atskilt fra Gud dersom vi ikke består prøven.

Jeg mener ikke å antyde at vi ikke kommer til Himmelen dersom ikke alle våre læresetninger er riktige og ikke vår fortolkning av Bibelen stemmer til punkt og prikke. Kristendom har mer med hjertet å gjøre enn med hodet, det er mer snakk om å modnes i kjærlighet enn i kunnskap. Prøven på om du står i sannheten, er ikke din intellektuelle innsikt, men om du, uke for uke, får et nærmere forhold til Jesus Kristus, at du stadig lærer ham bedre å kjenne og får en dypere kjærlighet til ham.

Men samtidig må vi ikke være redde for å sette vår tro på prøve. Paulus sier jo: ”Ransak dere selv....,prøv dere selv! Eller merker dere ikke at Jesus Kristus er i dere? Det måtte da være at dere ikke består prøven” (2. Kor. 13,5).

Jesu Kristi kraft og person er i oss. Tror vi på ham, vil vi stadig ligne mer på ham. Det står jo skrevet at ”vi er slik som han er, midt i denne verden” (1. Joh. 4,17). Det er imidlertid noe alvorlig galt med vår forståelse av hva sannhet er, dersom vi har blitt lært opp til å tro at kristendommen og Guds rike ikke trenger å fungere. Like galt er det dersom det ikke bekymrer oss at vi mangler hellighet eller kraft. Vi bør derfor stille oss selv tre viktige spørsmål.

For det første: Fungerer troen min? Ikke forsøk å glatte over dette spørsmålet. Spør deg selv ærlig og oppriktig om du får svar på dine bønner og om du lever et stadig mer gudfryktig liv.

For det andre: Dersom læresetningene mine ikke fungerer, hvorfor gjør de ikke det? Kanskje det ikke er noe galt med teologien din, men at du rett og slett er lat. Du er kanskje oppriktig, men har fått feil undervisning. Men uansett må du ikke gi deg før du finner ut hvorfor troen din ikke fungerer.

For det tredje: Dersom jeg ser Åndens kraft og frukt i andres liv, på hvilken måte fikk disse del i en slik nåde fra Gud? Vær ikke redd for å sitte som en disippel under en annens tjeneste. Ordet sier at ”den som tar imot en profet fordi han er profet, skal få en profets lønn” (Matt. 10,41). På den måten ”belønner” Gud sine ydmyke tjenere med ny kraft, innsikt og andre åndelige gaver. Lær av dem som har en tro som fungerer. Den avgjørende prøven på alle læresetninger, er hva slags liv de frambringer. Det står jo skrevet: ”Av dette vet vi at vi er i ham. Den som sier at han er i ham, må leve slik Jesus levde” (1. Joh. 2,5-6). En vedvarende, utholdende vandring med Kristus vil føre til et liv som er likt hans. Vi begynner å vandre slik han vandret, i hellighet og kraft.

Det er et faktum at dersom ”guden” til noen av de kristne religionene døde, ville de fleste medlemmer i slike menigheter ikke merke noen forskjell. De er enten allerede åndelige døde eller for opptatt med ulike aktiviteter. Altfor ofte godtar kristne den undervisning de får ”i tro” – ikke i tro på den levende Gud, men i tro på at deres kirkesamfunns læresetninger er de eneste rette. Ubevisst håper vi at den som underviser oss ikke har tatt feil.

Vi må innse at alle som underviser oss, kan ta feil. Jesus sa: ”Pass på at ikke noen fører dere vill!” (Matt. 24,4). Hver enkelt av oss er ansvarlig for ikke å bli ført vill. La oss i ydmykhet, og uten å bli mistenksomme og tvilende, prøve den undervisning vi har hørt. Målet med all undervisning er enten å utruste deg så du kan gjøre Guds vilje, eller å føre deg nærmere Guds hjerte. Mangler begge disse elementene, er undervisningen bare høy og halm (1. Kor. 3,12).

