Kapittel 36 i boka "Paradiset, Den hellige stad og Tronens herlighet", nedskrevet av Elwood Scott (siste kapittel)

Kapittel 36

 

 

Engelen satt nå ved min side, og vognen beveget seg sakte av sted. Som jeg så meg tilbake, mens vi passerte gjennom portåpningens store buegang, så jeg mange av dem vinke med sine hender et velsignelsens adjø.

 

Vi var snart forbi den store flokken som var ivrige etter å gå gjennom porten. Vi ga dem alle et bukk av anerkjennelse, og sa:

 

”Vi skal se dere alle igjen.”

 

Snart var vi forbi hørehold av deres stemmer. Som vognen forsvant fra synet av dem, fløy vi hurtig av sted langs en umåtelig lang og bred vei som ledet fra Benjamin-porten til Paradisets fjerne deler. Store fruktbare daler lå spredt overalt, og tusenvis av travle hellige sanket inn modne frukter.

 

”Nå,” sa Gabriel, ”der borte er de fjellrike områdene av Paradiset som jeg talte om. Skal vi dra forbi dem?”

 

”Å, engel, min velsignelses beger er ganske fullt og kan ikke bære mer. Den byrden jeg er blitt ansvarlig for opptar alle mine tanker. Men om du er villig til det, så vil en rask flytur forbi foten av fjellene glede meg meget og stille min nysgjerrighet.”

 

Han vendte raskt vognen til en sidevei som førte opp mot fjellsidene. Hurtig steg vi oppad disse mektige høydene. På et vakkert platå halvveis oppe mot fjellets topp, stoppet Gabriel vognen, bare for å la meg få utsyn over de vidstrakte slettene og dalene i Paradiset. Veldige skjønnhetens hager, fylt av alle slags frukter og blomsterskrud var spredt utover så langt øyet kunne nå. Jeg kunne se med et blikk tusener av travle hellige og engler som nøt disse himmelske oaser. Min sjel ble så fylt av opphøyet lov og pris for disse store privilegiene som vår gode Fader hadde bevilget, og den ære som er gitt dødelige mennesker, at jeg helt enkelt ble tapt i beundring og flat ned ved engelens føtter for å prise Gud. Jeg sa:

 

”Å, Gabriel, stans velsignelsens beger, det flyter over!”

 

”Vel, Seneca, vi må fortsette vår reise.”

 

Med stor fart fløy vognen nedover de store åssidene og tvers over dalene, gjennom de skjønne parkene og forlystelsesparkene i Paradiset. Tusen av ærede hellige hadde sine boliger i de forskjellige avdelinger av dette himmelens romantiske sceneri. Jeg ble så overveldet over storheten i denne delen av Paradiset, at jeg falt ned ved engelens føtter på nytt og utøste min lovprisning til Gud med høye ”Hosiannaer”. Jeg reiste meg opp, og engelen pekte mot en stor paradisisk buegang i det fjerne. Og mot den styrte han vognen. Livets trær vokste overalt, og duften av bladene gjorde himmelens luft velduftende med sin livgivende kraft. Intet bilde på jorden kan på noen måte gi et inntrykk av en herlighet som denne.

 

Engelen kjørte vognen sakte fremover mellom dype slukter og forbi stråleglitrende kildespring hvor grupper av kvinner og menn kom og gikk, og hvor de forfrisket seg selv ved kildene og med frukten av Livets trær. Jeg sa til engelen igjen:

 

”Hvilket sted å tilbringe de ledige stunder i evigheten, i ro og hvile! I sannhet er dette himmelen!”

 

Engelen vendte seg nå om og spurte om jeg gjenkjente ham.

 

”Å, Gabriel, ved Tronen så jeg deg.”

 

Han sa:

 

”Tenk igjen. Når du forlot din jordiske bolig for denne mest begunstigede tur til himmelen.”

 

”Å, engel, du førte meg til Rikets porter.”

 

”Sannelig,” sa engelen, ”og jeg har en videre misjon for deg. Bare et glimt av den himmelske arven og storheten i vår Faders hus har du ennå sett. Men evigheten er foran deg, og den alene vil være tilstrekkelig til å stille din undrende sjel tilfreds. Men nå en liten hvil som er nødvendig før din kommende misjonsreise begynner, og før vi passerer gjennom den store buegangen der borte.”

