Mange som har hatt nær døden-opplevelser blir ikke trodd

Mange som har hatt nær døden-opplevelser
blir ikke trodd

Raymond A. Moody skriver om mennesker som har opplevd en NDE:

"Det må understrekes at en som har vært igjennom en slik opplevelse, overhodet ikke er i tvil om at det har vært virkelig, eller om hva det betyr. I samtaler jeg har hatt, forekommer stadig påpekninger av det. F.eks.:

"Mens jeg var ute av kroppen, var jeg virkelig forbløffet over det som skjedde med meg. Jeg kunne ikke skjønne det. Men det var virkelig. Jeg så kroppen min så tydelig, og på så langt hold. Det var ikke slik at jeg nå var begynt å ville få rare ting til å skje eller ville dikte opp noe. Det var ikke mitt indre som drev og frembrakte forestillinger eller tanker. Jeg var rett og slett ikke i en slik sinnstilstand."

"Det var ikke som noen hallusinasjon. Jeg har hatt hallusinasjoner en gang, da jeg fikk kodein på sykehuset. Men det hendte lenge før ulykken som faktisk drepte meg. Og den opplevelsen lignet overhodet ikke på hallusinasjoner, lignet ikke det aller minste."

Den slags bemerkninger kommer fra folk som er fullt i stand til å skjelne mellom fantasi og drøm og virkelighet. De jeg har intervjuet, er avbalanserte, handlingsdyktige mennesker. Likevel fremstiller de ikke opplevelsene sine som drømmer, men som begivenheter som virkelig har funnet sted.

Til tross for at de selv er sikre på at dette virkelig har hendt, innser de at samfunnet for tiden ikke er slik at disse opplysningene ville bli mottatt med sympati og forståelse. Mange har da også bemerket at de fra første stund visste at andre ville tro at de var ute av balanse hvis de skulle fortelle om opplevelsene. Derfor har de bestemt seg for å tie eller bare røpe det for de aller nærmeste slektninger.

"Det var uhyre interessant. Det er bare det at jeg ikke liker å fortelle om det. Folk bare ser på deg som om du var forrykt."

En annen husker:

"Jeg fortalte ingen om det på lenge, lenge. Jeg sa absolutt ingenting om det. Jeg var pinlig berørt, for jeg var redd for at ingen skulle tro jeg snakket sant, at de ville si: "Å, det der er bare noe du dikter opp."
En dag bestemte jeg meg: "Jeg få se hvordan familien tar det." Og så fortalte jeg det til dem, men aldri til noen andre før nå..."

Andre prøvde først å fortelle om det, men ble avvist, så de bestemte seg for å tie heretter.

(1) Den eneste jeg prøvde å fortelle det til, var mor. Kort etter at det hendte nevnte jeg det for henne. Men jeg var bare en liten gutt, og hun hørte ikke etter. Så jeg har aldri fortalt det til noen andre.

(2) Jeg prøvde å si det til sognepresten, men han sa det hadde vært en hallusinasjon, så jeg sa ikke mer.

(3) Jeg var ganske populær i gymnasiet, og jeg gjorde som alle andre, fant aldri på noe. Jeg var en av dem som bare hang med, ikke noen leder. Etter at dette hendte, prøvde jeg å fortelle om det, men de stemplet meg automatisk som sprø, tror jeg. Jeg prøvde flere ganger å fortelle om det, og de hørte interessert på meg, men jeg fikk senere greie på at de etterpå gikk og sa: "Hun har virkelig tørna." Da jeg skjønte at de bare drev gjøn, sluttet jeg å snakke om det...

(4) Jeg prøvde å si det til sykepleierskene da jeg våknet, men de sa jeg ikke skulle snakke om det, at det bare var noe jeg innbilte meg.

En annen sa det slik:

"Man lærer fort at folk ikke oppfatter dette så lett som man gjerne ville. Man hopper ikke bare opp på en såpekasse og forteller alle om det her."

Det er interessant at det bare i ett av mine tilfeller forekom at en lege var fortrolig med døden-nær-opplevelser eller uttrykte noen forståelse for dem. En pike fortalte meg etter at hun hadde opplevd at hun var utenfor kroppen:

"Min familie og jeg spurte legen hva som var hendt, og han sa at dette var noe som stadig hendte når noen hadde det fryktelig vondt eller var alvorlig skadet - at sjelen forlot kroppen."

Når man tenker på den skepsis  og manglende forståelse som møter den som vil snakke om sin døden-nær-opplevelse, er det ikke rart at nesten alle som har vært i en slik situasjon, føler at det er noe enestående, at ingen andre har vært med på det samme. En mann sa f.eks. til meg: "Jeg har vært et sted der ingen andre har vært."
Det har ofte forekommet at jeg etter det inngående intervjuet forteller vedkommende at andre har fortalt om nøyaktig de samme tildragelser og inntrykk, og de har da følt seg usigelig lettet.

"Det er så interessant å få rede på at andre har opplevd det samme, for jeg var ikke klar over... Jeg er lykkelig for det, det er godt å vite at også andre har vært med på det. Nå vet jeg at jeg ikke er gal.
Det var så virkelig for meg, men jeg ville aldri si noe om det, for jeg var redd de ville se på meg og tenke: "Da hjertet ditt stoppet, ble det noe galt med hodet ditt også!"
Jeg tenkte meg at andre kunne ha opplevd det samme, men at jeg antakelig aldri ville treffe noen som kjente noen slike, for jeg tror ikke folk vil snakke om dette. Hvis noen kom til meg og fortalte dette, uten at jeg hadde vært der selv, ville jeg nok se på dem og lure på om de holdt meg for narr, for det er nå engang slik det er i vårt samfunn."

Det er enda en grunn til at noen er forbeholdne med å fortelle om opplevelsene sine til andre. De føler at opplevelsen er så ubeskrivelig, så hinsides menneskers språk og sanser og tilværelse, at det ikke er umaken verdt å forsøke (Moody, 1996, s. 68-71)."

Kilde: Moody, Raymond A. (1996). Livet etter livet. Hva som skjer etter "døden" - beskrevet av folk som ble erklært klinisk døde, men siden gjenopplivet. Oslo: Grøndahl Dreyer.