 

Kraften i et gudfryktig liv

 

Denne undervisningen er ikke myntet på ”dårlige mennesker” eller syndere. Den er beregnet på oss ”prektige mennesker”, vi som har trodd at det å være snill og grei er det samme som å kjenne sannheten. Men det er det ikke. Vi kan takke våre foreldre for at vi er snille, men skal vi kjenne sannheten, må vi søke Gud og være villige til å lyde ham. Fem ganger i Matt. 24 advarer Jesus mot å bli ført vill i de siste dager (versene 4, 5, 11, 23-24 og 26). Dersom disse advarslene ikke uroer oss det minste, kan det bare skyldes at vi dekker vår uvitenhet med stolthet. Vi tror at fordi de gjelder våre tanker, så kan det ikke være noe galt med dem. Vi har alle områder i våre liv som trenger å bli justert. Dersom vi ikke lar oss justere, dersom vi ikke søker Gud for at han i stadig større grad skal åpenbare sin Sønn i oss, er vår såkalte ”tro” egentlig bare uttrykk for dovenskap og likegyldighet. Vi er ført vill med hensyn til det som har med Gud å gjøre. Ubevisst ønsker vi oss kanskje en død religion, slik at vi ikke trenger å forandre oss.

Riktignok må vi akseptere mye i tro. Men tro er ikke å rekke ut sin hånd i blinde og bli ledet av en annen som også er blind. Det finnes ingen unnskyldning for å godta kraftløse læresetninger. Sann tro fører alltid Guds kraft med seg.

 

Det er kraft i hellighet

 

”Du skal vite at i de siste dager skal det komme vanskelige tider. For da vil menneskene være egoistiske…I det ytre har de gudsfrykt, men de fornekter dens kraft…” (2.Tim. 3, 1-5). Den hellighet som Gud gir, er full av kraft. Har du noen gang møtt en virkelig hellig mann eller kvinne? De er preget av en kraftfull gudfryktighet. Har en derimot aldri møtt et slikt kristuslikt menneske, er det veldig lett å bli lurt av noe som ligner på kristendom. Husk alltid på at det er naturlig for menneskehjertet å være falskt. Det er en anstrengende prosess å bli sann tvers gjennom. Dersom vi ikke aktivt søker åndelig modenhet, vil vår umodenhet prege vår oppfatning av Gud. Vi peker på den Allmektige og sier: ”Han krever ikke lenger at vi skal være gudfryktige”. Sannheten er imidlertid at vi har gått på kompromiss med Guds rikes standard. Du kan være sikker på at i det øyeblikk vi slutter å lyde Gud, begynner vi å leve noe som i beste fall likner på sann kristendom.

Vi må forstå at ”kunnskap om Herren” ikke er et ti-ukers kurs vi raskt kan gjøre oss ferdig med. Det er en stadig dypere erfaring med Jesus Kristus. Det begynner med gjenfødelse og tro på Jesus, og fortsetter med å føre oss inn i Kristi egen hellighet, kraft og fullkommenhet.

Etter hvert som vi blir åndelig modne, begynner det å demre for oss at Kristi Ånd faktisk har tatt bolig i oss. Korset stiger opp fra Bibelens blader og reiser seg foran oss. Vi opplever vårt eget Getsemane, vårt eget Golgata, men vi opplever også vår egen oppstandelse, og det er gjennom den vi åndelig løftes opp og inn i Herrens egen nærhet. Vi kan si med Paulus: ”Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever her på jorden, det lever jeg i troen på Guds Sønn som elsket meg og ga seg selv for meg” (Gal. 2, 20).

Far ikke vill! Du må kreve av din teologi at den fungerer. Din evige frelse avhenger av det! Dersom Jesus er i oss, kan vi leve hellige liv, fulle av kraft. Er det ikke slik, har vi ingen ting å skylde på. Dersom vi ikke er hellige, dersom vi ikke har gudfryktighetens kraft i våre liv, kan vi ikke gi Gud skylden. Det står jo skrevet: ”Gud taler sannhet, men hvert menneske er en løgner” (Rom. 3,4). La oss fortsette å søke Gud helt til vi finner ham, helt til vi får del i det som ennå ”står…igjen” (Matt. 19, 20-21). La oss jage fram for å ”gripe det, fordi (vi) selv er grepet av Kristus Jesus” (Fil. 3,12).

Hvor lenge skal vi fortsette å søke? Dersom vi byttet ut resten av vårt liv og vår energi med tre minutters sann kristuslikhet, ville det være verdt det! Da kunne vi si som gamle Simeon: ”Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har sagt. Med egne øyne har jeg sett din frelse” (Luk. 2,29-30). Vi ønsker ikke bare å erklære oss mentalt enige i kristendommens læresetninger. Vi vil se, ha kontakt med og leve i den virkelighet som Kristi sanne nærvær innebærer. I det øyeblikk vi slår oss til ro med noe mindre, begynner vi å leve med en falsk kristendom.

