Kapittel 34 i boka "Paradiset, Den hellige stad og Tronens herlighet", nedskrevet av Elwood Scott

Kapittel 34

 

Besøket hos Daniel

 

Siste besøk

 

Seneca kom ganske tidlig. Hans ansikt skinte med hellig glede og lys. Han så raskt over manuskriptet, og sa fornøyd: ”Denne delen av din oppgave er nå nesten fullført. Fullfør nå også alle videre detaljer, og du skal ikke bli skuffet over din belønning.”

 

Da jeg forlot dere sist, holdt vi på å spise av noe av frukten ved et kildevell på østsiden av Tronen, og en eldste, som viste seg å være Daniel, profeten, var ved vår side. Han sa nå til oss:

 

”Vel, kjære brødre, jeg er glad for å ha dere på besøk her. Jeg vet at dere nettopp er kommet til Staden og er ivrige etter å lære alle de under å kjenne som hele tiden hoper seg opp over dere.”

 

Han fortalte oss:

 

”Jesus, vår Herre, som ble unnfanget ved Den Evige Ånd og født av jomfru Maria, er Herre over jorden og himmelen. All makt er gitt ham av hans far. Mens jeg var på jorden, kjente jeg ham lenge, før hans komme ved jomfru Maria, som ”Den gamle av dager, hvis kledning er hvit som sne og med hår på sitt hode som ren ull.”

 

”I den åpenbaringen som Gud ga meg, så jeg ham sitte på sin Trone i den siste dom, og hans trone var som flammende ild. En strøm av ild, eller skarer av flammende engler gikk ut og steg frem foran ham; ett tusen tjente ham, og ti tusen ganger ti tusen sto foran ham, dommen ble satt, og bøker ble åpnet.” Dan. 7, 9-10.

 

Ved dette slo Bohemond hendene sammen, og sa:

 

”Å, Daniel, du høyt elskede, jeg husker skriftstedet og den delen du nettopp siterte.”

 

”Sannelig,” sa den eldste, ”og det vil stå som mitt vitnesbyrd fra Gud til tidenes ende.”

 

Han fortsatte:

 

”Mennesket er blitt skapt i den treenige Guds bilde og lignelse. I skapelsen var han lavere enn englene, men i forløsningen og i herligheten er han lik med dem, og i noen henseender høyere enn dem. Alle disse store skarene av forløste, er vår Herres brud, og han er bare fullstendig i dem som er hans fylde, og de er meget dyrebare for ham. Har dere ikke lagt merke til hvor helt og fullt i hans bilde vi er?”

 

Hva enn dere var mest vant til å gjøre på jorden, vil hjelpe dere i de himmelske aktivitetene. Om dere var jordbrukere på jorden, så vil dere ofte sette pris på besøkene til slettene, dalene, åsene og fjellene i Paradis. Disse vil med sine scenerier og overdådige fruktbarhet, være til stort behag for dere, og med de stadig økende skarer som samles her fra jorden, gjøres det stadig utvidelser og forrådene økes for dem, noe dere vil glede dere over å ta del i.”

 

”Har du vært lærer, så vil du storlig sette pris på den tjenesten å instruere de som nettopp er kommet fra jordens strender til dette evige riket. De som var mekanikere, vil finne god anledning for disse egenskaper i himmelen. Vår Herre har holdt på å forberede disse herskapshus for oss i tusener av år. Men han anvender sine millioner av helliges flittige hender til den vidunderlige arkitekturen i himmelen.”

 

”Men nå, for dere, kjære brødre, er alt det dere ser til deres glede og behag. Vognene er for deres reiser. Om dere ønsker det, kan dere gå med lydens hastighet og som dere har lyst. Store lovprisningsgudstjenester, som dere er så glade i her, holdes i forskjellige deler av Staden. Og om dere vil stige opp til de høyere eller lavere gallerier av byen, så stig inn i heisen og trykk på knappen, og dere vil om noen øyeblikk lande 1000 stadier høyere eller lavere slik dere ønsker. For dere vil huske at Staden ligger i en firkant og at dens bredde og lengde, høyde og dybde er lik, som en solid terning i 12000 stadier hver vei.”

