Kapittel 35 i boka "Paradiset, Den hellige stad og Tronens herlighet", nedskrevet av Elwood Scott

Kapittel 35

 

Det siste besøket fortsatt

 

 

Vi sto et øyeblikk nesten forvirret ved de store scenene vi så foran oss i alle retninger. Vi steg nå ned fra denne store plattformen eller det oppløftede platået, for å finne Davids vogn som sto i nærheten. Mor, Maria og Genevive var nettopp steget ut av den. Å, i sannhet, det var en glad overraskelse å se dem igjen midt i blant oss. Vi grep hverandres hender og ga hverandre et kjærlighetskyss, rent som himmelen selv, og vi kjente alle at den forening som var begynt på jorden var langt saligere her enn noen familie noensinne har kjent i det jordiske liv i kjødet. Og ingen ønsker hustrus eller ektemanns plass noen gang, og det skjenkes ingen tanke om sånt i himmelen.

 

David sa nå:

 

”Jeg må by dere farvel. Besøkene og reisene sammen med dere har virkelig vært til behag, men jeg vil se dere alle igjen. Gabriel med sin vogn står der borte og venter på dere. Før dere går, skal vi samles i et takksigelses- og lovprisningsmøte.”

 

Bohemond nesten ropte med dette, og vi tok alle våre harper og sluttet oss til David i en vakker lovprisningssalme. Da vi hadde avsluttet, vinket David med hånden et skjønt farvel, og vognen hans beveget seg bort og tapte seg for vårt blikk mens vi fulgte ham med lengselens øyne, for vi hadde lært å elske ham umåtelig.

 

Gabriel kom nå og tiltalte oss på den mest elskeligste måte. Mor, Genevive og Maria kjente ham godt, men jeg hadde bare sett ham en gang siden han bød meg farvel ved inngangen til Paradiset. Men jeg forsto at han var en av de øverste englene i himmelen, en av erkeenglene, skjønt han var Daniels tjener mens han enda var her på jorden. Jeg fant ut at han ledet den hærskaren som kunngjorde Frelserens fødsel og voktet graven etter hans død og rullet tilbake steinen ved hans oppstandelse.

 

Han inviterte oss til å ta sete sammen med seg i vognen.

 

”For,” sa han, ”jeg er sendt til Paradiset.”

 

Vi tok imot hans invitasjon, og steg snart om bord i himmelens første vogn, en som hadde reist distansen mellom himmelen og jorden mangfoldig tusen ganger. I denne vognen befant vi oss snart alle.

 

Engelen sa nå til mor og Genevive:

 

”Har dere valgt noen reiserute gjennom Paradiset?”

 

Vi har ordre angående Seneca, og dere er mer enn velkommen til å reise med oss til porten.”

 

”Virkelig,” de talte begge på en gang. ”Det ville glede oss meget å reise sammen med deg, men du kan velge reiserute, for du vet best. Kanskje Seneca har et valg?”

 

”Å, Gabriel, du Guds velsignede, velg du for oss, for du har kjennskap til alle stedene i riket slik vi ikke har det.”

 

”Siden dere overlater det til meg, vil vi reise gjennom fjelltraktene som ligger sydøst når vi drar gjennom Benjamins port.”

 

”Godt,” sa Genevive. ”Ingenting kunne være til mer glede for Sodi, for han nøt bestandig jordens veldige og romantiske scenerier. David, hvis vogn nettopp har reist, brakte nylig Seneca, mor, Maria og meg selv fra de forberedende avdelingene for barn som ligger langt sydvest til barnas amfiteater i Staden, hvor jeg en tid har deltatt i å lære de små sine første lekser i himmelen. Seneca satte meget stor pris på turen tilbake gjennom fjellområdene, så jeg er viss på at du har valgt rett.”

 

”Nå,” sa Gabriel, ”om dere alle er rede, så drar vi, for vi skal møte vår Herre sammen med mange, mange andre ved Benjamins port som ligger mot sydøst. Jeg vil gjerne at Seneca og Bohemond sitter sammen med meg.”