 

Kapittel 13

Et hjerte uten avguder

 

Når vi kommer til Jesus for første gang, tar han imot oss akkurat slik som vi er, med våre problemer, vår synd og alt annet. Men etter hvert som han fyller våre behov, oppdager vi at Gud søker etter noe i våre liv. Det han søker er vår tilbedelse. Men sann tilbedelse er en følge av at vi har sett Gud slik han virkelig er. Den veller naturlig fram fra en sjel som er renset i Guds kjærlighet, den stiger som røkelse fra et hjerte uten avguder.

 

Herren heter Nidkjær

 

Det er ikke Jesus som ødelegger syndens og selvets avguder i vårt indre. Han peker bare på dem og sier at vi skal ødelegge dem. Dette er et budskap om omvendelse. Rygger du tilbake når du hører dette ordet, så er det nettopp fordi du trenger å renses på nytt. Vi snakker her om en omvendelse som er ukjent for de som bare søker tilgivelse, men ingen forandring. Vi snakker om en dyptgående omvendelse, en ærlig, angrende holdning som nekter synden eller selvet å bli avguder i våre hjerter.

I 2. Mosebok ser vi Kristi syn på avguder. Han advarer: ”Ta deg i vare så du ikke slutter pakt med innbyggerne i det landet du kommer til, for at de ikke skal bli en snare for dere. Dere skal rive ned altrene deres, slå i stykker steinstøttene og hogge ned Asjera-pælene. Du skal ikke tilbe noen annen gud, for Herren heter Nidkjær, og en nikjær Gud er han” (2. Mos. 34, 12-14).

Det er mange sider ved Kristi natur. Han er Den gode hyrde, vår Befrier og vår Helbreder. Vårt inntrykk av Gud formes av de behov vi har. Og det er slik han vil det skal være, for det er bare han som er svaret på alle våre behov.

Men hvordan ser Jesus på oss? I hans øyne er menigheten hans brud, ben av hans ben og kjøtt av hans kjøtt (Ef. 5,22-32). Han har ikke frelst oss for at vi igjen skal leve for oss selv, han har frelst oss for at vi skal tilhøre ham (Kol. 1,16). Sann frelse er en forlovelse. Han renser oss med tanke på bryllupet. I hans øyne er det avgudsdyrkelse når vi går vår egen vei. Det vekker hans nidkjærhets ild.

En avgud er ikke en tilfeldig synd, det er noe som hersker over oss og gjør oss til slaver. For noen heter avguden ”frykt”, for andre heter den ”begjær”, for atter andre heter den ”opprør” eller ”stolthet”. Hva det enn er som vil innta den plass Jesus skal ha i våre hjerter, så blir det en fiende av ham, som han vil ta et oppgjør med. Når det gjelder hans brud, er han nidkjær med hensyn til slike avguder. Derfor krever Herren at vi selv skal ødelegge dem.

Av skriftstedet ovenfor ser vi at Jesus ikke vil at vi skal være ”forsiktige” så vi ikke ødelegger noe når vi skal rive ned syndens skjulte altere. Han sier i stedet at vi skal RIVE DEM NED. Han ber oss ikke være varsomme og demontere stolthetens stolper pent og pyntelig. Han forlanger i stedet at vi skal SLÅ DEM I STYKKER. Når har gjør oss oppmerksom på at vi har en avgud i vårt indre, må vi tilintetgjøre den fullstendig. Vi må ikke gi det minste rom til hemmelige tanker om noen gang å ta i bruk denne avguden igjen. Den må ødelegges.

Kanskje synes du ikke at du tilber noen avguder. Du stiller deg jo ikke opp hver morgen foran en statue av Baal og tilber den som din gud. Nei, vi tilber ikke de gamle, hedenske avgudene. Som på alle andre områder i vår moderne verden, har mennesket også en avansert avgudsdyrkelse. Paulus snakker om den antikrist som i de siste dager ”står imot og opphøyer seg mot alt som tilbes og kalles gud. Ja, han tar sete i Guds tempel og gjør seg selv til gud” (2. Tess. 2, 4).