 

”Å, hvor veldig og stor vår arv er!” sa Bohemond. ”12 000 stadier, det blir 1500 miles med jordiske mål.”

 

”Sant nok,” sa den eldste, ”og det finnes nesten 400000 av disse avdelingene eller etasjene i Staden, ved siden av de veldige og ubegrensede områdene i Paradis. 1000 år etter jordisk regning vil ha gått før dere har sett bare en liten del av det som er deres for evig. Dets veldige vidstrakthet og omfang er over deres fatteevne nå. Så, dere ser at dere har god anledning til utvidelse for deres undrende sjeler.”

 

Ved dette slo jeg hendene i sammen og med høylydte gledesutbrudd ropte jeg ut:

 

”Å, Daniel, du høyt elskede, er det ingen ende på det Gud har beredt for oss? Hvem kunne ha trodd når vi var barn og lekte med jordens skitt og støv, at all denne opphøyelsen og herligheten var beredt for oss? Vi ble lært om himmelen, men hvor lite vi forsto av dens herlighet og høyhet.”

 

”Sant nok,” sa den eldste. ”Dere har bare sett lite av vår Faders hus og de mange herskapshus det inneholder. Fortell meg hvor dere har vært. Kan hende jeg kan hjelpe dere videre i åpenbaringene og kunnskapen om dette store Guds rike.”

 

”Å, sa Bohemond, ”vi møttes første gang langt nede ved elven i en fjern del av Paradiset. Vi kom fra jorden omtrent på samme tid og har tilbrakt mye tid sammen etter at vi holdt lag ved elven, der vi møtte flere av de meget gamle og lærte våre første lærdommer og salmer ved bredden av elven.”

 

Abraham ledet vårt selskap til Juda-porten hvor vi først møtte vår Herre og fikk hans velkomstsmil. Vi har besøkt barnas lovprisningsgudstjeneste på den polytekniske skolen og også et stort lovprisningsmøte ved fjerde aveny. Dessuten har vi besøkt helligdommen for de mange hellige ting og har tatt del i en meget interessant samling av profeter og apostler og forfattere av bibelen, som ble kalt sammen for å se på tilstanden i menigheten på jorden med dens lærestrider og de villfarelser som har sneket seg inn iblant dem fra tid til annen. Og mange inntrykk av den største interesse har møtt oss til alle tider siden vi gikk inn i byen. Våre sjeler har stadig vært fylt av under og tilbedelse helt siden vi forlot jorden i engelens vogn.”

 

”Vel,” sa Daniel, ”dere har bare sett terskelen til deres arv, når det sammenlignes med veldet og storheten i det som er beredt for dere. Men hva det angår som ligger foran dere, så er evigheten kort nok til å vise dere alt sammen. Men vær forvisset om at det gledens beger som utvider seg i dere alltid vil være fullt. Dere har lagt merke til hvor fullstendig frie dere er fra uro og uten smerter eller plager av noe slag og at ingen nød eller byrdefulle vanskeligheter hjemsøker dere her slik som vi alle opplevde så mange av mens vi var på jorden. Men disse ting er blitt borte og verdsettelsen av himmelen er blitt storlig forøket etter bitterhetens beger dere drakk under jordelivets tid.

 

Dere vil ha slikt nødvendig ansvar og arbeid her som vil gjøre livet ganske virkelig. Det dere sto i på jorden og aktivitetene der, var bare en forberedelse for og et gjenskinn av himmelen. Det er ikke noe slit og slep her eller noe av pannens svette som vi pleide å kjenne så godt til, men bare en lykkelig anvendelse av alle de sjelens krefter som kan fremme alles interesser som er omkring oss.

