2. Korinterbrev

Kapittel 1

Paulus, Jesu Kristi apostel ved Guds vilje, og vår bror Timoteus, til den Guds menighet som er i Korint, sammen med alle de hellige som er i hele Akaia: Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus. Lovet være vår Herre Jesu Kristi Gud og Far, barmhjertighetens Far og all trøsts Gud. Han som trøster oss i all vår trengsel, så vi kan være i stand til å trøste dem som er i all slags trengsel, med den trøst vi selv blir trøstet med av Gud. For slik som Kristi lidelser kommer til oss i rikt mål, slik blir også vår trøst rikelig ved Kristus. Lider vi trengsel, så er det til trøst og frelse for dere, noe som får sitt uttrykk i tålmodighet i de samme trengslene som også vi lider. Om vi trøstes, er det til trøst og frelse for dere. Og vårt håp for dere står fast, for vi vet at på samme måte som dere har del i lidelsene, skal dere også få del i trøsten. For vi vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om den trengsel som møtte oss i Asia. Vi ble i den utstrekning nedtynget, mer enn vi maktet, slik at vi til og med tvilte på om vi skulle berge livet. Ja, vi hadde felt dødsdommen over oss selv, for at vi ikke skulle stole på oss selv, men på Gud, som oppvekker de døde, Han som utfridde oss fra en så stor død, og som fortsatt frir oss ut. Vi stoler på Ham, at Han fremdeles vil utfri oss, når også dere hjelper oss i forbønn, for at det kan komme takk for oss fra mange mennesker; for den nådegaven som er gitt oss ved manges forbønn. For dette er vår ros, vår samvittighets vitnesbyrd er at vi har ferdes i verden, og særlig hos dere, i enkelhet og Guds renhet, ikke i kjødelig visdom, men i Guds nåde. For vi skriver ikke noe annet til dere enn det dere leser eller forstår. Nå håper jeg at dere også skal forstå helt til enden, slik dere også for en del har forstått oss, at vi er deres ros, slik dere også er vår ros på Herren Jesu dag. Og i tillit til dette ville jeg komme til dere først, slik at dere kunne få enda en nåde. Jeg ville dra gjennom deres område til Makedonia, for så å komme tilbake fra Makedonia til dere og få hjelp av dere på veien til Judea. Da jeg altså planla dette, gjorde jeg det da på en rettferdig måte? Eller er det slik at det jeg planlegger, planlegger jeg ut fra kjødet, så det skulle være både ja, ja og nei, nei hos meg? Men Gud er trofast; vårt ord til dere var ikke både ja og nei. For Guds Sønn, Jesus Kristus, som blant dere ble forkynt av oss – av meg, Silvanus og Timoteus -, Han var ikke ja og nei, men i Ham var bare ja. For så mange som Guds løfter er, i Ham er de ja, og i Ham er de amen, Gud til ære ved oss. Han som grunnfester oss sammen med dere i Kristus, og som har salvet oss, er Gud. Han har også beseglet oss og gitt oss Ånden som pant i våre hjerter. Men jeg kaller Gud som vitne for min sjel, at det var for å spare dere at jeg ikke på ny kom til Korint. Ikke slik å forstå at vi skal herske over deres tro, men vi er medarbeidere på deres glede, for dere står jo i troen.

Kapittel 2

Men jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke ville komme tilbake til dere med sorg. For dersom jeg gjør dere sorgfulle, hvem er det da som gjør meg glad – om ikke den som blir gjort sorgfull av meg. Og jeg skrev nettopp dette til dere, for at jeg ikke, når jeg kom, skulle ha sorg av dem som jeg burde ha glede av. For jeg har den tillit til dere alle at min glede også er den glede dere alle har. For det var ut av stor nød og hjertets fortvilelse jeg skrev til dere, med mange tårer. Det var ikke for å gjøre dere sorgfulle, men for at dere skulle kjenne den kjærligheten som jeg så rikelig har til dere. Men om noen har vært årsak til sorg, så er det ikke meg han har gjort sorg, men delvis – for ikke å si det for sterkt – dere alle. Den straffen som han ble påført av flertallet, er nok for den mannen, slik at dere nå heller skal tilgi og trøste ham, så han ikke skal bli ødelagt av en enda større sorg. Derfor ber jeg dere inderlig om på ny å bekrefte deres kjærlighet til ham. For det var også derfor jeg skrev, fordi jeg ville sette dere på prøve, for å se om dere er lydige i alle ting. Den dere tilgir noe, tilgir også jeg. For hvis jeg virkelig har tilgitt noe, så er det for deres skyld jeg har tilgitt den det gjelder for Kristi åsyn, for at ikke Satan skulle overliste oss. For hva han har i sinne, er vi ikke uvitende om. Men da jeg kom til Troas for å forkynne Kristi evangelium og en dør var åpnet for meg i Herren, da hadde jeg ingen ro i min ånd, for jeg fant ikke min bror Titus. Men jeg forlot dem og dro av sted til Makedonia. Men Gud være takk som alltid leder oss til seier i Kristus, og som ved oss gjør duften av hans kunnskap kjent på ethvert sted. For vi er Kristi vellukt blant dem som blir frelst, og blant dem som går fortapt. For dem som går fortapt, er vi dødens duft som fører til død, og for dem som blir frelst, er vi livets duft som fører til liv. Og hvem er vel i stand til dette? For vi er ikke som de mange, som forfalsker Guds ord for vinnings skyld. Men ut fra renhet, som av Gud, taler vi for Guds åsyn i Kristus.