Hvor er Guds tempel på jorden? Er det en bygning? Kanskje, men ikke noe annet sted i sin undervisning henviser Paulus til Guds tempel som noe annet enn menigheten. Men selv om Paulus skulle mene en mann som satt som en gud i Jerusalem, måtte den mannen først ha tenkt på seg selv og ment: ”Jeg er Gud”. La oss tenke på Antikrist slik Johannes gjorde. Han så ikke bare Antikrist som en som skulle komme, men like mye som en åndelig fiende som forsøkte å infiltrere og fortrenge sann kristendom (1. Joh. 2,18; 4,3). Antikrists ånd er en religiøs åndsmakt. Den avsløres ved at den nekter å la seg undervise og korrigere av Kristus eller noen andre. Antikrists ånd har tatt bolig i mye av dagens menighetsliv. Den står imot det Gud gjør, og utgir seg for selv å være guddommelig.

Sagt med enkle ord, så er Antikrists ånd den ånd som opphøyer selvet til gud. Antikrists ånd er nemlig altfor listig til at den plutselig vil la noen påberope seg å være selve Skaperen. Vår verden har altfor mye kunnskap til å gå på noe slikt. Vi må i dag være våkne for Antikrists innflytelse på våre religiøse tradisjoner. Har tradisjonene sitt opphav i Skriften eller i mennesket? Og vi må gå lenger: I våre egne hjerter er det tankemønstre som har sitt opphav i vår kjødelige natur. Der må vi avsløre tilbøyeligheten til antikristelig påvirkning. Er det noe i din sjel som står imot og opphøyer seg mot Gud? Er det noe som setter seg på kongetronen i hjertets tempel og oppfører seg som om det var Gud? Din motstand mot Gud er en avgud. Det er den mektigste avguden som finnes i menneskehjertet.

Men den avguden som selv vil ha herredømmet, er ikke alene i mennesket. Den gamle guden Merkur ville nok ikke klart å holde følge med dagens avguder av Frykt og Travelhet. Verden har hentet den blodtørst som var på de gamle, romerske arenaer og overført den til dagens voldsfilmer. Den har fjernet fruktbarhetsgudinnene fra de greske templene og i stedet begynte å dyrke avguden Sex på våre kinoer og fjernsynsskjermer. Hver gang vi i vårt indre gir etter for fryktens, bitterhetens og stolthetens festningsverk, bøyer vi oss for mørkets herskere. Hver eneste av disse avgudene må knuses, slås i stykker og fullstendig fjernes fra vårt hjertes landskap.

 

”En nidkjær Gud er han”

 

”Du skal ikke tilbe noen annen gud, for Herren heter Nidkjær, og en nidkjær Gud er han” (2. Mos. 34,14).

Herren sa ikke at han var nidkjær en gang i blant. Han sa at navnet hans, det som beskriver hans natur, er Nidkjær. Ved siden av hans navn ”JEG ER”, står navnet ”Nidkjær”. Hans kjærlighet er ikke et luftig prinsipp om ”høyere kosmisk bevissthet”. Hans kjærlighet er rettet mot oss, ja, han er nidkjær for den enkelte av oss. Han ”kaller sine egne sauer ved navn” (Joh. 10,3). Jesus vet hva du heter. Han elsker akkurat deg. Det faktum at Kristus er nidkjær for oss som enkeltindivider, og at han har omsorg for alle sider av livet vårt, viser hvor høyt han elsker oss. Denne kjærligheten demonstrerte han da han ble ydmyket og led døden på korset for å betale for våre synder. Han ga alt. Derfor fortjener han også alt.

Hans nidkjærhet er fullkommen. Den likner ikke på menneskelig nidkjærhet, som ofte gir seg uttrykk i misunnelse, smålighet, eielyst og utrygghet. Han sitter ikke i Himmelen og vrir sine hender mens han lurer på hva vi synes om ham. Hans nidkjærhet har sitt utspring i hans rene kjærlighet til oss og hans lengsel etter å velsigne oss og mette oss med seg selv. Han forstår oss, og selv om han også kjenner våre svakheter, krever han ”med hellig iver…den ånd han har latt bo i oss” (Jak. 4,5). Hans løfte til oss står fast: ”Jeg slipper deg ikke og svikter deg ikke” (Hebr. 13,5). Han nekter å slutte å elske oss. Kanskje du ser på deg selv som en synder, som ikke fortjener kjærlighet og som ingen bryr seg om. Men Jesus lengter etter deg.

