Kapittel 30 i boka "Paradiset, Den hellige stad og Tronens herlighet", nedskrevet av Elwood Scott

Kapittel 30

 

Tronens herlighet og glans

 

Femtende besøk

 

Seneca kom igjen som vanlig. Hans ansikt utstrålte stor glede og lykke. Jeg sa: ”Hvordan har det seg at du er så enormt lykkelig i kveld?”

Han svarte raskt: ”Fordi jeg skal ta deg med dit jeg selv lengter etter å være.”

Vel, jeg ivrer etter ditt budskap,” sa jeg. ”Da du forlot meg i går kveld, så reiste vi nær Tronen.”

”Ja, min sønn, og jeg vil fortelle deg videre nå.”

 

Å gi en beskrivelse av Tronens herlighet overgår alle mine evner. Mens vi nærmet oss den store Stadens sentrum og området hvor Faderens Trone befant seg, kom mektige bølger av lys og herlighet konstant over oss, og med dem kom slike forfriskende bad av kjærlighet, fred og fryd at vår glede var ubeskrivelig, og vi oppnådde nå en høy grad av fullkommenhet som vi aldri hadde visst om før. De lydløse vognene beveget seg i alle retninger. Talløse skarer av glade sjeler var kledd i de reneste klær, og uttrykket i hvert ansikt tilkjennega den klareste fred og ro i sjelen mens de dro til og fra Tronen.

 

Enorme antall i samme situasjon som oss nærmet seg Tronen for første gang. Mange av dem hadde allerede vært lang tid innenfor den majestetiske muren, men med den fulle tilfredsstillelse i sjelen, gjorde at de dvelte lenge ved hvert nytt objekt som de kom i kontakt med. Det var godt for dem at de gjorde det, for Tronens herlighet som overgår alle andre ting, ville ellers blitt for mektig for dem.

 

Jeg så mange, som med hensyn til, det majestetiske, herlige og lysende, var så overveldet at det minnet meg mye om den erfaringen mange gjorde på jorden da det var vekkelsestider og deres åndelige oppfattelsesevner var større enn deres spenning og frykt, og dette førte til at de falt på kne, kom i henrykkelse, mistet den kroppslige styrke, og de ropte ut og andre lignende ting. Jeg fant til og med at i himmelen fantes en utvikling og en vekst av sjelsevnene som gikk videre i en stadig fullkommengjørelse, og en styrke i mental kapasitet som er ukjent på jorden eller endatil på det første stedet hvor vi ankom de himmelske områder. Ja, en endeløs fullkommengjørelse, og likevel ville vi aldri kunne oppnå Guds fullkommenhet på dette området.

Tronens herlighet overgår virkelig enhver beskrivelse vi kan gi. Til tross for at vi hadde blitt nådefullt forberedt for den, var vi likevel så imponert over våre omgivelser og synet foran oss, at vi ikke visste verken hva vi skulle si eller tenke. Sammenlignet med noe på jorden, ville de rikeste og mest storartede av menneskenes verk, bare gi en dårlig sammenligning, og det menneskelige språk er for tamt til å gi en beskrivelse av det vi så.

 

Minner fra barndommen vellet stadig fram i våre sinn, så jeg sa til slutt om og om igjen til meg selv: ”Er dette bare en drøm eller er det virkelig? Har jeg sett et syn eller er jeg virkelig i himmelen? Ingen drøm på jorden kom noensinne til meg slik som dette. Ingen storhet var noensinne sammenlignbar ; ingen herlighetsdrøm så trollbindende.”

 

Vi hadde stått som fjetret en lang stund, da en mann som hadde et ansikt som strålte med en glorie av lys, kom til oss. Han så ut til å forstå vår situasjon, og sa:

 

”Kjære brødre, har dere nettopp kommet til Tronen for første gang?”

 

Da han kom nær oss og snakket, tenkte vi at vi gjenkjente ham, men siden vi hadde møtt så mange på så kort tid, var vi ikke sikre på om han var av dem som var med i vognene.

 

”Så sant,” svarte jeg, ”vi har bare vært her en liten stund i Staden, og har vært oppholdt med så mange ting og vidunderlige hendelser at vi ikke kunne nå Tronen tidligere.”

 

”Dere har vært vise,” sa vår venn, som var interessert i oss, ”for enda er ingen av dere godt nok forberedt for de store tingene som er rett foran dere. Hvis dere vil like å ha meg til det, så vil jeg ledsage dere for bare en liten stund i deres introduksjon til dette mest velsignede og opphøyde stedet i vår Fars hus.”

 

”Vi ville være meget takknemlige for å ha deg til å gjøre det, for vi er i stor uvitenhet om det som er foran oss.”

 

Jeg vendte meg mot Bohemond, og sa:

 

”Hvor herlig det er å ha et slikt følge og en slik assistanse, selv om vi visste at i vår Fars hus med sine mange boliger, trenger vi ikke frykte for at ikke våre behov skulle bli møtt til rett tid.”

 

På dette tidspunktet brakte han oss til en funklende fontene, ikke langt fra en av de store inngangene til Tronen, og med en gullskål ga han oss å drikke. Så gikk han et lite stykke bort til et mammuttre som hadde grener som overalt hang lavt, og brakte hver av oss en klase av dets frukt. Da vi hadde spist den, avsa han en velsignelse over oss, og brått var våre øyne og sinn forberedt for de største herligheter som et jordisk menneske noensinne har blitt løftet opp til, og vi vil nå rette vår oppmerksomhet mot hva vi fikk oppleve.