 

Vi tok våre plasser ved siden av engelen, mens mor, Genevive og Maria satt sammen i baksetet. Et øyeblikk senere beveget vognen seg av sted.

 

”Å, Seneca, du som er velsignet av Gud,” sa engelen. ”Du er et utvalgt redskap og valgt til en særlig gjerning av Herren selv.”

 

”Ja, fortell meg, Gabriel, hva som ligger foran meg. Himmelen har vært en eneste glad overraskelse på alle måter siden jeg steg ut av engelens vogn ved en fjern inngang av Paradiset, der vi først gikk inn i dette riket av herlighet.”

 

”Alt det som ligger foran deg,” sa engelen, ”er nesten for ingenting å regne i sammenligning med det som vil komme senere. Men, Seneca, du er benådiget hellig av Gud, og avsløringene av hans planer med deg, vil bli gjort kjent i sin tid.”

 

Ved dette talte mor, som var blitt svært så interessert i samtalen, og sa:

 

”Gabriel, mannen ved din side, er min egen sønn og fikk stell av disse hender fra den dagen han ble født, og jeg er meget interessert i det som nå skal komme.”

 

Genevive sto nå ved hennes føtter i vognen og lente seg forover og slo armene rundt halsen min, og sa:

 

”Å, Gabriel, denne mannen var min ektemann på jorden, og meget salig levde vi vårt jordeliv i sammen. Men her er vi forenet i en evig forening.”

 

Ved dette lo engelen, og sa:

 

”Er dere blitt gift på nytt?”

 

”Å, nei, vi er ikke blitt gift, for de hellige gifter seg ikke i himmelen, og heller ikke vil de det. Men disse bånd av det høyeste vennskap, vil vare evig, vil de ikke?”

 

”Visselig,” sa engelen. ”Deres kjærlighet og enhet vil være langt saligere enn de noensinne var på jorden.”

 

”Men jeg skulle like å vite,” sa Genevive, ”og jeg vet at du kan fortelle meg, om englene har elsket hverandre med en slik kjærlighet lik den en mann har til sin hustru?”

 

Ved dette spørsmålet slo Gabriel farten av på vognen, og vendte hodet sitt for å se over skulderen på Genevive som sto fortsatt med armene rundt halsen min, og han sa:

 

”Du har nesten fått meg til å blyges, for vi står under dere, som har etterkommere og deres egne skapninger. Vi har ikke brud eller brudgom. Men ekteskapet var slik en første lidenskap blant jordens beboere, at vår Herre har til hensikt å la det fortsette i evigheten, bare forandret. Han er nå, og vil for all tid være brudgommen, og alle de hellige, dere, ikke vi, vil være hans brud. Vi har vært arbeidsbiene for den store familie av mennesker på jorden og i himmelen, verken droner eller dronninger, men vi er alle tilfreds med vårt arbeidsområde. Vi kjenner ikke til noen sorg eller noe uoppfylt ønske som ikke fullt ut kan bli møtt her i himmelen eller på jorden. Vi er deres tjenere, og denne turen til Benjamins port og til Paradiset er min lykkelige tjeneste.”

 

Ved dette sto Maria opp, og sa:

 

”Å, Gabriel, denne mannen ved din side er min far som jeg skiltes fra da jeg bare var et lite barn. Jeg tror det må ha vært din vogn som brakte meg til min kjære bestemors omsorg, som jeg senere lærte å kalle henne.”

 

Ved dette sto vognen stille, og engelen reiste seg og vendte seg og la sine hender på våre hoder med Guds øverste engels velsignelse, og sa:

 

”Å, dere, Den Høyestes hellige! Jeg var til stede da morgenstjernene sang sammen og stemte min harpe til den hellige melodi i himlene. Jeg er den samme nå som jeg var da. Men foran dere er en endeløs fremmadskriden, en evig bestemmelse med opphøyelser, ære og velsignelser som dere nå bre kjenner litt til. Og nå må vi dra videre, for snart må vi slutte oss til de andre ved Benjamins Port.”