Kapittel 3

Begynner vi igjen å anbefale oss selv? Eller trenger vi, som enkelte andre, anbefalingsbrev til dere eller fra dere? Dere er vårt brev, skrevet i våre hjerter, kjent og lest av alle mennesker. Det er tydelig at dere er Kristi brev, som er blitt til ved vår tjeneste, ikke skrevet med blekk, men med den levende Guds Ånd, ikke på steintavler, men på hjertets kjødtavler. Og vi har en slik tillit til Gud ved Kristus. Ikke det at vi er dyktige i oss selv til å tenke ut noe som om det kom fra oss selv, men vår dyktighet er fra Gud, Han som også gjorde oss dyktige til å være tjenere for en ny pakt, ikke bokstavens pakt, men Åndens pakt. For bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende. Men dersom dødens tjeneste, i bokstaver, inngravert på steiner, var herlig, slik at Israels barn ikke kunne se direkte på ansiktet til Moses, på grunn av hans åsyns herlighet – som var en herlighet som ble borte -, hvor mye rikere på herlighet skal ikke da Åndens tjeneste bli? For dersom fordømmelsens tjeneste har herlighet, så skal rettferdighetens tjeneste så mye mer overgå den i herlighet. For det som slik delvis ble herliggjort, har nå ingen herlighet sammenlignet med den herligheten som er så mye mer overveldende. For om det som forsvinner hadde herlighet, da skal så mye mer det som forblir ha herlighet. Da vi altså har et slikt håp, taler vi med stor frimodighet. Vi gjør ikke som Moses, som la et dekke over ansiktet sitt, slik at Israels barn ikke skulle se slutten på det som forsvant. Men deres sinn ble forherdet. For til denne dag blir det samme dekket liggende under lesingen av den gamle pakt, for det er bare i Kristus at dekket blir tatt bort. Men helt til denne dag ligger et dekke over deres hjerte når Moses blir opplest, men når det omvender seg til Herren, blir dekket tatt bort. Men Herren er Ånden. Og der Herrens Ånd er, der er det frihet. Men alle vi som med utildekket ansikt ser Herrens herlighet som i et speil, blir forvandlet til det samme bilde fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd.

Kapittel 4

Derfor, da vi har denne tjenesten, ettersom vi har fått miskunn, så mister vi ikke motet. Men vi har sagt fra oss skammens skjulte gjerninger, og vi vandrer ikke i list, heller ikke behandler vi Guds ord svikefullt. Men ved å legge sannheten åpent fram, anbefaler vi oss selv til hvert menneskes samvittighet for Guds åsyn. Men selv om vårt evangelium er skjult, er det for dem som går fortapt det er skjult, de vantro, de som har fått sine sinn forblindet av denne tidsalders gud, for at ikke lyset fra herlighetens evangelium om Kristus, som er Guds bilde, skal skinne for dem. For vi forkynner ikke oss selv, men Kristus Jesus, Herren, og oss selv som deres tjenere for Jesu skyld. For Gud som bød lyset å skinne ut fra mørket, Han har latt det skinne i våre hjerter, for å la lyset fra kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi åsyn skinne fram. Men vi har denne skatten i leirkar, for at den veldige kraften skal være av Gud og ikke av oss. Vi er hardt trengt på alle kanter, men ikke knust. Vi er tvilrådige, men ikke i fortvilelse. Vi er forfulgt, men ikke forlatt, nedslått, men ikke ødelagt. Og alltid bærer vi Herren Jesu død med oss i legemet, for at Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme. For vi som lever blir alltid overlatt til døden for Jesu skyld, for at også Jesu liv skal åpenbares i vårt dødelige kjød. Så virker da døden i oss, men livet i dere. Og siden vi har den samme troens Ånd, etter det som er skrevet: Jeg trodde, derfor talte jeg, så tror også vi, derfor taler vi. For vi vet at Han som reiste opp Herren Jesus, skal også reise oss opp med Jesus og framstille oss sammen med dere. For alt dette skjer for deres skyld, for at nåden, når den ved stadig flere har spredt seg utover, kan føre til takk i rikelig mål, til Guds ære. Derfor mister vi ikke motet. For selv om vårt ytre menneske går til grunne, blir likevel det indre menneske fornyet dag for dag. For vår trengsel, som er lett og som bare varer en kort stund, virker for oss en enda mer overstrømmende og evig fylde av herlighet, idet vi ikke retter blikket på de synlige ting, men på de usynlige. For de synlige ting er uforgjengelige. Men de usynlige er evige.

