Boka "Ved Mesterens føtter" av Sadhu Sundar Singh

Ved Mesterens føtter

 

Av Sadhu Sundar Singh

 

 

Innledning

 

Første syn

 

En gang en mørk kveld gikk jeg alene ut i jungelen for å be, og da jeg satt på en stor steinblokk, la jeg fram min trang og ba inderlig til Gud om hjelp. Om litt så jeg en fattig mann komme imot meg. Jeg antok at han var sulten og frøs og kom for å be om hjelp. Og jeg reiste meg og forklarte at jeg selv var en fattig som søkte hjelp og ikke hadde noe bortsett fra et eneste teppe, og at det var bedre for ham å gå inn i byen og henvende seg til folk der. I det samme glimtet det fra ham som et lyn; han lot dale over meg noen velsignelsens dråper, og forsvant. Akk! Da gikk sannheten opp for meg…at det var min kjære Herre som var kommet, ikke for å få, men for å gi meg, en stakkars elendig, noe, og gjøre meg rik (2. Kor. 8,9). Da jeg tenkte på min dårskap og uærbødighet, gråt jeg.

 

Annet syn

En annen dag da mitt arbeid var gjort, gikk jeg til den samme jungelen for å be, og mens jeg satt på den samme steinblokken, begynte jeg å overveie hva jeg skulle be om. Mens jeg satt fordypet i mine overveielser, kom en annen person bort til meg. Hele hans væremåte og fremtreden, tydet på at han var edel og oppriktig av natur, men det var list i blikket hans og noe djevelsk i stemmen hans. Han sa følgende til meg: ”Swami Herre, tilgi at jeg avbryter ensomheten og andakten din. Det er den enes plikt å sørge for andres vel, og det er derfor jeg er kommet, for ditt rene og uselviske liv har gjort et dypt inntrykk på meg. Det samme gjelder mange andre gudfryktige mennesker. Men til tross for at du har viet deg med hjerte og sjel til andres vel, har du fremdeles ikke fått tilstrekkelig lønn for det. Min mening er dette: Idet du er blitt en kristen, virker innflytelsen din på noen tusen kristne, men det er den også begrenset til. Noen av de kristne ser til og med på deg med mistro. Var det ikke bedre for deg å bli en leder som hindu eller muhammedaner? De søker en slik leder. Hvis du går med på det jeg foreslår, skal vi snart få se at omkring tre hundre millioner hinduer og muhammedanere i Hindustan (dagens India og Pakistan, red. anm.) blir dine tilhengere og vil yte deg tilbedelse.” Da jeg hørte dette, brøt ordene frem på leppene mine, i samme øyeblikk: ”Vik fra meg, Satan. Jeg har alltid visst at du var en ulv i fåreklær. Du vil at jeg skal oppgi korsets og livets trange vei, og ta dødens brede vei. Min lønn er Herren som har gitt sitt liv for meg, og det er min plikt og skyldighet å ofre meg selv og alt for ham som er alt for meg. Så gå, for jeg har ingenting med deg å gjøre.” Da han hørte dette, ble han meget forferdet, og mumlet med seg selv og gikk, og forsvant. Etter dette gråt jeg meget og ba til Gud: ”Å, min Herre og Gud, som er alle ting for meg, mitt livs liv og min ånds ånd, ha barmhjertighet med meg og fyll meg med din Hellige Ånd og med kjærlighet slik at det ikke blir plass til noe annet i hjertet mitt. Jeg ber ikke om noen velsignelse, men om deg selv, som er alle velsignelsers og livets giver. Jeg ber ikke om verden og dens prakt og herlighet, og heller ikke om Himmelen, men jeg trenger deg selv, for hvor du er, der er Himmelen. I deg alene er tilfredsstillelse og overflod til hjertet mitt. Du selv, o Skaper, har skapt dette hjertet for deg, og ikke for noen annen skapt ting, Derfor kan ikke hjertet finne hvile i noe uten i deg, - bare i deg, å, Far, som har skapt denne lengsel etter fred. Så ta bort fra mitt hjerte alt som står deg i mot, og ta bolig og hersk selv der inne. Amen.” Da jeg reiste meg fra bønnen, så jeg en herlig og meget skjønn lysets skikkelse stå foran meg, Han sa ikke et ord, og mine øyne var fulle av tårer, så jeg ikke kunne se klart, men det gikk strømmer av kjærlighet som lyn ut fra ham og inn i min sjel og mitt hjerte, og jeg kjente min kjære frelser. Da reiste jeg meg fra steinblokken og falt ned for føttene hans. Han hadde nøkkelen til mitt innerste. Han åpnet det som stengte for meg selv med kjærlighetens nøkkel og fylte meg med sin nærhet. Hvor jeg enn så, inni meg selv eller utenfor, var det ingen å se uten ham alene. Da ble det omsider åpenbart for meg at menneskehjertet er Guds trone og faste borg, og når han blir verdiget til å ta bolig i hjertet, begynner Himmelen og Guds rike å være der. På noen øyeblikk hadde han fylt meg slik og åpenbart slike vidundere for meg, at alt lot seg ikke skildre fullt ut dersom det ble skrevet bøker, for bare i himmelsk språk kan Himmelens ting nevnes, og jordiske tunger kan ikke fortelle om disse tingene. Men jeg vil prøve å skrive ned noen av dem, som jeg har mottatt i visjoner fra Herren. Han tok plass på den samme steinblokken som jeg før hadde sittet på, og jeg satt ved hans føtter og spurte. Og således fulgte gjennom spørsmål og svar, en samtale mellom Herren og hans disippel.

 

Ved Mesterens føtter

1.    Åpenbaringen av Guds nærhet

 

Del 1

Disippelen: O, Herre, livets kilde, hvorfor holder du deg skjult for dem som tjener deg i hengivenhet? Hvorfor fryder du dem ikke med å la dem se deg?

 

Herren: 1. Min sønn, den sanne lykke avhenger ikke bare av at man ser med de naturlige øyne, den avhenger av det åndelige syn og hjertet. Tusenvis av mennesker så meg i Palestina, men ikke alle ble lykkelige av det, for bare det som var dødelig, kunne sees med dødelige øyne. Den udødelige Gud og udødelige ånder kan ikke sees med dødelig øyne. Du kan jo ikke se din egen ånd, så hvordan kan du da se dens skaper? Når de åndelige øyne blir åpnet, da kan du se ham som ”er ånd” (Joh. 2, 24). Når du ser meg her, er det bare med åndelige øyne du gjør det, ikke med legemlige øyne. Når man sier at tusener så meg i Palestina, ble da deres åndelige øyne åpnet, eller ble jeg selv dødelig? Jeg tok dødelig natur (kjød) for å bli soning for verdens synder, og da frelsens gjerning for syndere var fullbrakt (Joh. 19, 30), gikk dødeligheten over til udødelighet. På den måten gikk det til, at etter min oppstandelse, kunne bare de se meg som hadde åndelig syn (Apostlenes gjeringer 10,40-41).

2.I verden er det mange som kjenner til meg, men de kjenner meg ikke – det vil si at de har ingen personlig forbindelse med meg, derfor har de ingen riktig oppfatning av meg eller tro på meg, og de tar meg ikke som frelser og herre. Som et menneske som er blind fra fødselen av, - dersom man snakker til ham om de ulike farger, rødt, blått og gult, og deres vekslende mangfoldighet, så er han uten kjennskap til deres verdi og skjønnhet, og er ute av stand til å påskjønne dem, for han bare kjenner til dem og kjenner deres forskjellige navn, men kan aldri få noen ordentlig forestilling om fargene før hans øyne blir åpnet. Han er i virkeligheten helt fremmed for dem; på samme måte kan ikke et menneske kjenne meg, hvor kunnskapsrik han enn er, før han får åndelig syn, - kan ikke se min herlighet, kan ikke forstå at jeg er Gud legemliggjort.

 

3.Det er også mange troende som i sitt hjerte føler min nærhet, og således får fred i sinn og liv, men i det ytre kan de ikke se. Som øyet som er ute av stand til å se mange ting, når det blir tatt medisin på øyet, føler øyet at medisinen renser øyet i det indre og er meget gagnlig for synet.

 

4.De som tjener meg i hengivenhet vinner sann fred ved min nærhet, som de ikke virkelig kan se; men de fryder seg like fullt over den når de kan føle dens makt. Heller ikke kan de jo se sitt hjertes eller sin bevissthets fornemmelse som gir dem en smak av min nærhets fred. Slik er det med tungen og det som er søtt; verken det søtes søthet eller tungens smaksevne der fornemmelsen av det søte bringes på det rene, er synlige ting. På samme måte gir jeg også mine sønner den skjulte manna som gir dem liv og glede (Åpenbaringen 2, 7), - en hemmelighet som verden og dens vismenn ikke kjenner og ikke kan kjenne.

 

5.Iblant kommer det, på grunn av sykdom, en forandring i tungens smaksevne. Samme hvor velsmakende føden den syke får er, byr den ham da imot; på samme måte blir det ved syndens sykdom, en forandring i det menneskes smak hvis hjerte og ånd er syke. Under de forhold mister mitt ord og min tilbedelse og min nærhet sin tillokkelse, og i stedet for å ha gagn av det, ser han mangler og begynner å kritisere og finne feil.

 

6.Mange troende kan som den mann som var blind fra fødselen av, se Jesus som en profet og en Menneskenes Sønn når de får sitt syn, men de ser ham ikke som Kristus og Guds Sønn (Joh. 9, 17, 35-37), før jeg viser meg for dem annen gang i makt.

 

7.En kvinne skjulte seg i sin hage mellom tette trær, og hennes lille barn gikk ut og gråt og lette etter henne. Barnet lette i hele hagen, men fant ikke spor av henne. En tjener sa til barnet at det skulle slutte å gråte og ikke lete mer etter henne, og han forsøkte å feste dets oppmerksomhet ved et mangotre med sin gode frukt og forskjellige andre gode frukter og vakre blomster, og tilbød seg å plukke noen til det med det samme. Men barnet ropte: ”Nei, nei, det er min mor jeg vil ha. Hennes barm er langt bedre enn disse mangoer, og hennes kjærlighet er meget bedre enn duften av disse vakre blomster, og denne hagen i seg selv og alle disse vakre blomstene og frukter er jo mine, for det som tilhører min mor, tilhører også meg; derfor er det min mor jeg vil ha.” Moren hørte alt dette fra sitt skjulested, og kom straks frem og tok barnet i sine armer og kysset det, og hagen ble et paradis for barnet. På samme måte blir ikke mine barn i denne verden, som er som en stor hage, tilfredsstilt med noen tillokkende ting eller frukter før de finner meg; og jeg, Emmanuel, som alltid er hos dem, åpenbarer meg for dem (Joh. 14, 20).

 

8.Som svampen er i vannet, og vannet er i svampen, men svampen er ikke vann, og heller ikke vannet svamp, for de er to separate ting, på samme måte blir mine barn i meg og jeg blir i dem. Dette er ikke panteisme, men det er Guds rike som bor i et menneskes hjerte som lever i verden (Luk. 17, 21). Som vannet er i svampen, på samme måte er jeg alle steder og i alle ting, men jeg er ikke alle ting.

 

9.Samme hvor mye man vasker et stykke kull, forsvinner ikke dets sorthet, men straks kullet blir antent, blir sortheten borte. Og når en synder blir døpt med Den Hellige Ånd, som utgår fra Faderen og meg, - for jeg og Faderen er ett, - da fjerner det på samme måte all syndens sorthet fra ham og gjør ham til et lys for verden (Matt. 3, 11 og 5, 14). Som kullet er i ilden og ilden i kullet, på samme måte er jeg i mine barn og de i meg, og ved dem blir jeg åpenbart for andre.

 

Kapittel 2 

 

Disippelen: Herre, hvis du ville åpenbare deg på en spesiell måte for verden, da ville ikke folk nære tvil om din guddom og om Faderens eksistens, men alle ville tro og komme inn på den rette vei.

 

Herren: 1. Mitt barn, jeg kjenner godt hver enkelts tilstand, og jeg åpenbarer meg for hver enkelt etter enhvers behov. Når menneskene skulle føres på den rette vei, kunne det ikke være noen bedre eller mer egnet måte jeg kunne åpenbare meg på, enn at jeg for menneskets skyld ble gjort til menneske, for at menneskene skulle forstå at Faderen ikke er noe fremmed eller forferdelig vesen, men er kjærlighet og ligner dem, for de ble skapt i hans lignelse og hans bilde. I menneskenaturen finnes den naturlige trangen til å se den man stoler på og elsker. Men det er umulig å se Faderen, for hans natur lar seg ikke fatte, og den som ville se det ufattelige, måtte selv være det. Menneskene som kan fattes og er skapt, kan ikke se Gud. Ettersom Gud er kjærlighet og har skapt i mennesket den samme kjærlighetens natur som sin egen, valgte han å ta på seg en menneskenatur som lot seg fatte, for å tilfredsstille menneskets hjertes trang; det vil si, han ble legemliggjort for at hans barn som kan fattes og er skapt, kunne se ham i Himmelen, og fryde seg med alle englene. Jeg er den usynlige Guds bilde, og hele guddommens fylde er legemliggjort og bor i meg (kol. 1, 15; 2, 9); derfor sa jeg: ”Den som har sett meg, har sett Faderen” (Joh. 14, 9-10); og selv om jeg i min legemliggjorte natur kalles Sønnen, er jeg i virkeligheten den evige Far (Jesaja 9, 6).