Tidlig i min tjeneste ga jeg opp når det gjaldt enkelte personer. Det var mennesker som på meg virket fullstendig uimottagelige for det som hadde med Gud å gjøre. Men ettersom årene gikk, kunne jeg oppdage at de samme menneskene nå vandret med Gud. Jesus er trofast. Han elsker deg med en kjærlighet som er full av nidkjærhet for deg som person.

Gud vet imidlertid at dersom du skal oppleve hans kjærlighet, må selvets og syndens avguder først ødelegges, og for at vi skal bevise vår oppriktighet og vår kjærlighet til ham, ber han oss knuse disse avgudene. Ønsker du å være hellig? Da må du fjerne selvets og syndens avguder fra ditt indre. Helligheten bor nemlig i den sjel som kjærligheten har fått renset. Den stiger opp fra et hjerte som er fritt for avguder.

Kapittel 14

Avguden ”Falsk Kunnskap”

 

 

Vi trenger ikke være store tenkere for å forstå at synd kan bli en avgud, en falsk gud som krever vår lydighet. Men ved siden av synden står en annen avgud som heter ”Falsk Kunnskap”.

 

Se til at ingen fører dere vill

 

Svært mange av våre erfaringer som kristne begynner med at vi tar til oss og fordøyer kunnskap. Til å begynne med i vårt kristenliv kommer vi til Jesus fordi vi er opptatt med å få tilfredsstilt våre ulike behov. Vår evne til å bedømme åndelige ting er dessverre lite utviklet, og ofte tar vi til oss falsk kunnskap som faktisk bremser og hindrer vår åndelige vekst. I stedet for å vokse i Herren, blir vi ofte bare indoktrinert til å mene det vi har hørt fra våre første bibellærere. Og slett ikke alt vi har fått høre, er riktig.

Vi føler oss høyt hevet over menigheter som er stolte av sine bygninger med religiøse statuer og bilder av helgener. Men et falskt gudsbilde kan være like urokkelig i vårt sinn som en statue av stein er urokkelig – og begge deler er like livløse. Dersom vår kunnskap om Gud ikke blir fylt med Guds liv og kraft, blir den ikke annet enn en avgud i vårt sinn.

Vi har alle tanker og forestillinger om Gud som ikke stemmer, og som Den Hellige Ånd vil fjerne dersom han får lov. Dette gjelder kulturelle og læremessige tradisjoner som har slått rot i vårt sinn. Vår oppfatning av Kristi liv blir filtrert gjennom disse uriktige forestillingene i vårt indre, og dermed svekkes kraften. Enkeltmennesker, menigheter, ja, til og med hele nasjoner kan påvirke vårt gudsbilde. Så vel fattige som rike nasjoner tror at den Allmektige lever og tenker på samme måte som dem. De tjener ikke Gud, men sitt bilde av Gud. Men den levende Gud er verken svart eller hvit. Han er verken jøde eller greker, katolikk eller protestant. Han er Gud! Og, som salmisten skrev: ”Vår Gud er i Himmelen, alt han vil, det gjør han” (Salme 115,3).

Vi kan ikke lære opp Gud til å tenke som en nordmann. Han er den suverene Skaper, hele universets Livskilde. Selv om avguder kan være ”tryggere” for vår kjødelige natur enn den levende Gud, kan ikke en avgud reise oss opp fra de døde eller helbrede oss når vi er syke, heller ikke kan den sette oss fri fra oss selv eller fra Djevelen. Den eneste grunnen til at vi er fornøyd med døde avguder til tross for at de ikke kan hjelpe oss, er at de verken gjør oss noe fortred eller overbeviser oss om synd. Vi er ikke klar over følgene av å gi rom for avguder. ”De kan ikke gripe med sine hender og kan ikke gå med sine føtter; de har ikke mål i strupen. Slik blir også de som lager dem, og alle som setter sin lit til dem” (Salme 115,7-8).

I Matteus 24 advarer Jesus mot de enorme forføreriske kreftene som skulle slippes løs i de siste dager. Han begynte sin undervisning med advarselen: ”Pass på at ikke noen fører dere vill!” (vers 4). Fem ganger i de neste tjueto versene gjentar han sin advarsel, og han sier at falske messias’er, falske lærere og falske profeter skal ”føre mange vill”. Det skal også skje ”store tegn og under, for om mulig å føre vill selv de utvalgte” (vers 24). Men midt i sin profetiske undervisning, sier Herren: ”Og evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag…” (vers 14). Understrek utrykket ”evangeliet om riket”. Evangeliet, akkurat slik Jesus underviste om det, med dets kraft til å helbrede, sette fri og gjøre mennesker hellige, skal forkynnes som et vitnesbyrd – ”…og så skal enden komme” (vers 14).