Kapittel 5

For vi vet at om vårt jordiske hus, dette teltet, brytes ned, har vi en bygning av Gud, et hus som ikke er laget med hender, evig i himlene. For mens vi er i dette jordiske huset, sukker og lengter vi etter å bli ikledd vår bolig som er fra himmelen, for at vi, når vi er blitt ikledd denne, ikke skal bli funne nakne. For vi som er i dette teltet, sukker mens vi er nedtynget. For vi vil ikke bli avkledd, men heller ikledd, så dette dødelige kan bli oppslukt av livet. Han som har forberedt oss på nettopp dette, er Gud. Han har også gitt oss Ånden som pant. Derfor er vi alltid ved godt mot, selv om vi vet at så lenge vi er hjemme i legemet, er vi borte fra Herren. For vi vandrer ved tro, ikke ved det synlige. Vi er da ved godt mot, og vil heller flytte bort fra legemet og være hjemme hos Herren. Derfor setter vi vår ære i å være til behag for Ham, enten vi er hjemme eller i legemet. For vi skal alle fram for Kristi domstol, for at enhver kan få igjen de ting som er gjort ved legemet, etter det han har gjort, enten godt eller ondt. Når vi da kjenner frykten for Herren, overtaler vi mennesker. Men vi er åpent kjent av Gud, og jeg stoler også på at vi er åpent kjent for samvittighetene deres. For vi anbefaler ikke oss selv for dere på ny, men gir dere mulighet til å rose dere på våre vegne, så dere kan ha et svar til dem som roser seg av det de er i det ytre og ikke i hjertet. For om vi er fra oss selv, er det for Gud. Er vi ved sans og samling, er det for dere. For Kristi kjærlighet tvinger oss, idet vi har gjort det klart for oss: Når Én døde for alle, da døde alle, og Han døde for alle, for at de som lever ikke lenger skal leve for seg selv, men for Ham som døde og oppsto for dem. Derfor fra nå av kjenner vi ingen etter kjødet. Selv om vi har kjent Kristus etter kjødet, kjenner vi Ham ikke lenger på den måten. Derfor om noen er i Kristus, er han en ny skapning. Det gamle er forbi. Se, alt er blitt nytt. Men alt dette er av Gud, Han som forlikte oss med Seg Selv ved Kristus Jesus, og ga oss forlikelsens tjeneste, for Gud var i Kristus og forlikte verden med Seg Selv, så Han ikke tilregner dem overtredelsene deres, og har lagt forlikelsens ord ned i oss. Så står vi da i en sendetjeneste på Kristi vegne, som om Gud Selv inderlig formaner ved oss: Vi ber på Kristi vegne: La dere forlike med Gud! For Ham som ikke kjente til synd, gjorde Gud til synd for oss, for at vi skulle bli Guds rettferdighet i Ham.