 

2.Jeg og Faderen og Den Hellige Ånd er én, på samme måte som det i solen er både varme og lys, samtidig som lys ikke er varme, og varme ikke er lys, men begge er ett, - de gir seg til kjenne utenfor solen i to ulike former. På samme måte gir jeg og Den Hellige Ånd som kommer fra Faderen, varme og lys til verden. Åndens dåp som ild brenner all slags synd og ondskap ut av de troendes hjerte og gjør dem klare for Himmelen ved å rense og hellige dem. Jeg som er det sanne lys (Joh. 1, 9 og 8, 12), trekker syndere ut av mørkets avgrunn, og fører dem på den rette vei frem til Himmelens evige glede. Men på samme måte er vi ikke tre, men bare én, på samme måte som det i solen ikke er tre, men én.

 

3.De evner og krefter og egenskaper Gud har skapt i mennesket, blir etter hvert maktesløse og døde når mennesket ikke bruker dem; slik er det også når troen på den levende Gud ikke stadig er sunn og frisk, da kan den overveldes av syndens angrep og slå om til tvil. Vi hører ofte at det blir sagt: ”Hvis bare tvilen min i den og den retning ble løst, er jeg fullt klar til å tro.” Det er med slike uttalelser som med den mann som har brukket et bein ved et uhell og siden ber legen om å fjerne smertene først og siden få beinet i orden. Det han ber om, er absolutt dårskap, ettersom smerten kommer av at beinet er brukket. Derfor må man først få beinet i orden, da forsvinner smertene av seg selv. På samme måte er menneskets forhold til Gud brutt ved syndens innflytelse, og det bevirker tvil, som er åndelig smerte. Derfor må man først få forholdet til Gud gjenopprettet, da opphører tvilen om min guddom og Guds eksistens og andre åndelige spørsmål av seg selv. I stedet for smerte blir det skapt en vidunderlig fred i hjertet, en fred som verden ikke kan gi og ikke ta. Jeg fikk legemlig skikkelse nettopp for å lege bruddet mellom menneskene og Faderen, for at menneskene i evighet kunne være lykkelig hos ham i Himmelen.

 

4. Gud er kjærlighet og i alle skapte levende vesener, særlig i menneskene, har han skapt kjærlighetens rot. Og da må han som er kjærlighet, få den kjærlighet som tilkommer ham, og menneskene må elske ham som skapte hjerte og sjel og forstand, må elske ham av hele sitt hjerte og sin sjel og sitt sinn, og for hans skyld også elske det han har skapt. Hvis denne kjærlighet ikke får sin fulle utfoldelse i kjærlighet til ham som har skapt denne kjærlighet i mennesket, av et helt hjerte og sjel og styrke og sinn, da har den falt fra sin opprinnelige tilstand og gått over til selviskhet, og blir derved årsak til egen og den øvrige skapningens ødeleggelse. Ethvert selvisk menneske begår i realiteten selvmord.

 

Jeg har også sagt: ”Du skal elske din neste som deg selv.” Selv om hele menneskeheten er hverandres neste i alminnelig forstand, er dette særlig brukt om dem som lever nær hverandre. Det er lett å være vennlig mot en fremmed som bare er hos en et par dager, selv om det er en fiende. Men å elske den som seg selv, som alltid er en nær og stadig gir en ergrelser og besvær, og finne seg i hans ferd, det er en virkelig vanskelighet. Når du har seiret i denne store kampen, da blir det lett å elske alle andre som deg selv. Når et menneske elsker Gud slik av hele sitt hjerte og sin sjel og sitt sinn og sin neste som seg selv, - et slikt hjerte blir det ikke plass for tvil. I ham er Guds rike grunnfestet, som aldri skal opphøre; og smeltet i kjærlighetens ild, blir han formet og dannet etter sin himmelske far som fra først av hadde skapt ham etter sitt eget bilde.

 

5.Jeg åpenbarer meg også stadig gjennom mitt eget ord, Bibelen, for dem som søker meg med rene motiver. På samme måte som jeg tok på meg menneskelig natur for å frelse menneskeheten, slik er også mitt ord, som er ånd og liv (Joh. 6,63), skrevet med menneskelig språk, det vil si, det har både inspirerte og menneskelige elementer i seg. På samme måte som at det er mennesker som ikke forstår meg, så forstår de heller ikke mitt ord. For å forstå det riktig, trenger man ikke å kunne hebraisk og gresk, men man trenger Åndens ledelse; profetene og apostlene skrev det mens de var i Den Hellige Ånd. Ja, Ordets språk er åndelig, og bare de som er født av Ånden, kan forstå det fullt ut, selv om de etter verdens mening er uvitende barn. De forstår det åndelige språk, for det er deres morsmål. Denne verdens vise forstår det ikke, fordi de ikke har noen del i Den Hellige Ånd.

 

6.Jeg pleier å åpenbare meg i naturens bok som jeg selv er opphavet til. Man trenger åndelig syn når man skal lese denne boken, for å se meg og finne meg i naturen. Når man ikke har dette åndelige syn, står man i fare for å gå seg vill og ikke finne meg. En blind kan jo lese en bok ved å bruke fingerspissene i stedet for øynene og føle seg fram. Men en ordentlig vurdering av sannheten, kan man ikke komme frem til på denne måten, noe agnostikeres og skeptikeres forskning har vist. I stedet for fullkommenhet, får man se tilbakegang, og bare kritikk og, og påvisning av feil; og de spør: ”Hvis det er noen allmektig skaper for alt dette skapte, hvorfor er det da mangler ved det?” – som uvær, jordskjelv, solformørkelser, smerte, lidelse og død. I denne uttalelse er deres uvitenhet akkurat som en uforstandig mann som begynner å kritisere når han ser en byggmesters uferdige bygning eller en dyktig kunstners uferdige bilde; om en liten stund når han ser begge deler ferdig, skammer han seg over sin egen uforstand og begynner straks å rose dem. Og nøyaktig på samme måte har ikke Gud ført verden frem til den nåværende tilstand på en eneste dag, og heller ikke vil verden nå fullkommenhet på én dag. Hele den skapte verden går frem mot fullkommenhet, og hvis det var mulig for den verdensvise å se fra det fjerne, se med den viten som Gud har fra begynnelsen, det skaptes fullkommenhet hvor det ingen lyte skal være, da ville han også bøye seg for Gud og bekjenne at alt var såre godt (1.Mos.1,31).

 

7.Menneskeåndens tilstand mens den er i legemet, ligner meget fuglens i eggeskallet. Hvis man på noen måte kunne få fortalt kyllingen inne i skallet, at utenfor skallet er det en stor, vid verden med alle slags blomster, med elver og skjønne fjell, alt vidunderlig vakkert, og at dens opphav er der, og at den ville få se det alt sammen når den ble utfridd fra skallet, - da ville den verden forstå eller tro hva man fortalte den. Selv om den også fikk høre at den skulle se med de øyne og fly med de vinger som når er i en ufullkommen tilstand, så ville den ikke sette sin lit til et eneste ord; og heller ikke ville noe bevis virke, som ble gitt i dens nåværende tilstand. Slik er det også mange som ikke tror på noen fremtidig tilværelse eller på Guds eksistens, fordi de ikke kan se den slags ting i sitt nåværende legemlige skall. Deres forestillingsevne som er som fint dun, kan ikke nå utenom tankens snevre område, og heller ikke kan de se de evige og uvisnelige ting med sine nåværende svake øyne – ”hva Gud har beredt for dem som elsker ham” (Jes. 65,17). Og betingelsene for å vinne evig liv når legemet er forlatt, er det, at sjelen skulle få varme mens den er i legemet, ved Den Hellige Ånd gjennom tro, på samme måte som kyllingen inne i egget får varme fra høna; ellers står den i fare for å bli ødelagt for alltid.

 

8.Ettersom menneskene er begrensede skapninger, trenger de å tro på den ubegrensede Guds natur og mysterier. Det er like umulig for det begrensede sinn og den begrensede intelligens å åpne låsen for Guds dype mysterier med sin svake nøkkel, som det er umulig for en maur med sine svake bein å løfte en stor jernbolt.

 

10.Mange sier at hvis noen ting eller livet selv har en begynnelse, må det også ha en slutt. Det er ikke sant, for kan ikke den Allmektige gi udødelighet ved sitt ords makt? I denne verden ser det ut til at livet kan ødelegges og gå til grunne, fordi det er undergitt en tilstand og forhold som selv er utsatt for forandring og forgjengelighet; men hvis dette liv ble løst fra foranderlige og forgjengelige ting og ble brakt under innflytelse av den uforanderlige og udødelige Gud som er det evige livs kilde, så ville det nåværende liv unnslippe fra forgjengelighetens grep og bli evig liv. Og de som tror på meg, - ”jeg gir dem evig liv, og de skal aldri i evighet gå fortapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd” (Joh.10,28). Jeg er Herren, Gud den Allmektige, som er og som var og som kommer (Åp. 1,8).

 

Kapittel 3: Synd og frelse

 

Disippelen: Herre, nesten alle mennesker vet at det er synd å være ulydig mot Gud og forsømme å dyrke ham, og den ødeleggende virkning gir seg meget klart til kjenne i verdens nåværende tilstand; men det er ikke så tydelig å se hva synd virkelig er, eller hvordan et så ødeleggende element ble frembrakt i den allmektige Guds skapning mot hans vilje, mens han var til hele tiden.

 

Herren: 1.Synd er uttrykket for den handling at man forkaster Guds vilje og følger sin egen vilje, forkaster det som er rett og tilbørlig, og velger det uriktige og utilbørlige, og gir etter for sitt eget ønske og behag selv om det ikke gir noen sann tilfredsstillelse med virkelig og blivende glede. Synd er ikke noe med en slik egen tilstand at vi kan si om den at den ble skapt. Det er snarere navnet på en tilstand. For det er bare én skaper for alle skapte ting, og han er god, og en god skaper kan ikke skape eller frembringe noe ondt; det ville være i strid med hans natur. Ved siden av denne gode skaper, er det ingen annen skaper som kunne ha skapt det onde.

 

Og Satan kan bare forderve det som er skapt; han har ingen makt i seg selv til å skape noe. Så synden er ikke noe som er skapt med en egen tilværelse. Det er alene en tilstand som ødelegger og villeder. Lyset har sin egen tilværelse, men mørket har ingen eksistens, og er bare mangel på lys. På samme måte har synden og det onde ingen egen eksistens, men motsetningen til eller mangelen på det gode, er i seg selv ondt. Men denne syndens mørke tilstand er meget farlig, for på grunn av mørket, forviller mange sjeler seg bort fra den rette vei og går til grunne på Satans klipper av bedrag, og faller i Helvetes mørke avgrunn og er fortapt. Fordi det er slik, var det at jeg, som er verdens lys, ble åpenbart i kjød slik at jeg kunne utfri dem som angrer og tror på meg fra mørkets makt og føre dem trygt frem til deres ønskers mål i Himmelen hvor det ikke er skygge av natt eller av mørke (Åp. 21, 23; 22, 5).

 

2.Du spør hvordan syndens mørke tilstand ble skapt når den allmektige Gud var til hele tiden. Det skjedde ved at Satan og mennesket fulgte sine onde begjæringer etter sin egen frie vilje og på sitt villfarende og uriktige vis. Hvis du spør hvorfor Gud ikke skapte menneskene slik at de ikke kunne falle hen i denne tilstanden, er svaret, at hvis han hadde skapt menneskene som en maskin, som dette ville innebrakt, så ville de aldri hatt anledning til å føle sann glede, som bare kan vinnes gjennom full utøvelse av fri vilje og selvvirksomhet. Adam og Eva lot seg bedra av Satans løgn, fordi de i sin syndefrie tilstand ikke visste hva bedrag og løgn var. Og før den tid visste ikke Satan hva hovmod var, for hittil hadde det ikke eksistert hovmod, selv om denne tilstanden er frembrakt både i Satan og i mennesket. Og Gud har ved sin makt forandret det til en bedre skikkelse og brakt frem gode resultater av det. For det første er Guds grenseløse og underbare kjærlighet som eller ville forblitt ukjent, blitt forkynt ved legemliggjørelsen og forsoningen. For det andre fryder de frelste seg dypt over Paradisets gleder når de har smakt syndens bitterhet, akkurat som man merker det deilige ved søte ting og honning i motsetning til noe bittert i sin føde. Og da vil de aldri gi etter for synd mer, men ydmykt og lydig, og i kjærlighet, gi seg hen i tilbedelse av Gud, Faderen, og for alltid glede seg i ham.

 

3.Folk vil svært gjerne se etter plettene i sol og måne og etter solformørkelser, men de har ingen tanke for de pletter og den formørkelse som står i forbindelse med synden, som vedrører dem selv. Av denne kjensgjerning kan man til en viss grad dømme om, hvis det lys som er i mennesket blir mørke, hvor stort blir da ikke mørket (Matt. 6,23). På samme måte som den spedalskes legeme under spedalskhet ofte stivner til og blir ufølsomt, slik blir et menneskes hjerte og samvittighet dødt og ufølsomt ved syndens sykdom, og det så sterkt at han ikke føler dens pinefulle og motbydelige karakter. Den tid er nær da han vil forstå og bli klar over dens syndefulle virkninger, og da blir det gråt og tenners gnissel.

 

4.De som er sunket ned i synd er ikke oppmerksomme på sin byrde, på samme måte som at de som er nedsenket i vann ikke føler vekten, samme hvor stor tyngde det er over hodet deres, og de blir kvalt og dør; men når et menneske kommer opp av vannet og forsøker å bære noe av det, så merker han straks vekten, om det er aldri så lite av det. De som blir oppmerksomme på syndens tyngde og angrer og kommer til meg, dem gir jeg den sanne hvile (Matt. 11,28), for slike kommer jeg for å søke og frelse (Luk. 19,10).