 

Gabriel kjørte vognen sin meget langsomt. Hundreder av nye ankomne kunne sees i den første salighets henrykkelse i himmelen. Dette forsto jeg av deres oppførsel, så mye lik min egen. Noen som nettopp steg ut av vognene, ropte som vi hadde gjort.

 

Videre beveget vognen seg, mot den store buegangen i Paradiset. Jeg lente hodet mitt mot skulderen til engelen, og for første gang kjente jeg en slags døsighet komme over meg. Jeg sov – jeg vet ikke hvor lenge – men da jeg våknet opp, gjorde vognen holdt foran terskelen til mitt gamle hjem ved foten av fjellene i Cascades.

 

Jeg steg ut og ble møtt av to engler som ledet meg innenfor. Jeg sa:

 

”Er det sant at jeg er tilbake i mitt jordiske hjem?”

 

Og sant nok, for der lå min kropp som omhyggelig var blitt bevoktet av mine to tjenere, Sena og Serva, som hadde fått de tidligere instrukser om ikke å gravlegge meg før 50 dager var løpt hen. Mer enn 40 var allerede gått – men selv om legemet var kaldt og i dødens favntak, synes det ikke å være tegn til forfall. Det var midnatt, og vokterne var i dyp søvn. Gabriel sluttet seg nå til oss og la sin hånd på ansiktene til de som sov. De kom i en dyp søvn, slik som den som kom over Adam da Eva skulle formes ut av hans ribben. De sovende kjente derfor ikke til vårt nærvær.

 

Gabriel førte så hånden over den livløse kroppen, og øyeblikkelig sprang den til liv med en mektig forvandling fra dødelighet til udødelighet. I et øyeblikk var den min igjen. Jeg ropte:

 

”Å, herlige legeme! Å, forløste eiendom! Mektige forvandling! Fra død til udødelighet! Å, hvor snart jeg tenkte på Paulus’ ord: ”For vårt rike er i himmelen, hvorfra vi også venter vår Frelser, Herren Jesus Kristus, som skal forvandle vårt fornedrelseslegeme så det blir likt med hans herlighetslegeme.”

 

Jeg sto et øyeblikk i undring uten å vite hva jeg skulle si. Jeg var så overveldet av Guds herlighet – men sjel og legeme var blitt ett.

 

Jeg sa nå til engelen:

 

”Hvem vil ta del i dette arbeidet som er overgitt meg?”

 

Han ledet meg raskt til deg, min sønn, og viste meg stedet hvor du hadde ditt hjem. ”Men vi vil ikke forlate deg,” sa de, før alle ting er satt i rette skikk. Forlat nå ditt jordiske hjem og alt som er i det. Det vil ta vare på seg selv. Kom til vognen.”

 

Cascades og Rocky Mountains ble passert og Mississippidalen var også snart bak oss. I nærheten av ditt beskjedne sted steg vognen ned. Jeg har kommet tvers over kontinentet for å finne deg, min bror, og nå er jeg så glad for at du så villig og inspirert har tatt del i mitt arbeid. Jeg har undersøkt manuskriptet og setter pris på det du har gjort. La trykkeren få det av dine hender. Gi det for folks øyne. Noen vil ikke anerkjenne det, andre vil velsigne Gud. Men om du trofast fullfører din oppgave, vil Den Allmektige Guds velsignelser være over deg.

 

Seneca kom så og trykket et kyss på min panne og vendte seg om idet han sa: ”Farvel, min sønn. Den evige Guds velsignelser være dine, velsignelser både over kurven og i forretningen. Den evige Gud skal være din tilflukt og under deg hans evige armer (5. Mos. 32, 27). Han skal gjøre din fiende til din venn, og englene, som så trofast voktet mitt dødelige legeme, skal være vakt om din sjel.” Igjen trykket han meg i hånden og kysset den igjen og igjen, og idet han løftet opp sine øyne og hender mot himmelen, lyste han en himmelsk velsignelse over meg, og til slutt sa han: ”Englene venter på meg,” og forsvant ut av syne. Jeg fulgte raskt etter til døren, men han var borte, for vognen hadde tatt ham med opp.

 

Elwood Scott