Kapittel 6

Men som medarbeidere formaner vi dere om at dere ikke tar imot Guds nåde forgjeves. For Han sier: ”I den rette tid bønnhørte Jeg deg, og på frelsens dag hjalp Jeg deg.” Se, nå er det den velbehagelige tid. Se, nå er frelsens dag. Vi gir ikke noen grunn til anstøt i noe, for at ikke tjenesten vår skal bli lastet. Men i alle ting anbefaler vi oss selv som Guds tjenere, i stor tålmodighet, i trengsler, i nød, under piskeslag, under fengselsopphold, i opprør, i strev, i søvnløshet, i faste, ved renhet, ved kunnskap, ved langmodighet, ved godhet, ved Den Hellige Ånd, ved kjærlighet uten hykleri, ved sannhetens ord, ved Guds kraft, ved rettferdighetens rustning på høyre side og venstre side, ved ære og vanære, ved onde rykter og gode rykter, som forførere, men likevel sanne, som ukjente, men likevel godt kjente, som døende, og se, vi lever, som straffet, men likevel ikke drepte, som sorgfulle, men likevel alltid glade, som fattige, men som likevel gjør mange rike, som de som ikke har noe, men likevel eier alt. Dere korintere! Vi har talt åpent ut til dere, og våre hjerter er vidåpne. Dere har ingen liten plass hos oss, men dere har gjort det trangt i deres egne sinn. Men la det være med dere som med oss – jeg taler som til et barn -, også dere må gi plass i deres sinn. Dra ikke i fremmed åk med vantro! For hvilket fellesskap har rettferdighet med lovløshet? Og hvilket samfunn har lyset med mørket? Og hvilken samklang er det mellom Kristus og Belial? Eller hvilken delaktighet har en troende med en ikke-troende? Og hvilken enighet er det mellom Guds tempel og avguder? For dere er den levende Guds tempel. Som Gud har sagt: ”Jeg vil bo hos dem og vandre iblant dem. Jeg vil være deres Gud, og de skal være Mitt folk.” Derfor: Kom ut fra dem og vær atskilt, sier Herren. Rør ikke det som er urent, så skal Jeg ta imot dere. Og Jeg vil være Far for dere, og dere skal være Mine sønner og døtre, sier Herren, Den Allmektige.

Kapittel 7

Derfor, mine kjære, da vi har disse løftene, så la oss rense oss fra all urenhet på kjød og ånd, og fullføre vår helliggjørelse i frykt for Gud. Gi oss bare mer rom! Vi har ikke gjort urett mot noen, vi har ikke ødelagt noen, vi har ikke bedratt noen. Jeg sier ikke dette for å dømme dere, for jeg har allerede sagt at dere er i våre hjerter, slik at vi kan dø sammen og leve sammen. Min tillit til dere er stor, min ros av dere er også stor. Jeg har fått rikelig trøst; jeg er overlykkelig midt i all vår trengsel. For heller ikke da vi kom til Makedonia, hadde vårt kjød noen ro, men vi ble plaget fra alle kanter. Utenfor oss var det stridigheter, inne i oss var det frykt. Men Gud, som trøster de nedbøyde, trøstet oss ved at Titus kom, men ikke bare ved at han kom, men også ved den trøst som han hadde blitt trøstet med hos dere. Han fortalte oss om den inderlige lengselen dere har, deres nød og deres iver for meg. Det gjorde at jeg gledet meg enda mer. For selv om jeg gjorde dere sorgfulle med brevet mitt, så angrer jeg ikke på det, selv om jeg først angret på det. For jeg ser jo at det samme brevet gjorde dere sorgfulle, selv om det bare var for en kort tid. Nå gleder jeg meg, ikke over at dere ble gjort sorgfulle, men over at dere ble gjort sorgfulle slik Gud ville, for at dere ikke skulle lide tap på grunn av oss i noe. For den sorg som er etter Guds vilje, virker omvendelse til frelse, og det vil en ikke angre på. Men verdens sorg virker død. For se hva nettopp dette førte til, at dere ble sorgfulle etter Guds vilje. Det ble skapt et stort alvor hos dere, ja forsvar, ja harme, ja frykt, ja lengsel, ja iver, ja straff! I alle ting beviste dere at dere selv var rene i denne saken. Derfor, selv om jeg skrev til dere, så gjorde jeg ikke det for hans skyld som hadde gjort urett, og heller ikke på grunn av ham som det var gjort urett mot, men jeg skrev for at vår omsorg for dere for Guds åsyn skulle bli synlig for dere. Derfor er vi blitt trøstet ved at dere fikk trøst. Og vi gledet oss enda mer over Titus’ glede, for hans ånd er blitt fornyet av dere alle. For om jeg i noe har talt rosende ord om dere til ham, så er jeg ikke blitt til skamme. Men slik vi har talt alle ting til dere i sannhet, slik ble også den ros vi ga dere overfor Titus, funnet å være sann. Og hans kjærlighet til dere blir ikke mindre når han husker den lydighet dere alle har, hvordan dere med frykt og beven tok imot ham. Derfor gleder jeg meg over at jeg kan ha tillit til dere i alle ting.