 

5.Alle legemets deler trenger ikke å bli svake og unyttige før døden inntreffer. Det er fullstendig nok om bare hjertet svikter eller en hjernesykdom bryter løs; eller et ulykkestilfelle kan gjøre slutt på hele livet, selv om alle lemmene ellers er sunne og er så sterke som de noen gang har vært. På samme måte er én synd med sin giftige virkning på hjerte og sinn fullstendig nok til å ødelegge en hel slekt, rase, land, verden, som Adams synd så tydelig viser. Og ett av mine ord er også tilstrekkelig til å gi evig liv, som det er nok til å gjøre en død som Lasarus levende.

 

6.Iblant har det også hendt, at et dyr eller en fugl som har levd sammen med og i vennskap med mennesker, og siden vender tilbake til sine like, opplever at de angriper og dreper den, i stedet for å ønske den velkommen. Årsaken til dette er at de dyrs atferd og væremåte som har levd i samkvem med mennesket, er helt fremmed og underlig for dem. Hvis ikke engang dyr vil ønske sine egne velkommen på grunn av deres forbindelse med mennesket, hvordan kan så de hellige og englene i Himmelen ønske syndere velkommen som har levd i onde menneskers samfunn? Det skal ikke antydes med dette at de ikke har kjærlighet til syndere, men Himmelens herlige karakter vil være svært usmakelig for andre. Samkvemmet med de gode og rettferdige i denne verden er frastøtende for syndere; hvordan kan de da sette pris på å leve i samfunn med dem i all evighet i Himmelen? Et slikt paradis ble for dem en streng straff og helvete selv. Så gå ikke ut fra at Gud utstøter syndere fra Himmelen og kaster dem i Helvete; for Gud som selv er kjærlighet, har aldri kastet og vil aldri kaste noen i Helvete. Før dette liv er forbi, før man kommer til Paradis eller Helvete, blir Paradis og Helvete til i menneskehjertet i den nåværende tilværelse, ettersom enhver har handlet og ferdes vel eller ille.

 

Så enhver som ønsker å unnslippe fremtidens evige Helvete, må oppriktig angre sine synder og gi sitt hjerte til meg, slik at jeg kan gjøre ham til et barn av Guds rike for alltid ved at jeg bor i ham og ved Den Hellige Ånds innflytelse.

 

7.En som reiser seg mot vår jordiske øvrighet og konge, kan søke tilflukt i et annet land, men hvor vil den som reiser seg mot Gud, flykte og skjule seg? For hvor han så går i Himmelen eller i det lave, så ser han at Gud er der (Sal. 139,7-8). Så det tjener ham til det gode at han angrer og kaster seg ned for hans føtter.

 

8.Fikenblader var ikke nok for Adam og Eva til å skjule og dekke seg med, men de fikk kjortler av skinn. På samme måte er menneskets gode gjerninger som er som fikenbladene, ikke tilstrekkelig slik at han unnflyr fra den kommende vrede, men kun min rettferdighets kappe.

 

9.Møllet ofrer ingen tanke på den egenskap ved ilden at den brenner og ødelegger, men er simpelthen dåret av lyset og omkommer i det. På samme måte tenker mennesket aldri på de ulykkelige og giftige egenskaper ved synden, men tiltrukket av dens uvirkelige glede, forderver og ødelegger han seg selv for bestandig. Mitt lys kan gi synderen frelse fra døden og skjenke evig liv og evig glede, for mennesket er skapt til å motta hva dette sanne lys gir.

 

10.Synd er ikke noen innbilning eller illusjon, men i denne tilstand av åndelig mørke, ved menneskets onde frie vilje, er det frembrakt onde spirer og syndens ormer, og de har skjemmet og ødelagt hans ånd for alltid, på samme måte som kopper ofte på ganske kort tid skjemmer mennesker for alltid. På samme måte som at Gud aldri har skapt smerte og sykdom, så har han heller aldri skapt synd og ondskap. Det er den likefremme følge av menneskets ulydighet. Smerte og sykdom er heller ikke noen innbilning, men er følgene av og den ytre og åpenbare form for syndens indre og usynlige sykdom, enten den er forårsaket ved ens egen synd eller ved andres, hvilken som helst menneskelig slekt eller krets man hører til i. Og når alle disse som hører til der, angrer og forener seg i meg, da strømmer mitt livgivende blod gjennom dem og leger alle indre og ytre sykdommer og gir fullkommen sunnhet for alltid, - det mål som mennesket ble skapt til. Og således blir han i all evighet lykkelig hos sin skaper og herre.

Kapittel 4

 

Disippelen: Herre, i våre dager er det lærde mennesker og deres tilhengere som anser frelse ved din forsoning og ditt blod for meningsløs og fornuftsstridig, og de sier at Kristus bare er en stor lærer og et eksempel for vårt åndelige liv, men at frelsen og den evige glede kommer av våre egne bestrebelser og gode gjerninger.

 

Herren: 1.Husk på at åndelige ting og religionen har mer å gjøre med hjertet enn med hodet. Hjertet er Guds tempel, og når hjertet er fullt av Gud selv, blir også hjernen opplyst. Når dette ikke er tilfellet, er hjernen og forståelsens øyne, uten det sanne lys, like unyttige som de naturlige øyne er det uten dagslys. I mørke tar man iblant en orm for et tau og et tau for en orm. På den måten villeder denne verdens lærde jevne folk ved sin forvridde utlegning av åndelige realiteter. Til å forlede Eva brukte ikke Satan et får eller en due, men en slange som var det treskeste av alle dyr. Han benyttet nettopp den snedighet som et fint våpen. På samme måte finner Satan i våre dager at de vise og lærdes kløkt og lærdom og de intelligentes intelligens er fine redskaper til å villede og ødelegge troende, og bruker dem deretter. Bare kløkt er ikke nok. Man må også være troskyldige som en due. Derfor har jeg sagt: ”Vær kloke som slanger og enfoldige som duer (Matt. 10,16).

 

2.Mitt kors og min forsoning har samme virkning på troende som kobberslangen hadde på de israelitter som var bitt av slangen. Alle som så på den med troens blikk, ble frelst (4. Mos. 21,9; Joh. 3,14-15). De som bare regnet den for et stykke kobber i stedet for å tro, begynte å gjøre innsigelser: ”Hva er det ved dette kobberstykket? Å se på det er den rene dårskap. Hvis Moses først ville gi oss en motgift, en medisin, eller et spesielt middel til å redde oss fra de giftige slangene, da var det verdt å tro på; men hva slags spesielt middel mot gift kan det være i denne stangen?” Følgen var at de døde alle sammen. På samme måte vil også de gå under som bestrider det i våre dager, som nekter å tro på Guds egen frelses vei, og vil omkomme i sin egen synds gift.

 

3.En ung mann falt ned fra et stup og kom så sterkt til skade at han mistet meget blod ved sårene sine og var døden nær. Hans far brakte ham til en lege, og legen sa: ”Livet er i blodet. Den unge mann har mistet så mye blod, at han bare kan komme seg igjen hvis noen er villig til å gi ham sitt eget liv eller sitt eget blod, ellers vil han dø i løpet av kort tid.” Med hjertet fullt av kjærlighet gjorde faren seg straks rede til å gi sitt eget blod. Farens blod ble ført inn i den unge mannens årer, og sønnen kom seg. Slik er mennesket falt utfor hellighetens stup og er kommet til skade ved sine egne synder og er døden nær, for hans åndelige liv er gått tapt. Og slik gir da jeg mitt eget åndelige og evige blod for dem som angrer og tror på meg, for at de skal slippe ødeleggelse og få evig liv; for det var nettopp for dette jeg kom, at de skal ha liv og ha overflod (Joh. 10,10) og skal leve i evighet.

 

4.I gammel tid var det forbudt å drikke dyrs blod og spise visse dyrs kjøtt for at de skulle unngå ulike sykdommer, og således at mennesket som hadde et animalsk legeme, ikke skulle utvikle sine animalske og kjødelige tilbøyeligheter ved å spise dem og drikke blod; og ved dette ble de reddet fra mange onde virkninger. Men nå er mitt kjød i sannhet mat, og mitt blod er i sannhet drikke (Joh. 6,55), for av det hentes åndelig og aldri sviktende liv, og fullkommen sunnhet og himmelsk fryd og glede kan vinnes.

 

5.Å få forlatelse for synden er ikke hele frelsen. Full befrielse fra synden er full frelse. For det kan skje, at selv om man får tilgivelse for synden, kan man dø av syndens sykdom.

 

Det var således en mann som ble angrepet av en hjernesykdom som følge av at han hadde vært syk lenge, og mens han led av den, overfalt og drepte han en annen mann under et anfall av sinnssykdom. Han ble dømt til døden ved henging. Da hans slektninger anket saken og henviste til den virkelige årsak til handlingen hans, fikk han forlatelse for sin forseelse, mordet, men før slektningene kunne nå bort til ham og bringe ham den gode melding om forlatelsen, fikk de den meldingen at morderen var død av den hjernesykdommen som hadde vært årsaken til at han begikk mord. Og si så, - hva var så vunnet ved tilgivelsen? Hans virkelige trygghet var avhengig av at han ble helbredet for sykdommen sin, og da hadde det vært virkelig glede ved forlatelsen. Jeg fremtrådte i kjødet for å oppnå dette, at jeg kunne forløse dem som angrer og tror både fra syndens årsak og virkning; fra synden og straffen og døden. De dør ikke i sine synder, for jeg gir dem frelse fra deres synder (Matt. 1,21), og de går over fra døden og blir arvinger til det evige liv.

 

6.Mange menneskers liv er i fare som jegerens som så honning i et tre i skogen ved elvekanten og klatret opp i treet, og mens han nøt den deilige honningen, var han slett ikke oppmerksom på den kjennsgjerning at han var like i dødens gap; for i elven rett under treet, lå en alligator med gapet vidåpent for å sluke ham; på en annen side lå ulver og ventet rundt treet klare til å rive ham i stykker; og en tredje fare var den ting at en art små insekter hadde spist opp treets røtter. Og om en liten stund løsnet treet i roten og falt i elven, og den uforstandige jeger ble et bytte for alligatoren. På samme måte smaker sjelen, oppe i dette legemes tre, en kort stund syndens uvirkelige og uekte honning, og er aldeles likegyldig og tankeløs for at den er i verdens farlige skog, hvor Satan ønsker å rive den i stykker og ødelegge den, og Helvete venter som en alligator der nede med åpnet gap for å oppsluke den, mens usynlige og bittesmå syndens insekter har spist tvers gjennom legemet og livets røtter, og sjelen plutselig og for alltid blir Helvetes offer. Men synderen som kommer til meg, skjenker jeg evig liv som ingen noen gang kan ta fra ham.

 

7.Ved listige ord og bedragerske ting, drar Satan mennesker til seg og oppsluker dem, aldeles som en slange trekker fuglene til seg ved sine vakre øynes tryllemakt, og så sluker dem. Men til dem som tror på meg, gir jeg frelse fra den gamle slange og fra verdens ødeleggende dragelse. Som fuglen, som til tross for jordens sterke tiltrekning og imot tyngdeloven, er uberørt og flyr i frihet i den frie luften, slik kommer de (de troende) som kommer under min kjærlighets dragning og flyr på bønnens vinger, hjem i trygghet og når den evige bestemmelse som de stunder mot.

 

8. som det er med et menneske som har gulsott, at alt ser gult ut, slik ser selv det virkelig store forskjellig ut for synderen og vitenskapsmannen alt etter deres synd eller vitenskap, og det er heller ikke til å undres over at når de går et skritt videre og også regner meg for en synder slik som dem selv. Men min oppgave er å gi syndere frelse, og er ikke avhengig av verdens mening, men finnes iboende i de troendes liv. På samme måte som Levi mens han ennå var i Abrahams lend, betalte tiende til meg selv om han fremdeles ikke var født, på samme måte har troende i alle slektsledd i meg på korset fått forsoning og forløsning for alle sine synder, selv om de ikke en gang var født, for denne frelse er for alle slekter i hele verden. (Hebreerbrevet 8,9,10).

 

9. Å si at et menneske kan vinne frelse ved sine egne anstrengelser og gode gjerninger, er ganske meningsløst og uforstandig. Verdens ledere og morallærere sier ”Bli god ved å gjøre godt”. Men jeg sier ”Vær god selv før du gjør godt, da blir det gjort gode gjerninger vedvarende, umiddelbart, når livet er blitt godt og fornyet. ” Det er bare et meget uforstandig menneske som vil hevde at et bittert tre blir godt ved å fortsette å bære frukt, hvis man venter lenge nok på det. Sannheten er at et bittert tre bare blir godt ved å bli podet inn i et godt tre, og da vil dets særegne bitre art dø bort, slik at et godt tres særegne gode art og liv kan bli gydt inn i det. Det er hva vi kaller en ny skapning. Og ganske på samme måte fremkommer bare syndens frukt, selv om en synder ønsker å gjøre godt, men når han etter anger gjennom tro er podet inn i meg, da dør hans gamle menneskenatur, og han blir i meg en ny skapning. Og fra dette liv, født gjennom frelse, blir det båret frem gode gjerninger eller frukt, og hans frukt blir til all tid.