I det samme kapitlet sier Jesus: ”Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå” (vers 35). Jesus visste at hans utvalgte aldri ville gå på kompromiss med budskapet hans. Samtidig som falske lærere, forførelser, falske tegn og under, falsk salvelse osv. dukker opp overalt, blir evangeliet om Guds rike – Jesu eget evangelium – forkynt som et vitnesbyrd om at han skal komme igjen.

Hva er dette ”evangeliet om riket”? I dette begrepet sammenfattes hele det budskap Jesus Kristus kom med. Det er mer krevende, mer tilfredsstillende, mer hellig og mer kraftfullt enn det ”evangelium” som kjennetegner dagens kristenhet. Ifølge Jesus gikk den som fant Guds rike ”i sin glede…bort og solgte alt han eide” (Matt. 13,44). Og den som har funnet det, må søke Guds rikes interesse før han søker så viktige ting som mat og klær. Guds rike er en så dyrebar skatt at det er bedre å miste en hånd eller et øye enn å gå glipp av det (Matt. 6,33; Mark. 9,47). Evangeliet koster oss alt, men det gjør oss delaktige i det beste Gud har å gi. Midt i all verdslighet, lunkenhet og direkte forførelse i disse siste dager, sa Jesus at vi skulle forkynne evangeliet om Guds rike.

Vi må lytte til den undervisning som plasserer våre føtter på den vei som leder til Guds rike, og som gjør oss lik Jesus i hellighet og kraft. Gjør vi ikke det, får vi feil kunnskap, og denne kunnskapen er en avgud.

 

Gud er større enn vår kunnskap om ham

 

Det er svært lite sannsynlig at alt vi har lært om Jesus etter at vi ble kristne, er fra Gud. Vi må ikke la våre tanker om Gud være like uforanderlige som Gud selv er. Vi er nemlig underveis og har mye å lære, mye vi må forandre på og mye vi må glemme. Herren vil vi skal være grunnfestet i ham, ikke i våre tanker om ham. Vi må være så trygge på hans kjærlighet at vi bør trekke alle våre feilaktige oppfatninger opp med roten. En avgud er en avgud.

Guds rike er ikke noen religion, det er et livssamfunn med Jesus som hele tiden utvikles, slik at det til slutt omfatter hele vårt liv. Det ligner like lite på religion som en skinnende engel ligner på et skyggeaktig spøkelse. Dersom du tror at Gud er religiøs, skal du huske følgende: Det fantes ingen religion i Edens hage! Det eneste tempel Gud bor i på denne jord, er det tempel de helliges legemer utgjør. Johannes gjør dette helt klart i Åpenbaringsboken. Om det himmelske Jerusalem sier han: ”Noe tempel så jeg ikke i byen” (Åp. 21,22).

Vår himmelske Far vil ikke at vi skal tilbe eller tjene noe som er så lite at en menneskelig, begrenset hjerne kan fatte det. Han er større enn vår oppfatning av ham. Det er viktig med kunnskap, men den forklarer bare virkeligheten ved hjelp av bilder. Den er bare en avspeiling og aldri selve virkeligheten. Tankene våre kan være til hjelp, men de er begrenset og kan ikke fatte alt som har med Gud å gjøre. Jesus sier om Bibelen: ”Dere gransker skriftene, fordi dere mener at dere har evig liv i dem – og nettopp de vitner om meg! Men dere vil ikke komme til meg og få liv” (Joh. 5,39-40).

Dere er ikke Bibelen som er kilden til liv, det er Jesus. De som skrev Bibelen, skrev for å vitne om ham. Det gamle testamentets profeter pekte fram mot ham, forfatterne av Det nye testamente fører oss tilbake til ham. Dersom vi fullt og helt skal forstå det de skrev, må vi finne ham de fant.

Vi søker nemlig ikke kunnskap, vi søker Gud! Vi er ikke sultne på fakta, men på rettferdighet (Matt. 5,6). Gud er større enn den kunnskap vi kan ha om ham. Når vi virkelig kommer nær den levende Gud, vil vår kunnskap ydmykt stille seg i skyggen av vår ærefrykt og beundring.

