Wisløff om frafallet i kirken

Carl Fr. Wisløff skriver:

"Israel var Guds utvalgte folk. Det visste de, og det var de stolt av. Men ulykken var at dette folk hadde vendt seg bort fra Herren.

Profeten Sefanias taler sterke ord om frafallet. Profetene deres er storskrytere, sier han, prestene vanhelliger det som er hellig. 3,4. Og folket har glemt Herren.

Men midt i dette frafalne folk vil Herren likevel bevare en liten flokk av trofaste. Det er et bøyet og ringe folk. Det vil si at de er sønderknust og nedbøyet i ånden, som Esaias sier. Es. 57,15. Og de tar sin tilflukt til Herrens navn.

Dette er den gamle historien, som gjentar seg til alle tider. Guds folk vender seg bort fra Gud. Men det er likevel syv tusen som ikke bøyer kne for Ba'al. 1. Kong 19,18.

I den kristne kirkes historie gjentar dette seg stadig. Luther sier:

-De som gir seg ut for å være kirken, de raser mot dem som i ånd og sannhet holder seg til Kristus. Kain vil uavlatelig slå Abel i hjel. Dette er frafallet i kirkens historie.

Det er intet nytt under solen. Også i dag ser vi det samme gjenta seg. I kirkene opptrer forkynnere som fornekter Jesu unnfangelse ved Ånden og fødsel av jomfru Maria, og som bortforklarer fortapelsens dype alvor. Vår norske kirke har navn av å være en sann evangelisk kirke. Men det hender at ubibelske tanker blir fremsatt både i skrift og tale.

Det er med dyp sorg en må legge merke til dette. Og vi spør: Hva skal vi gjøre?

Det er bare én ting å gjøre. Vi må ta vår tilflukt til Herrens navn. Guds folk må fortsette å være et slikt bøyet og ringe folk, som forkynner Bibelens sanne budskap tross alt hva verden og den falske religiøsitet protesterer.

Må Gud hjelpe oss til dette. Så vil Han selv ha omsorg for sitt bøyede og ringe folk. Det har han lovet, og han svikter ikke (Wisløff, 1983, s. 515516)."

Kilde: Wisløff, Carl Fr. (1983). Daglig brød. Andakt for hver dag i året. Oslo: Lunde Forlag.