 

10.Mange har også funnet ut, ved erfaring, at et menneskes godhet verken kan sikre en sann sinnets fred eller gi visshet om evig liv eller frelse. Det viser seg med den unge mann som kom til meg nettopp i anledning av dette spørsmål. Han var kommet for å spørre meg om det gode og evige liv (Matt. 19, 16-22). Først og fremst hadde han ingen riktige forestillinger om meg, i likhet med en del verdslig sett kyndige mennesker og deres tilhengere i våre dager. Han trodde at jeg var en av de lærere hvis liv var som kalkede graver og ikke hadde et fnugg av godhet på sin side. Derfor sa jeg til ham: ”Hvorfor spør du meg om det gode? Det er bare én som er god.” Og han så ikke i meg denne ene gode og den som gir livet. Da jeg ville beholde ham i mitt samfunn og gjøre ham til et virkelig godt menneske og skjenke ham livet, da gikk han sørgmodig bort. Fra hans forhold er én ting helt klart, at hans lydighet overfor budene og hans forsøk på godhet var ute av stand til å tilfredsstille hans trang og gi ham full forvissning om evig liv; og hvis hans gode gjerninger hadde skaffet ham fred, hadde han aldri kommet til meg for å spørre, og heller ikke ville han gått bedrøvet bort da han kom, men som svar på mine ord ville han gått bort i fryd. Men Paulus, som forsto meg, utførte hva han hadde til hensikt, og i stedet for å bli bedrøvet, forlot han så alt og fulgte meg (Fil. 3,6-15). Slik gir jeg sann fred og evig liv til dem som oppgir å stole på sin egen rettferdighet og følger meg.

 

Kapittel 5: Bønn

 

Disippelen: Mange spør: ”Hvis Gud har full oversikt over våre behov og hvis han vet hvordan de skal tilfredsstilles på aller beste måte, ikke bare når det gjelder de gode, men også de onde, hvorfor trenger vi da å be til Gud om det, enten det er åndelige behov, eller legemlige? Kan vi med våre bønner forandre Guds hensikt?”

 

Herren:

 

1. De som stiller slike spørsmål viser at de ikke vet hva bønn er, og heller ikke har de levd det sanne bønnens liv. Ellers hadde de visst at bønn ikke bare er å be Gud om noe; det er ikke det at man utber seg noe av Gud til alle livets behov. Det er å få Gud selv, livets giver. Og når du har fått den livets kilde og er forent med ham, har du fått livet selv; da skaffer han selv frem alt som er nødvendig for å leve. Til de onde skjenker Gud i sin kjærlighet bare verdslige ting. De kan ikke føle åndelige behov fordi de ikke har noe åndelig liv. Selv om det ble gitt dem slike velsignelser, ville de ikke sette pris på dem og ville snart miste dem. De frelste får begge slags gaver, særlig det åndelige slag, for at de skal trekke hjertet sitt bort fra de timelige og syndige ting, og feste sin hengivenhet ved de usynlige og blivende. Gjennom bønnen forandrer de ikke Guds hensikt, men de som hører Gud til, kommer til klarhet over hans hensikt med dem selv. For i den tilstand åpenbarer Gud seg for dem i hjertets lønnkammer og samtaler med dem. Når de på den måte får kjennskap til hans hensikt, som er til deres eget gagn og velsignelse, da er alle deres tvil og knurr borte for alltid.

 

2.Bønnen er, så å si, å trekke pusten i Guds Ånd. Han ånder sin Hellige Ånd inn i dem på en slik måte i de som ber i det nåværende liv, at de blir ”levende sjeler” (1. Mos. 2,7; Joh. 20,22). De dør aldri, for Guds Ånd i deres åndelige lunger gir dem gjennom bønnen friskhet og sunnhet og evig liv. Det er Gud, som er kjærlighet, som fullt og fritt har skjenket dem de ting som er mest nødvendig til å grunne deres åndelige og legemlige liv. Ettersom han gir frelse og Den Hellige Ånd, fritt ved sin nåde, vurderer ikke menneskene dem av naturen; men bønnen lærer dem å vurdere det. Da Gud fullt og fritt har gitt varme, lys, vann og luft, som det var umulig å leve uten, tenker ikke menneskene på at de skal takke Skaperen for de ting; men i stedet vurderer de høyt gull, sølv, diamanter, edle steiner og den slags som koster meget og bare kan vinnes med vanskelighet, men ikke stiller sult eller tørst, og heller ikke skaffer tilfredsstillelse eller hvile for ånden; slik handler menneskene uforstandig i åndelige ting også, men visdom og evig liv skjenkes til de som ber.

 

3.Denne verden er også som et stort hav hvor mange synker og drukner, men fiskene lever videre selv i havets dyp; for de kommer opp i overflaten og åpner munnen og ånder inn en viss mengde luft som de beholder i seg, og kan på den måten leve i dypt vann. Slik bevarer de liv og sunnhet i denne verdens hav som kommer opp i livshavets overflate og gjennom bønn i ensomhet får Den Hellige Ånds fornyende luft.

 

4. Selv om fiskene holder seg i havets salte vann hele sitt liv, blir de aldri selv salte, for de lever; og den bedende som lever i verdens syndesmittede hav, holder seg på samme måte fri fra dets salthet, for ved å bruke bønnen, holder han seg alltid i live i livets kilde.

 

5. På samme måte som solens varme og stråler som faller på havets salte vann, skaper tåken som langsomt løfter seg og danner skyer, og deretter, forandret til friskt og ferskt vann, faller ned i form av regnstrømmer, - for når tåken løfter seg, følger ikke saltet med og andre ting i vannet, men blir igjen der nede i selve havet, - på samme måte er det når den bedendes tanker og ønsker løfter seg som tåken mot himmelen, da renser strålene fra rettferdighetens sol hans bønns tanker for syndens salthet, og bønnene blir en stor sky og faller ned fra himmelen til jorden i strømmer av velsignelse og bringer fornyelse og liv til mange.

 

6.På samme måte som vannfuglen lever og svømmer i vannet, men når den flyr, er vingene dens ganske tørre, slik lever bønnens mennesker i denne verden, og når den tid kommer at de skal fly sin vei til Himmelen, er de aldeles fri for denne syndige verdens pletter og besmittelse og kommer til det evige hvilested.

 

7.Det er akkurat som det skal være og godt at skipet er i vannet, men det er galt og ødeleggende at vannet fyller skipet. Slik er det riktig og tilbørlig at et menneske er i verden, for på den måte holder han seg oppe og hjelper andre til å nå livets bestemmelse; men at verden er inni ham, det vil si, at den arbeider seg inn i hans hjerte, det er ødeleggelse og undergang. Bønnens mann bevarer alltid sitt hjerte lydig mot ham som skapte hjertet til sitt eget tempel, og slik blir han i trygghet og fred både i den nåværende verden og i den neste.

 

8.Alle vet at det er umulig å leve uten vann. Alle vet også, at hvis de synker i det, kan de ikke beholde livet, for de dør av kveling. Derfor er det nødvendig å bruke vann og drikke det, men man må ikke synke i det. På akkurat samme måte er det nødvendig å bruke verden og verdens ting rett, for det er vanskelig å leve uten dem. Gud har skapt verden for at menneskene skulle bruke den, men de må ikke drukne i den. De som stanser bønnens åndedrett, dør.

 

9.Hvis det åndelige liv lider, fordi bønnens liv opphører, da vil disse verdens ting som skulle være til gagn, vise seg å være til skade og ødeleggelse. Slik kan også solen, som ved sitt lys og sin varme gir plantelivet vekst og liv, bevirke at det visner og tørrer hen; og luften som fornyer og oppliver alle dyr, kan også bevirke at de går i forråtnelse. Derfor våk og be.

 

10.Man må leve slik i verden at man er i den, men ikke av den. På den måten vil alt som er i den, vise seg å være til gagn og hjelp for den åndelige fremgang i stedet for vondt, bare forutsatt at hjertet er rettet mot rettferdighetens sol. På samme måte som blomster kan gro på mange urene og skitne steder og overvinne all vond lukt med sin egen deilige duft, og blomstrende planter som vokser mot solens lys, får varme og lys fra den, slik at skitten i stedet for å gjøre skade, virker som nyttig gjødsel og hjelper dem i veksten, - slik får også den som ber, varme og lys ved å be og vende sitt hjerte mot meg; og ved sitt nye og hellige livs skjønne duft, som overvinner utstrålingen fra denne verdens ondskap, forherliger han meg, og frembringer duftende frukt som vedvarer for alltid.

 

Kapittel 6

 

1.Når det tilskyndes til bønn, vil ikke det si at Gud ikke gir noe uten den, og heller ikke at menneskene trenger å fortelle ham hva de trenger. Den store vinning består i det, at under bønnens forhold får hjertet en særlig beredelse for ham som selv gir velsignelsene og til å motta velsignelser fra ham. Dette var grunnen til at Den Hellige Ånds utgytelse ikke ble gitt den første dag, men etter ti dagers særlige forberedelse. Hvis noen har fått tildelt en velsignelse uten særlig beredelse, vil han verken sette tilbørlig pris på den eller bli i varig besittelse av den. Fordi Saul således vant sitt rike og Den Hellige Ånd uten å be om det, mistet han begge deler etter kort tid. Han hadde dratt hjemmefra, ikke for å få Den Hellige Ånd og et kongerike, men for å lete etter esler (1.  Sam. 9, 3, 10; 11, 5-13).

 

2.Det er bare bønnens menneske som kan be til Gud i ånd og sannhet. De fleste mennesker er som de følsomme mimose; under bønnen påvirkes de av Den Hellige Ånd og dens gode lærdom, og en liten stund kryper de sammen, det vil si at de bøyer hodet meget sømmelig, men når de forlater bønnens hus, blir de akkurat som de var før.

 

3.Hvis mennesker blir likegyldige med et tre eller en plante som bærer gode blomster og frukter, mister det sin fortreffelighet og synker ned til en alminnelig vill plante og blir ødelagt. Slik vil også den troende falle fra den signede stand og komme inn i sine gamle syndeplettede veier og gå til grunne, hvis han av likegyldighet forsømmer bønnen og det åndelige liv og å bli i meg.

 

4.Vi ser en hegre stå på kanten av en innsjø eller en cisterne, og vi kunne innbille oss etter dens stilling at den grublet over Guds makt og herlighet og vannets fortreffelighet til å rense og tilfredsstille; men den har ikke en tanke for slike ting, men står bare i timevis og jakter for å få øye på en frosk eller en liten fisk og sluke den. Akkurat slik er måten og hensikten med mange menneskers bønn og betraktninger; de sitter på bredden av Guds hav, men har ikke en tanke for hans makt og hans kjærlighet eller for hans ånd som kan rense og lutre fra synd eller for hans natur som kan gjøre dem tilfreds; men de er oppslukt av den ene tanke om hvordan de skal få tak i noe etter sin smak som kan øke deres nytelse av denne verdens timelige gleder; og slik vender de sitt ansikt fra den sanne hviles kilde og gir sitt hjerte til denne verdens forgjengelige ting, og selv forgår de med dem.

 

5.Vann og petroleum kommer begge ut av jorden. Selv om de i det ytre ligner meget på hverandre, er deres virkninger og egenskaper ganske forskjellige. Det ene slukker ild, det andre hisser den. Slik er også verden og dens ting, hjertet og tørsten etter Gud, skapt av den samme Gud begge deler. Og når hjertet prøver å finne tilfredsstillelse i verdens ting, som rikdom og prakt og storhet, er resultatet nøyaktig det samme som når man forsøker å slukke ilden ved å helle petroleum på den. For hjertet kan bare finne hvile og tilfredsstillelse hos ham som har skapt det, og som har plantet denne tørst og trang i det (Salme 42,2,3). Så enhver som vil komme til meg, ham vil jeg gi livets vann, så han aldri i evighet skal tørste, og det blir i ham en kilde med vann som veller fram til evig liv (Joh. 4,14).

 

6.Menneskene forsøker forgjeves å vinne fred ved verden og verdens ting, men det er bevist ved erfaring at det er ingen virkelig fred og tilfredsstillelse i det. Deres tilstand ligner guttens som begynte å skrelle en løk og fjernet lag etter lag i håp om at det skulle finnes noe fast innerst inne, som man kan komme til inni en eske, ved å ta av lokket. Men det er fruktløst og forgjeves å ha slike forhåpninger, for det er ingenting inni bortsett fra lagene, ettersom løken bare består av dem. Derfor vil denne verden med alt hva den inneholder bare vise seg å være forgjengeligheters forgjengelighet (Pred. 12,8), til mennesket finner sannhetens og fredens kilde.

 

7.Verden er som en luftspeiling, og når den som søker etter sannheten ser det for første gang, prøver han å nå det og tror at det er livets vann for hans tørste ånd. Men til sist får han ingenting bortsett fra skuffelse og håpløshet. Livets vann finnes aldri i kunstige cisterner og sprukne brønner; men de som kommer frem for meg med oppriktig bønn, finner dette livets vann fritt i meg, kilden med det levende vann, og i det får de fornyelse, tilfredsstillelse og evig liv (Es. 55,1; Jer. 2,13; Åp.22,17).

 

8.En kvinne med et lite barn i armene var på reise i fjellene. Barnet så en vakker blomst ved veikanten og gjorde et hopp fra armene hennes, slik at det falt på hodet mot en stein og knuste hodet og døde på stedet. Nå er det fullkomment klart at barnets trygghet og kjærlighet og føde var i morens armer og hjerte og bryst og ikke i blomster utenfor, og at det mistet livet på grunn av blomstenes tiltrekning. Slik er det med den troende hvis liv ikke er omgitt av et bønnens liv. Hvis han vedblir å være uten kjennskap til min omsorg og kjærlighet, som er langt større enn en mors (Es. 48,15), og unnlater å bruke den åndelige melk som jeg skjenker til føde og evig liv for ham, og når han ser de synlige, men forgjengelige og dårende verdens ting og springer ut av mine armer og mister livet, da er det alene hans egen skyld.

 

9.Melken er anbrakt slik i morens bryst at før barnet suger den inn, finner den ikke av seg selv veien til munnen. På samme måte er det først når mine barn ved bønnens bruk suger inn den åndelige melk og livets næring, at de får den. Heller ikke er det på noen måte nødvendig at barnet først forstår seg på sin mor og melken, eller får opplæring i hvordan de skal suge den inn. Uten noen opplæring eller undervisning vet det i seg selv av naturen hvordan melk skal suges inn. Slik vet også de som er født av Ånden, uten verdens filosofi eller noen opplæring, av seg selv ved åndelig forståelse, hvordan de skal be og hvordan de skal få det evige livs melk fra meg som er den åndelige og evige mor.