Kapittel 8

Dessuten, brødre, vil vi fortelle dere om den nåde som Gud har gitt menighetene i Makedonia: Midt i en stor prøvelse med trengsel var deres glede så overveldende at den til tross for deres dype fattigdom kunne virke en rikdom på gavmildhet hos dem. For jeg kan bevitne at de ga frivillig etter evne, ja, over evne. Og de ba oss inderlig om at vi måtte ta imot gaven og fellesskapet i tjenesten for de hellige, og de ga ikke bare slik vi hadde håpet, men de ga seg selv først til Herren og så til oss ved Guds vilje. Så oppmuntret vi Titus til å fullføre innsamlingen av denne gaven av nåde, slik han allerede hadde begynt å samle inn hos dere. Men på samme måte som dere er rike i alle ting, i tro, i tale, i kunnskap, i all iver og i deres kjærlighet til oss, slik skal dere nå også være rike i denne gaven som er virket av nåde. Jeg sier ikke dette som en befaling, men jeg prøver ektheten i deres kjærlighet ved å viser til andres iver. For dere kjenner vår Herre Jesu Kristi nåde, at da Han var rik, ble Han fattig for deres skyld, for at dere ved Hans fattigdom skulle bli rike. Og her vil jeg gi et råd; det er til deres eget gagn. Dere ikke bare begynte å virke for et år siden, men dere hadde vilje til det også. Men nå må dere også fullføre gjerningen. På samme måte som dere var ferdige til å ville dette, så må nå arbeidet bli fullført, ut fra det dere har. For hvis det først er et villig sinn, blir det verdsatt etter det en har, og ikke etter det en ikke har. For jeg mener ikke at andre skal ha det lettere og dere bli tynget ned. Men det skal være likhet. Den overflod som dere har, skal nå i denne tiden hjelpe de andre i deres mangel. En annen gang kan da de andre med sin overflod hjelpe dere i den mangel dere måtte ha. Slik kan det være likhet. Som det står skrevet: Den som hadde samlet mye, hadde ingen overflod, og den som hadde samlet lite, led ingen mangel. Men Gud være takk, som legger den samme oppriktige omsorgen for dere i Titus’ hjerte. For han tok ikke bare imot formaningen, men fordi han selv hadde så stor en iver, reiste han til dere etter eget ønske. Og vi har sendt med ham den bror som har sin ros i tjenesten for evangeliet i alle menighetene, og ikke bare det, men som også ble valgt av menighetene til å reise sammen med oss med denne gaven. Vi er tjenere for denne gaven, til Herrens egen ære, og for å vise deres velvillige sinnelag. Ved dette unngår vi at noen skulle anklage oss på grunn av denne store gaven som vi er tjenere for. For vi vil gjerne legge vinn på det som er ære verd, ikke bare i Herrens øyne, men også i menneskers øyne. Og vi har sendt vår bror med dem, en som vi ofte har funnet ivrig i mange oppgaver, og som nå viser seg enda mer ivrig, på grunn av den store tilliten vi har til dere. Hvis noen har spørsmål om Titus, så la det være klart at han er min medtjener og medarbeider hos dere. Stilles det spørsmål om de andre brødrene våre, så la det være klart at de er menighetenes utsendinger og Kristi ære. Derfor skal dere nå la dem få se bevis på deres kjærlighet til dem og på den ros vi ga dere, rett for menighetens øyne.

Kapittel 9

Om tjenesten til de hellige er det ikke nødvendig at jeg skriver til dere. For jeg vet om deres villighet, som jeg også roser dere for hos makedonierne og sier at Akaia var forberedt for et år siden. Og deres iver har tilskyndet mange andre. Likevel har jeg sendt brødrene, så ikke den ros vi har av dere skulle bli en tom ros i denne sammenheng, og så dere kan være forberedt, slik som jeg sa. For hvis noen makedoniere blir med meg og finner dere uforberedt, ville da ikke vi – for ikke å snakke om dere -, bli til skamme på grunn av denne tillitsfulle rosen? Derfor fant jeg det nødvendig å tilskynde brødrene til å dra i forveien til dere og på forhånd gjøre den rike gaven deres klar. På den måten kan den gaven dere lovte tidligere, være klar som en velsignelsesgave, og ikke som en gave i gjerrighet. Men dette sier jeg, den som sår sparsomt, skal også høste sparsomt. Og den som sår rikelig, skal også høste rikelig. Enhver skal gi slik han har bestemt seg for i sitt hjerte, ikke motvillig eller av tvang. For Gud elsker en glad giver. Og Gud er mektig til å la all nåde komme til dere i overflod, så dere alltid og i alle forhold skal ha nok av alt som trengs og kan ha overflod til all god gjerning. Som det er skrevet: Han har spredt utover, Han har gitt til de fattige, Hans rettferdighet varer til evig tid. Må Han som sørger for såkorn til såmannen og brød til mat, også sørge for og mangfoldiggjøre det såkorn dere har sådd, og gi vekst til dere rettferdighets frukter, og slik skal dere bli rike i alle ting til all gavmildhet, som virker takksigelse ved oss til Gud. For hjelpen som denne tjenesten gir, fyller ikke bare de behovene de hellige har, men den skaper også overflod ved mange takksigelser til Gud. På grunn av ektheten som kommer til syne i denne tjenesten, skal de også prise Gud for deres lydighet til å bekjenne Kristi evangelium og for at dere deltar så gavmildt med dem og med alle mennesker. De vil be for dere og lengte etter dere på grunn av den overveldende store Guds nåde som er over dere. Gud være takk for Hans ubeskrivelige gave!