 

De eldste svarte:

 

”Himmelens forrådskammere er uutømmelige med hensyn til høyden og dybden av Staden, dens lengde og bredde, så kan dere aldri ta det hele inn, men gå hvor dere vil, og dere vil se at Guds flittige arbeidere ikke kjenner til noen tretthet, og at de vil by dere velkommen til et hvilket som helst av alle sine festmåltider og feiringer og gudstjenester med sang og tilbedelse som vi har her.

 

Om dere ønsker dere en tur til de skjønne sceneriene i en annen del av Paradiset, så vil en av de hellige eller en engel med glede gjøre dere selskap, for vi finner alle glede i hverandres behag her. La oss nå stige inn i elevatoren ved de fire hjørnene nær oss.”

 

Vi steg opp den vide trappeoppgangen.

 

”Vil dere nå rette deres blikk nedover denne avenyen mot det fjerne langt der borte?”

 

Vi gjorde det, og som vi sto over de travle skarene og de utallige mengder av dem som en gang var jordens barn, og som lik oss selv, en gang hadde sin del i jordelivets svette og strev og som sammen med oss kjempet mot de frykteligste synder, men nå var opphøyet og herliggjort med vår velsignede Forløser, sa den eldste:

 

”Er dere nå belønnet for deres tro og tjenester for deres Herre i verden?”

 

”Belønnet,” sa jeg. ”Hva gjorde jeg noen gang for å fortjene dette? Nei, Nei, det er alt av nåde. Gud er kjærlighet. Vi var ingenting, men klynget oss til Jesus. Han var alt i alle.”

 

”Vil dere nå se mot nord?” og han pekte med fingeren sin den veien, for vi kjente ikke til syd eller nord; for ingen sol skinte om dagen eller noen nordstjerne om natten, for det er ikke dag eller natt i himmelen. Vi trengte ikke lys av sol eller måne, for Gud Herren og Lammet er vårt evige lys.

 

Som vi så i de retninger han anviste, så vi den brede avenyen og boligene av utsøkt skjønnhet. De gylne gatene var som de var varme med de mange lykkelige menneskene. Tusener av barn lekte i gatene. Og vakre kildespring kastet sine vannstråler som funklet lik perlende diamanter. Vi så lange bord på tusen fot hver, alle sammen smykket og bugnende av den herligste frukt og nøtter av alle slag, og med hvilken frihet hver og en syntes å spise og drikke i fred og ro og til sitt behag.

 

Jeg tenkte, på hvilken annen måte denne mektige skaren kunne si med ordene av de mange jøder fra den tid: ”Vi har spist og drukket sammen med deg, og du har lært på våre gater.” Luk. 13, 26.

 

”Mange av disse barna,” sa den eldste, ”har ganske nylig ankommet, men se hvor tilfredse de er. Ingen forandring av sted eller omgivelser kunne gjøre dem lykkeligere, om det ikke var for å se sine foreldre, brødre, søstre eller venner her; da ville deres lykkes beger i sannhet være fullt. De har ikke noe ønske om å dra tilbake til jorden hvor de for kort tid siden kom ifra, men de gleder seg storlig over venner som kommer. En tilfredshet som vi bare kjente til den spede begynnelse av i verden er skrevet på enhver sjel her.”

 

”Vil dere nå se oppover,” sa den eldste.

 

Vi kastet blikket oppover. Til våre store undring var domhvelvingene og buegangene over oss i full opplysning og strålte av det som syntes å være de mest dyrebare og skjønne diamanter, og det var jaspisstener klare som krystall.

 

”Dette,” sa den eldste, ”er bare et gjenskinn av Guds herlighet som skinner fra Tronen og gjennom alle hans gjerninger.”

 

Så sa den eldste:

 

”Nå må jeg forlate dere og si farvel. Den evige Guds velsignelser er for alltid deres. Store ting er beredt for dere, men jeg vil se dere igjen.”

 

Så forsvant han i den talløse skaren.