 

10.Jeg har skapt åndelig og naturlig hunger og tørst i mennesket for at han ikke i likegyldighet skal innbille seg at han er Gud, men daglig merke at han er en skapning i trang, og at hans liv er avhengig av en annens liv og eksistens som har skapt ham. Og i bevissthet om sin egen utilstrekkelighet og trang, kan han således gjennom tro og bønn og åndelig liv, bli i meg og jeg i ham, og vet dette kan han for alltid være lykkelig og frydefull i meg.

 

Kapittel 7

 

1.Å be er, så å si, å samtale med meg – å leve i samfunn med meg, å bli i meg, å bli meg lik. Det er en type insekter som spiser gress og blader og lever i planter og får samme farge; polarbjørnen lever i den hvite snøen og blir likeledes hvit; den bengalske tigers egen kropp tar utseende som rørene og gresset. På samme måte vinner de som lever i bønn og i det åndelige liv, i samfunn med meg, som englene og de hellige, en natur som ligner min.

 

2.Da jeg en kort stund åpenbarte meg i noe av min herlighet for Peter og Jakob og Johannes på fjellet, kom bare to av de hellige, Moses og Elias, og viste seg et lite øyeblikk, men apostlene ble så henført av herligheten ved denne velsignende forsmaken på himmelen, at de var klare for å lage tre boliger til å være i der (Matt.17,1-5). Hvordan vil det da ikke bli når de ved det endeløse bestemmelsessted, sammen med talløse hellige og engler, skal gå inn til evighetens fulle herlighet? Hvilken fantastisk glede det blir, hvor det ingen tanke blir om å miste det eller noen forandring (Joh.17,24). Og bønnens mennesker blir aldri stående alene, men jeg selv er alltid hos dem og mine hellige meget ofte (Matt. 28,20).

 

3.Det er ikke noe spesielt stort å kunne bruke og herske over ville dyr, lyn, lys eller vind og naturens andre elementer, men det er i sannhet en stor sak og en nødvendig plikt å herske over Satan og selvet og dets lidenskaper; og til dem som lever et bønnens liv gir jeg nåde til å overvinne all fiendens velde (Luk. 10,17-20). Mens de fremdeles er i verden, er de så å si i meg, og lever på himmelske steder (Ef. 2,6). Satan er lavt nede, og de er høyt oppe hvor han ikke kan nå dem, og på den måten er de fullkomment trygge i meg. Og de mennesker som behersker naturens krefter har bare sitt område i luften og firmamentet nå, men bønnens mennesker seirer over Satan, verden, og seg selv, og har sitt blivende sted i himmelen.

 

4. På samme måte som bien suger og samler honningen fra blomstene uten å skade deres farge eller duft, slik henter den som ber glede og gagn fra Guds skapning uten å skade den på noen måte. Som biene samler honningen sin fra forskjellige steder og forskjellige blomster og samler det på ett sted, slik blir den bedendes følelser og tanker hentet fra alle skapte ting, og i forbund med Skaperen samler han i hjertet sitt den virkelige honning og er alltid trygg i ham. Overalt og under alle forhold, utvinner han glede av kjærligheten, Guds meget herlige honning.

 

5. Nå er det tid for å samle i våre hjerters kar Den Hellige Ånds olje gjennom bønn, etter de tre kloke jomfruers eksempel (Matt. 25,1-13); ellers blir det intet uten sorg og fortvilelse som med de fem dårlige jomfruer. Nå er det tid til å samle mannaen i beredskap til den virkelige sabbat, eller blir det ikke noe annet enn smerte og ve (2. Mos. 16, 15 og 27). Be derfor at deres ”flukt ikke må skje om vinteren”, det vil si på en tid med hard nød som døden eller den ytterste dag; eller ”på sabbaten”, - det vil si herredømmet i tusen år og den evige hvile (Matt. 24,29). For anledningen kommer aldri igjen.

 

6. På samme måte som skikkelsen og utseendet og fargen og tilbøyelighetene blir forandret ved klimaets virkninger, slik får også de som lever i den himmelske verden i samfunn med meg, sin åndelige skikkelse, utseende, farge og tilbøyeligheter forandret fra sin tidligere natur til min skikkelse og uforanderlige herlighet.

 

Med den samme finger som jeg skrev loven (2. Mos. 31, 18), som forkynte Belsasar hans tilstand og dom (Dan. 5,5 og 27), skrev jeg på jorden de menns skjulte synder som uten å være oppmerksom på sin egen syndighet, ville domfelle kvinnen som var grepet i hor og straffe henne, slik at de gikk ut den ene etter den andre, skamfulle og forvirret (Joh. 8,6-10). Med denne fingeren viser jeg nå mine tjenere i hemmelighet deres synd og sår, og når de oppriktig angrer, rører jeg ved dem med den samme finger og leger dem; og som et barn holder rundt om sin fars finger og går ved hjelp av den, slik fører jeg mine barn med denne samme finger fra denne verden til deres evige hjem og hvilested (Joh. 14, 2,3).

 

7.Mange ber til Faderen i mitt navn, men de blir ikke i meg mens de gjør det. Det vil si at de bare har mitt navn i sin munn og på sine lepper, men ikke i sitt hjerte og i sitt liv. Det er derfor de ikke får det de ber om. Når de er i meg og jeg i dem, da får de hva som helst de ber Faderen om. For når det er slik, vil de under Åndens veiledning kun be om det som herliggjør Faderen og er til det gode for dem selv og andre. Ellers får de samme slags svar fra Faderen som en ond sønn fikk fra en stattholder som hans far hadde gjort tjeneste under med stor tapperhet og navnkyndighet. Da sønnen sendte en bønnhørelse til stattholderen i sin fars navn og ba om beskjeftigelse og gunst, bød stattholderen som visste om hans dårlige ferd og onde gjerninger, at han ikke skulle be om ting i sin fars navn, men først etterligne sin fars eksempel og bli som ham, - det vil si, ikke ta hans navn på sine lepper, men gjøre hans gode levnet til sitt, og så fremstille seg, og da ville hans bønn bli innvilget.

 

8.Mellom dem som bare tilber og ærer meg med leppene og dem som gjøre det med hjerte og sjel, er det en stor forskjell. Det var således en av dem som dyrker meg, som alltid ba for en annen – som var en disippel i navnet -, at hans åndelige øyne måtte bli åpnet slik at han forsto sannheten. Samtidig ba en annen alltid om at han som dyrket meg i sannhet, måtte bli blind. Til sist ble den sanne disippels bønn hørt, som ba i kjærlighet etter Guds vilje. Da fikk han som bare var en troende i navnet, åndelig syn og ble en sann disippel, og var alltid siden en oppriktig bror til min sanne tjener.

 

9.Ting som er umulig for mennesket blir mulig gjennom bønn. Slik opplever de i sitt liv mirakler som denne verdens vismenn erklærer at strider mot alminnelig sunn fornuft og naturens lover; for deres fornuft og kjennskap til naturens lover er så begrenset at den nesten ikke er til. De forstår ikke hvordan han som fastslo en natur og en lov for enhver skapt ting, ikke er én som ville la seg hemme av sine egne grenser. Denne sanne lovgiver har gjort sin lov så mangfoldig og løndomsfull, at hans kunnskap og hensikt har alle hans skapningers lykke og gagn for øye. Et skrøpelig menneske kan ikke forstår det, for åndelige ting kan bare forstås på en åndelig måte (1.Kor.2,14), og det største mirakel av alle er den nye fødsel. For den som har opplevd dette under i sitt eget liv, er alle slags undere mulig. Den som ikke er født på ny, finner alt umulig. I svært kalde land er det en alminnelig ting at vannet fryser til, slik at vannet i en elv fortsetter å strømme under overflaten, mens vannet i overflaten stivner til, på grunn av den sterke kulden, slik at folk med letthet kan gå over. Hvis du talte om denne bro av vann til folk i varme trakter som alltid kjenner trykket fra varmen, ville de øyeblikkelig erklære at din påstand stred mot alminnelig fornuft og naturens lover. På samme måte er det forskjell mellom dem som er født på ny, som gjennom bønn lever et åndelig liv og uopphørlig ser Guds store gjerninger, og dem som lever et verdslig og materialistisk tilværelse og er helt uten kjennskap til det åndelig liv.

 

10.Hvis noen ønsker å få liv og velsignelser fra Gud ved bønn, må han uten å stille spørsmål tro og adlyde. Mannen med den visne hånd kom til meg, og adlød straks da jeg sa at han skulle rekke ut hånden; slik ble hans visne hånd frisk som den andre (Matt.12,10,13). Sett at han hadde begynt å drøfte saken i ulydighet og vantro og si: ”Hvordan kan jeg rekke ut den visne hånden min? Hvis jeg kunne det, hvorfor skulle jeg da ha kommet til deg? Så helbred først hånden min, og da skal jeg rekke den ut.” Disse uttalelser ville være overordentlig fornuftige etter menneskers oppfatning; men da hadde aldri hans visne hånd blitt helbredet.

 

Slik må den som ber, være lydig, og må i tro rekke ut sine åndelige hender mot meg, dersom de er svake og visne. Så er det min sak å gi liv og velsignelse, og det skal gis ham etter hans behov (Matt.21,22).

 

Kapittel 8:

 

Tjenesten

 

 

Disippelen: Herre, hva er den opprinnelige betydning av det å tjene? Er det at vi tjener Skaperen, og deretter for hans skyld, skapningen? Kan Gud i noen forstand få hjelp av et menneskes tjeneste, som bare er som en orm, til å opprettholde de skapte veseners store slekt, eller trenger Gud noen til å bistå seg med å skjerme og opprettholde sine skapninger?

 

Herren: Tjenesten er det åndelige livs gjerning og kjærlighetens særlige krav. Gud er kjærlighet og er alltid beskjeftiget med sin egen skapnings verk. Han vil at hans skapninger, og særlig mennesket som han skapte i sitt eget bilde, aldri skal være ørkesløse. Gud trenger ikke at noen bistår ham med å støtte og opprettholde hans skapninger. For som han har anordnet at alle skapte ting er avhengig med hensyn til sin velbliven av Skaperens hjelp, så frembringer han også alle de midler som de trenger for å få sine behov tilfredsstilt; for det er bare ham som har skapt dem, som fullt ut kan avhjelpe deres trang og tilfredsstille deres behov. Verdien av å tjene ser man i det, at når et menneske tjener og hjelper andre, hjelper han i virkeligheten seg selv. Da du var i Tibet sto du i fare for å dø av den strenge kulda, og du så en annen mann som var døden nær i snøen, og løftet ham opp på skulderen; ved selve anstrengelsen og gnidningen, fikk begge legemer varme, og ble begge reddet. Slik blir du frelst selv når du frelser en annen. Så det er hva det vil si å tjene.

Ingen kan leve alene uten andres hjelp. Hvis noen som har fått hjelp av en annen, ikke er rede til å hjelpe andre igjen og bistår dem så godt han kan, da har et slikt utakknemlig menneske ingen rett til å få noen hjelp fra andre.

 

2.Før et menneske gir sin gudgitte evne og styrke til å tjene Gud og mennesker, gjør ikke Gud sin del med å hjelpe ham. Gud gjør bare sitt når mennesket gjør sitt. Således var det menneskets sak å fjerne steinen fra den døde Lasarus’ grav; det var ikke nødvendig at Gud skulle bruke sin makt til å fjerne den. Da menneskene hadde gjort sin del av det som skulle gjøres, da gjorde Gud selv, jeg, det som lå ganske utenfor menneskelig makt. Jeg ga den døde liv. Da han var ført tilbake til livet, ble det igjen menneskenes sak å ta fatt, og de løste Lasarus fra likklærne og gjorde ham fri (Joh.11,39,41,44). Og med dem som er døde i synden, er det likeledes mine disiplers sak å fjerne hindringenes og vanskelighetenes stein fra deres grav, og deretter er det min gjerning å gi dem liv. De fleste mennesker hindres, selv etter at de har fått liv, av sin gamle naturs likklær, deres tidligere onde seder og vaner. Det er mine barns sak å gjøre dem fri fra dem; og de skulle alltid være klar i hjerte og sjel til å utføre denne tjenesten.

 

3.En konge sa ved sin død til en kjær tjener: ”Jeg sender deg i forveien dit hvor jeg skal, for å melde min ankomst og gjøre i stand for meg. Så dra derfor til de dødes land, dra til dem som alt er døde, og meld dem at jeg kommer.” Fra først av forsto ikke den trofaste tjener hva kongen mente, men da han fikk klar befaling om at han skulle gå foran og bli der, støtte han straks sitt sverd i hjertet, uten å spørre, og gikk på den måten over i de dødes regioner før kongen. Slik må også de som tjener Meg, som er livets Herre og kongers Konge (Apostlenes gjerninger 3, 15 og Åpenbaringen 19,16) utbre evangeliet til dem som er døde og døden nær i synd, og være rede til å ofre sitt liv i Mitt navn som kom til deres frelse og skal komme igjen. Da vil jeg gi dem livets krone (Åpenbaringen 2,10).