Kapittel 10

Men jeg selv, Paulus, formaner dere ved Kristi saktmodighet og mildhet – jeg som er så ydmyk blant dere ansikt til ansikt, men som er så frimodig overfor dere når jeg er fraværende. Men jeg ber dere om at jeg, når jeg er hos dere, må slippe å opptre djervt. For jeg har til hensikt å vise min fasthet og frimodighet overfor noen, de som tror om oss at vi vandrer etter kjødet. For selv om vi ferdes i kjødet, så fører vi ikke kamp etter kjødet. For våre stridsvåpen er ikke kjødelige, men i Gud er de mektige til å rive ned festningsverk; med disse kan vi rive ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og ta hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus, og være ferdige til å straffe all ulydighet når lydigheten deres er oppfylt. Ser dere bare på det ytre? Hvis noen har fått visshet i sitt indre om at han tilhører Kristus, så man han på ny gjøre dette klart for seg: På samme måte som han tilhører Kristus, tilhører også vi Kristus. For selv om jeg ville rose meg enda mer av vår myndighet, som Herren ga oss for å bygge opp, og ikke for å ødelegge dere, skal jeg ikke bli til skamme, så det ikke skal se ut som jeg skremmer dere med brevene mine. ”For brevene hans,” sier de, ”er myndige og strenge, men når han kommer legemlig, er han svak, og hans tale er ynkelig.” Den som taler på denne måten, må forstå at slik vi er i de ord som står i brevene når vi er fraværende, slik skal vi også være i gjerning når vi er til stede. For vi våger ikke å regne oss blant eller sammenligne oss med dem som anbefaler seg selv. Men de som måler seg selv etter seg selv, og sammenligner seg med seg selv, er ikke vise. Vi vil ikke rose oss i det vide og brede, men bare innenfor grensene av det området som Gud har utpekt for oss, et område som også omfatter dere. For vi forstrekker oss ikke, som om vår myndighet ikke rakk til dere, for også til dere kom vi med Kristi evangelium. Vi roser oss ikke av noe som ligger utenfor våre grenser, det vil si at vi ikke roser oss av andre menneskers arbeid. Men vi har det håp at etter hvert som troen deres vokser, skal virkefeltet vårt bli vidt utvidet med dere, slik at vi kan forkynne evangeliet i de områdene som er bortenfor dere, uten å rose oss av det som er oppnådd innenfor en annens arbeidsområde. Men den som roser seg, han skal rose seg i Herren. For det er ikke den som anbefaler seg selv, som blir godkjent, men den Herren anbefaler.

