Kapittel 25 i boka "Paradiset, Den hellige stad og Tronens herlighet", nedskrevet av Elwood Scott

Kapittel 25

 

Reisen fortsetter mot Staden

Uendelige frukthager kommer til syne

 

Tolvte besøk fortsatt

 

Deretter beveget vognen seg videre og forlot fjellandskapet bak oss. Vår reiserute gikk nå gjennom en bred, men skjønn dal. Vi kunne se langt foran oss i det klare lyset av Paradiset. De store frukthagene med dyrking av appelsiner og sitroner på jorden var bare som miniatyrhager mot det som nå åpnet seg for oss.

 

Idet vi foretok vår nedstigning fra høydene bak oss, bredte deg seg ut så langt vi kunne se til hver side, umåtelige hager med fruktbærende trær av alle slag og beskrivelser, med de skjønneste blomster i mellom, som jeg aldri noen gang hadde sett.

 

”Å, hvor er vi?” ropte jeg, ”jeg er helt forvirret av all denne storslagne herlighet og underfulle tilretteleggelse av vår Gud.”

 

Jeg falt på mitt ansikt. Genevive og Maria fulgte meg begge og velsignet vår Skaper.

 

”Å, Gud, du skaper av alle ting! Å, Herre Jesus, du Forløser og Frelser, med høy takksigelse utøser vi vårt hjerte for deg. Evig pris skal være din for alltid.”

 

Da vi reiste oss opp, sa min mor:

 

”Fra disse områdene bringes veldige forsyninger inn i Staden. Se,” sa hun, ”på de vognladningene der borte!”

 

”Vidunderlig,” sa jeg, idet jeg så hundreder som raskt lastet dem med utvalgt frukt og åndelige grønnsaker av alle slag.

 

Vi dro forbi et hundre miles med disse frukthagene. Jeg så mange tusen lykkelige ånder som sanket frukt av disse vakre frukttrærne, og vognladninger dro hele tiden av sted til Staden.

 

 

Gjensyn med Staden

 

Genevive sa nå:

 

”Ser dere lyset fra Staden der borte?”

 

”Å, virkelig,” ropte jeg. ”Jeg tror det må være soloppgangen fra en juni morgen i himmelen.”

 

”Hvor godt du har dømt,” sa David. ”Guds Sønn, Lammet selv er lyset i den. En stadig junimorgen! Det er ingen vinter her.”

 

I løpet av noen få øyeblikk, kom Stadens mur til syne, og Simeons port raget opp foran oss.

 

”Å, David, slakk av noen få øyeblikk, gi oss mer tid til å se og betrakte storheten av denne mektige muren, og lese på nytt navnene på dens grunnvoller – før vi drar inn gjennom Simeons port.”

 

Portens engel løftet sine hender med en vakker velkomsthilsen. Jeg sa til Genevive:

 

”Hvorfor vokter englene disse portene som bærer navnene til Israels tolv stammer?”

 

Hun sa:

 

”Hadde det ikke vært for de tolv stammer av det gamle Israel, som banet veien for oss og ga oss alfabetet, så vi kunne stave Guds hemmeligheter, ville vi aldri ha opplevd en så rik inngang til Staden. Men lik Israel, når de trasket av sted til deres gamle hovedstad og de årlige høytidene, ville vi ikke ha vært bedre utstyrt enn de, og med de stadig større antall som samles ved disse portene, ville de ha vært blokkert og fullpakket til stor forvirring for oss. Så engelen er plassert der for å lede de store mengdene og bevare en fullkommen orden og ønske alle dem velkommen som er forberedt for saligheten i Staden og dens boliger. Uvitenhet er ingen hindring for å komme inn gjennom portene, men ulikhet med Jesu velsignede ansikt, er det. Så derfor må engelen være der og vokte inngangen.”

 

”Så, fortsatte Genevive, ”disse gamle hellige døde i troen, fulle av Guds løfter, som de så i det fjerne. Og de var overbevist om dem, og favnet dem, og bekjente dermed at de var pilgrimmer og fremmede på jorden, som lengtet etter et bedre land, det er et himmelsk. Derfor skammet Gud seg ikke over å bli kalt deres Gud, for han hadde bygget for dem denne Staden.” Hebr. 11, 13-16.

 

”Hvor sant,” sa jeg. ”Og ingen annen enn den Sanne og Evige Gud kunne ha bygget en stad som denne for dem og oss.”

 

Davids vogn hadde stått stille for en tid under denne samtalen, og han hadde lyttet taust til. Han vendte seg nå mot oss og sa:

 

”Jeg har gledet meg over samtalens løp. I hundrevis av år, før hedningenes tid kom, samlet det seg skarer av jøder ved disse portene. Vi var for det meste alle jøder da, men nå er hedningene langt flere enn oss, men så er hedningene våre brødre, for de er Abrahams ætt når alt kommer til alt, og arvinger til løftene. Men vi må nå dra videre.”

 

Vognen beveget seg sakte under buehvelvingen i den store porten. Engelen vinket farvel til oss, da vi forlot den vidunderlige porten og muren bak oss.

 

Mor talte nå og sa til David:

 

”Vær så snill å kjøre vognen bort til barnas katedral.”

 

Jeg sa til henne:

 

”Er du ivrig etter å se de små igjen?”

 

”Jeg er alltid glad for å være sammen med dem, men jeg vil at dere skal være forvisset om at jeg storlig har satt pris på hele denne turen.”

 

Vi sa alle det samme, men ingen hadde hatt slik glede av den som jeg. Alt var så nytt, så vidunderlig, noe som aldri kunne glemmes.

 

”Nå, David, avenyene synes brede her, så kjør med den fart du vil.”

 

Han rakte ut sin hånd og trykket på knappen igjen, så vognen syntes å fly med lysets vinger. I løpet av få øyeblikk stanset vi opp ved siden av Polytekniske. Vi steg ut og takket David for hans gode tjeneste, og han vendte seg og sa:

 

”Jeg er alltid glad for å gjøre dere en slik tjeneste.”

 

David beveget nå vognen sin hen til den andre siden av gaten og plukket litt frukt mens vi samtalte ivrig om den vidunderlige reisen vi nettopp hadde avsluttet.

 

Seneca Sodi sa nå: ”Jeg forlater deg nå, min sønn, for en liten pause.”

Jeg kastet meg tilbake i stolen med lukkede øyne og takket min Gud med ærefrykt for slike åpenbaringer fra den usynlige verden.

”Å, hvor virkelig framtiden er,” sa jeg. ”Jeg skulle virkelig ønske at jeg var der nå. Ingen sorg, ingen problemer, ingen død. Å, himmel, som ikke er så langt unna, må dine porter åpnes for meg, og må din engels vogn skynde seg til min ringe hytte!” Jeg grublet litt og ba til jeg sovnet som en sten.