 

4.En ulydig ung mann forlot sin fars hus og sluttet seg til en flokk røvere og ble en meget ond røver. Hans far befalte sine tjenere å gå med et budskap til hans sønn, at hvis han ville angre og komme hjem igjen, var hans far rede til å tilgi alt og ta ham tilbake. Alle tjenerne nektet å gå på grunn av skogens farer og av frykt for røverne. Da tilbød hans eldre bror som elsket ham som hans far elsket ham, å gå og overbringe farens budskap om tilgivelse. Da han forlot sin far og kom inn i skogen, angrep røverne ham og drepte ham. Da broren oppdaget at det var hans eldre bror, slo han seg på brystet og gråt høyt. Da overbrakte den eldre bror budskapet om tilgivelse fra faren og sa: ”Det er nok: Nå er mitt livs største hensikt utført og kjærlighetens mål er nådd.” Og i det han sa det, trakk han sitt siste åndedrag, og døde. Den eldre brors oppofrelse virket så sterk, at den yngre angret og vendte tilbake til sin far, og fra den dag var hans liv forandret. Er det ikke da riktig at mine barn er rede til å gi sine liv som offer for å bringe mitt budskap om tilgivelse og frelse til deres brødre som lever sitt liv i synd, liksom Jeg selv ga Mitt liv for deres frelse?

 

5.Mine barn i denne verden er som salt (Matt. 5,13). Uten at saltklumpen smelter, salter den ikke noe. Og uten at mine barn smeltes ved Den Hellige Ånds ild og ved kjærlighet og blir løst opp i levende oppofrelse, blir heller ikke en eneste sjel påvirket og reddet for det åndelige og himmelske liv. I den henseende er det ingen forskjell på dem og Lots hustru, for hun ble også en saltstøtte (1.Mos.19,26). Liksom Jeg for deres skyld led i Getsemane (Luk.22,44) og ga Mitt liv på korset, for at Jeg kunne redde liv, for livets pris er liv, - så er det deres plikt og skyldighet å bruke deres liv slik at dere kan virke på og redde andres ved deres himmelske liv.

 

6.En morder ble sendt til slagmarken i stedet for å bli hengt. Han viste seg så tapper og trofast i kampen for sin konge og sitt land, at han vant over fienden, men han ble alvorlig såret under kampen. Da saken hans igjen kom for retten etter seieren og kongen så merkene etter sårene på hans legeme fra hans trofaste tjeneste, dømte han ham ikke til døden, men ga ham tilgivelse for mordet og skjenket ham stor belønning og høy rang. Slik vil jeg også gi dem tilgivelse for alle deres synder som i denne hellige krig kjemper tappert og trofast på min side mot Satan for å frelse sine brødre og søstere og vinne seier, og gi dem en trone og krone for alltid i Guds rike (Jak.5,20; Åp.3,21).

 

7.Det rør som brukes til å føre vann til andre, er alltid i rent og friskt vann, og holder seg rent; på lignende vis vil de som Den Hellige Ånd bruker til å føre livets vann til andre, selv holde seg hellige og rene og bli arvinger til Guds rike.

 

8.Den beste beredelse og belærelse til å motta Den Hellige Ånd og til tjenesten, er at den troende er lydig, og etter sin evne, straks begynner å tjene. Det nytter ikke med belærelsen og undervisningen i svømming før man stiger ut i vannet og virkelig utøver det; for bare ved stadig å svømme først på grunt vann og siden på dypt, kan man bli øvet i kunsten. Og til å lære hvordan man redder sjeler som synker i syndens dype hav, er likeledes den eneste praktiske og virkelige religionsskole å bli i meg (Ap.gj.4,13).

 

9.Mange hindres fra tjenesten ved å gruble over sin egen svakhet. De vet ikke at min styrke gir kraft i svakhet (2.Kor.12,9). De ligner de syke som selv etter at de har vunnet helbredelse og inntar nærende føde, fremdeles holder seg svake fordi de ikke beveger på seg og gjør noe arbeid. Så de skulle stole på meg og gå ut og redde syndere fra ødeleggelse.

Kapittel 9

 

1.Kjærligheten alene er prøvesteinen til å oppdage virkelighetens virkelighet, og alene ved den skal alle kjenne at dere er mine disipler (Joh.13,35).

Jeg arbeider også med rettferdighetens sverd, og det gjør at noen mener ved første blikk, at jeg er rede til å avgjøre saken uten barmhjertighet, som med Salomo (1.Kong.3,16-28); men hensikten med det er at det skal bli åpenbart og klart for alle, at dere er barn av den kjærlighet (Gud) som ga sitt eget liv for å frelse deres liv; og nå må dere, som er i denne kjærlighet, tjene hverandre og gi deres eget liv for å redde andre liv fra ødeleggelse liksom jeg ga mitt liv for dere. Derfor, som jeg lever, slik skal også dere leve (Joh.14,19).

 

2.Dersom dere er mine sanne disipler, vil tjenestens og kjærlighetens frukter bli frembrakt i overflod i deres liv (Joh.15,8). Dersom folk taler ille om dere og forfølger dere og slynger bebreidelser mot dere, skal dere be for deres velferd og i stedet for å kaste steiner gi dem å smake av deres kjærlighets frukt. Når uskikkelige gutter ser moden og god frukt på et frukttre, kaster de stein på det; men i stedet for stein lar treet frukt falle ned til dem, uten noen slags klage, for det har ingen steiner å øve gjengjeld med. Det gir uten spørsmål det Gud har skjenket det. Ikke bli mismodig over den slags behandling, for selve den kjensgjerning at folk slynger falske bebreidelses steiner mot dere, er et tydelig bevis på at deres liv bærer frukt; og selv om de gjør det av hat og ondskap, så åpenbarer det allikevel deres himmelske fars herlighet.

Tro ikke at Gud er blottet for herlighet eller at det er noen mangel i hans herlighet som mennesket må utfylle. Det er hans kjærlighets mål å løfte så ringe en skapning som mennesket er, fra dets falne stand, og føre det opp til himmelens høye herlighet. (...) Det er i dette at hans kjærlighets storhet åpenbarer seg.

 

3.Til dem som med iherdighet og tjeneste har vendt seg bort fra mange synder og er blitt rettferdig i meg, vil jeg skjenke en slik herlighet, at de skal skinne, først som stjernene, og så som solen, gjort fullkommen i min fars rike, for stjernene blir skjult eller forsvinner når kjærlighetens sol stiger opp; men Faderen vil at hans barn skal være fullkomne som han selv i evig herlighet (Matt.5,48), slik at de herliggjort kan lyse med ham for alltid og således være glade og fryde seg i hans umålelige og uendelige kjærlighet.

 

4.Mange svake skapninger bringer lys i den mørke skog, slik som ildfluen med sitt skjelvende lys, og mang en liten plante etter sin art og evne. En del småfisk i havets dype vann leder andre fisk med sitt lys og redder dem fra deres fienders angrep. Hvor meget mer skulle da mine barn som er verdens lys (Matt.5,14) ved sin himmelgitte klarhet  føre dem inn på den rette vei som i mørket er Satans bytte, og hvor selvoppofrende de skulle være til å frelse andre fra døden!

 

5.Hvis de ikke bruker sine himmelgitte gaver i Guds og hans skapnings tjeneste, da står de i fare for å miste evnen for alltid. For slik er det med fisk som lever på dypt vann og på mørke steder, og med eneboere i Tibet som lever i mørke og mister synet. Og strutsen som ikke bruker sine vinger, er berøvet evnen til å fly. Så forsøm ikke disse gaver eller pund som er deg betrodd, men bruk dem og i herlighet ”gå inn til din herres glede” (Matt.24,19-30).

 

6.Til store verv og tjenester som mange får velsignelse og frelse av, bruker jeg ofte dem som i verdens øyne er foraktet og ringe. For slike mennesker forlater seg ikke på eller roser seg av sin egen dyktighet og visdom, men kjenner sin egen svakhet og manglende evne og stoler og forlater seg fullt på meg; og uten tvil eller spørsmål eller noe slags nøling hengir de hva de eier til min og andres tjeneste (1. Kor.1,26-30). Legg således merke til, at da fem tusen menn og fem tusen kvinner og barn fikk mat og ble mettet av meg med fem brød og to fisk på det øde stedet, var ikke mine disipler til noen hjelp med å stille deres behov, for de var overveldet og ville sende folket bort, sultne som de var. Middelet til denne velsignelse var en gutt (Joh.6,9) som jeg hadde helbredet for lamhet, og om var meget ivrig etter å lytte til mine ord. Derfor hadde hans mor, en fattig kvinne, sendt med ham noen byggbrød og fisk pakket inn i et klede, så det kunne strekke til for tre, fire dager. Da de begynte å lete etter brød, la den stakkars lydige og trofaste gutt alt hva han hadde igjen for apostlenes føtter, fem brød og to fisker, skjønt andre som var mektigere menn, hadde bedre mat med seg, hvetebrød og annet. De var ikke villige til å gi det fra seg. Til sist ble byggbrødene til den ringe gutten, som hadde samme navn som jeg, med min velsignelse den beste føde for hele skaren.

 

7.Mange mennesker er også så utakknemlige, at hvor stor velsignelse de enn mottar og hvor stor nådebevisning de blir gjenstand for, endog ved et mirakel, glemmer de imidlertid godheten og vedblir å være utakknemlige. Den slags mennesker kan aldri brukes til andres tjeneste og gagn. De ligner den avmektige mann som hadde vært syk i åtteogtredve år, og da han var blitt helbredet for sin uhelbredelige sykdom ved så stort et under, viste han fremdeles ikke takknemlighet eller trodde på meg, og husket ikke engang navnet mitt (Joh.5,12-13). Av den slags mennesker kan ikke verden vente noen hjelp, men bare av mennesker som enken som er villig til å gi alt det de har å leve av (Luk.21,2-4).

 

8.I tjeneste og i villighet til å gjøre din plikt, ja, gi livet selv, skal du være som den tro soldat i den strenge kulde mens snøen falt, i oppfyllelsen av sin plikt ble han stående som skiltvakt på sin post og rørte ikke på seg, selv da vakten ellers gikk og varmet seg ved ilden, og døde der han sto, frosset til som en statue. Da kongen kom og så hans døde legeme stå der fast og stivt, tok han sin krone av seg og satte den noen minutter på den døde vaktens hode og sa: ”Slike tro soldater og tjenere er min krones heder og er klare stjerner. Om den mann hadde levd, da ville jeg satt ham over hele mitt rike.” Slik skulle også mine tro tjenere være på de forskjellige poster jeg har utsett dem til. De skulle arbeide tappert og trofast, og jeg vil krone dem, ikke bare for noen dager, men med mitt evige rikes krone.

 

9. Mange har ved likegyldighet tapt sin evige lønn ved å spille den kostbare tid som er gitt dem til tjeneste. Ennå vil det gagne dem hvis de våkner opp igjen og gjør god bruk av den tid som de har igjen. De er som jegeren som vandret i skogen langs en elv og fant noen vakre steiner, men ikke kjente deres verdi, og la dem i sin slynge, én etter én, og begynte å kaste dem på fuglene som satt oppe i et tre ved elvebredden. På denne måten kastet han dem alle sammen unntatt én i elven hvor han aldri kunne få dem igjen. Den ene viste han til en juvelhandler da han kom gjennom byens markedsplass. Da juvelhandleren så den, forklarte han den uforstandige mann at steinen var en verdifull diamant som han kunne få tusenvis av rupi for. Da mannen hørte dette, slo han seg for brystet sitt og begynte å rope: ”Akk, i uvitenhet om deres verdi, har jeg kastet mange diamanter i elva mens jeg skremte vekk fuglene fra treet; ellers kunne jeg ha eid millioner. Men én er i alle fall i behold, og det er noe.” Slik er hver dag som en kostelig diamant, og skjønt du har mistet mange kostelige dager i intethetens elv ved å skyte etter dine ørkesløse begjæringers fugler, kan du vinne åndelig rikdom hvis du benytter deg av det som er igjen og gjør god bruk av det. I hans tjeneste som har gitt deg liv og perler, kan du gjøre god bruk av dem ved å redde andre fra villfarelse og død og på den måten vinne en evig lønn i Himmelen.

Kapittel 10: Korsets og lidelsens mysterium

 

Disippelen: Herre, hva er meningen med korset? Hvorfor er det lidelse og trengsel i verden?

Herren: 1.Korset er Himmelens nøkkel. Fra det øyeblikk av da jeg gjennom dåpen tok på meg korsets åk på synderes vegne, åpnet Himmelen seg straks, og ved mine tre og tredve og et halvt korsets år, og ved min død på korset, ble Himmelen åpnet for alltid for troende, - Himmelen som før var lukket for dem på grunn av synd. Nå kommer troende straks inn ved meg, når de tar opp sitt kors og følger meg (Joh.14,6), de får den evige salighets lykke som denne verdens mennesker ikke kan forstå, for Himmelen er lukket for vantro. Den vantros erfaring og håp er alene at glede følger etter lidelse, og det er ingen fullkommen glede. Men jeg skjenker mine barn glede i lidelse, og deretter sann glede for alltid, og hvile. Slik tar korset og løfter opp dem som med glede tar opp mitt kors, og fører dem frem til Himmelen i all evighet.

 

2.Lidelse fremkommer ved menneskets fordervede natur og forvrengte tilstand, som varmen ikke passer for den som bor i et kaldt land, og kulden ikke for den som bor i et varmt land. Kulde og varme avhenger av jordens og solens innbyrdes stilling. På samme måte frembringer mennesket et harmonisk eller uharmonisk forhold til Gud ved sin frie viljes virke. Guds bud sikter på menneskets åndelige sunnhet og lykke. Ulydighet mot dem fører til åndelig sykdom og sorg og en usunn tilstand. Men i stedet for å fjerne disse uharmoniske forhold og motsetningsforhold, har Gud forandret dem til en bedre skikkelse; det vil si at de kampfylte og pinefulle forhold vekker menneskets oppmerksomhet for, at han ikke er skapt for denne jord alene, men at dette er et fremmed land (2.Kor.5,1,2,6) og bare er en forberedelse for et virkelig og varig hjem; slik at han ved trengselens trykk stadig holdes våken, så han ikke, av bekymringsløshet og fordi han lar sitt hjerte glemme virkeligheten, skal gå til grunne sammen med denne forgjengelige jord, - og slik at han i samfunn med sin skaper og utfridd fra dette korte livs lidelse og trengsler, for alltid kan gå inn til Himmelens evige glede og salighet.