Kapittel 11

Om dere bare ville bære over med meg i litt dårskap – ja, dere vil nok bære over med meg! For jeg er nidkjær for dere med Guds nidkjærhet. For jeg har forlovet dere med Én mann, så jeg kan framstille dere som en ren jomfru for Kristus. Men jeg frykter for at slik som slangen forførte Eva med sin list, slik vil også tankene deres bli fordervet og drevet bort fra den enfoldige troskap mot Kristus. For om den som kommer, forkynner en annen Jesus som vi ikke har forkynt, eller om dere får en annen ånd som dere ikke har fått før, eller et annet evangelium som dere ikke har godkjent før, da kan dere så gjerne leve med det! For jeg ser det slik at jeg på ingen måte er underlegen i forhold til de mest framstående apostlene. Selv om jeg er ulærd i tale, er jeg det likevel ikke i kunnskap. Tvert imot har vi vært helt åpenbare blant dere i alle ting. Eller gjorde jeg synd da jeg ydmyket meg, slik at dere kunne bli opphøyet, ved at jeg forkynte dere Guds evangelium uten vederlag? Jeg stilte krav overfor andre menigheter og tok lønn av dem for å gjøre tjeneste for dere. Og da jeg var til stede hos dere og manglet det nødvendige, ble jeg likevel ikke til byrde for noen. For det jeg manglet, ble sørget for av brødrene som kom fra Makedonia. Og i alle ting har jeg holdt meg fra å være til byrde for dere, og slik vil jeg fortsatt forholde meg. Så sant Kristi sannhet er i meg, skal ingen hindre meg i å rose meg av dette i Akaias områder. Hvorfor? Fordi jeg ikke elsker dere? Det vet Gud at jeg gjør! Men det jeg gjør, det vil jeg også fortsette å gjøre, for at jeg skal avskjære dem muligheten, de som søker en anledning til å komme i betraktning på høyde med oss, i alt det som de roser seg av. For disse er falske apostler, bedragerske arbeidere, som omskaper seg til Kristi apostler. Og det er ikke noe å undre seg over. For Satan selv omskaper seg til en lysets engel. Derfor er det ikke noe stort om tjenerne hans også omskaper seg til rettferdige tjenere. Men deres ende skal bli i samsvar med deres gjerninger. Jeg sier dere: La ingen tro at jeg er en dåre. Men om så skulle være, ta likevel imot meg som en dåre, så jeg kan få rose meg litt. Det jeg her sier, taler jeg ikke ut fra Herren, men heller som i dårskap, i denne rosende selvtillit. Ettersom mange roser seg etter kjødet, så vil jeg også rose meg. Dere holder jo gjerne ut med dårer, siden dere selv er så kloke! For dere holder det ut om noen fører dere inn i trelldom, om noen fortærer dere, om noen tar fra dere det dere har, om noen opphøyer seg over dere, eller om noen slår dere i ansiktet. Med skam sier jeg at vi har vært altfor svake til slikt som dette! Men uansett hva det måtte være som drister seg til å rose seg av – jeg taler i dårskap -, det er jeg også dristig nok til å rose meg av. Er de hebreere? Det er jeg også. Er de israelitter? Det er jeg også. Er de Abrahams ætt? Det er jeg også. Er de Kristi tjenere? Jeg taler som en dåre – jeg er det enda mer, i mer strev, under langt flere piskeslag, oftere i fengsel, ofte i dødsfare. Av jødene fikk jeg fem ganger de førti piskeslag på ett nær. Tre ganger ble jeg hudstrøket. En gang ble jeg steinet. Tre ganger led jeg skipbrudd. En natt og en dag har jeg vært i dypet. Jeg har ofte vært på reiser, i farer på elver, i farer blant røvere, i farer blant mine egne landsmenn, i farer blant hedningene, i farer i byen, i farer i ørkenen, i farer på havet, i farer blant falske brødre, i utmattelse og strev, ofte i søvnløshet, i hunger og tørst, ofte i faste, i kulde og nakenhet. Utenom alt det andre har jeg det som ligger på meg daglig, nemlig omsorgen for alle menighetene. Hvem er svak, uten at jeg også bli svak? Hvem føres inn i fall, uten at det brenner i meg? Hvis jeg må rose meg, så vil jeg rose meg at det som gjelder min skrøpelighet. Gud og vår Herre Jesu Kristi Far, Han som er velsignet i all evighet, vet at jeg ikke lyver. Landshøvdingen i Damaskus, som sto under kong Aretas, voktet damaskernes by med en vaktavdeling for å ta meg til fange. Men jeg ble firt ned i en kurv gjennom en luke i bymuren og slapp unna hendene hans.