La oss, for å vise forskjellen på vår kunnskap om Gud og Gud selv, undersøke vår kunnskap og sammenlikne den med den Allmektige. Kunnskapen forteller oss at Gud er evig, men ”evig” er bare et ord for oss. Hvilken livskvalitet har han, siden de milliarder av år som er i den store livssirkelen, har sin begynnelse og sin slutt i ham?
Våre læresetninger forteller oss at han er Skaperen, men hva slags kraft er det som utgår fra ham siden hele galakser blir skapt ved hans ord? Og på befaling fra ham myldrer jorden vår med liv. Vi definerer ham som allesteds nærværende og allvitende, men er du i stand til, på en fornuftig måte, å beskrive hvordan han kan være alle steder på én gang? Kan du beskrive hvordan han er i stand til å ha full kunnskap om den enkelte av oss, slik at han til og med vet hvor mange hårstrå vi har på hodet?

Våre ord om ham strekker på ingen måte til for å beskrive ham slik han virkelig er. Sammenliknet med den evige virkelighet som venter oss, er vår kunnskap bare melkekost, beregnet på spedbarn. I beste fall kan våre læresetninger stille vår uro og sette ord på det vi tror. Men i den virkelighet som finnes i hans nærhet, der er det en fred som overgår all forstand, og en kjærlighet som er mer enn noen kan fatte (Fil. 4,7; Ef. 3,19). Hvordan skal vi kunne måle og forklare det Paulus kaller ”Kristi ufattelige rikdom” (Ef. 3,8)?

Å søke svar er ikke det samme som å søke Herren. Annenhånds boklig kunnskap er ikke det samme som et personlig møte med Den Levende. Gud må bli like levende, like spennende og like altoppslukende for oss som verden var den gang vi var syndere.

Ditt hjerterop må derfor være: ”La Gud være GUD! La ham være det for oss som han egentlig er!” Det er nødvendig med rett kunnskap, men vi vil ha mer enn bare kunnskap. Vi vil at Den Allmektige skal fylle det tomrom som finnes i våre læresetninger med den virkelighet som han selv er.

Det er en fortelling om Augustin som kan hjelpe til å forklare hva jeg mener. Mange mener at Augustin var den første av de romerske kirkefedrene og en av de mest framtredende lærere i den vesterlandske kirke. Hans skrifter var grunnlaget for kristen tenkning i over tusen år. Hans største verk omfatter ”Bekjennelser” og ”Guds By”. På sitt dødsleie var han omgitt av sine nærmeste venner. Pusten stoppet, hjertet sviktet og en stor fred fylte rommet da han dro for å være med Herren. Plutselig åpnet han øynene sine, og det askegrå ansiktet strålte da han sa: ”Jeg har sett Herren. Alt jeg har skrevet er bare høy og halm”.

Vi kan ha våre tanker, vi kan ha ganske mye bibelkunnskap, vi kan ha åpenbaringer og drømmer, men alt vi tror vi vet, er bare høy og halm sammenlignet med den virkelighet som finnes i Guds nærhet. Herren er større, mer herlig, mer full av kraft enn summen av alle menneskers kunnskap om ham. Han er Gud, og ”alt han vil, det gjør han” (Salme 115, 3).

Hvorfor bruker vi så mye tid og krefter når det gjelder det å omvende oss fra avgudsdyrkelse? Grunnen er at nettopp på det sted der selvets og den falske kunnskapens avguder bor, der har Den Levende Gud valgt å åpenbare sitt nærvær. Den evige, sanne Gud kan ikke bo under samme tak som denne tidsalders avguder. Vi kan ikke tjene to herrer. Vi kan ikke få del i hans kraft og hellighet dersom han ikke får herredømmet i våre liv. Og dersom ikke hans hellighet og hans bilde blir stadig mer synlig i våre liv, er det ikke umulig at vi tjener en avgud, den avguden som heter ”Falsk Kunnskap”.

 

Den hellige fruktens sødme

 

Ikke noe er vakrere, mer tiltalende og attraktivt enn sann hellighet. Å søke hellighet, er å søke å omgi seg med himmelsk glede. Å leve et hellig liv er å ha sin bolig der hvor all sann lykke har sitt opphav. Det er å oppleve livet fra Guds eget ståsted, og nyte livet slik Gud selv gjør det.