 

3.Lidelse og trengsler ser meget bittert og giftig ut, men man må huske på, at iblant er legedommen for gift, gift. På samme vis skjenker jeg ofte mine trofaste åndelig sunnhet og styrke ved lidelse og trengslenes bitre og giftige legemiddel. Med det samme full sunnhet er vunnet, da opphører for alltid alle lidelser, for jeg gleder meg ikke over deres lidelser (Klages.3,31-33). Min eneste hensikt er deres evige lykke.

 

4.Liksom kilder med friskt vann bryter frem på mange tørre steder ved rystelsene under jordskjelv, og forfrisker og overrisler og fruktbargjør mange fortørkede steder, slik har lidelsenes rystelser bevirket at kilder med levende vann er sprunget frem fra et menneskes indre. Og i stedet for å knurre, blir han da takknemlig og frydefull (Sal.119,67,71).

 

5.Et barn må nødvendigvis skrike med det samme moren har født det, for at åndedrettet kan få fritt løp i dets sammentrykte lunger: hvis det ikke skriker i det samme det trer inn i sitt nye livsstadium, må man slå det for at det skal gjøre det. Slik får jeg også noen ganger mine barn til å skrike, med lidelsens og motgangens slag, men med den sanneste kjærlighet, for at deres åndelige lunger kan utvides slik at bønnens åndedrett kan få fritt løp og de kan få nytt liv og leve for stedsee.

 

6.Korset ligner valnøtten. Det ytre er bittert, men det er fylt av en velsmakende og styrkende kjerne. Utvendig er det ikke noe skjønt og godt å se, men den sanne art åpenbarer seg alene for den som bærer korset, som finner en kjerne full av åndelig herlighet og fred.

 

7.Da jeg ble iført kjød, bar jeg det strenge kors til menneskehetens frelse, ikke bare de seks timer ved den tid jeg døde, eller de tre og et halvt år som min tjenestes tid var, men i fulle tre og tredve og et halvt år, for at menneskene skulle bli frelst fra dødens hardhet og bitterhet. Liksom det er hardt for et menneske som er renslig å være, selv bare for noen minutter, på et stinkende og skittent sted, slik faller det meget vanskelig for dem som lever i samfunn med meg, å leve midt i en syndeplettet skare. Det er grunnen til at en del bønnens menn, frastøtt av syndens stank, har forsaket verden og dratt ut for å leve alene i ørkener og huler. Tenk godt over den kjensgjerning, at etter at et menneske har fått frelse, begynner han å føle syndens bitterhet så sterk at han finner det vanskelig å leve sammen med sine medmennesker selv en kort stund. Noen går aldri med på å leve blant dem igjen. Hva må da ikke korsets vanskelighet og bitterhet ha vært for meg, som er hellig og hellighetens kilde, da jeg i mer enn tre og tredve år på rad levde blant syndere og stadig var sammen med dem! Å forstå dette og vurdere det rett, er ikke mulig for menneskesinnet, og selv englene ønsker å skue inn i det (1.Pet.1,12). For det var kjent for dem mer enn for alle andre skapte vesener, at Gud er kjærlighet. Det er enda mer vidunderlig og forbausende, at Guds kjærlighet var så vidunderlig og overveldende, at han, for å frelse syndige skapninger, selv tok legemlig skikkelse og underkastet seg et så bittert kors for å at de skulle få evig liv.

 

8.Nå er jeg delaktig i deres kors som tilhører meg og er i meg, og jeg føler deres lidelser skjønt de er skapte vesener og jeg er skaperen. Som legeme og sjel er to særskilte ting, men er sammenføyd slik at de er ett, slik at når et hvilketsomhelst ubetydelig lem i legemet lider smerte, er ånden øyeblikkelig bevisst på det, - slik er jeg mine barns liv og ånd mens de er mitt legeme og mine lemmer, således at jeg har bevissthet om hver eneste av deres smerter og lidelser, og gir dem lindring og utfrielse til rette tid.

 

9.Siden jeg selv var i ilden (2.Mos.3,2,6) og er en korsbærer, kan jeg beskytte og frelse dem som er omgitt av trengslenes ild (Dan.3,23,25 og 1.Pet.4,12,13). Som ildormene aldri dør, hvor voldsomt ilden enn luer, slik kan de som har fått Den Hellige Ånds ilddåp og vunnet det nye liv, aldri lide skade av noenslags ild, for de er alltid i trygghet og sikkerhet i meg.

Korsets og lidelsens mysterium (del 2)

 

Kapittel 11

 

1.Som trærnes blader faller av når det blir streng kulde, og det ser ut som deres liv er flyktet bort for alltid, men når vårtiden kommer begynner nye blader og deilige blomster og siden frukt å bæres frem, slik er det med min død på korset og min oppstandelse, og nå med alle trofaste korsbærere (2.Kor.4,8-11;6,4-10). Skjønt de er knuget under korset og synes døde, frembringer de allikevel herlig duftende og skjønne blomster og deilig og prektig frukt til evig liv som skal vedvare for alltid.

 

2.Når man beskjærer og poder et bittert tre, volder det møye for det dårlige som for det gode, for at det dårlige tre kan bli godt og bære god frukt. Likedan når et menneske blir podet fra et ødeleggende og giftig og dårlig liv inn i et åndelig og hellig, er det fra først av slik at både jeg og de troende må gjennomgå korsets lidelse, for at de heretter alltid skal bære god frukt og slik åpenbare Guds kjærlighet og storhet.

 

3.Om mennesker forfølger dere og taler ille om dere i verden, så bli ikke urolige eller forundret; for dette er ikke noe hvilested for dere, men en slagmark. Ve dere heller når alle mennesker taler vel om dere, for det viser at dere har antatt deres forvendte måter og skikker. Det er ganske imot deres natur at de skulle hjelpe og prise mine barn, for det kan ikke være noen enighet mellom lys og mørke. Og om de, tvert imot hva de føler, gjør det iblant bare tilsynelatende og uvirkelig, da er dette meget skadelig for dere, for det hindrer deres åndelige vekst og gjør endring i deres åndelige tjeneste.

 

Og dessuten er avhengighet av verden og verdens mennesker det samme som å bygge en grunnvoll på sand; for i dag løfter de deg over sine hoder, og i morgen kaster de deg til jorden, og det er ikke spor etter deg; for det som er i verden er usikkert og ikke til å stole på. Da jeg ved den store festtid dro inn i Jerusalem, ropte alle med én røst: ”Hosianna, hosianna” (Matt.21,9), og bare tre dager senere da de forsto at alle mine ord var imot deres syndige og selviske liv, slo de om og begynte å skrike: ”Korsfest, korsfest ham” (Luk.23,21).

 

4.Om noen av de troende ved misforståelse er imot dere og volder dere sorg, må dere anse selv dette for deres gode lykke; for husk på at Gud selv og hele den himmelske hærskare og englene og de hellige er på deres side, når dere gjør hva dere skal i troskap og rettferdighet og etter Den Hellige Ånds ledelse. Så bli ikke mismodig, for tiden er nær da deres uselviske kjærlighets gode beslutninger og hensikter skal bli åpenbart for hele skapningen, og mens alle er der til stede, skal all deres tjenestes gjerning og kjærlighets virke nå evig herlighet. Jeg måtte også til menneskehetens frelse forlate alt, og alle forlot meg. Men til slutt vant jeg alt igjen. Dersom verden forlater dere, så er ikke det noe å undre seg over, for den har forlatt Gud, og under de forhold blir dere deres himmelske Fars sanne barn.

 

5.Så tro ikke at de som lever sitt liv i overflod og alltid synes å ha fremgang i verdens ting, alle sammen er mennesker som dyrker Gud. Det virkelige forhold er ofte nettopp det motsatte. De får som i lang tid finner god gressgang i ørkenen, langt fra hjemmet og hyrden, er kanskje hele tiden i fare for å bli sønderrevet av ville dyr som en dag vil gjøre ende på dem. De får som er nær hjemmet og hyrden, er fri for fare og trygge i hyrdens varetekt, selv om de ser syke og svake ut. Slik er det ofte i denne verden med vantro og troende.

 

6. Fra først av synes det ikke å være noen forskjell å se mellom den troendes og den vantros liv. Men når tiden kommer, blir det en meget stor forandring og forskjell, som i ormens og silkeormens historie. Selv om ormen skifter hud om igjen og om igjen, fortsetter den allikevel å være en orm og forandrer aldri sin natur, mens silkeormen, når den kaster sitt stygge og uskjønne puppehylster, blir en vakker sommerfugl og flyr rundt i luften. Slik vil den troende når han har kastet dette legeme, leve i Himmelen i all evighet i en herlig åndelig tilstand, mens synderen etter døden uten noen som helst forandring vedblir å være en synder (Åp.22,11).

 

Selv om silkesommerfuglen inne i puppehylsteret har meget kamp og anstrengelse og en slags følelse av et kors, så tjener denne følelsen av kamp og lidelse til å styrke dens vinger og gir den beredelse og kraft til dens senere liv; slik sukker også mine barn i legemets kamp og i åndelig strid og stunder etter sin forløsning (Rom. 8,23); men ved denne korsets erfaring gir jeg dem forutsetning og full beredelse for deres evige liv senere.

 

7. Idet de prøver dette kors og denne åndelige strid, skjenker jeg dem også ofte en virkelig og underbar sinnets fred slik at de ikke skal miste motet. Da således en tro martyr hadde vitnet om meg i sitt liv og med sine lepper, hang folket ham med et rep i et tre etter føttene, med hodet ned, og han hadde en slik sinnets fred, at i stedet for å være bevisst sin lidelse eller på noen måte være skamfull, talte han så til sine fiender: ”Den behandling som dere har gitt meg, har ikke på noen måte forstyrret eller forundret meg. Det kan ikke være annet å forvente fra verden og dens mennesker, for verden står på hodet, og all dens gjerning er snudd opp ned; den tåler ikke å se noe stå rett. Derfor er det, at når dere ser at jeg står rett, har dere nå stilt meg på hodet i tråd med deres skikk; men husk på at i virkeligheten er jeg ikke vendt opp ned, men vender den riktige veien. For når et bilde settes opp ned i en lysmaskin, blir avspeilingen på teppet helt rett og riktig. Slik henger også jeg opp ned i verdens øyne, men for Gud og hele Himmelen vender jeg den riktige veien i evighet, og jeg takker Gud for dette velsignede kors.”

 

8.For noen troende er det lett å bli martyr engang for alle og dø martyrdøden for mitt navns skyld. Men jeg trenger også martyrer som lever og dør hver dag, og som vil frelse andre ved oppofrelse og selvfornektelse (1.Kor.15,31). På én måte er det lett å dø for meg, men å leve er vanskelig; for i det siste tilfellet må man ikke bare dø én gang, men man må dø daglig. De som er rede til å dø for min skyld nå, skal også leve i min herlighet i all evighet, slik at deres glede kan bli fullkommen.

 

9.Dersom smerte, lidelse, sorg og bekymring stiger opp som damp og tar skikkelse av skyer og skjuler rettferdighetens sol en stund for deres blikk, da bli ikke forferdet, for til sist skal disse samme sorgens skyer regne over dere i uendelig fryd og velsignelse, og rettferdighetens sol skal skinne på dere i evighet (Joh.16,20,22).

Kapittel 12

 

"Disippelen: Herre, hvor er Himmelen og Helvete, og hvordan er deres art?

 

Herren: 1. Himmel og Helvete er to forskjellige tilstander i den åndelige verden, som har sin opprinnelse i menneskenes hjerter. Deres opprinnelse finner sted i denne verden. Som et menneske ikke kan se sin egen ånd, slik kan han heller ikke se disse to åndens tilstander; han kan bare føle dem inne i seg selv, som man umiddelbart føler smerte av et slag, og kjenner sødme når man spiser noe søtt. Etter hvert øker svien etter et slag og gir mer lidelse, og iblant kan det bli til betennelse; man kan også vinne styrke av de søte ting etter at de er fordøyet. På denne måten merkes smerten og ulykken ved synden, og gleden og fryden ved det gode til en viss grad inni et menneske idet handlingen finner sted, men den fulle straff eller lønn får man først etter dette når den åndelige verden nås.

 

2.Mens mennesket lever i denne verden, er han aldri tilfreds med noe, men ønsker alltid forandringer i årstidene og i ting rundt seg. Det er åpenbart av dette, at det ikke er noen tilfredsstillelse å finne i disse foranderlige og forgjengelige ting. Av den grunn søker han etter det som er uforanderlig og hvor det ikke kan forekomme noe som står i motstrid til hans natur eller ønske. Når han under sin søken finner dette virkeliggjort i meg, har han ikke lenger noen ytterligere trang til forandring; for det er ingen som er utilfreds med fullkommen sunnhet og glede eller som ønsker noen forandring i dette, for slike ting er ønskenes mål, både legemets og åndens.

Noen ganger føler et menneske plutselig inni seg, uten noen viljesakt eller ønske eller tanke, en slags glede eller smerte, som er et streif av den åndelige verden, det vil si av Himmel eller Helvete, hvis skygge iblant faller på et menneskes hjerte; og etter hvert blir et menneske fast påvirket av det ene eller det andre av dem, og slutter forbindelse med en av disse tilstandene, etter sine gode eller dårlige sedvaner, og velger den for bestandig. På denne måte begynner Himmel eller Helvete i et menneskes liv i den nåværende verden, mens han fremdeles er i den; og etter døden når han forlater dette legeme, går han fullt over i det som han har vært rettet mot.