 

Vognen beveget seg videre i stor hastighet. Sceneriet var helt nytt for Bohemond og meg, og Genevive sa at det også var nesten nytt for henne også. Boligene var vakre med alle de utsmykninger som noen sjel i himmelen kunne ønske seg. Tusener av hellige kom og gikk som en travel bikube.

 

”Jeg ser Davids vogn,” sa Gabriel, ”komme nedover den brede avenyen der borte. Etter en liten stund var vi side om side med hilsninger og lykkeønskninger, for hans vogn var nå fylt med menn og kvinner fra den meget gamle tid, med hellige utmerkelse.

 

Vognene beveget seg side om side, og vi reiste til vi endelig så skinnet fra muren som begynte å komme tilsyne, og den store Benjaminporten raget opp foran oss. Idet vi saknet på farten, la vi merke til den aller vakreste vogn vi noensinne hadde sett, stå nær porten. Den glitret av himmelens gull og var besatt med edelstener. Vår Herre selv var i den vognen. Hans tolv apostler var også med ham. En slik stråleglans av lys som nesten blendet ved sitt stråleskinn, lyste om hele vognen. I løpet av noen øyeblikk sto de tre vognene ved siden av hverandre. Vi bøyde alle våre hoder, - hellige og engler i sammen, for ham som hadde beredt denne Staden for oss.

 

Davids harpe var av meget stor størrelse. Han sto foran oss alle og annonserte en salme. Vi reiste oss og sang igjen mens vi sto i vognen, en lovprisning til vår Herre og Forløser.

 

Engelen Gabriel sang med høye ”Hosiannaer” og en eldgammel solo. Daniel, som var i Davids vogn, og som var en nær venn av engelen, sa:

 

”Syng det igjen.”

 

Og i sannhet , den saligste musikk som vi noensinne hadde lyttet til, bølget fram fra hans hellige lepper.

 

”Nå,” sa engelen, ”se gjennom portåpningen.”

 

Og se, der var en veldig stor skare av nyankomne som sto utenfor og sang av de nye sangene. Denne gruppen var eskortet hit fra forskjellige deler av Paradiset på samme måten som vi var blitt det for kort tid tilbake. Stefanus, den hellige martyr, hadde ledet denne gruppen. Han forberedte dem på å gå gjennom porten og inn i nærværet av deres Herre, Jesus, som nå vinket på oss alle til en opphøyet plass i nærheten av portåpningen.

 

Han la sin hånd mildt på mitt hode, og sa:

 

”Sønn, vær ved godt mot. Din jordiske tjeneste er ikke fullført ennå. Men som jeg engang kalte Moses og Elias fra disse skinnende porter, så sender jeg deg nå til å gjøre kjent hva du har sett og hørt, noe som er bare en tiendedel av hva du ennå skal se. Men det er alt hva de nå vil motta av din hånd. Sann uhyklersk tro svinner mange steder på jorden. Du vil finne en trofast hjelper på viss hode mine velsignelser skal hvile. Og når du har avsluttet din reise til jorden, skal jeg overføre de eldstes velsignelse til deg, en tidligere arv av din ervervede eiendom.”

 

Alle hoder var nå bøyet mens han ba og overga meg i engelens varetekt.

 

Bohemond og kvinnene kom nær til min side, og sa:

 

”Er det sant at vi må skilles?”

 

”Bare for en tid, ja. Men bare for en tid.”

 

Og med et høyt utbrudd, ropte jeg:

 

”Jeg skal snart se dere igjen.”

 

 

Herren sa:

 

”Dra i hast til din misjon. Jeg må ønske dem velkommen som står utenfor porten som jeg har kjøpt med mitt blod.”

 

”Idet han sa dette, kalte han på Gabriel til side og ga ham befaling angående meg. Jeg bød slekten min farvel, og sa:

 

”Jeg vil se dere igjen.”

 

Og så steg jeg opp i engelens vogn.