Gisle Johnson (1822-1894) om den rette oppbygging av den verdslige stat

Gisle Johnson (1822-1894) om den rette

oppbygging av den verdslige stat

Under de bitre politiske stridigheter i 1870- og 1880-årene tok Gisle Johnson initiativet til det kjente skriftet ”Opraab til Christendommens Venner i vort Land”. Johnson var professor på det teologiske fakultet og ble sett som den ubestridte leder for vekkelsesfolket i siste halvdel av 1800-tallet. Oppropet kom ut i 1883, var ført i pennen av Johnson selv og var formulert som en advarsel mot den ”Vantro, som holder paa at trænge ind i vort Folk, og mod den politiske Bevægelse, gjennom hvilken den søger at naa sit Maal, Tilintetgjørelse av den Magt, Christendommen hidtil har øvet over vort Folkeliv”.

Her ble den politiske liberalisme stemplet som et utslag av en ukristelig og vantro ånd. Johnson var kritisk både til det demokratiske prinsippet om folkelig selvstyre og til innføringen av parlamentarismen. Det var ”Folkeviljen, som bragte Kristus paa Korset; det var den liberale Statsmand Pilatus, som […] for at følge ’vox populi’, gav Røveren fri og korsfæstede Herlighedens Herre”.

I stedet for Venstre-radikalismens forslag om en parlamentarisk stat, foreslo Johnson den kristelige stat basert på lydighet mot øvrigheten. Gisle Johnson ville fastholde kirken som samfunnssystemets sentrum og betraktet Grundtvigs kamp for folket, folkeviljen og folkeånden som en trussel mot kristendommens posisjon som identitetsdannende sentrum.

Å føye folkeviljen ville ifølge Gisle Johnson føre til samfunnsoppløsning, og han mente også at den liberal-demokratiske forestilling om folkelig selvstyre var en ukristelig villfarelse. Gisle Johnson betraktet Grundtvigs folkeopplysningstanker som et religiøst-politisk svermeri, som sammenstilte Guds Ånd med folkeånden. Johnson likte heller ikke den nye anvendelsen av begrepet ”folk”. Dette begrepet ble flittig tatt i bruk på 1800-tallet for å identifisere og samle befolkningen i den fremvoksende nasjonal-demokratiske staten Norge. Gisle Johnson brukte folkebegrepet kun i betydningen Guds folk og ikke som nasjonens og demokratiets folk.

 

Kilde: Korsgaard, Ove. (2003). Den store krigsdans om kirke og folk. I: Slagstad, R., Korsgaard, O. & Løvlie, L. (red.). Dannelsens forvandlinger. Oslo: Pax Forlag.