 

3.Noen sier at begjæret er roten til all sorg og ulykke, og derfor er det ikke rett å begjære glede i Himmelen og i Gud, og at frelsen består i å drepe alt begjær. Det er like uforstandig å si dette som det ville være å si til et tørst menneske, at han skulle drepe tørsten. For tørst eller begjær følger med dette liv; å drepe det eller utrydde det i stedet for å tilfredsstille eller oppfylle det, er som å ødelegge livet. Det ble ikke frelse, men død. Så på samme måte som tørst skal ha vann, og vann skal slukke tørst, slik skal i det åndelige begjæret finne sann glede og fred; og når ånden finner ham som har skapt begjæret i den, da får den mye større tilfredsstillelse og glede enn den tørste får av vann. Det er hva vi kaller Himmelen.

 

4.I verden ligner mange mennesker den mann som døde av tørst mens han var omgitt av vann, havets ubegrensede vann; men fordi det var salt, kunne ikke hans tørst bli stilt eller hans liv reddet; og han druknet i det og ble et bytte for døden. Slik dør mennesker av tørst i sannhetens og livets og kjærlighetens hav uten grenser, på grunn av deres synders salthet. Men for dem som angrer sin synd og vender seg til meg, vil det velle frem kilder med levende vann i dette samme kjærlighetens hav, og omgitt av denne kjærlighet, finner de i ham som elsker dem, sann hvile og evig liv, og det er hva de kaller Himmelen.

 

5.Mange har en slik kjærlighet til og vedheng ved verden, at selv om de ofte løftes og beveges i retning av Himmelen, ved samkvem med og veiledning av mine barn, blir de igjen trukket tilbake til verden som stein tiltrukket av tyngdekraften, og faller ned og går bort og dør i Helvete. Når noen oppriktig angrer og fester sitt hjerte ved meg, da vil jeg rense hans hjertes tempel med en svepe og med kjærlighet, og gjøre det til en himmel og en bolig for kongenes konge. Hva verdslig prakt og storhet og kongemakt angår, så lærer historien oss, at selv om konger i dag bærer til skue majestet og kroner og troner, når man ser etter i morgen, er det verken krone eller hode, for alt sammen er blitt til støv. Men de som blir barn av Guds rike, deres herlighet og prakt og trone og krone er evig, og det blir aldri ende på dette rike eller på denne himmels fryd.

 

6.For å nå sine ærgjerrige mål og øke sine gleder, stjeler syndere fra det forråd av glede som andre har. Det er grunnen til at enten de er gudfryktige eller ikke, så låser de sitt hus når de går ut. Denne nødvendighet for å stenge og låse vil vare ved så lenge et menneskes hjerte er stengt for sin eier og skaper. Når hjertets lås åpnes for ham som står for døren og banker (Åpenbaringen 3,20), da er alle hjertets ønsker og mål trygget, så det ikke lenger blir noen nødvendighet å låse huset, og i stedet for å stjele fra hverandre og gjøre skade, vil de da tjene hverandre med kjærlighet. For når de lyder sin Gud og Faders krav, da vil de, tvunget av denne kjærlighet, gjensidig gagne og tjene hverandre, og i hans kjærlighet vil de finne en vidunderlig glede og fryd i å hjelpe og tjene hverandre. Dette er Himmelen selv.

 

7.Da jeg hang på korset og ga mitt liv for Adams barn for å frelse syndere fra Helvete og føre dem til Himmelen, var det også samtidig to røvere, den ene på min høyre side, og den andre på min venstre side. Selv om vi tilsynelatende led én og samme korsfestelse, var det imidlertid en stor forskjell fra et åndelig synspunkt, for den ene av dem lukket sitt hjerte for meg og døde, uten å angre, i sin synd. Den andre angret oppriktig, og åpnet sitt hjerte for meg, og i meg som døde for synden, fikk han nytt liv, og kom samme dag inn i Paradis (Lukas 23,39-43). Dette Paradis er ikke bare en tilstand etter døden, men begynner i hjertet mens et menneske fremdeles er i denne verden, selv om verden ikke kan se det (Lukas 17,21). En av mine tro martyrer talte således, fylt av himmelens glede, til dem som pinte ham, mens de tok hans liv med forskjellige slags pinsler: ”Å, om jeg bare kunne åpne mitt hjerte og vise dere den sanne og vidunderlige fred som verden ikke kan gi og ikke kan ta. Da ville dere bli overbevist om dens virkelighet. Men dette er den skjulte manna som ikke kan sees eller vises frem.” Og da de hadde drept ham, tok de uforstandige mennesker og åpnet hans hjerte for å se om de kunne finne noe i det, men det fant ingenting bortsett fra et stykke kjød. For det er bare dem som får den, som kjenner Himmelens virkelighet, og bare de kjenner dens fryd.

 

8.Marias skjød som jeg var i, noen måneder i legemlig skikkelse, var ikke så velsignet som den troendes hjerte er som jeg tar min bolig i for alltid og gjør det til en himmel (Lukas 11,27-28).

 

9.Det er også mange som til tross for sitt ønske om Himmelen slett ikke når den på grunn av sin likegyldighet og uvitenhet. Det er som med den fattige tigger som i enogtjue år satt over et ukjent kongelig skattkammer, med ønske og håp om å bli rik, og tigget om kobberslanter, og på grunn av sin dovenskap og dårskap til sist døde i ynkelig fattigdom og nød, og til det siste vedble å være fullstendig uvitende om den rikdom som han hadde sittet over så lenge. Myndighetene som hadde en mistanke om at tiggeren kanskje hadde gravd ned penger under der hvor han hadde sittet, lot stedet grave ut, og der oppdaget de en stor skatt som de overleverte til det kongelige skattkammer. Derfor omvend dere, for himlenes rike er kommet nær (Matteus 4,17).

 

10.De som ikke har hatt noen erfaring om åndelig liv, erklærer at i denne sorgens verden er det umulig å ha himmelsk glede og virkelig fred; men de som har vunnet erfaring om det nye åndelige liv, vet, at liksom det i meget kalde isregioner hvor vannet fryser til og blir is, iblant finnes kilder med friskt, rennende varmt vann, således strømmer Himmelens gleder og hvilens kilder i de trofastes hjerter i denne kalde og urolige verden. For Den Hellige Ånds skjulte ild virker inni dem.

 

11.Gud skapte alle mennesker av ett blod, i likhet med seg selv og sitt bilde, men han har gitt hver enkelt en legemlig beskaffenhet og natur og egenskaper forskjellig fra de andre. For hvis alle blomstene i verden hadde samme farge og duft, da ville all skjønnhet forsvinne fra jordens overflate. Solens lys som faller på glass av forskjellige farger, forandrer ikke fargen, men åpenbarer for andre hver enkelts forskjelligartede skjønnhet og fortrinnlighet. På samme måte åpenbarer rettferdighetens sol i denne verden og i Himmelen, - båret frem i troende helliges gudgitte skjønnhet og herlighet, - og vil vedbli å åpenbare, sin egen grenseløse herlighet og kjærlighet til alle. På denne måte, jeg i dem og de i meg, vi vil fryde oss i all evighet .

 Kapittel 13

 

Disippelen: Herre, det er noen som sier at den trøst og glede som troende føler, bare er inntrykket og resultatet av deres tanker. Er det sant?

 

Herren: 1. Den trøst og sanne fred som troende føler inni seg, er utslaget og den livgivende virkning av min nærhet og av at de er fylt med Den Hellige Ånd. De som sier at åndelig glede bare er resultatet av deres egen innbilning, er uforstandige, som den mann som var blind fra fødselen av og satt ute i den kalde årstid og begynte å varme seg i solskinnet. Da han ble spurt om hva han forestilte seg om solvarmen, benektet han selve solens tilværelse hvis varme han nettopp erfarte, og sa: ”Denne varme kommer bare fra mitt eget legeme, og nå føler jeg den på en utvendig og tydelig måte; det er bare en virkning av min egen innbilning. Når folk sier at det er en ting som en ildkule som henger på himmelen uten støtter, som de kaller solen, da taler de den rene dårskap.” Så se til at ingen holder dere for narr ved filosofi og tomt bedrag, etter menneskers lære og i overensstemmelse med verdslige grunnsetninger (Kolosserbrevet 2,8).

 

2.Hvis denne sanne glede kommer av et menneskes innbilning, da ville hele tenkningens og filosofiens verden være full av den og strømme over av den; men med unntak av de troende, er alle verdens vismenn og lærde blottet for denne sanne fred, og de har intet vunnet uten en slags fingert glede av å forfølge en del av sine egne grunnsetninger.

 

Jeg har jo skapt i menneskets natur en beredthet, en skikkethet og evne til å motta Den Hellige Ånds ild og pust (veir), hvorved de er i stand til å vinne himmelsk glede og liv. I kull er det skapt en evne ti å oppta varme i seg og brenne. Uten surstoff blir det aldri frembrakt ild. Og likedan i mennesket, før Åndens lufting virker på sinnet (Johannes 3,8) vil de aldri få lys i mørket eller være i stand til å vinne virkelig og himmelsk glede.

 

3.Beredelsen av et menneskes hjerte og tanker er som å stramme strengene på en gitar eller sarangi; for når du først får strammet dem og så stemmer strengene harmonisk, blir det frembrakt meget skjønn musikk når man bruker plekteret eller buen; i motsatt fall blir plekteret selv middel til disharmoni. Frembringelsen av vakker musikk på alle strengene som virker i harmoni, kommer i sannhet av luften omkring, for det er ved bevegelsen av luftens atomer at lyd frembringes, og fryder når den når øret. Slik trengs også Den Hellige Ånds forfriskende åndepust for å skape enhetens og harmoniens himmelske musikk i menneskets tanker og forestilling. Bare da blir vidunderlig skjønn musikk frembrakt i menneskets liv både her og i all evighet i Himmelen heretter.

Kapittel 14

 

Disippelen: Innimellom opplever jeg at plutselig blir all min fred og glede borte. Herre, er det på grunn av noen skjult synd hos meg, eller er det en annen årsak som jeg ikke vet om?

 

Herren: 1.Ja, iblant skyldes det ulydighet; men iblant synes det som om jeg forlater mine barn alene og uten fred en kort stund, for at jeg på den måte kan vise dem deres virkelige svakhet, og slik at de kan vite at uten meg er de ikke annet enn tørre bein (Esekiel 37,1-4); og slik at de i en lang vedvarende fredens tilstand ikke skal glemme sin opprinnelige tilstand, som Satan, og innbille seg hovmodig at de er Gud, og få straff (1. Timoteus 3,6; Judas brev 6; se også Esekiel 14,12-17). Og på denne  måten oppdras de også, og når de blir ydmyket og saktmodige i meg som har skapt dem, vil de i all evighet bli velsignet i Himmelen.

 

2.Noen ganger skjer det, at når jeg fyller mine barn med min egen nærhet og med Den Hellige Ånds fylde, får deres ånd en vidunderlig guddommelig glede og lykke, men legemet er ikke i stand til å bære denne velsignede og herlige tilstand, eller de føler en slags tretthet, eller faller hen i en slags ubevissthet. For kjøtt og blod kan ikke arve Guds rike, og heller ikke kan det dødelige ta det udødeliges plass, før menneskene er herliggjort ved å unnslippe fra forgjengelighetens og dødelighetens makt (1. Korinterbrev 15,50,53 og Romerbrevet 8,19-22). Da skal omsider min vilje skje, også på jorden i enhver skapning, som den skjer i Himmelen. Da vil savn og plage, død og sorg, sukk og bedrøvelse være avskaffet for alltid alt sammen. Da skal alle mine kjære barn regjere i all evighet i min fars rike, som er glede i Den Hellige Ånd (Romerbrevet 14,17; Åpenbaringen 21,4; 22,5).

 

Bønn

 

Kjære herre, mitt hjerte er fullt av takknemlighet for dine mangeslags gaver og velsignelser. Hjertets og leppenes takknemlighet alene er ikke nok, før jeg gir meg hen til din tjeneste med mitt liv og viser det ved min ferd. Deg være lov og takk for at du har ført meg, en verdiløs ting, fra å være intet til å være til, og for at du har gjort meg glad ved din kjærlighet og ved ditt samfunn. Jeg kjenner ikke fullt ut meg selv, og vet ikke en gang hva jeg trenger; men du, far, kjenner dine skapninger og vet hva de trenger. Jeg er ikke i stand til å elske meg selv så høyt som du elsker meg. Å elske seg selv, vil i virkeligheten si, at jeg med hjerte og sjel skulle elske den kjærlighet uten grenser som har skapt meg og som er deg selv. Det er nettopp av den grunn at du bare har skapt ett hjerte i meg, for at det bare skulle føyes sammen med én, med deg som har skapt det.

 

Herre, å sitte ved dine føtter er mange ganger bedre og større enn å sitte for noen kongetrone på jorden; ja, det er å være løftet på tronen for alltid i det evige rike. Nå byr jeg meg selv som brennoffer på disse hellige føtters alter. Ta meg som og hvor du vil; gjør med meg etter ditt behag. For du er min, og jeg er din. Du har skapt meg i ditt bilde av denne håndfull støv, og gitt meg retten til å bli ditt barn. All ære og lov og pris være din i all evighet. Amen.

 

Kilde: Singh, Sadhu Sundar. [1922]. Ved Mesterens føtter. Oslo: Det Norske Missionsselskap.

(Trykt på nytt av Esca Forlag, Boks 1092, 1510 Moss, tlf. 69 27 33 85 - www.esca.no)