Kapittel 12

Det er utvilsomt ikke til gagn for meg å rose meg. Jeg kommer nå til syner og åpenbaringer fra Herren: Jeg kjenner et menneske i Kristus, som for fjorten år siden ble rykket inn i den tredje himmel. Om han var i legeme, vet jeg ikke, eller utenfor legemet, vet jeg ikke, Gud vet det. Og jeg kjenner dette mennesket – om han var i legemet eller utenfor legemet, vet jeg ikke, Gud vet det. Jeg vet at han ble rykket inn i Paradis og hørte ord som ikke kan uttales, slike ord som det ikke er tillatt for et menneske å tale. Denne mannen vil jeg rose meg av. Men meg selv vil jeg ikke rose meg av, bortsett fra mine skrøpeligheter. Men selv om jeg skulle ha lyst til å rose meg, blir jeg ikke en dåre. For jeg vil tale sannheten. Men jeg avstår fra det, for at ikke noen skal tenke høyere tanker om meg enn de tanker han får når han ser meg eller hører meg. Og for at jeg ikke skulle bli hovmodig på grunn av de høye åpenbaringene, er det gitt meg en torn i kjødet, en Satans engel til å slå meg, så jeg ikke skal bli hovmodig. Om denne ba jeg inderlig til Herren tre ganger om at den måtte forlate meg. Men Han sa til meg: ”Min nåde er nok for deg, for Min kraft blir fullendt i skrøpelighet.” Derfor vil jeg mest av alt rose meg av mine skrøpeligheter, for at Kristi kraft kan ha rom hos meg. Derfor gleder jeg meg midt i skrøpelighetene, i mishandling, i nød, i forfølgelser og angst for Kristi skyld. For når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk. Jeg er blitt en dåre med min ros. Dere har tvunget meg til det. For jeg burde blitt anbefalt av dere. For jeg lå ikke etter i noen ting sammenlignet med disse mest framtredende apostlene, selv om jeg ikke er noe. De tegn som kjennetegner en apostel, ble i sannhet virket blant dere med all utholdenhet, i tegn og under og kraftige gjerninger. For hva var det dere manglet sammenlignet med de andre menighetene, bortsett fra det at jeg selv ikke ble til byrde for dere? Tilgi meg denne urett! Se, for tredje gang er jeg nå klar til å komme til dere. Og jeg vil ikke bli til byrde for dere. For jeg søker ikke det dere eier, men bare dere selv. For barna plikter ikke å samle til foreldrene, men foreldrene til barna. Og jeg vil med glede ofre, ja, selv bli ofret for sjelene deres, selv om det er slik at jo mer overstrømmende jeg elsker dere, desto mindre blir jeg elsket. Men det får være som det vil, jeg var dere ikke til byrde. Men var jeg kanskje listig, og tok dere med list! Utnyttet jeg dere ved noen av dem jeg sendte til dere? Jeg oppfordret Titus og sendte vår bror med ham. Utnyttet Titus dere? Gikk vi ikke begge fram i den samme ånd? Gikk vi ikke begge i de samme spor? Tror dere ennå at vi forsvarer oss overfor dere? Nei, vi taler for Gud i Kristus. Men vi gjør alt, dere elskede, til deres oppbyggelse. For jeg frykter at jeg ikke skal finne dere slik jeg ønsker når jeg kommer, og at jeg skal bli funnet av dere slik dere ikke ønsker. Jeg frykter at det vil være stridigheter, misunnelse, utbrudd av vrede, selvhevdelse, baktalelse, sladder, hovmod og opprør. Jeg frykter at når jeg kommer igjen, skal min Gud ydmyke meg blant dere, og at jeg får sorg over de mange som har syndet tidligere og som ikke har omvendt seg fra den urenhet, hor og utukt som de har levd i.

Kapittel 13

Dette blir nå den tredje gangen jeg kommer til dere. Ved to eller tre vitners munn skal hvert ord stå fast. Jeg har sagt det til dere før og sier det igjen, som om jeg var til stede for andre gang. Og nå når jeg er fraværende, skriver jeg til dem som har syndet før, og til alle de andre, at om jeg kommer igjen, vil jeg ikke spare noen. For dere ønsker et bevis på at Kristus taler i meg, Han som ikke er svak overfor dere, men mektig i dere. For selv om Han ble korsfestet i skrøpelighet, så lever Han likevel i Guds kraft. For vi er også skrøpelige i Ham, men vi skal leve med Ham i Guds kraft hos dere. Ransak dere selv om dere er i troen! Prøv dere selv! Kjenner dere ikke dere selv, at Jesus Kristus er i dere? Det måtte da være at dere ikke består prøven. Men jeg stoler på at dere forstår at vi består prøven. Nå ber jeg til Gud at dere ikke skal gjøre noe ondt. Ikke for at vi skulle vise oss som de som består prøven, men for at dere skulle gjøre det gode, selv om det kunne se ut som om vi ikke består prøven. For vi makter ikke noe imot sannheten, bare for sannheten. For vi gleder oss når vi er skrøpelige og dere er sterke. Og dette ber vi også om, deres fulle og hele dyktiggjørelse. Derfor skriver jeg dette når jeg er fraværende, så jeg ikke skal bruke strenghet når jeg er til stede, etter den myndighet som Herren har gitt meg til oppbyggelse og ikke til ødeleggelse. Til slutt, brødre, lev vel! Bli fullt ut dyktiggjort! La dere formane, ha det samme sinn, lev i fred med hverandre! Og kjærlighetens og fredens Gud skal være med dere! Hils hverandre med et hellig kyss! Alle de hellige hilser dere. Herren Jesu Kristi nåde og Guds kjærlighet og Den Hellige Ånds samfunn være med dere alle! Amen.